Trondheimsvegen 19 i Oslo var mitt første levested.
Jeg er født på Ullevåll sykehus, men slik tidene var den gangen ble vi ikke værende i Oslo.
Det fortelles at mitt første talemål var Oslo-dialekt. Må ha gått veldig fort over.
Naturlig nok, for tidene var håpløse i forhold til dette med bolig. Så vi flytta til et bedre sted!
Kanskje fortiden på mange måter er til forveksling lik akkurat nå...
Tenker på unge mennesker uten foreldre med feite lommebøker ikke har nubbsjangs til å komme inn i boligmarkedet. Ikke i dag, og kanskje aldri om ikke myndighetene tar seg på tak og innfører en annen boligpolitikk. En mer menneskelig en.
Det er for j.... at det skal være komplett umulig for noen.
Jeg ser fram til utgreiinger om boligpolitikken, men må ærlig innrømme at jeg har liten tro på myndighetenes vilje til virkelig å gjøre noe som månner for de vanskeligstilte. Å være vanskeligstilt i dag betyr ikke at man er fattig pr. definisjon, men at boligprisene er vanvittige blitt. Det betyr bare noe så enkelt som at ei inntekt alene ikke har sjangs til å bære omkostningene...
Så gjør noe snart Jens!
Ja, nå var det ikke det som skulle være tematikken, men tanken bare sveipa innom.
Den er nå delt.
Videre til
Boks 40,8662 Halsøy i Vefsn..
Adressen jeg aldri glemmer. På 'kopen' ja.
Jeg vet jeg har identiteten min fra væfsn når jeg er oppvokst der.
Hukommelsen min rommer Evald, Gøta, Reidar. Jeg husker godt Brynjar.
For riktig lenge siden var nærmeste naboene kyrne i bakken (der husene står tett nå), strømgjerder og gress. På nersida bodde Fru Nordsjø. Hun hadde sauer i fjæra. Da hun døde forsvant huset med henne. I dag er det vel omtrent der kloakkrenseanlegget står. Halsøy er ikke det det var.
Kulstadlia var ikke utbygd. Der var bare natur å skue fra vinduene hos oss.
Fjære eller flo sjø der butikkene ligger nå.
Andre tider på den adressen, men jeg er glad det var min oppvekst. Vi gikk til Baustein eller Dalengbrua. Det hender de gamle strekningene er med i drømmelandskapene mine. I det hele tatt drømmer jeg mye om Halsøy og Mosjøen som det var.
Skulle vel snart tatt meg en tur og kikket på forandringene.
Samtidig som jeg innrømmer det er litt ugreit det der.
Det er noe ubestemmelig ved å dra et sted som er så inderlig kjent, men samtidig så totalt fremmed. Sist jeg passerte Halsøy fotograferte jeg huset vi bodde i som det står nå.
Restaurant- og butikklokaler var fortsatt første etasje. Men, likevel var det blitt noe annet.
Når jeg tenker meg om er det snart ti år siden, så hva som finnes der nå aner jeg slett ikke.
Det kan jo til og med være revet for alt jeg vet. Gamle hus er jo gamle hus...
Jeg er alltid takknemlig for å ha hatt oppveksten min i Mosjøen.
Det var trygt og godt, og jeg lengtet ingen andre steder.
En stor del av identiteten min finnes fortsatt der.
For ekempel er jeg en av utflytterne som fortsatt har store deler av dialekta intakt.
Har alltid ment væfsningen er god nok. Jeg gjør faktisk så godt jeg kan for at det skal fortsette slik all min dag. Ekte patriot på det viset, selv om det er mange år siden jeg var 'heime'.
Hvorfor bytte til knot på kristiansandsk... Talemålene er som natt og dag!
Sjokket var gedigent og lengselen tilbake enda større de første årene etter at vi flyttet hadde jeg noe med. Man blir plantet om, skranter litt med det første men får nye røtter, nye tilhørigheter.
Buhusheia i Kristiansand ble den siste delen av oppveksten, og dermed noe av identiteten.
Et sjokk på mange måter. Slutten av 70-tallet der ga ikke noen stor trygghet for den som kom utenifra. Å være fra Nordland betydde å bli kommentert og ertet på hver eneste dag hele det første året. Siden lagde vietnameserne så mye krøll heromkring at man fikk andre å hakke på.
Jeg vet ikke hvorfor jeg, men sørlendingens gode lynne var på den tiden sterkt overdrevet.
Likevel fikk man noen gode venner som er blitt en del av hele livet,
og jeg identifiserer meg med folk fra Justvik.
Vet stort sett hvem som er på min alder fra området.
Jeg vet ikke om det bare er i Kristiansand behovet for å plassere folk er så stort.
Men, når man møter fremmede og snakker litt mer enn vær og vind, så kommer spørsmålene om hvor og når og med hvem. Så er man plasert og med det godtatt som innbygger av byen. Skulle egentlig bare mangle etter nesten trettifem år. Her finnes ingen tvil i sjela når det snakkes om Gartnerløkka, Justnestangen eller Tjutta. Jeg kan tolke 'ja vel's mange betydninger.
Jeg kan til og med begripe Markus Fiskerens tilhørighet til fantastiske nye 'Kilden'.
Er like heftig og begeistret for bygget som en hvilken som helst annen sørlending.
Likevel vet jeg:
Helt ekte kristiansander blir jeg aldri!
Fortsatt hører jeg slikt som :
Du som er fra ...... må jo være vant til mye regn og kulde, eller mygg eller annet som hører ei fjern fortid til. Nesten komisk innimellom etter som en del av denslags kommentarer kommer fra mennesker som kjenner meg, og bakgrunnen. Selv om jeg er fylt femti og har vært her snart fire tiår...
Væfsningen min er et bunnsolid identitetsmerke fortsatt!
Synnøve Sætrum
