30 september 2010

Innvilget "amnesti"...

Hjemme igjen.Jeg fikk langsom morgenstund fra rundt elleve. Søvnen er helt nødvendig disse dagene, og jeg er takknemlig for at jeg bare kan sove. Noen ganger er jeg utrolig trøtt, og bare blir under fellen.
Sånn er det å være kroniker. Jeg glemmer det innimellom når de gode dagene er der, men når trøttheten siger så til de grader på som den har gjort de siste dagene vet jeg at medisiner og de sykdomenne jeg faktisk har i kroppen er kommet for å bli. Jeg blir ikke kvitt dem, må bare leve med det.
Nå er jeg heldigvis skrudd sammen sånn at jeg for det meste lever, på den måten jeg gjør nå, alldeles fint med det.
Jeg er takknemlig for at jeg kan forholde meg til tilstanden når den er der.
At jeg er innvilget "amnesti" av NAV, og ikke må forsøke kjempe meg tilbake til en hverdag det er lenge siden helsen min mestret. Da jeg så litt på NRK i går, om Norges fattige og syke, og hørte statsråden messe om at all vei til helse og ut av fattidom går gjennom aktivitet i arbeidslivet ble jeg ganske oppgitt.
Det kan være det stemmer for noen, men det må da i anstendighetens navn også være lov å minne om at mange faktisk blir bare sykere av å henge i strengen. Kroppen greier det simpelten ikke.
Så jeg undrer meg over det der jeg. Hun greide til og med å uttrykke seg på et vis som fikk meg til å tenke at den rødgrønne regjeringa (som framstiller seg selv som å stå en plattform som setter det menneskelige aspektet før økonomi)sitt program nå denne høsten er å hjelpe alle i det norske samfunnet.
Untatt de fattige(for vi har faktisk det i dette landet) eller de kronisk syke.
Hun var så til de grader ute på ei eller annen vidde jeg ikke vet hvor er, men det hørtes ut som de vindene som blåser der forteller henne at man velger å være fattig, eller å få alvorlige medisinske diagnoser. Det minnet meg om de kreftene som hevder at en har seg selv og takke og bare stå i det, eller kom deg i jobb, selv om du ikke klarer. Bare ta deg sammen! Sånn underforstått. Jo, jeg har sagt det før, og sier det igjen. Her er så underlig i dette rike landet.

Hva er nå dette for en tekst da, hva er det jeg vil fram til?
Jo, jeg vil ta bladet fra munnen og si noe om hvordan det er å være uføretrygdet på grunn av sviktende helse, og samtidig til tider se helt arbeidsfør ut for andre.
Jeg mener, jeg ser på sett og vis bedre ut enn jeg gjorde for ti år siden. Den gangen var jeg jo både totalt utbrent, uten en eneste medisinsk diagnose på noen tilstand.
Sjøl trodde jeg det var noe alvorlig galt med meg,men jeg visste ikke hva. Bare at det ikke stemte, og at jeg var redd og ufattelig sliten. Ikke sov jeg om natta, og om dagen ville jeg bare sove mens jeg forsøkte etter fattig evne å utføre en krevende jobb i skoleverket.
Jeg kan minnes jeg var på personalseminar i regi av den siste arbeidsplassen min. Vi var sågar på hurtigruta, og hadde leid inn foredragsholder som skulle snakke om symptomene og singnalene en kunne oppdage hvis en var i ferd med "å møte veggen".
Det var strålende sol, blikkstille hav og jeg satt og kikket på Lofotveggen, mens mannen forklarte og forklarte. Han delte erfaringer, og var veldig lett forståelig. Et godt tiltak fra arbeidsgivers side. Utrolig aktuelt da, og sikkert ikke mindre aktuelt nå.
Egentlig er sola og lofotveggen det jeg husker best fra hele kurset, jeg var allerede en av dem han snakket om, uten at jeg der og da greide gjøre noe med det. Utbrenthet er jo sånn. Man holder på til det sier helt stopp. I hukommelsen min sitter bildet av ei liste med punkter foredragsholder viste.
Han sa folk skulle se og kjenne etter om noe av det passet på en selv, og forsøke gjøre noe om faresignalene fantes.
Om det var ti eller femten punkt husker jeg ikke lenger,men jeg husker veldig godt min klare tanke:
Det er jo meg på alle punkter det der!
En helt forferdelig oppdagelse. Den totale nederlagsfølelsen to fullstendig pusten fra meg.
Husker jeg måtte konsentrere meg om pusten for ikke å starte hyperventilering med påfølgende angstanfall.
Sa jeg noe?
Nei!
Noe så flaut sier man ikke. Jeg skammet meg og tenkte nå må du ta deg sammen!
Du har ingen grunn til å kjenne sånn og sånn, du burde jo være... osv.
Så jeg tok meg sammen i et snaut halvår etter det til det en dag var helt slutt. Da var jeg så syk og tom at det eneste jeg sa til legen var: Jeg greier ikke et sekund til. Du må sykmelde meg!
Etter hvert fikk jeg mye adekvat hjelp av ulik art. Årevis med behandling. Gode hjelper. Jeg fikk også anledning til å prøve ut om det fantes mulighet for å vende tilbake til arbeidslivet.
Det gjorde det ikke. Jeg har ingen krefter igjen til å leve et arbeidsliv.
Men, må jeg gå duknakket rundt for det?
Jeg synes av og til å merke en slags hets i det offentlige rommet som får en kroniker til å føle at en jukser, eller gjør seg til. Eller at en med vitende og vilje har valgt å ha det en har å dra på helt frivillig.
De politiske debattene rundt de svakeste er ofte unyanserte og uten dypere perspektiver på hva kronisk sykdom er, og hvilke konsekvenser det har får den enkelte. Det blir for mye skjæring av alt og alle over en kam. Lik et slags hukommelsestap for at alt handler om enkeltmennesker, og enkeltliv. Verdighet. Menneskeverdighet og solidaritet.
Spør igjen jeg: Er det meningen vi skal tilbake til fattighus i stil med det som fantes i bygda til Emil i Lønneberget?
 Skal vi sette kronisk syke rett ut i skogen for å dø?
Eller tvinge dem til å arbeide så hardt at de stuper på veien først som sist, så er samfunnet kvitt den økonomiske belastningen samtidig som de får brutt litt stein og bygd flere motorveger som de rike og friske kan kjøre dollarglisene sine på? Eller de som har rett partibok, eller overbevisning som sådan. Jeg har lest om at slike metoder er blitt benyttet før, i noen kriger eller autoritære diktaturer for å nevne noe.
 Er det dit vi skal?
I et land hvor vi har så ufattelige mange felles penger, fra felles rikdommer må det vel gå an og bevare et menneskelig perspektiv, eller er det tut og kjør for det økonomiske og ikke noe annet?

Jeg er overbevist om at de aller fleste mennesker ønsker godt innhold i livet sitt, og ikke sykdom. Men, noen av oss blir syke, selv om vi sliter buksebaken på skolebenken i årevis og gjør så godt vi kan. Vi kan ikke velge om vi skal vinne eller tape i helselotteriet. Det er såre enkelt.
Jeg fikk uttelling på sykdomssida, enda jeg ikke ønsket det i det hele tatt.
Siden er det blitt en lang veg hit jeg er i dag.
I den tilværelsen hvor det er nok for meg å holde meg i gang med de hverdagslige gjøremålene, og faktisk tillate meg åpent å si at jeg har gode dager diagnosene mine til tross.
Jeg har lært meg å gjøre det beste ut av de dagene og forutsetningene jeg har, og jeg håper jeg vil få fortsette med det i den tiden jeg har til disposisjon.
Det er sant at det først og fremst handler om hvordan man tar det.
Men, misforstå meg rett, det handler også om noen rammer som alltid må være et samfunns fellesansvar. Vi er  av verdens rikeste land, og vi må fortsette og dele med alle. Det er derfor jeg betalte min skatt med glede mens jeg var i arbeid, og fortsatt gjør det av uføretrygda. Slik at alle skal ha et sikkerhetsnett å falle i når de blir syke og gamle. Noen grunnleggende rettigheter må vi fortsette å ha i et samfunn som liker å påberope seg å være det beste i verden. Jeg mener oppriktig det må være det for de som ikke befinner seg innenfor rammen frisk, frisk og atter frisk. Akkurat det ser jeg ikke alltid at stemmer.

Ha en flott dag.

Synnøve Sætrum