"Lang lang rekke, Synnøve ut av rekka går !"...
Sånn blir det en dag jeg ikke vet noe om her jeg sitter.
Alt kommer til å være over, mens verden fortsetter som om ingen ting er hendt.
Helt sikkert er det også, men jeg håper det er lenge til.
Med døden som perspektiv gjelder det for meg å reise seg fra stolen, leve hver eneste dag.
I dødens skygge greier jeg se større på livet og tilværelsen.
Et medmenneske som har betydd uendelig mye viktig for meg døde, og er borte.
I uka som gikk har det vært mange mennesker, mange minner, begravelse og høysommer. Blåklokkene blomstrer, og sommeren befinner seg der den ikke kan snu.
Jeg har sett de første svakt gule bladene, men kjenner ennå ikke på vemod over høstluft og mørke kvelder. Her jeg sitter i sommerskyggen og kjenner meg levende er det vanskelig å forstå forandringene i naturen.. Forgjengeligheten som alt liv er en del av. Døden er definitiv. Jeg kan rope og protestere, banne og debattere, men ingenting nytter. Når et menneske en er glad i blir borte handler det om å bearbeide og akseptere. Jeg tror ikke en eneste sorgprosess er identisk med en annen. Alle relasjoner er unike. Den døde etterlater alltid et vi.
Et menneske er et univers. Hver og en unik og enestående.
Hver og en skaper ringer i vann.
Ord og handlinger setter spor, selv om ingenting varer evig.
Når punktum settes blir alt stillhet, minner og kjærlighet.
Synnøve Sætrum
EN NATT DYPERE
Å elske er å lære seg å dø
Der dagen i oss
eier himmelen til lysets bunn
der er vår seng et alter
hvor vi går ut og inn av hver vår død
Der våren i oss
eier årstidene til himmelens bunn
der funkler et mørke i blodets rus
Hvert mørke
en natt dypere enn natten
Å dø er å lære seg å elske
(Stein Mehren)
Sånn blir det en dag jeg ikke vet noe om her jeg sitter.
Alt kommer til å være over, mens verden fortsetter som om ingen ting er hendt.
Helt sikkert er det også, men jeg håper det er lenge til.
Med døden som perspektiv gjelder det for meg å reise seg fra stolen, leve hver eneste dag.
I dødens skygge greier jeg se større på livet og tilværelsen.
Et medmenneske som har betydd uendelig mye viktig for meg døde, og er borte.
I uka som gikk har det vært mange mennesker, mange minner, begravelse og høysommer. Blåklokkene blomstrer, og sommeren befinner seg der den ikke kan snu.
Jeg har sett de første svakt gule bladene, men kjenner ennå ikke på vemod over høstluft og mørke kvelder. Her jeg sitter i sommerskyggen og kjenner meg levende er det vanskelig å forstå forandringene i naturen.. Forgjengeligheten som alt liv er en del av. Døden er definitiv. Jeg kan rope og protestere, banne og debattere, men ingenting nytter. Når et menneske en er glad i blir borte handler det om å bearbeide og akseptere. Jeg tror ikke en eneste sorgprosess er identisk med en annen. Alle relasjoner er unike. Den døde etterlater alltid et vi.
Et menneske er et univers. Hver og en unik og enestående.
Hver og en skaper ringer i vann.
Ord og handlinger setter spor, selv om ingenting varer evig.
Når punktum settes blir alt stillhet, minner og kjærlighet.
Synnøve Sætrum
EN NATT DYPERE
Å elske er å lære seg å dø
Der dagen i oss
eier himmelen til lysets bunn
der er vår seng et alter
hvor vi går ut og inn av hver vår død
Der våren i oss
eier årstidene til himmelens bunn
der funkler et mørke i blodets rus
Hvert mørke
en natt dypere enn natten
Å dø er å lære seg å elske
(Stein Mehren)
