Lykkejegere meg i rattata... !

Jeg har alt, ingen tvil om det. Så lenge jeg kan sitte her og skrive det er det udiskutabelt.

Fra noens perspektiv, jeg mener for eksempel de grådige og redde, har jeg nok ikke det.

Når tilværelsen handler om perfekte fasader og utømmelige materielle kilder kommer jeg til kort i dette rike kalde landet. Men, det gjør ingenting for meg. Når jeg koker livet mitt ned til dagen i dag, som er det eneste jeg har, så har jeg faktisk alt jeg trenger og vel så det. Ingenting kan jeg ta med meg i grava heller.Det jeg undrer meg over er hvorfor så mange er så redde for fattigdommen og dem som ikke har noe. Hvorfor snur man seg vekk fra mennesker i den dypeste nød? Hvorfor vil man ikke ha noe med det å gjøre? Av redsel for å miste sitt? Jeg gremmes over milliardæren som nettopp satt å snakket om "sutring" med armer og bein og bak godt plassert i sitt trygge liv.

 Det er under lavmål etter mine begreper. Hvorfor ikke flere gremmes over det er meg komplett ubegripelig. Eller hvorfor går ei regjering som muligens setter menneskerettigheter til side fram på meningsmålingene? Hva er det dette handler om? Hvorfor er vi snudd fra å bry oss om menneskene til å skyve dem vekk? Jeg vet det ikke, men det synes som rettssikkerheten smuldrer opp for noen grupper av medmennesker. Det har skjedd før i historien og det endte med at de ble utryddet.

Vanlige mennesker toet sine hender, sa "stakkars dem", men snudde seg vekk fra togene som gikk til "den endelige løsningen". Vel, det er nå kanskje å ta hardt i, men det er noe med mekanismene og måten flyktninger behandles på som skremmer meg.

 Det er krise på jorda, og denne gangen opplever vi at de banker på døra vår og ber om beskyttelse, og så deporterer vi mennesker som ikke har fått prøvd sakene sine ordentlig. Og nei, jeg mener ikke at alle kan komme hit. Jeg mener heller ikke at alle, absolutt alle har rett på asyl. Men, jeg mener at vi får, som samfunn, ta i et tak for at medmenneskene skal bli behandlet som nettopp det de er: Mennesker ! De aller fleste har ikke gjort noe annet enn å flykte fra for eksempel Syria hvor mange av byene er bombet tilbake til steinalderen. Det er ikke noe igjen der. Jeg forstår ikke at det er så vanskelig å se og akseptere. Kall meg gjerne godhetstyrann, jeg ser det som en hedersbetegnelse. Jeg er blitt kalt adskillig verre ting enn det. Helt greit at jeg blir kalt naiv også.

Jeg nevner mitt ståsted ennå en gang. Igjen kjenner jeg på takknemligheten for at jeg sitter trygt i varm stue, har inntekt fra samfunnet fordi jeg er kronisk syk. Det var ikke min plan da jeg slet buksebaken på lesesalene i over åtte år , men jeg kunne ikke, eller kan ikke, gjøre noe annet enn å leve med konsekvensene av at helsa streiket på noen punkt og det relativt tidlig i livet. At jeg er et barn av en velferdsstat er jo som lottogevinst når resten av verden tas med i betraktningen. Ikke sant? Jeg har vært veldig veldig veldig stolt av å komme fra et land hvor myndighetene har brydd seg om det lille menneske, og ikke bare det med tykk lommebok. Nei, jeg planla et aktivt normalt yrkesliv hvor jeg skulle forsørge meg selv og gjøre en innsats for samfunnet Norge.

Jeg har til og med mange papirer på det.

 Jeg er hundre prosent sikker på at de som drukner i Middelhavet ikke planla det for et godt liv. 

Ingen vil vel begrave barna sine for å dekke egne behov. Det er og blir min overbevisning at det vanlig dødelige mennesket er godt på bunnen. Jeg er ikke med på at alle flyktninger er terrorister eller annet fælt. Men, jeg skjønner at skremselspropagandaen som spys ut virker. Man avskrekker nå mennesker fra å komme hit. Staten Norge arresterer mennesker som forsøker hjelpe dem som er i nød. For meg er det et lavmål jeg ikke trodde var mulig selv for ei blå-blå regjering.

 Uheldigvis tok jeg feil.

 Tankene mine drar det videre et stykke:

Hva blir det neste? Innskrenkning av ytringsfriheten for politiske motstandere?

 Nedbygging av demokratiet, eller det som verre er? Jeg grubler litt, og vet ikke svaret. Velger håpe på det beste, men er ikke så naiv som jeg en gang var...

Men:  Jeg er ingen spåkone, men jeg bare undrer meg.,,

Synnøve er født i dette landet, har papirene i orden og ikke er drevet på flukt fra krig, terror, sult eller annet. Jeg vandrer ikke hjemløs ute på vegene etter overlevelse og kanskje, men bare kanskje, en bedre tilværelse. Ikke er jeg tvunget til å forsere statsgrenser uten visum eller annet. I det hele tatt har jeg ikke måttet ta beina fatt og løpt uten å ha noe som helst i orden. Noe jeg tenker nok kan være årsaken til at nødstedte ikke har alt i orden når de ber om hjelp. Skal jo ikke mye fantasi til å skjønne at man ikke får tatt noe med seg når det gjelder å komme unna bomber eller skudd.

Til en viss grad, men bare det, kan jeg forestille meg at når det koker ned til være eller ikke være så ville jeg stukket som alle andre. Jeg kunne ikke sagt: "Hei dere som skyter, nå må dere stoppe slik at jeg kan få tatt med meg papirene mine !" Akkurat det der blir for søkt.

Selvsagt ser jeg alt dette ut fra min verdens- og menneskeoppfatning.  Som femtifireårig, uføretrygdet kvinne i Norge. En utgiftspost på statens store bak, for de som sitter og regner på det. I det perspektivet er jeg ikke annet, ikke sant? En utgift, som mennesker i nød er det. Og, utgifter kan vi ikke ha. Jo da, du protesterer sikkert og synes jeg drar det for langt og at ingen vil ta fra de uføre inntektene og så videre? Ingen? Ingen? 

Men, det er egentlig ikke det dette handler om. Det handler om disse menneskene som kommer til Norge i sin nød, og hvordan de blir behandlet. På Storskog eller i Oslo eller i Kristiansand. Om vi ikke kan ta i mot alle kan vi vel i anstendighetens navn behandle mennesker med verdighet og tillitt i stedet for det som skjer i disse dager. Når alt kommer til alt er vi som mennesker i samme båten. Vi er mennesker og ikke noe annet. Kanskje vi selv blir drevet på flukt en dag, og hva da? 

 Vi kan være flytninger eller syke og mye annet, men klamrer oss likevel til dagen i dag, takknemligheten for i går og håpet om morgendagen. Overlevelsesdrift heter det visst. Har vi barn, så forsøker vi så godt vi kan å beskytte dem. Som den kvinnen som løp i kirkeasyl. Jeg tror ikke noen gjør det i jakt på lykken, men fordi de er redd for sitt eget og sine barns liv. Ei heller tror jeg noen setter seg i en elendig båt for å komme seg til Hellas for adrenalinkickets skyld.

Helt greit å være "naiv" eller "godhetstyrann" eller hva som helst.

Jeg så bildene av de druknende barna, og hørte de jamrende skrikende til den sønderknuste moren.

Lykkejegere meg i rattata !

Synnøve Sætrum

ALWAYS ON MY MIND...

You raise me up to more than I can be...

Når jeg drømmer, så drømmer jeg om deg...

Å VÆRE SAMMEN MED MENNESKER...

"Til Lags aat alle kan ingen gjera; det e no gamalt og vil så vera "...

Det er sånn det er, og greit nok selv om det smerter litt noen ganger. Som for eksempel når et ønsket vennskap tar slutt. Noen ganger går kommunikasjonen helt i ball og blir til jeg vet ikke hva, men i alle fall slik at en bare må komme seg vekk. Det følelsesmessige landskap får mer enn nok, og da er det best å finne på noe annet. Ikke at en ikke kan bli både lei seg og oppgitt, eller ønske seg et annet utfall. Men, det nytter ikke alltid når mennesker er involvert. Ingen kan forvente at alle andre mennesker skal føle og mene som en selv, og da blir svare å gå vekk.

Når en heller bensin på bålet så heller en bare bensin på bålet osv...

Dette med de personlige grensene er til tider minst ei utfordring. 

Tror de fleste mennesker har det på det viset.

Noen ganger er det meste klart som blekk, integriteten snakker og det kjennes riktig.

Andre ganger snakker tvilen og da ligger tåka der.

Det tar lenger å finne ut hvor nok er nok og "over og ut".

Et "over og ut" kan kjennes godt, men det kan også smerte.

Slikt avhenger av hvordan relasjonen har vært fram til det punktet.

Å være bra for noen er godt i livet. Hvem vil vel ikke at mennesker skal ønske selskapet med deg? Det er mindre behagelig at enkelte andre kunne ikke tenke seg sette et bein i nærheten av meg. Noen blir med ei stund, andre hele vegen. Det er tider for alt, hva samvær med mennesker på vegen angår.

Synnøve Sætrum

Til Lags aat alle. Ivar Aasen.



TIDEN VI LEVER I...

Salige Dickens skrev de ordene for et godt stykke tid siden. Svunnen sådan, understreker jeg. Det fine med store kunstneres ord er at de ikke dør om en kroppen som holdt penna er borte. Ordene kunne beskrevet tiden vi lever i nå, ikke sant? Noe er som det alltid har vært, annet forandres litt.

I Norge er det de beste tider for veldig mange. Samtidig som  det i disse dager er ille for flere enn på lenge. Ja jeg sikter til kriser i oljebransje og andre bransjer. Mennesker mister jobbene sine, og har ingen snarlige utsikter for å få dem igjen. For "oven" dundrer ministerne i veg om at landet står over for enorme økonomiske utfordringer. Det høres samlet sett ut som en unison skremselssang i moll. Hvor er det blitt av de lystige sangene om at alt skulle bli så mye bedre for folk flest bare de kom til makten. Nye og bedre løsninger for alle lovet de, og i det hele tatt. Jeg kan ikke se at det er blitt slik. Ikke en gang bomringene har de fått fjernet. Ei heller er mullaen forsvunnet.

Derimot har visst milliardærene og andre styrtrike fått skattelette så det holder. De vanlige betaler i realitetene mer skatt. Prisøkningene på alt menneskene trenger for å leve er et faktum... og så videre.

For all del, bildet er ikke svart hvitt. Noen er kloke og tar i tu med egoismen. Akkurat her i mitt nærmiljø jobber mange frivillig for å ønske flyktningene velkommen til Agder. Vanlige mennesker står opp mot skremselen som handler om at folk fra Syria er terrorister, og møter medmenneskene der de er og med de behovene de har. Klokt. Når makta bommer, og utviser det som til tider minner om dumskap, så får vanlige folk ta i tu. Det viser solidaritet, nestekjærlighet og håp for menneskenes framtid på felles klode. Ikke sant?

Synnøve Sætrum

EN EVIGVARENDE KRAFT STØRRE ENN MEG SELV...

Noe vet jeg, noe tror jeg og noe er utenfor min fatte-evne.

Jeg er ikke glup nok så det betyr å være uten peiling. 

For eksempel er det udiskutabelt at jeg en vakker dag skal dø.

 Det vet jeg, det er livsbetingelsen.

Jeg er ikke Jesus, så da er det intent å debattere om, ikke sant?

 Men, jeg tror at muligheten for flere dimensjoner enn de jeg kan oppfatte med det blotte øyet er mulig. Hvordan de ser ut har jeg ikke peiling på. Likevel velger jeg å tro det.

 For tro er et spørsmål om holdning for meg. Tro kommer også av erfaring.

Ta den altomsluttende kraften som kalles kjærlighet for eksempel.

Jeg vet jo for eksempel at kjærlighetens dimensjon er en kraft helt uavhengig av mitt liv eller ikke.

Jeg kjenner på kjærligheten hver eneste dag. Den eksisterer i mange farger og former i mitt liv. Jeg er heldig som har fått ta del i denne vidunderlige delen ved menneskelivet. Den møtte meg først gjennom gode foreldre. Siden fikk jeg søsken, og har opplevd den gitt meg gjennom øvrige familie og mange gode venner. Så lenge jeg lever vil den være i livet mitt. Til eie og til å se.

Når jeg sier takk for meg vil den ikke dø. Kraften kommer til å være der gjennom menneskene etter meg, akkurat som den var der lenge før meg. Selvsagt kan jeg ikke vite det hundre prosent, om jeg begynner å flikke på alle slags mulige framtidsscenario og alternativer. Det finnes med andre ord et lite men, men det er ikke stort nok til å rokke min overbevisningen som sier meg en ting:

Kjærligheten er en evigvarende kraft større enn meg selv !

Synnøve Sætrum



Mandag 11. januar 2016.... David Bowie er død og det er insulinets dag.

Denne morgenen er jeg litt sliten. Ikke sånn utkjørt som etter ei natts dansing og festing, for slikt finnes ikke i mitt liv lenger. Den tiden er over. Jeg har vært ung og sprek og vakker, det er ikke det det står på, men ingenting varer evig. Livsbetingelsene er de samme for alle, også de som i disse dager kan kippe på seg danseskoene og holde det gående til langt uti de små timer. Sjøl er jeg glad for å ha hatt opplevelsene, men jeg savner ikke den tiden. Ikke nå.


Ergo: Ingen dansetrinn rundt på kjøkkengulvet. Jeg sitter derimot ved bordet, holder på med kaffen og kikker på skjermen. Flikker på denne teksten jeg ikke vet hvor skal, og har det ganske bra om enn energiløs og slappere enn jeg ønsker.I går derimot tok jeg meg selv i både å gjøre dansebevegelser og å synge en trall av ulikt slag. Ingen dager er helt like.




For sånn tjuefem -tretti år tilbake i tid derimot, hadde jeg både røde dansesko og piggsveis, sminke og overskudd til å danse time ut og inn. Vill av begeistring for musikk og den delen i livet. Det var ikke energien det stod på. Nei. Siden har jeg erfart at livet og energien går opp og ned, og det er vel sånn det må være. Akkurat i dag kjenner jeg sånn kroppslig på ned og tenker det henger sammen med at jeg er diabetiker og har vært det et godt stykke tid(les: et tiår og vel så det).

For tiden står jeg overfor endringer i kroppen, og jobber med hjelp av lege og medisiner for å "komme på plass" igjen. Jeg kjenner ikke til insulinbruk enda jeg er diabetiker. Foreløpig regulerer jeg med tabletter, kost og mosjon og det går sånn noenlunde bra. Legen forespeiler meg at blir jeg gammel nok så blir det det stoffet på meg også. Paradoksalt nok når jeg produserer insulin selv, det er bare at når man har toeren, så blir en etter hvert mer og mer resistent mot egen insulin. Ja, det var den enkle forklaringen på forskjellen mellom type 1 og 2. Jeg håper jeg får leve lenge og godt og finne ut hvordan det aller meste fungerer med medisiner. Ja, det ønsker jeg virkelig.
 Sjøl om jeg er trøtt, er jeg ikke så trøtt at den evige hvile frister.
Om jeg klager?
Høres kanskje sånn ut for noen, noen som ikke tåler at man nevner sykdommer, men de om det.
Nei, jeg klager ikke. Jeg deler erfaringer, og jeg konstaterer.
Det er så mye man kan skrive om når man vil(den som leser leser frivillig...).
Sånn er ytringsfriheten jeg er så glad for.


------

 Dagen i dag starter med kaffe, som skrevet,  og litt lesing om verdens viderverdigheter.
Akkurat denne morgenen/formiddagen tar det si tid før det virker. Hodet er litt bomull, og kroppen treg... Selv om jeg har sovet mange timer føles behovet for enda mer søvn. En av de dagene jeg bare ønsker legge meg rett ned og sove videre, men jeg tar meg på tak, blir sittende.
Skjenker enda et krus kaffe.

Hva skulle vel livet vært uten den drikken?

Jeg skal ikke legge ut om hva alt dette innebærer sånn rent medisinsk.

 Legger med et par koblinger bare, så kan den som vil lese om diabetisk slitenhet og insulinets dag. For meg ga det mening, en gang diabetiker alltid diabetiker, og kanskje noen andre vil synes det samme med eller uten diagnose...

Diabetisk slitenhet i et nytt perspektiv

Insulinets dag. Diabetesforbundet.

Det har snødd himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer noen dager.

Denne mandag morgen takker jeg for at det har sluttet her i ytre strøk.

Noen mener det er dumt å klage over vinteren, og jeg kan fint skjønne det sett fra et skiløper/skøyteløper perspektiv. Andre benytter ikke de mulighetene så mye, og sliter mer med å ikke være stiv som en planke alle snøfylte dager. Sånn er det, vi er ulike skapt her på jorda. Antakelig er det greit å være takknemlig for den kjensgjerningen. Og, jo da... "Det blir atter sol og sommer". Bare så forbaska mange måneder inn i framtida. Dagen i dag er faktisk den som gjelder.

Så sender jeg mange tanker til David Bowie som er gått ut av tiden. Jeg takker og neier og klapper. Så mange minner finnes knyttet til musikken han skapte. Jeg har tidvis i livet hørt mye på den, og særlig det eldre materialet griper meg. Tenker det vil fortsette sånn.

Ny utgivelse to dager før han gikk bort, så får jeg høre på den også da post mortem.

Hvil i evig fred er mitt ønske.
 

David Bowie er død. NRK:


Og til alle oss som fortsatt er med i tiden:

Ha en god dag da enten du er type en eller to, eller ingen av delene.

Synnøve Sætrum

HAR DU KJØPT ?

Vareopptellingens dager. Jeg lever her og nå, og jeg kikker litt over skuldra. Typisk når tiden skifter. Egentlig spiller det jo ingen rolle med dette tallet. Livet mitt er livet mitt uavhengig av tall og måneder, men jeg er heldig som kan stoppe litt opp, oppsummere og tenke over året som gikk. Et godt år på så mange måter. Når jeg minnes januar i fjor husker jeg reisingen både på ytre og indre vis. Jeg feiret min fødselsdag på ei øy i Atlanteren. Satt på et spisested sammen med et menneske jeg elsker tilbringe tid med, og kunne ikke annet enn nyte.
 Maten var et eventyr, sørvisen fantastisk og stemningen oss menneskene i mellom helt topp.
 Ekte dyptfølt glede gjennom samvær kan ikke kjøpes for penger.

Hopper jeg litt i fjoråret husker jeg at jeg flyttet inn i denne heimen, som er blitt en glede og trivsel jeg ikke kunne drømt om. Har forstått at noen andre er opptatt av at jeg ikke eier, men leier. Jeg orker ikke ha det fokuset som handler om at kan du ikke kjøpe veggene så er det ikke ditt hjem. Noen ser det slik, jeg er ikke av disse. Det private leiemarkedet har jeg vært i mange år av mitt liv, både på godt og vondt. Noen steder ble jeg lurt trill rundt, og andre steder var det kummerlig og trasige omgivelser. Nå bor jeg i det som etter mine begreper er en god leilighet, omgivelsene er skjønne og eierne supre mennesker. Jeg har det veldig godt med det og føler ingen trang til å bo noe annet sted. Dessuten er min enkle livsfilosofi at det kun finnes en eneste dag av gangen, noe som holder fokus litt på plass for meg. Greier jeg holde hodet mitt sånn noenlunde i mitt her og nå mangler jeg absolutt ingen ting. Og ingen kan ta med seg noe som helst dit de går. En trenger ingen penger ved porten.
Pyramidebyggingens tid er forbi, ikke sant?






I Norge finnes ikke noe godt offentlig regulert leiemarked, eller sosial boligpolitikk utenfor det private leiemarkedet. Jo da, det finnes noen kommunale boliger hist og her, men dem skal du være veldig veldig vanskelig stilt for å komme inn i. De er heller ikke ment som permanente og livsvarige. Så sånn er det. Antakelig helt uinteressant for majoriteten, men jeg er så "ufin" å si noe om det lell. Jeg som ikke har noen utsikt for annet enn å leie bolig skulle ønske det fantes. Tankene om at det hadde vært fint å vite at jeg ikke av grunner jeg ikke kjenner skulle måtte flytte igjen på mine eldre dager melder seg innimellom. Gjør litt sliten og rokker fundamental trygghet. Men, jeg er heldigvis blitt ganske god til å leve en dag av gangen. Ingen har egentlig noe annet...


Tilbake til det der med heimen i Norge og verden.
 "Alle" skal eie sier løgnen. For det er ikke sånn her i landet heller.


Noen kommer aldri inn i det private boligmarkedet. Andre, som meg selv, faller ut på et tidspunkt og kommer ikke inn igjen. Det handler først og fremst om pris, som bare går oppover og oppover og oppover.Den tankegangen med at det skal eies, ikke leies, er helt norsk. Kikker en litt, og bare bitte litt ut i verden og bakover i tiden finnes overveldende bevis for at jeg slett ikke er alene om å leie hjemmet mitt. Vi er mange i den båten. Og: Her jeg sitter er mitt hjem. Bortskjemte rike nordmenn må slutte med det der. Jeg vet ikke hva andre opplever, men jeg forteller jeg bor her jeg bor nå, og sier jeg trives veldig godt med det bare for ganske mange ganger bli møtt med spørsmålet:
"Har du kjøpt"?
Ikke et ord om hvorvidt jeg trives her når den frasen kommer.
Underlig. Egentlig forstår jeg ikke hva det der handler om. Kan noen fortelle meg det?

Undertegnede sitter varmt og godt inne. Hun har sovet lenge, og så sett reprisen av "God morgen Norge". Der handlet det om slankekurer. Jeg kaster meg ikke på. Mitt liv er en evig tanke om vekt, og å ikke bli for innfeit som det heter... Usunt og jeg kan faktisk trekke mitt siste sukk av det om jeg ikke får passet nok på. Vel, jeg gjør så godt jeg kan.
Hvilket betyr å ta en tur ut i gange selv når det faller himmelsk korrekturlakk fra oven.

I dag er det et år siden redaksjonen og det jødiske supermarkedet hvor tyve personer ble skutt og drept av terrorister i Paris. Siden har der vært mer det vet vi, og jeg tenker på det innimellom.

Jeg tenker ikke så mye på egen kjøpekraft som andre gjør i følge nyhetene. For den er blitt dårligere, som den blir når reell skatteøkning og prisstigning er et faktum. Inntekten er ikke høyere, og jeg forholder meg til tilstandene som de er. ( Jo da jeg har fortsatt minst to tanker i hodet på en gang:Så skal jeg ikke provosere noen og late som jeg ikke er takknemlig for at jeg har trygd og bor i Norge... bare sånn hvis noen finner meg utakknemlig.)

Jeg tenker på at jeg var ung under terrorbalansen, men opplevde ikke at noen trykket på knappen.
Murene falt, og verden ble åpnere rundt oss i Europa.
Nå bygger vi murer og gjerder igjen, og er redde for annen type terror.
Menneskene er engstelige og framtiden mer usikker.
Ekkelt.
Nyhetene forteller om mye krig og dreping og henrettelser og skremsler og nød og sult og fattigdom.
Ennå har vi det brukbart i Norge.
Jeg har vært vitne til terror mot landet vårt ja, men jeg har ikke opplevd krig.
Har vært sulten, men aldri sultet.
Vært og er syk, men får livsforlengende medisiner og trygd.
Noen kaller kronisk syke for "langtidsnavere" for å mistenkeliggjøre.
Begrepet er kjent for meg og andre kronikere som nekter ta seg sammen og bli friske.
Det der var ironi... !


Igjen: Ingen kan kjøpe seg en diagnose i Norge.


Sender igjen en dyptfølt takk til de menneskene som gjennom arbeid og politikk kjempet fram at de vanlige menneskene skal ha et anstendig liv, ikke bare de som har lommebøkene fulle. Velferden er kommet gjennom kamp. Det er skremmende at mange mennesker tror det er noe som er selvfølgelig, at høyrepolitikk handler om å opprettholde velferd når det motsatt er tilfelle. Løgnene er godt plantet i opinionen tenker jeg, og fatter det fortsatt ikke. Kommer ei heller til å bli enig.
Og nei: Jeg har ikke kjøpt , og kommer neppe til å gjøre det heller !!!!!!


Ha en god dag enten du leier eller eier...


Uansett: Vi kan ingenting ta med oss dit vi går.




Synnøve Sætrum

Skal vi bytte ut "godhetstyrraniet" med SKREMSELSTYRRANI ?

Foto: Synnøve Sætrum

Jeg har det godt og varmt og trygt her jeg sitter denne vinterdagen. Den hvite nysnøen er lys, og vakker selv om jeg ikke har så meget bruk for den(mer utbroderer jeg ikke i fare for å gjenta meg sjøl til det veldig kjedsommelige). Som hun synger Anne Grete Preus går alt litt seinere når himmelen faller. Slik har det vært siden jeg våknet i dag. Slett ikke det tetteste drevet jeg har sett, men det er vinter og femte januar 2016. Var oppe sju først, men returnerte og så ble klokka over ti.

Heldige jeg som har mulighet til å sove når jeg trenger søvnen. Alle har det ikke slik. Noen må sove under ei bru, eller sitte på gaten ved en tiggerkopp hele dagen. Vinter som sommer. Ikke har jeg traumer som handler om at jeg har opplevd hjemmet mitt bli skutt i filler av terrorregimer av alle tenkelige og utenkelige slag. Jeg har ikke flyktet over Middelhavet med en liten gummibåt for å bli møtt med at jeg ikke har noe i Europa å gjøre. Jeg ser ikke for meg livet i en teltleir i nærområdene, fordi det er så mye mer tilknytning der enn for eksempel i Norge. I dette landet hvor alle lider under "godhetstyrraniet" som hun kaller det integreringsministeren. Hun sier også at skal alle komme så kan det gå utover vår velferd her i landet. Regner med hun mener sånne som meg blant annet som er avhengig av trygd siden jeg er arbeidsufør på grunn av kronisk sykdom.

 Nå skal jeg ikke gå i gang med alt det, jeg oppfatter som umenneskelige forslag fra den kanten, sier bare at jeg ikke er enig med henne i halvparten. Hørte hun si det kommer mange flyktninger igjen når det bare blir litt bedre vær. Når ble krig væravhengig? Har hun glemt at mange av flyktningene kom til fots fra Hellas gjennom Europa?

 Fotturen startet i sommer, men det er jo et stykke å gå.... Sukk !

Mange unge menn ja, men hadde små barn klart denne marsjen?

Eier hun ikke innlevelse i at dette er mennesker, medmennesker på den samme jorda?

Jo da, jeg skjønner at ikke alle kan komme til Norge, Sverige eller Danmark. Men, hvordan skal vi møte dette i framtiden? Skal vi bygge et svært gjerde rundt landet vårt og fortelle unge generasjoner at utenfor der er alt farlig og skummelt og forferdelig? Er det sånn vi skal ha det?

Bytte ut "godhetstyrraniet" med et skremselstyrrani ?

Nei, sier jeg.

NEI NEI NEI... 

Europa kan som sådan ikke ta alt, jeg skjønner det, men ministeren strammer jo inn også for dem som allerede er her. FRP snakker om at dersom integrering ikke lykkes må det få konsekvenser. Da blir det ikke opphold her på berget. Jeg for min del ønsker virkelig at medmenneskene skal bli sett på som ressurser for samfunnet vårt, og få hjelp til det. Men, jeg vet også at noen har gjennomgått traumer så ufattelige at de kanskje aldri kan lykkes i å få til full jobb alle dager. Skal vi nekte dem adgang til riket av den grunn? Eller jage dem om de ikke holder seg friske? Som om man kan bestemme det der sjøl? For meg lukter det der et menneskesyn styrt av økonomisk lønnsomhet og intet annet. Markedets frie hånd über alles ! Norge, mitt Norge, er blitt et kaldere og mer skremmende samfunn med denne regjeringen på taburettene. For meg er det ingen tvil om det.

Synnøve Sætrum



2016 er her. Godt nyttår !!!!

Gud

gi meg

 sinnsro

til å

 godta

de ting

 jeg ikke kan

 forandre.

Mot til

å forandre

de ting jeg kan,

og

visdom

 til å skille mellom de to.

"Bevar ditt hjerte framfor alt det som bevares; for livet utgår fra det".

( Salomos ordspråk)

31. desember 2015:

Jeg begynner den med tanker bakover, telle opp, reflektere.

Har jeg bevart mitt hjerte, framfor alt annet i det jeg har stått i?

Hvor feilet jeg? Hva kunne jeg gjort annerledes? 

Hvordan skal jeg forsøke leve i året som kommer ?

 Alt i alt kommer jeg til at hjertet er intakt.

I noen sammenhenger tramper i salaten og i andre agerer jeg fra dypet av hjertet. Å være et følelsesmenneske blir noen ganger oppfatte som om man ikke kan klare å skjerpe seg, eller har noen perspektiver som harmonerer dårlig med alt som handler om å holde fasaden.

Være snill og blid og aldri si i fra. Uansett hvor ille det er så forventes ei servil, bukkende og skrapende holdning. Ikke heve stemmen, for da... Og, jo noen ganger tar jeg da av. Reagerer litt kraftig, men jeg kan ikke fordra feighet. Selv om det til tider antakelig hadde vært mer behagelig for meg selv. Noen har jo med seg traumer i livet, og synes for eksempel at å heve stemmen, vise temperament og følelser er rene skjære "mangelen på impulskontroll". Vel, de om det. Å tillate seg å bli irritert og vise det, er et valg. Jeg vil heller at andre viser hvem de er enn at de sniker i kulissene og later som, tar til takke eller hva det nå måtte være. Slikt blir det bare kulturkollisjoner av.

I beste fall.

 

2. januar 2016:

 Året som gikk har bydd på mange anledninger til å velge ståsted. Jeg føler dyp takk for alt i mitt hverdagsliv, mitt familieliv, og mitt kjærlighetsliv. Mitt menneske- og verdenssyn håper jeg er blitt mer nyansert og reflektert, men likevel kjenner hjertet mitt dypest for dem som sliter. Vi er over syv milliarder sjeler på kloden. Det er mange. Da jeg lærte om slikt var det litt under fem. Siden har tallet rast i været. Noen ganger grubler jeg litt rundt hvordan det skal gå med alle, og skjønner jeg ikke kan gjøre så mye annet enn å leve mitt liv. Jeg er ikke maktmenneske eller statsoverhode, ikke er jeg særlig velstående, ei heller visjonær karismatiker som kan oppildne massene til å legge ut på lange reiser mot en bedre verden for alle. Det blir nok ganske andre enn meg sin oppgave i livet.

Uti denne måneden skal jeg fylle femtifire. Så langt slår hjertet mitt, og jeg er her i Norge. På ei lita øy i havet, hvor det blåser og er værhardt om vinteren. Om sommeren er stedet et paradis. Det kjennes varmt og trygt å ha funnet en leilighet her. Ikke verdens største sted når en tenker på alle som bor i svære eneboliger i dette landet, men det holder for meg. Føler alltid jeg kommer hjem til noe godt når jeg låser meg inn i denne etasjen i nettopp et ganske stort hus. Hage har jeg, og ly for vinden. Gleder meg allerede til våren og den fryden det er når ting og saker tar til med spiring. Jo det er sterkt, og det er det viktigste. Jeg har levd lenge nok til å fatte at en faktisk ikke nødvendigvis blir noe lykkeligere med millioner på konto og gigantiske eneboliger. Det handler vel i bunn og grunn om hvordan hjertet og tankene hegner om egen hverdag. Så jeg koser meg jeg, i mitt lille kjøkken, mi lille stue og utenfor når det går an. Sola har snudd, og om tre fire uker begynner vi alle å merke at dagene blir lysere. Skal bli veldig deilig. Men, en dag av gangen fram til da!

Det har hendt store ting i mi lille boble, og verden går sin underlig skjeve gang. Hverdagslivet har fått større rom og perspektiver. Noen er kommet til i familien. Ei ny sjel har åpnet seg mot livet og verden. En ufattelig lykke, et ubeskrivelig under. Nye generasjoner, videreføring av eget liv. Hjertet blir varmt, og jeg takker og takker. For jeg har både et bibliotek og en hage.

Lucky me !

--------

Hjertet ja, den store muskelen som banker i meg og alle andre levende. I romjula opplevde jeg en liten tur som fikk det til å banke mer. En liten flik av Sverige behøver ikke bare være "Harry". Søta bror byr på annet enn Strømstad. Perlefiske på Bohuslänkysten er mulig også når gradene er blå. Vi koste oss følget og jeg. Både stod og gikk der ute i havgapet... Anbefaler en sådan reise for hjertet til den som måtte ønske det.

---------

Vennskap er noe av det viktigste i livet. Hva skulle en vært og gjort uten dem ? Ikke vet jeg. Jeg er over måte heldig når det kommer til det. Har flere veldig gode venner. Noen har jeg hatt det meste av livet, andre er kommet til siste tiåret særlig. Jeg har levd så lenge singel og aleneboende at jeg har tid og rom til å gjøre mitt for å bevare disse gavene. Til og med så har jeg plass til flere. Ja.

2016 kom med godt vær og den første dagen gikk jeg tur i solskinnet sammen med ei god venninne. Det var helt vindstille før stormene som skal komme, og vi satt ei god stund helt ute i havgapet og bare nøt synet og stillheten. Kveldstid med gjester hadde jeg også. Nærmeste på besøk. Hyggelig for både hjerte og hjerne. Maten smakte dessuten upåklagelig. Jeg startet den første dagen med helt vanlig lasagne lagd fra bunnen. Vellykket ja og jo det var det. Ingen klagde. Vi spiste og koste oss.

----------

Så kikker jeg litt på nyheter her og konstaterer at politikken er det ikke noe særlig etter mine begreper. Ei heller dette året har starter med noen oppfordringer til nestekjærlighet, raushet eller tro på mennesker som flykter. Som jeg ser det fyres det på frykt og beven fra "høyeste hold". Hjertene blir kalde og redde av slikt. Ja, sånn ser nå jeg det da. 

------

Så ser jeg at heller ikke denne teksten blir noe storveis originalt.

Det er greit. Hjertespråket menneskene i mellom er ganske likt er min erfaring. Jeg gleder meg til å reise videre i hverdagen min. Med menneskene som finnes i min tilværelse, og i tankene og følelsene.

Er spent på året som kommer.

Livet er ei reise i seg selv, og jeg ser fram til å få være med hver eneste dag jeg får.

Et år er ingen selvfølge, så jeg takker for det som gikk.

-----

Et år med mange reiser, på mange plan. Noe er kommet til, annet er forsvunnet. Alt i alt har dagene vært på godt og vondt. Mest godt heldigvis. Mye kan jeg takke menneskene som finnes i livet for, men jeg takker også meg selv. Hadde jeg ikke hatt min ukuelige vilje, raushet og overbevisning vet jeg ikke hvordan de vonde dagene ville påvirket det jeg er og ønsker være.

Noen idealer har jeg. Andre sider ved verden ser jeg mørkt på.

Er jeg heldig klarer jeg skrive noe leselig om begge deler.

Livet er så mange ting. Ens eget, familien, barn, barnebarn, venner, bekjente, tro, tvil fysikk, metafysikk og så videre. Filosofi, musikk, sang, lyrikk, litteratur, kor, bilturer, båtturer, flyturer, strender, fjell, skjær. En god nabo, en ikke fult så god nabo. En venn, en kjæreste, et kyss en klem. Mange kyss, enda flere klemmer.

Jeg ber min høyere makt om at jeg også i 2016 får reise videre med hjertet intakt.

Godt nyttår !

Synnøve Sætrum

SALOMOS ORDSPRÅK

DET SOM TREKKER...

Foto: Synnøve Sætrum



Dette blir jeg fortalt en naken juledags morgen, uten at jeg har bedt om det.
Ordene bare renner ut og maler formiddagstimene til ettertanke."Love actually". Kan det være den sånn dypest sett? James og Miss Sophie er det i alle fall ikke snakket om. Fortsatt husker vi ikke hvor mange ganger han snubler i tigerhodet. Tradisjoner er så mange og rare.
De trekker inn, og de støter ut. 


 Det jeg trekkes inn i skinner i rødt, tenker jeg mens lyden fra klokkens tikk-takk trekker meg ut og frem. En juledagsmorgen trekkes jeg ut av søvnen og inn i verden. Kvalm av ribbefett, forfrisket av forventning til det som skal komme i rommet før årets dager skal telles på nytt. Seks små dager, ikke mer. Så kommer forsettene med slendrian i rekkene. Ikke noe blir som det var og de nye begynnelser trekker og trekker. Håpet støter ingen. Drømmen våker til alle tider. Ikke alt blir som en tenker for sex og øyeblikk trekker alltid innover.Aldri i evighet slutter stjernene å lyse. Stjernestøvets partikler skinner på ei ny sjel som sover for lett og plirer mot menneskenes verden. Den lille hånden griper hud og hår. Fingerspissene søker mot lepper og tenner. Det finnes skrik, mange timer er det latter. Om en dør eller lever er dette alltid ...

Regnskapet går i balanse, og tanken på det store trekker deg inn i en drøm. Drømmen om Thailand og Vietnam. Steder hvor små mennesker smiler store smil fyller gleden i et frossent menneske. Den store hvite budha sitter med ryggen mot det store havet. Elefantene flirer mot bananer. Siden du er. Her blir en teoretisk størrelse det ikke finnes annet enn følelser for. Forretningskalkyler og børs skyver deg ut.  Så sitter du her og kikker på et juletre, fordi du ikke vil annet. 


"Der datt han den grisen, sa sønnen, han skaut far sin", stønner den gamle kvinnen. Hun er ikke morsom tenker du, og trekker deg vekk.  Innestengte aggresjoner får holde seg i ro. Det er så mye som støter ut.  En annen sover under solen. Halvt sittende med betongen som pute. 
Dine lender hviler kun ved dun og silke. Det som trekker det trekker, enten det er inn eller ut.


Synnøve Sætrum



I'm gonna be....

Tårer på jorden, tårer i himmelen....

En vår, sommer, høst og vinter er gått ennå en gang. Vekselvis og ubønnhørlig.

Det store kretsløpet kan ingen menneskelig makt gjøre særlig mye med (ja om en ser bort fra den menneskeskapte klimakrisen vi lever i).Det ene utelukker ikke det andre.

En kan være god familiefar og samtidig offiser som beordrer og utfører vilkårlige henrettelser i en konsentrasjonsleir eller et annet mørkt og umenneskelig grusomt sted. Torturkamrene er mange. Henrettelsesstedene like så. Verden er et forferdelig sted når man tar de brillene fram.

Historien har mange vanvittige, vonde og paradoksale historier

 om den slags tilværelse og livsbetingelser for den som vinner og den som taper.

Vi er noen milliarder på kloden, og de fleste har like grunnleggende behov for å overleve.

Arten vokser sammen med problemene.

Noen av oss kan bade i et sydhavsparadis  mens vi "kjemper" med varmen.

Andre funderer på hvilken julepølse som smaker best, mens tårene krydrer rødkålen.

En ung mindreårig asylsøker får utlevert en sykkel i minus seksten grader, og blir bedt om å komme seg tilbake der han kom fra... Synes du synd på ham eller henne?

Eller er det bare en "lykkejeger" som kan ha det så godt. Siden du er så mett, er det rett før du blir skikkelig forbanna. Ikke sant?

 

Tiden for oppgjør kommer uansett hvert eneste år.

Hva året som kommer muligens vil gi, og hva det som var tok. funderes på over søndagskaffen i adventen. Snart snur mørket til lys, verden i nord får igjen landkjenning. 

 Sola skinner mindre på menneskene i nord akkurat nå, men likevel er her fredelig og godt.

Fred ja. Vår aller største skatt. Noen mener til og med man må skape krig for å skape fred.

Kun fred kan gi fred mener vi andre.

Krig er tårer på jorden, tårer i himmelen.

Rosa-sangen

Av alle herrens goder
Er fred vår største skatt.
Å, tilgi oss, Guds Moder
For det som skjer i natt!

Å, lytt til våre bønner:
Velsign og frels hver sjel,
Når våre menn og sønner
Går ut og slår i hjel!

Og noen slår sin broder
Og noen mangler brød
Å, hellige Guds Moder,
I natt skal noen dø

(Jens Bjørneboe)

  Jo altså: Utsendte asylsøkere kjemper mot kulda på sykkel fra Norge til Russland. Antakelig er ikke grenseområdet så mange kilometerne langt, men likevel. Putin har bragt til medietorget at den økonomiske krisen er over. Så da så. Her i landet forebygges økonomiske kriser, i følge stats- og finansminister. Norge vil ikke betale regninga for andre, sånn er det. Pengene snakker og snakker og snakker og snakker. Hva som skjer i de mørke krokene her i "verdens beste land" nå som alle julelysene skinner om kapp. Selvsagt kan ikke hele verdens befolkning komme hit, men nasjonen kan vel behandle mennesker som mennesker likevel? Deportasjoner må vel ikke være inhumane? Eller?

Fred ja.

Verdensfred.

Julefred.

Husfred.

Holde på husfreden er det Det finnes mange fortellinger, romaner og filmer om menneskene som lever i en familie og er lykkelig med det, samtidig med et helt liv på siden som også er lykkelig. Tilsynelatende i alle fall. Ser man på verdien av det ene og andre kommer andre tanker til. Noen vinner og noen taper. Noen tar og vil ha alt, andre får smuler eller kanskje mindre.  

Hvorfor det er slik at noen er slik kan en bare spekulere på. Egoismen er sterkere i noen, det er ingen tvil om det. Det handler om at når ei løgn er presentert nok, så blir den "sann".

Som for eksempel den løgna som handler om at de fattige kan takke seg selv alene for situasjonen. Eller den som vandrer etter lykken og en bedre tilværelse bare kan ha det så godt om prosjektet mislykkes. Når drømmene knuses i den fattige og lille, hvem er det som tar i mot og plukker opp da? Assosiasjonene flyter til Tove Janson's "Knøttet" hvis tilværelse består i å være anonym, liten og redd mens han gjemmer seg for verden så godt han kan. Helt til møtet med en som er enda mindre og enda reddere finner sted. Så trøster de hverandre og er aldri alene eller redde mer. Jeg dikter videre et liv hvor de både blir større, flere og mindre redde. Det er ikke banalt, verden har sett det før. Kravet om ei inntekt å leve av og en verden i fred.

Tove Janson's tankegods kan kanskje synes banalt for det rike, sterke maktmennesket som styrer alt med penger og våpen. Jo da, det er pengene som rår, og blir det problemer finnes alltid et våpenlager å bruke på uskyldige mennesker. For man må jo beskytte interessene til de som allerede har. På den andre siden viser historien, at de vanlige menneskene til slutt får nok. Så blir det etter hvert mange som trøster hverandre, og så blir de sterke, uredde og går ut på gatene og torgene og sier: "Nå er det nok", og så jager de dem som sitter på taburettene. Ønsket om smil på jord og i himmelen er sterkere motivasjon enn tårer her og i himmelen. Ikke sant?

Synnøve Sætrum

FREDSTOGET



OM BREV OG BREV FRA ET LIV....

Undertegnede er ingen berømt forfatter. Ikke ble det store forskningsresultater uti humaniora som den opprinnelige planen var. Kroppen satte som kjent varig punktum for den slags aktiviteter. "Kroppen vinner alltid", sa Merete Morken Andersen på et skrivekurs hun ledet en gang. Jeg har tenkt på det i mange sammenhenger, og det hender jeg skriver noe ut fra den tanken. 
Men, det er jo sant. Kroppen vinner alltid, uten den er jeg ingenting. Det handler om å lev og overleve med den, og særlig når en har et par tre utfordringer å forholde seg til. Siste året har jeg så til de grader oppdaget at jeg ikke er aleine om den situasjonen. Alle eldes, og nesten alle får sitt på vegen. Alvorlig og mindre alvorlig. Noen overlever kreft, andre dør. Det er trist, men livsbetingelse nummer en. Vi er alle dødelige. Sett i det lyset er det meste bagateller.


For meg betyr det ikke å bli helgen. Jeg er fortsatt menneske på godt og vondt.
Sårbar for kroppslige svingninger. Som høyt blodtrykk, diabetes, migrene eller annet "snadder". Skal ikke utbrodere mer, men alt gir utfordringer, og noen ganger mer enn nødvendig fordi slikt ikke synes utenpå. Særlig synes ikke sårbarheten ved høyt blodtrykk. Nei, det er ikke synd på meg som er levende og kan sitte her og skrive om det, misforstå meg ikke. Det jeg sier er at jeg, som andre, er et menneske. Jeg stamper i salaten, og jeg lykkes følge den smale vei. Motsetningene utelukker ikke hverandre, ikke sant? Om for eksempel noen holder en hel familie for narr, og lever et dobbeltliv er det kanskje ikke umulig for akkurat vedkommende å ha det bra i sitt liv. Noen får i pose og sekk, sviker og bedrar mens den andre må nøye seg med "smuler fra de rikes bord". Løgnene varer noen ganger lengst ser det ut til, selv om vi oppdras til det motsatte. Sånn er  noen av menneskene og store deler av verden. Urettferdig, falsk og håpløs. Betegnelsen "lykkejegere" eller "terrorister" brukes om mennesker i dyp nød grunnest krig, sult, sykdom. You name it. '


Virkelig store problemer sammenlignet med mine små tatt i betraktningen at jeg lever i et land hvor man blir tatt vare på. Min eneste bekymring er at det ikke skal fortsette. Et lykketreff å ikke bli sendt ut av landet på sykkel i vinterkulda. Jeg fatter ikke at det er mulig. Den dagen måtte jeg skru av radioen, så forferdelig var det. Det offisielle politiske landskapet Norge beveger seg i støtter jeg ikke. Jeg er redd for at samfunnet vårt utvikler seg til et sted hvor bare pengene rår, og de andre kan bare ha det så godt.  Jeg lurer på om vi beveger oss mot et sted der bare visse religioner og politiske overbevisninger er "riktige". Når en minister uttaler at kirka er blitt for sosialistisk, da er det ingen tvil for meg hvis ærend hun går.  Ja, det sitter jeg og tenker på akkurat nå. Slikt kunne jeg skrevet i et privat brev som jeg gjorde det før i tiden.Jeg har en koffert med brev og dagbøker pr. hånd.


Postkassen bugner ikke over med tilbud om evenementer, julebord eller julefester. 
Her kommer ikke flere titalls gjester til julemiddag og samling. Jeg hadde ikke hatt plass til det i form av kvadratmeter, ikke råd til å fore dem heller... Ikke for det. Her råder takknemligheten for de menneskene jeg har i livet som virkelig bryr seg om meg, respekterer meg og er glad i meg for den jeg er på godt og vondt.  Dette året har jeg sett at ikke alle synes jeg er god nok, men det får så være.
Jeg har aldri tenkt at jeg måtte være som andre i alle sammenhenger, det er det ene.
Den andre store lærdommen er at det koster, fysisk og psykisk, å leve uærlig på noen områder. Kropp og sjelsliv henger utvilsomt i hop, og enkelte psykiske utfordringer kan påvirke både det ene og andre. Umulige situasjoner er og blir akkurat det, og eneste svaret på dem er å komme seg vekk.


I det hele tatt har jeg ikke fått et eneste julekort der dette året. Om det handler om at ingen tenker på meg på den måten vet jeg ikke. Jeg velger å tro at det er blitt for mange andre som for meg selv. Kontakten holdes gjennom diverse sosiale medier på nettet og man hopper over skriving med hånd i en travel hverdag. For det virker for meg som om det er mer og mer pes med det meste etter som vi alle eldes. Unnskyld om jeg fornærmer noen med å minne om at vi ikke er tjueto lenger, men det er nå sånn det er. Får jeg leve og ha helsa skal jeg fylle femtifire i året som kommer. Det er i grunnen ikke så veldig lenge til, så jeg satser på det her jeg sitter og har min fjerde søndag i advent. Stille og rolig formiddagstid, mens jeg tenker på det som skal komme sammen og det alt i alt fantastiske året som gikk.


Jeg tenker på strender på Kreta og Rhodos. Kirker i Heraklion, og gamle murer i Rhodos by.
Det er noen få timer dagslys før det mørkner. Her er det meningen benytte dem til å fjerne alt støvet i krokene og ordne ferdig til julefeiring som blir helt spesiell dette året. Som jeg gleder meg.

 Dette ble slett ikke den teksten jeg hadde tenkt. Den bare gikk sin egen veg. Finnes noen sammenheng i dette lille "brevet" fra mitt liv? Uansett: Det fine med blogg er at en kan skrive i den form og det format en ønsker. Sjangeren er åpen. Mitt fokus er åpenbart for den som leser, ei blanding av det som foregår i mine tanketumlerier rundt den store og den lille verden. Kanskje blir det noen ganger mer likt brev fra et liv. Tiden jeg lever i nå rommer ikke brevskriving på det gammeldagse viset. Jo da, jeg skriver epost til noen, ganske mange også, men det er dårlig med brev skrevet for hånd. I år har jeg bare skrevet syv julekort. Veldig lite til meg å være.


Tilbake til adventsaktivitetene.
Ha god 4. søndag !


Synnøve Sætrum



Sealed with a kiss
Sealed with a kiss

Noen tanker i desember ... 2015

Lørdag 5. desember 2015:


Jeg er en by, med hundrevis av gater… og jeg kjenner bare noen få av dem. Egentlig. Det er noe med å holde seg til de vante avenyer. Stole på de rette alleer og leve skjult og nøytralt i stille smug.
 Bare være og ha nok med det. Jeg sitter på en sofa med pledde over beina mens en tv jeg bare hører på står og durer i bakgrunnen. Ikke helt med på innholdet hele tiden. Noen har kjøpt leilighet i Marbeia hører jeg, og tenker de er heldige der i sola. Aldri vært der, men kjenner igjen det med livsnytergen og alt det der. Det som ikke er til å komme utenom så lenge en bare har et eneste lite liv utlevert. Ja, for det er livsnytelse med en sofa, et glass dansk vann og noen tyske saltstenger på bordet. Stua er lun, og regnet utenfor er ute. For tiden oppfatter jeg verden som veldig urolig, uforutsigbar og i det hele tatt lite god. Så mye elendighet skal det egentlig bli om det fortsette i samme skeive tralten?



I dag er det eneste jeg har fått med meg værmeldinger. Et bevisst valg. For det er så mye skyting, dreping, krig, terror, fattigdom, sult og sykdom. Jeg tåler å høre om det, det er ikke det, men noen gangen blir jeg skikkelig nedtrykket av det og må ta pause. Jeg sier ikke det er synd på meg som bor i Norge, det jeg sier er at det går inn på meg alt sammen. Selvfølgelig ! Noen ganger må jeg ta litt pause fra skjermer. Når jeg tolker mitt liv mot slike tilstander forstår jeg at jeg er veldig heldig.

Fortsatt kan jeg stå på beina, og jeg lever ennå i et land med muligheter selv om kropp og psyke til tider  er ganske så herpa. Mitt kroniske "amnesti" fra arbeislivet betyr at jeg kan ta i tu, en dag av gangen. Valg og verdighet tilstandene til tross. Har sagt det før og sier det igjen, jeg har sterk uro for at den blå-blå politikken skal ta dette fra kronikere av alle slag. Hva andre tenker vet jeg ikke så mye om, men det er meg komplett ubegripelig at medmennesker som har kroniske helseutfordringer og er avhengige av offentlig støtte stemmer FRP eller H. Det er jo som å kappe over den greina du sitter på (Disse partiene har programfestet at de vil bygge ned offentlig velferd. Så når uføretrygdede stemmer på dem og tror det skal føre til bedre kår skjønner jeg ikke bæret.). For hva handler den stemmen om da? I alle fall ikke ei trygg og sikker framtid. Hvorfor jeg nevner dette igjen? Jo, det er fordi jeg med min lille stemme ønsker å holde oppe bevisstheten om akkurat disse forholdene i det norske samfunnet. Jeg når ikke så mange med denne bloggen, men noen lesere er det jo dog. Og, det hender noen deler rundtomkring i cyberspace. Et oppslag her og et oppslag der.

Denne ettermiddagen sitter jeg i en by, et annet sted enn der jeg bor. Så jeg opplever ikke ekstremværet "Synne" over hodet. Undertegnede har vært ute og gått i gater som ikke er mine, men noen av dem er kjente. Det er ikke første gang jeg er gjest i Aarhus. Forhåpentligvis blir det mange flere, om det går slik jeg ønsker og ber om i årene framover. Tenker på at ting og saker må ordne seg for meg selv og for andre mennesker som betyr noe for meg.  Nei, jeg har ikke vært på jule-shopping. Ingen handling av julegaver. Bare spasertur og kikking rundt om kring. Vindus-shopping er himla billig. Og jeg har en tendens til å bli skikkelig utslitt om jeg setter beina inn på et kjøpesenter en lørdag formiddag. For mye pes, og akkurat nå to uker før julaften er det ikke noe roligere i Danmark enn i Norge. Sånn ut fra min private bedømmelse i alle fall.

Synnøve den gang hun var femtien… Foto: Meg

Mye i meg synes det er greit å være på denne siden av jorda akkurat nå, selv om like mye ønsker seg til Stillehavets strender og melissand. En tur i Bangkok hadde ikke gjort noe heller. Det er så mye jeg ikke har sett der, og så mangt jeg skulle se. I det hele tatt så er det et faktum at jeg lengter til Thailand når vintermørket kjennes som en svart sekk tredd over tilværelsen min.

Meg den gang jeg var 47…. ung og vakker for snart syv år siden. Speilet forteller meg at tiden har gått, og det fort.

Foto: Meg

Onsdag 16. desember 2015:

Jeg sitter ved mitt kjøkkenbord og har levd gode dager siden sist. Teksten jeg skrev på ble ikke ferdig. Det bare stoppet opp som en del gjør for meg på denne årstida.

Noen bekymrer seg for hvor mange tusen de skal bruke på julegaver. Det gjør ikke jeg, for det er ikke tema. I min familie er vi blitt enige om å være relativt moderate, sette det viktigste først. Kose oss mest med samværet med hverandre. Noe som jo er det viktigste hvordan en enn ser det.

Siden sist har jeg vært sammen med de jeg er gladest i av alle på en stor familiefest og feiret en begivenhet i slekta. Spist deilig dansk frokost i timer et sted i det yndige land og bare kost oss sammen. Vært glade for livet og at vi har hverandre her på jorda. Det er ingen selvfølge for noen.

Å få lov til å være i livet er en skatt. Jeg håper det varer riktig lenge enda. Helseutfordringene mine på tross. Merker egentlig ikke så mye til dem, selv om de alltid er der. Noe svetting, noe verk pist og hist, men alt i alt til å leve med så langt. Har sagt det før, men det er på tide nevne det igjen: Jeg er heldig som er så frisk til å være så sjuk. Ingen tvil. Det opptar meg mer enn mye annet. Navlebeskuende vil du kanskje si, men det får jeg leve med.

I går gikk fylkesmannen i Vest-Agder av med pensjon.

Hun har vært en aktiv dame, med mange jern i ilden. 

(Første kvinnelige sysselmann på Svalbard i si tid.)

I intervju sa hun noe om sitt ståsted og hvordan hun tenker om hva som er privat.

Blant annet så mente hun at man ikke hadde noe på kafe å gjøre om en skulle delta i samfunnet.

Jeg er ikke enig i det.

Kafebordet er et supert sted for engasjerte diskusjoner.

Kafeene er faktisk steder der vanlige folk møtes.

Hva skulle man gjort uten praten over kaffekoppen ?

Slett ikke alle har muligheter for å sitte i viktige komiteer og ledende stillinger.

Men, demokratiet er da til for alle.

Jeg tenker at når enkelte samfunnstopper glemmer det så hopper de over hvem de tjener.

Som Erik Bye sa: Da blir det bare tullball!

Jeg for min del har opplevd mye samfunnsengasjement nettopp ved kafebordene, eller i kantina på jobb og studiested. Tro det eller ei så har også jeg vært student og yrkesaktiv i livet. 

Alt er nemlig politikk og samfunn slik jeg oppfatter det.

I dag har Erna Solberg presentert nye statsråder.

Jeg så seansen på tv, og fikk med meg det hun sa.

Hvem som er best egnet til hva skal jeg ikke uttale meg om.

Den regjeringen støtter jeg ikke. Jeg er bekymret, veldig bekymret for den vegen de leder Norge. Min overbevisning forteller meg at de kun går de rikes ærender, og vi vanlige kan komme til å få ei mye vanskeligere framtid nettopp på grunn av dem. Så nei, etter mine begreper skulle de ikke hatt regjeringsmakt i det hele tatt. Den egoistiske samfunnsutviklingen er ikke det jeg ønsker meg for landet mitt. Heldigvis dog, er at jeg kan skrive det uten å risikere fengsel og annet.

Jeg er den jeg er, et lite menneske i det store maskineriet.

Så skal jeg bruke resten av dagen til å fintenke, mens jeg pusler til jul.

Den nærmeste familien kommer på besøk, og vi skal alle feire julaften sammen.

Jammen blir det noen fine dager med kjæresten også om ikke så lenge.

Jeg gleder meg veldig til alt sammen.

Ha fortsatt god ventetid.

Synnøve Sætrum



SUITCASE OF MEMORY'S

Blomst fra ei vulkanøy i Atlanteren.

 Foto: MEG

Tenker på sydens varme. Bilder av lange promenader, fantastiske måltider, hyggelige folk, perfekt reiseselskap, dager og kvelder i ren velvære. Alt godt som tenkes kan og vel så det. Tilværelsens overflødighetshorn i en verden hvor mennesker sliter for å overleve. Mange bukker under av både sult, sykdom, krig og terror. Jeg har tak over hodet, klær på kroppen, trygghet for økonomien enda jeg er kronisk syk. Jo jeg har da virkelig vunnet i lott i verdenssammenhengen .Både kvelds-drømmer og dagdrømmer. Spekulerer og tenker ut hvordan jeg skal få rå og mulighet til å være borte de mørkeste vintermånedene heretter. Det betyr at jeg må kutte ut noe, og jeg tenker det blir bilen. Har kalkulert meg fram til at jeg kan få en god vintertur av å droppe den utgiften. Kroppen en i ulage, jeg har søvnproblemer og vet ikke helt hva jeg skal ta meg til i dette nesten evige mørket. Jo da jeg vet det er mørkere i Nord-Norge, men der flyktet jeg nå fra for mange år siden. Bor i sør nettopp på grunn av klima. Sånn som det tradisjonelt har vært er det større sjans for sommer her nede. Det trenger de fleste. Vel, nå er det november og den mørkeste måneden. Jeg kjenner på meg at dette eksperimentet jeg nå holder på med lærer meg at det er eneste muligheten. Være heime i november, desember, januar og februar er ingen lys ide. Jeg prøver igjen fordi jeg har vært noen vintere i Thailand, bare for å oppdage at landet trekker i meg hele tiden. Det gode livet, den sunne maten, all masasjen, alle smilene, stemningen. I det hele tatt alt det som forandrer en for bestandig når det kryper inn under huden blir liggende der og rope, og jeg hører, og jeg lengter. Det er nemlig sånn at en ting er å sitte her i min verden om sommeren, reise på noen ferier utpå høsten, som jeg er uendelig takknemlig for.  og tro det skal holde. Sånn er det ikke. Det blir mørkt og min deppresive åre blir større. Verken rundtomkring blir sterkere, og jeg blir passivisert. Blodtrykket går opp, og sukkeret like så. Ingen heldig utvikling. Selvsagt kunne jeg vært ute og gått hele dagen, men jeg greier ikke motivere meg til så mange timer. Det blir det plikttimen, og et par ganger i uka noe mer. Når jeg har selskap er det enklere, men den turvennen jeg setter mest pris på ser jeg ikke for ofte. De venninnene jeg har her, og som jeg har hatt mange hyggelige turer med er på jobb og da blir det som det blir. Begrenser seg. Nei, jeg er ikke noe god på tur alene.

Foto: Synnøve Sætrum

På den andre siden og jeg vet det veldig godt så har jeg fått reist også dette året. Jeg er heldigere enn de fleste med at jeg har fått anledning til å være mange uker rundt i denne verdensdelen.Har sett steder jeg aldri har vært før, og nyter minnene. Slikt er en stor gave, og jeg tar det langt fra som en selvfølge. Tenker bare at stjerene må ha vært meg nådig og jeg har fått min skjerv av noe veldig veldig flott siste året. Takknemligheten er veldig dyp.

Foto: Synnøve Sætrum

Halv ett om natta innser jeg at jeg må slutte. Må legge meg ned og la Ole komme... Viktig det nå
Akkurat her og nå tenker jeg på at søvnen skulle vært her. Skal på en lang tur i morgen og kommer ikke hjem før til natta. Det er fem timer til jeg skal opp og likevel skriver jeg. Er ikke sovnet. Har hatt tre havrekjeks med hjertegod margarin og et glass cola zero. Plutselig tok suget meg, og jeg forsøker ikke kjøre i meg så veldig mye usunt på kveldstid. Men det murret i magen og det betyr også søvnvansker, så da var det bare hente....

Foto: Synnøve Sætru

Men, nå virker alle gode tanker. Jeg kjenner dyp takk for livet mitt, at jeg kan stå på beina alt jeg feiler til tross. Enda mer takknemlig er jeg for kjærlighet, vennskap, familie og venner. Hva skulle vel livet vært uten alt???
Gode mennesker er en gave, det hadde vært tungt å skulle være ensom hver eneste dag. Jeg elsker dere inderlig alle sammen.

Synnøve Sætrum

TIME AFTER TIME