01 august 2011

Nothing Else Matters...

Takk for hilsenen  jeg fant i e-postkassa i dag HBR.

Nå får du en her, akkurat som jeg fikk en gang for lenge siden..
I  den grønne postkassa :-) 



1.august 2011

God ettermiddag 1. august 2011.
Sommerettermiddag.
Våknet relativt tidlig og kjente søvnen slippe taket.
Natt til i dag var sydenvarm. Ligge oppå dyna, og få myggestikk. Det er ikke hver natt, så det er ingen grunn til å klage. Kan bare øve meg litt til jeg skal avgårde til Rhodos om ikke så veldig veldig lenge.
 Det er ikke varmen som gjør nattesøvnen litt varierende i disse tider.
Etter å ha vridd meg og tenkt og tenkt og tenkt på bildene av ungdommen svømmende i vannet vekk fra terroristen på Utøya sovnet jeg omsider.
Bildene av det som er hendt kommer alltid til meg når jeg holder på å sovne.
Ikke at jeg på noe vis innbiller meg at jeg er unik i så måte.
Menneskene jeg snakker med i livet sier de har det på samme måten.
Vi får godta at det vil ta den tida det tar.
Når man tenker de mørkeste tankene om null håp for framtida gjelder det å vikle seg ut av dem igjen.
For det er håp likevel.
Det har skjedd store ting i Norge etterpå som bare bekrefter det.
Gate- og blomsterbildene fra Oslo og hele landet sier sitt.
Ikke-debatterbart sterkt samhold mot vold.
Det er så stort at verden legger merke til det.
Jo, det tenker jeg på her jeg sitter og skriver min 'message in a bottle'...

Har fått et par kommentarer om at jeg er heldig som kan skrive og uttrykke mye av det jeg tenker.
 Det er ikke noen selvfølge har det slått meg. Analfabetisme er fortsatt utbredt.
Ytringsfriheten er for mange kun en utopi. Utallige medmennesker sitter fanget, eller blir drept rundtomkring på grunnlag av sien overbevisninger. Det er ikke noe nytt at jeg gnager om akkurat det, men kanskje noen flere er lydhøre nå etter at det samme har rammet Norge.
Selv kan jeg ikke forestille meg tilværelsen uten ytringer og de frie ordene. 
Ord kan være magiske, åpne, gi frihet og glede. Eller de kan bryte ned, legge i lengker og såre. I noen sammenhenger skal man som medmenneske veie sine ord.
Huske litt på tyngden av dem, men likevel ikke la seg kneble.
Har holdt på siden jeg lærte kunsten som syv-åring.
Jeg kan faktisk huske at jeg lengtet etter å begynne på skolen fra i femårsalderen.
For å lære lese og skrive.
Var kjempemotivert.
Hadde lyst til å være en av dem som kunne når de litt større barna snakket om hva de hadde lært.
Fant akkurat ei gammel dagbok av Synnøve 11 år.
Det er en annen verden, et barn, men meg.
Jeg husker ikke følelsene jeg hadde, men ser jeg har skrevet og skrevet.
Om de nære ting.
Som min bestefars gebiss ganske så fritt-talende.
Det er akkurat det ja.
Mange ganger har jeg nok tenkt jeg ville blitt brent på bålet eller annet om jeg hadde vært et menneske som levde under andre forhold, i andre tider, eller i andre land.
Mennesker generelt verden over lider, kvinner i særdeleshet.  
Noen er faktisk så anti-demokratiske at de tyr til terrorisme for å  hindre medmennsker i å fremme meningene sine på fredelig vis. Skremme demokratiet til taushet.

Jo, det tenker jeg fortsatt på denne sommerettermiddagen, som er en fin dag. En sånn til å bli varm og snill av. I dag har jeg vaksinert meg mot ditt og datt. Jeg skal tilbringe en del av vinteren i 'smilets land'. Det blir et eventyr, og jeg øver meg på å smile. Mer enn før, og mer enn før til alle.
Et smil eller femten for mye kan neppe skade noen.
Smilterrorisme er umulig ...

Synnøve Sætrum