MIT HJERTE HAMRER OG HAMRER
Mit hjerte hamrer og hamrer,
som ville det aldrig standse.
Det gør ondt at høre din latter
og ondt at seg dig danse.
Alligevel går jeg ikke,
for lidelsen er en lænke,
der bringer hin magiske vellyst,
lykken aldrig kan skænke.
Din arm omkring hendes skulder,
din hede kind mod hendes.
Mit hjerte hamrer så sælsomt,
Som var den anden kvindes.
Som var en del av mit væsen,
min skælven, min angst, min varme
altid anbragt i den person
du holder i dine arme.
(Tove Ditlevsen)
RESYME
Skudd gir oss skjelven.
Gift gjør oss syke.
Dyvåt er elven.
Tau pleier ryke.
Fall gjør oss temmelig
svimle i svevet.
Gass lukter vemmelig.
Skitt, la oss leve.
(Dorothy Parker)
Alt det sin er knust og er heslig, de gamle utslitte ting,
et skrik fra et barn på gaten, et vognhjul som knirker forbi,
de tunge skritt av en bonde som trasker i sølen omkring,
forvrenger ditt bilde som blomstrer lik rosen i min fantasi.
Det gale ved formløse ting er for galt til å sies med ord.
Min trang er å forme dem om og gå ut til en knaus i det fri;
skapt om til et skrin av gull skulle himmel og hav og jord
bevare ditt bilde som blomstrer lik rosen i min fantasi.
(Viliam Butler Yeats)
BLÅ BARNEØYNE
Til min datterdatter, Elin Margrethe
Jeg løfter deg opp, du vesle,
og hendene mine blømmer
av ny ømhet
for alt liv på jorda.
Sommermorgenen. Sol og vind.
Det åpne vinduet rasler med stormkroken;
skogranda speiler seg i ruten, buet som
en fuglevinge.
Du er en vei tilbake, barn:
Du ser meg
med alle mine tapte morgener.
Himmelen har overnattet
i dine undrende øyne,
Gleden overvintret
i mine frosne drømmer.
(Hans Børli)
I min uros stille stunder, når landskapet er en strålekrans av liv og drømmen bare en drøm, har jeg, å min elskede, skrevet denne underlige boken lik åpne porter mot et forlatt hus i enden av en allè.
For å kunne skrive denne boken har jeg plukket alle blomstenes sjeler, og av all fuglesangs flyktige øyeblikk har jeg vevet evighet og stillstand. Lik en veverske satt jeg ved mitt livs vindu og glemte hva jeg levde og hvem jeg var. Der har jeg vevet av det fineste lin, og i det svøper jeg min lede inn, rede til å legges på taushetens alter.
Jeg tir deg denne boken fordi den er vakker og verdiløs. Den har ingenting å lære bort, forfekter intet, vekker ingen følelser. Den hverken befrukter eller skader, men er en bekk som renner mot en avgrunn av aske som spres av vinden. Jeg har lagt hele min sjel i denne boken, skjønt jeg tenkte ikke på den mens jeg skrev, bare på meg som er trist og på deg som er ingen.
(Fernando Pessoa, "Uroens bok")
"Det virkelige liv krever vanskelige avgjørelser, med følger som du ikke kan tåle, derfor bør du inntil videre heller bli værende i det livet du har nå. Hør på meg nå, du må ikke tillate at det første, det beste hinderet forstyrrer tingenes naturlige gang, og jeg holdt på å bli kvalt av bare god vilje, styrke og kraft, og innvendte, men hvordan vet man hva som er et hinder og hva som er tingenes naturlige gang ?"
(Zeruya Shalev, "Kjærlighetsliv")
HELT ENSOM BLE JEG ALDRI
Helt ensom ble jeg aldri, trass i alt.
Stjernene på himmelen var mine søstre,
vinden en gammel venn
fra barndommens barfotsomrer
i villblomsterbakkene ved Børen sjø.
Jeg levde dager i vennskap med ting
av nærhet og fred, dager
da ansiktet nede i kilden smilte
skjønt det var mitt eget.
Og nå, når jeg har levd lenge nok til
å høre døden synge i mine årer.
Det er som en stor fred,
et løfte om engang å få bo
på kontinenter inne i fuglesangen.
(Hans Børli)
REISER MED LYSET
Lysår borte
er min barndom,
lysår borte
er min død.
Mitt liv
reiser
med lyset.
(Tone Schwarzott)
BERG OG BÅRE
Der kor berg og båre brytes¨
blir det melodia
alt fra lystig sommarlåt
te såre symfonia
Kvasse klippe knuses sund
og smuldre bort i sanda
men her finns og steina
som e og å ha i handa
Der kor berg og båre brytes
vil det alltid tære
på den skjøre, smale stripa
mella flo og fjære
Men det går å leve her
vi kan ha i minne
at uendelige slag
vil ingen kunne vinne
Der kor berg og båre brytes
kommer også sangen
langveisfra med seil av sølv
heist av solnedgangen
Der den gamle kampen står
åpne sæ det nye
skapt av sjø og stein og sår
og lys fra morragryet
(Ola og Kari Bremnes)
JEG ER EN FUGL
og døden er en vinge
Jeg er en fugl
og døden er en vinge
Lyn fra himmelen
Lyn fra luft og lys
Også det er døden
(Terje Dragseth i "Nå er alle steder")
vi er råtnende frukter
lysende og elendige
noe trosten spiser med sitt nebb
og fluene hersker i døgnvillhet
vil vi si vil vi nedtegne i disse brev
vår hemmelige bagasje og vi fryser vi vokser med tidevannet
vi hilser skyene med palmeblad
vi klapper i hendene for det som er her
det som rår i det knitrende dødelige sollyset
det som bestemmer
fargen på våre klær
det vi overdrevent belyser
mens vi forelsker oss
i et betydelig humør
(Terje Dragseth i "Logg")
SORG
Nei, sorga er ikkje kledd
i svart flor.
Sorga står ikkje i bøker.
Sorg er skrifta
som kan tydast under dine auger
når du ser mot huset
der det siste sviande ord fall.
Under augene dine
står ei rand av blå pine
djupare enn render kring
gravferdskonvoluttar.
Og hennar andlet har sett
sitt kvite, kalde stempel
på dine lepper.
(Marie Takvam)
Nær
"Jag stöter på spåren efter råddjursklöver i snön.
Språk men inga ord." ( Tomas Tranströmer)
Først når du kommer så nær at
ORDET opphever ordene, først når
uttrykket er tingen, da
hvisker skyggene til hverandre,
det går som et sus av frelse
gjennom tingenes stumme flokk.
( Hans Børli)
Menneskets hender
Det bor en varme i menneskets hender
som ingenting annet i verden.
Himmelens flamme og helvetes glo.
Selv nevesteinen ble varm
når menneskehanda tok i den.
(Hans Børli)
Inne i mitt mørke
Inne i mitt mørke
brenner ei hvit stjerne,
blank som et naglehode
slitt av hammerslagene.
Hvem var det som spikret
mitt svarte liv
fast til himmelen
med denne naglen av sølv ?
(Hans Børli)
DER
Jeg er født der
og jeg bor der
og jeg har ikke sett det!
Jeg selv er her
og min opprørske rot er der
den består av drømmens, kjærlighetens og galskapens
rot
når skal du ta meg dit, du min rot?
når skal du ta meg med til meg selv;
til den første tilværelsens sekund?
når skal du ta meg med, når?
til det nærmeste lille hus
bort fra alle dine synder
til den fjerneste gate og vei og port
bort fra skyggen av dine barns hus
de barna som er dine og ikke mine!
når skal du ta meg med deg i firsprang
til befrielse
plukk meg opp med din regnbuevinge
du mirakelørn
skjødesløst er jeg blitt såret
skjødesløst har jeg opplevd vansker og jeg er blitt til
døden
ta meg med til ildhuset og snøhuset
etter brasing og frysing
gi hver eneste en av mine tvil
til opphørets kiste
Jeg vil ikke ha mer enn deg
du er altfor mye
deretter har jeg heller ingen bebreidelse mot livet
og de svarte avstandenes gift
Javel da, hvordan kunne jeg
forelske meg på det nivået?
du har ikke fanget meg i min nattseng og
du har ikke sett meg utidig sent om kvelden
og ikke veldig tidlig daggry heller
de stundene da jeg smeltet helt
var tomme for deg, du sol
å hvordan kunne jeg være så
jernhjertet og skjør en hel dag?
Å jeg tenker på deg
ved tidens grense og
bak tidens bestanddeler også
så mye har jeg bare grublet på dikt
sorg holder meg så fast
så vidt jeg husker
har ingen erobret meg slik
(Kajal Ahmad)
Slemani 1994
Publisert i Kurdistani Nwe nr. 739
og på arabisk i Al_Itihad nr. 91
DEN MEST BERØMTE SMERTEN
Mitt øye er våtere enn regn
mitt hjerte undres på når du kommer
et av mine hårstrå er løst
jeg vet at du også savner meg
Du mest berømte smerte
la ikke en jentes Gud fange deg
for hennes flette er verdens sorg
og av kjærlighet drypper hennes hjerte
Jeg satt sammen med ensomhet
for ikke å være ensom
jeg gikk på gatene
jeg elsker dine fotspor
Jeg ventet på deg som din mor
ved vinduene
du ventet på meg som fred
i fedrelandets drøm
Jeg snur meg så ofte
at de går fra meg om kveldene
når du dukker opp, blir jeg forandret
så jeg ikke kjenner meg selv
Jeg er vant til å vente
jeg vet godt det tar slutt
hvorfor viser du deg så lite
før det begynner er det slutt
Mitt øye er våtere enn regn
mitt hjerte undres når du kommer
et av mine hårstrå er løst
jeg vet at du også savner meg
(Kajal Ahmad)
Du stjerne
Du stjerne på himmelen
om du kunne koma ned
og vera min blom
i hagen min
i paradiset mitt
i alle fall ei lita stund
skulle eg lova
å ikkje sløkkja deg
med vatn frå hagekanna
( Frå "Skjøre strenger", Bent Eia)
"(...)men når kjærligheten er ny
kan selv den aldrende huden sikle etter ny ganeforundring
for alle dem som vil erobre friheten på nytt med alle midler
selv i fullkommen balanse over lovens blodige underleppe
for å slippe følelsen av at verdenskjevene lukker seg omkring en
ute å telle de sekundene som bare forsvant i ren lykkerus
ikke bare de svulmende muskuløse eller tatoverte minutter
med det tynne og bleke som nesten ikke kaster slagskygge
mens gnistfangeren smuldrer opp foran hjertebålet.. "
(Triztan Vindtorn)
HVER LIVSENS DAG
Hellig er hver en livsens dag,
som fyller med lys ditt øie!
Godt er hvert eneste åndedrag
av luften, den blå og høie!
-ditt uavbrutte hjerteslag!
Hvert et skritt, dine føtter tar
på jorden, den frodige have,
og hver en bør, dine skuldre bar,
om tung, er den dog en gave,
- alt som kommer, og alt som var!
Signet er og den sorgens port,
som hvelver sig over ditt hode!
Vend da ikke ditt ansikt bort;
for også sorger er gode,
for den som vet, hvad han selv har gjort!
Gå i den sene aftenstund
til bryggen ved fergestedet!
Og gå med takk på din bleke munn
for hvert et døgn av glede!
Så ror han dig over et nattlig sund.
( Arnulf Øverland)
Sørg bare for å begrave meg der hjemme.
Når englene kommer til graven og spør
om synder og gode gjerninger
vil jeg svare riktig på mitt språk
for her snakker englene et annet.
(Kyriakos Chrysostomidis)
Sangen om gleden
Du som ber om dager uten sorg,
du som sanke lyst og glede
for å holde smerten nede,
du som jage itte vind
Du som tror du vokse uden tab,
du som aldri tar en sjanse,
men må holda kver ein skanse,
mens din livslyst tørke inn;
Alt som kan gje glede har ein
spire te et savn...
La solen seila øve himlen,
på sleb e alltid nåttå med.
Om glede snart må viga plass for sorg,
e begge frukt av same store tre!
Du som vi ha nærhed utden sår,
du som stenge alle dører
når ein skarpe kant berører
dine lengslers ømme hud ;
Lykken kan du bare høsta der
kor smerten gror...
La solen seila øve himlen,
på sleb e alltid nåttå med.
Om glede snart må viga plass
for sorg
e begge frukt av same store tre!
La solen seila øve himlen,
snart følge mørket på fra øst.
Om glede då må viga plass for sorg,
e begge frukt av same store høst!
Du som tror at himlen blir te
i ditt eget skjøre hjerte,
uden gråd og fødselssmerte,
må ha glømt ka glede e...
( Erik Hillestad)
OM MENN
Jeg skriver sjelden dikt
om mennene
i livet mitt.
Ord ble mindre viktig
når årene vi delte
var fulle
av arbeid, ømhet, angst
og nye liv.
Andre har jeg elsket
og sørget djupt
fordi de var for små
for min kjærlighet.
Det er tung å sørge
over en du ikke akter nok
til sorg.
(Kjersti Ericsson)
I vennskap må det være en gnist av kjærlighet,
i kjærlighet må det være en åre av vennskap.
(Novalis)
ÅNDEDRETT
Så nær de døde er oss.
Selv om de er borte, bak svingen,
på den andre siden av forstanden,
er de ikke borte.
Bare du alene har pustet
to hundre millioner ganger ut i det
usynlige
rommet som omgir meg. Femogtyve års
åndedrett kunne sende et seilskip verden
rundt!
Når rolig søvn fyller og tømmer
lungene mine, eller når jeg hiver etter
været,
håper jeg å få drikke et fingerbøll deg:
Den uforglemmelige
nektar av honning, brød og åpen munn.
(Kolbein Falkeid)
Brannmannen og elefanten
(En drikkevise.)
Det var en gang elefant
som da zoologisk have brant,
ble reddet meget elegant
av byens brannkonstabel.
Litt brandbeskadigt ble den jo
og blødde meget snabelblod,
men ellers var den like god
og like presentabel.
Så ble den solgt. Naturligvis
til en betydlig nedsatt pris:
den gikk for fem og femti flis
til byens brannkonstabel,
og hvis man gjerne vite vil
hva han benyttet Jumbo til,
så var det til å slukke ild
med vannet i sin snabel!
Den brannmann jeg besynger her,
var usedvanlig vennekjær
og var en trofast venn især
av visse sterke drikke,
en livets venn av livets vann,
så man må si at vel var han
en avholdt mann - men avholdsmann,
det var han avgjort ikke!
Nei, tvert imot: han tørstet så
at alle glass ble ham for små,
og større glass var ei å få ...
Da kom som ved et under
en lys ide på lynvisitt,
og samme dag var Jumbo blitt
til snablen fylt med akevitt
og politur og dunder!
Vår brannslukningselefant
som jo fra før var flammevant,
ble alarmert når strupen brant
hos denne brannkonstabel.
Se, hjelp er nær når nød er størst,
og Jumbos jobb ble fremst og først
å slukke brannkonstabeltørst
med spriten i sin snabel.
Hver gang vår brannmann, smerteblek,
stod slått i livets hårde lek,
gav elefantens apotek
ham stadig trøst og lise,
og derfor var han uavbrutt
så glad som Bjørnsons glade gutt,
men akk, det er en tragisk slutt
på denne muntre vise.
Ti, venner, vit: så langt det kom
med denne mann jeg synger om,
at han drakk elefanten tom
til aller siste slanter.
Han tømte Jumbos mavesekk,
og derpå ble han båret vekk
dit hvor man ser - o, dype skrekk! -
de hvite elefanter.
Så ble da dette livets sum:
han døde av delirium;
nu ligger han i kisten , stum,
mens ut sin rus han sover.
O, drikkebror, som drikker nu,
kom denne stakkels mann i hu,
ti sådan ender også du
før denne natt er over!
(Andre Bjerke)
Kanskje?
Du er den min styrke skulle bære
simpelten.
Aldri er jeg den jeg skulle være
for min venn.
Altfor ofte har min svakhet preget
det som skjer.
Du har allerede tilgitt meget.
Tilgi mer!
Gi meg nok en chanse til å lære
å bli hel.
Kanskje blir jeg den jeg skulle være
for din sjel.
Kanskje kan vi, kvinnelig og mandig,
se vår vei?
Kanskje du forstår at jeg bestandig
elsker deg?
(Andre Bjerke)
Juni. Solen er ikke mor eller far. Den bare brenner.
Holder oss oppreist. Vi står der i en lang rekke, som trær i
en alle. Som stenger med flagg av hår.
Solen, en kjernefysisk eksplosjon uten intelligens. Vi
former den tenkende destruksjonene. Nei, vi er ikke trær.
Vi ser på trærne. Vi ser på hverandre og holder det ikke ut.
(Tor Ulven)
Du er vaksen no
Kan ikkje lenger springe
Rundt alle murar
Du skal klatre opp
Og over
Gi faen om du landar med eit brak
Berre du kjem over
(Ann Kavli)
Han heldt handa hennar
som var han i kirka
Kika blygt
på lillefingerens raude negl
Armen hans heldt
endeleg fast
om midja til ein heimlaus
(Ann Kavli)
Liten og stor
Som barn fikk du ofte lov til
å sitte ved voksnes bord
for stum og andektig lytte
til deres bevingede ord
om livet og all den mening
som livet visstnok skal ha.
Og denne merkverdige tale
skjønte du ingenting av.
Du sa til ditt undrende hjerte
at: gid jeg måtte bli stor
så også jeg kan snakke
med mange og rare ord -
Det er så meget i verden
jeg ikke forstår og kan si,
men alle de store forstår det,
og fryktelig stor vil jeg bli!
Du satt der i smug og beundret
de voksnes hemmelighet.
Kunne du kanskje vite
at voksne ingenting vet?
Kunne du kanskje vite
at ordenes tunge flom
bare er til for å skjule
en skremmende fattigdom!
og at de dumme og store
aldri forstod et fnugg
av livets deilige sannhet
i dine øynes dugg!
Kunne du kanskje vite
at du, så liten og vek
eide tilværelsens under
midt i din egen lek?
mens alt hva de sørgelig store
fant det for godt å bedrive,
bare var flukten fra leken,
fordi de var redde for livet!
(Andre Bjerke)
ALDRI
Og det blir gitt oss øyeblikk av nåde
da vi får se, og da vi selv blir sett.
Men aldri vil du fullt og helt forstå det
at du og den du elsker, er blitt ett.
Og som en nova, tent på nattehvelvet,
er dette lys som lever mellom to.
Men aldri vil du tvile på at selve
din evighet består i denne bro.
Så lukker mørket seg. Og du kan vente
et liv på det som aldri skjer.
Men aldri vil du fatte hva som hendte,
når to som elsket, ikke elsker mer.
(Andre Bjerke)
Dialog om drukkenskap
Hun sa til ham: "Du skulle ikke drikke!"
Beruset svarte han: "Det gjør jeg ikke."
"Hva mener du ?" sa hun. "Du prater tull!
Idag, igår, iforgårs var du full."
Han sa: "Jeg har, hva angår flaske-lysten,
veid opp en middels by på Sørlandskysten."
"Men hvordan," spurte hun, litt mindre sikker,
"kan du da påstå at du ikke drikker?"
Da tømte han sitt glass og sukket: "Nei,
jeg drikker ikke. Vinen drikker meg."
(Andre Bjerke)
OPPVÅKNINGEN
Under søvnen skjærer og syr
den store indre læge.
Jacob Paludan
To luker i himlen
Det største mysterium er ikke mer
enn det: at en ørliten kropp
er våknet til jorden. Den nyfødte ser.
To luker i himlen går opp.
Selv fem-trinns-raketter og kjernefysikk
blir puslingers puslespill
når det nyfødte barn med et eneste blikk
beviser at Gud er til.
(Andre Bjerke)
Til ungdommen
Kringsatt av fiender, gå
inn i din tid!
Under en blodig storm-
vi deg til strid!
Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med,
hva er mitt våpen?
Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.
For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!
Stilt går granatenes
glidenede bånd.
Stans deres drift mot død,
stans dem med ånd!
Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!
Elsk - og berik med drøm -
alt stort som var!
Gå mot det ukjente,
fravrist det svar.
Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner -
skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!
Edelt er menneske,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult,
skyldes det svik.
Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og børd og ånd
eies av alle.
Da synker våpnene
maktesløst ned!
Skaper vi menskeverd,
skaper vi fred.
Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.
Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.
Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen -
som om vi bar et barn
varsomt på armen!
(Nordahl Grieg, 1936)
FRI SOM EN FUGL
Når jeg holder din sjel i hånden
som en skjelvende fugl på en gren
og kvelden holder oss sammen
i en stillhet av to som er en
og jeg synger en sang for din uro
en sang for ditt rastløse sinn
ser jeg i glimt ditt vårgrønne land
der du løper med lette trinn.
Når du bærer på tunge tanker
og en sorg som er mørk og stor
ville du da kunne trøstes
om jeg lyste for deg som en sol?
Ville du da kunne ta imot
min ømhet oppriktig og hel
i tillit la hånden din hvile i min
og ditt sinn i mitt hjerte, min sjel?
Når du snakker til meg gjennom ånden
og tankenes kraft når frem
og du lar meg får se den du virkelig er
din lengsel, din flukt og ditt hjem
Når jeg synter en sang for din frihet
så fri som en fugl på sin vei
la tre ord lyde i Evighetssjø
og de er: Jeg Elsker Deg!
Når dine øyne hviler i mine
som et barn med et lysende blikk
og de brenner med stille flamme
og du takker for alt du fikk
da synger jeg for din glede
at du er stolt og glad i deg selv
som en trekkfugl på vingenes styrke
flyr mot sør i en rødmende kveld.
Frihet er det du søker
så gjør deg om til en fugl
men husk på meg, kom tilbake
hos meg kan du finne skjul
Jeg synger en sang for din uro
en sang for din lengtende sjel
kom, bli hos meg - dra tilbake
la din søken gjøre deg hel.
Når jeg holder din sjel i hånden
som en skjelvende fugl på en gren
og kvelden holder oss sammen
i en stillhet av to som en
da synger jeg for din frihet
så fri som en fugl på sin vei
la tre ord lyde i Evighetssjø
og de er: Jeg Elsker Deg!
(Vilde Bjerke)
Under himmelen
Tro ikke at
jeg kommer fra små forhold!
Himmelen stod alltid
åpen over meg.
Jeg levde mine år
med Syvstjernen som nabo
og vinden som omgangsvenn. Jeg kjenner
de lave maurstiene
mellom brukne strå på jorda,
men også lengselens kongevei av lys
der Guds fotspor står tegnet
i stjernestøvet.
Jeg er et menneske. Jeg har
erkjent storheten i det
å være så uendelig liten.
(Hans Børli)
FLUE
Ei flue lander på arket,
den ber om sukker.
Dessverre, min venn
her er bare salte tårer.
(Lars Bråten)
Går du din vei alene i natten?
Vil du ikke møte dagen?
Ikke vite hvor du skal.
Bare dyrke mørket.
Da går jeg med deg.
Jeg som kjenner natten.
(Jan-Ove Hansen)
LØGNERS VIND
Tenk så godt
Å stå
I alle løgners vind
Og vite at
Fra meg
Får den
Ingenting
(Anita Orheim)
På en stubbe, på en stein
Kjærlighet kommer umerkelig
nå, har slått seg ned
her i disse trakter, på den gode
gamle måten. Slik sitter vi og tier
sammen, både lenge og vel. (Hva
visste vel han, som trodde han var
i stand til å gå
hele veien alene.)
Jan Erik Vold
50 år
Jeg hadde som så mange trodd
at de stengte himlen om høsten.
At nå var det bare å vente
på smellet i porten.
Da dukker du opp av bakken
og åpnet
den lille sideportalen.
(Anne Riis)
og hånden din svarer
Jeg sier det var det
jeg ville vite
og øynene dine
kursiverer hvert ord
vår begynnelse var
du roper på meg fra
strender bak all
hukommelse
gammel og grå drar jeg
fra deg
som en yngling kommer jeg
tilbake
igjen og igjen
fordi jeg elsker deg
som jeg elsker det store
grønne sted
kalt verden
hva den vil
la regnet mumle
sentimentalt
om alle tings
oppløsning
gjennom kvelden
det står en tjener
i svalen
Igjen spør jeg
hvem du er
Du peker mot
fjerne åser
igjen vet jeg
og tier
Det du bringer frem
fra ditt indre
skal frelse deg.
Det du ikke bringer frem
skal ødelegge deg.
-Thomasevangeliet
Den store ensomheten
Jeg går omkring i Oslo
og spytter kirsebær
Damene på Grønland
ha veldig søte tær
Trostene i trærne
plystrer fint Chopin
Den store ensomheten
har bukser uten sleng
Rådhusklokken spiller
Solveig går forbi
Hun jodler på en kulokk
som Skogshorn skinner i
Fjorden er en blindvei
som byen gråter mot
Den store ensomheten
bor under min fot
En nordmann har noia
En hore er så myk
Fjorten blå kadetter
gjør henne elskovssyk
En katt som ingen eier
spiser neonlys
Den stor ensomheten:
En snut som roper "frys!"
Det lyser fra balkonger
En klovn er bare en gutt
som blåser såpebobbler
og smeller kinaputt
Spåkoner og dverger
kaller meg sin venn
Den store ensomheten
kom aldri mer igjen
Duer går og kurrer
Måker seiler høyt
Jeg lytter mer enn gjerne
til brannvesenets fløyt
Den siste lokketonen
er tiggeren med sin øl
Den store ensomheten
flyr bort som en møll
Akershus' kanoner,
Operaens spir,
Domkirken i flomlys,
Jeg seiler, flyr og sklir
En sjømanns tatovering,
Kikkas morellmunn
Den store ensomheten
varer bare en stund
Skal det være hvalbiff,
sytten salte sild,
en knert på innerlommen
som drammen hører til?
Jeg har så mye å by deg
en kortstokk og Mah-Jong
Den store ensomheten
er gamblernes sesong
Vi kunne reist til Roma
sett Rakkestad og dø
men Oslos brosteinsgater
gir meg smør og brød
Hvert portrom underholder
men Gud med barnetro
Den store ensoheten
har hull i sine sko
Jeg var en hasardspiller
Jeg var en hellig mann
Arnardos sirkuspolka
tok meg i sin favn
Jeg snublet i mansesjen
og spilte scattrompet
Den store ensomheten
ga Louis Amstrong fred
Gi meg en kveld på byen,
en jente og en hest,
en håndfull gode vitser
og havre nok til fest
Vi rir til gamle Kuba
hvor akerselva flør
Den store ensomheten
er min inntil jeg dør
Med frelsens offiserer
og nye muselmenn
er livet til å holde ut
Jeg trenger ingen venn
Bak busker kan jeg pisse,
bak busker kan jeg bo
Den store ensomheten
vil få det til å gro
(Øystein Wingard Wolf fra "Karusellturen med Gud")
DOTTER
Tenk ikkje på meg
når du dansar og ler -
ikkje sjå dit eg står
innved grinda ein stad
og ventar.
Du skal leike du,
eg skal stå der eg står
til det lysnar av dag.
Trør du glad over grasbakken
lett som ei hind,
går eg lykkeleg bort
under nattsvale tre -
men driv du mot skuggen
med frostblått blikk,
då skal vi følgjest åt heim.
(Anna Skeide)
DRANKERNE
De ser ikke solen midt på dagen.
De følger sin tørst som tørsten følger
selvbebreidelsen og de små svikene.
Jeg ser dem klumpe seg sammen på kafeen,
tenne små bål av banal konversasjon,
løfte glassene til munnen sløvt
som om de kysset piker de ikke elsket
og speidet etter mening på bunnen.
De har ingen helter lenger, ingen idealer,
ingen ideer som tåler å se dagslyset.
Deres rett til verden er deres ret til å drikke
og ølet renner gjennom dem
som en pilgrimsreisende til en utdødd by.
De larmer ikke, de ler ikke,
bare elter en surdeig av nederlag
og bekrefter hverandre ved å bite i brødet.
Jeg tenner et lys for dem ved nabobordet
så lyset treffer dem i ansiktene
og deres historie kan bli opplyst av min.
(Øystein Wingaard Wolf)
LANDSKAP MED SNE
Det er om natten det sner
og du har forlatt ditt liv
for å komme til meg
hit fra nettenes hvite mørke
står du smilende over meg
der skyggen av ditt liv sner
langsomt ned i meg
FORELSKET
Forelsket? Brått og nådeløst truffet
av et ansikt. Og hvor jeg går, er det der
Ikke til å komme utenom. Trekk for trekk avslører det meg
Skyggen av skam som brenner i huden, i
hver bevegelse røper jeg meg. Såret, lamslått
av en gjenkjennelse som oversvømmer alt tidligere hendt
Er dette kjærlighet? Følelsen av at en
har stjålet ansiktet mitt. At jeg bare får
meg selv tilbake hos en, som dømmer meg til livet mitt
Så nær lengselen, så nær paradis, måtte det
være et helvete. Og ingen vei tilbake. Kom uro
Fra nu av vil jeg alt. Kjærlighet eller tilintetgjørelse.
(Stein Mehren, fra "Kjærlighetsdikt")
JEG HAR LETT SÅ LENGE ETTER DEG
Jeg har lett så lenge etter deg
at jeg til slutt glemte hva jeg lette etter
og jeg har elsket min lengsel bort overalt
i kvinne etter kvinne som jeg ikke engang husker
av kjærlighet til deg som jeg aldri fant
Men plutselig, trett og fortvilet til døden
av å gjenta meg selv i alle favntak
ser jeg din skikkelse sveve rett over meg
som en gallionsfigur over et sunkent skip
og jeg kjenner ansiktet igjen, men har glemt
hvor jeg har sett det før. Jeg vet bare
intenst og sterkt, at det må være ett av
de ansiktene jeg har elske og forlatt
fordi jeg fortsatte å lete videre etter deg
(Stein Mehren, fra "Kjærlighetsdikt")
NÆRHET
Jeg kan bære din sorg
ett stykke på veien
og åpne min glede i din
Men jeg kan ikke leve ditt liv
eller dø din død
Vi kan bytte blikk
og kjærtegn, Veksle ord
og krefter mellom oss
Men du er ikke meg
Og jeg er ikke deg
Derfor kan vi finne frem
til hverandre, for å være
oss selv hos hverandre
en liten stund i tiden
(Stein Mehren, fra "Kjærlighetsdikt")
LÆRDOM
Å elska
er å vera stille
nesten heile tida
og ha varme hender.
Å elska
er ikkje å vakta,
men å sjå ein annan veg
til rett tid.
Snakk ikkje om ekstasen
når du meiner
kjærleiken.
Dei bur på kvar sin stad
og møtest
sjeldan.
Snakk heller
om å gå til fots
gjennom ti tusen kvardagar
og aldri halda opp
med å vera den rette.
Å elska
er å tenna lys
og tørka tårer,
natt og dag.
(Alf A. Sæter )
DÅ KOM DU
-Så gravla eg alt eg elska.
Dagen var grå.
No stod eg her ferdabudd
og ville gå.
Livet, det hadde ikkje
meire å gje.
Eg stunda imot den stille
gravsens fred.
Stod eg der,budd til å fara.
Trudde alt slutt.
Men tvika enno -
Kan avskilstundi
så lenge vara
og vera så stutt?
Alle og alt eg var glad i
heldt meg att.
Tåreblind sprengde eg bandi
til alt som batt.
Endeleg var eg ferdig -
då kom du, du.
Vekte mitt trøyte hjarta
og gav meg tru.
Midt i mitt mismods myrker
vart verdi ny
då du kom. Undrande såg eg
morgonen gry.
(Jan-Magnus Bruheim)
ELEGI
Han hvisket: Du
er alt for meg
når jeg folder deg
ut, i all din
vidunderlighet, er du kart
over Utopia
Er kart over det vakre
kanskje kan
Årene drakk henne skrukkete
Hun glattet og hun strøk seg
Han lukket henne
stakk henne varsomt
mellom hjerte og jakke
Så ga han seg sitt siste liv i vold
Men ble mens han skrittet opp
slagmarker (i den tro de var
fotballstadier før Paradis)
plukket fra hverandre av en mine
og spredd for all vind
Blandt dødfrødd skinn og bein
får en ribb rot
og slår opp mellom jordas lår, et tre
(for hun som søker skydd for sol, og
han som søker ly for regn)
Men, regner det? (spør hun)
Det trekker opp (påstår han)
Ha! (ler hun); Det trekker da sannelig
fra, og se! Den lille frukten der
i løvet
Ja (sier han); Så sannelig, det er jo
Utopia!
Så naiv du er (sier hun); Det er da
Dystopia
(Torgeir Rebolledo Pedersen)
CXXII
Dei fattiges død
La mort des pauvres
Å, døden er vår trøyst, han hjelper oss å leve,
er livsens mål, det eine håpet vi har att,
han er den eliksir som mot og glød kan gjeve
så vi får styrke til å gå heilt fram til natt.
Igjennom rimfrost, storm og snø på jorda,
ved nattmørk horisont skin skjelvande hans lys,
han er det kjende vertshus nemnt i bibelorda
der vi får kvile, mat og varme når vi frys.
Og Engelen er han, med magnetisme-hender,
som styrer søvnen og den sæle draum vi kjenner,
og reier seng for fattigfolk på gjestfritt vis,
han har ein sal for gudar, korn i mystisk kammer,
ein børs for armingar, ein heimstad uten jammer,
med porten open til eit ukjend Paradis!
(Charles Baudelaire frå "Dei vondes blomar")
Om formiddagen skriver jeg,
om ettermiddagen blir det dikt,
om kvelden speider jeg ut på veien,
drikker vin og danser.
For en soloballerina
verden har gått glipp av i meg.
Han som ikke kommer
vet ikke hva han går glipp av.
(Eeva Kilpi fra "En sang om kjærlighet")
Tre sudanske opprørere
ble henrettet i ettermiddag,
sa de akkurat mens jeg skar
i egget jeg hadde stekt til kvelds, ett av tre.
De unner en ikke matro engang, kunne jeg ha tenkt.
Men det gjorde jeg ikke.
Tre er et skremmende tall.
Man skjønner det bedre enn massemord.
(Eeva Kilpi)
Alt er så tydelig:
liveter en avskjed fra den store sammenhengen,
oppdelingens graderte sykdom:
hokus, pokus, filijokus,
jeget og smerten.
Kan man våge å tro
at døden er en gåte?
(Eeva Kilpi)
"Sorg trenger tid. Om en bit av stein kan utstråle sitt vesen, utstråle sin pust så lenge, hvor sta kan da ikke sjelen være? Om lydbølger fortsetter inn i evigheten, hvor er skrikene deres nå? Jeg forestiller meg dem et eller annet sted ute i galaksen, i evig bevegelse mot salmene"
Grekernes ord
Fugler fra munnen er grekernes ord:
lette av himmelrom, tunge av jord.
Sky, hav, blå himmel: hvor dypt de forstås
som sinnefor, thalassa, ble oranos!
Måken er glaros: det klinger så riktig
bølgebeslektet og lysgjennomsiktig!
Ilios, sol, har de brennende i-er.
Skyggen, skia, er den mørke befrier.
Sval av vokaler er anemos, vinden.
Bløtt glir seleni som månegudinnen.
Ord hvor de blåeste fjernheter nås:
Over deg : astra, og bak dem:theos.
Ord fra en urgrunn: beskytt oss, bevar oss,
sinnefo, thalassa, anemos, glaros!
(Andre Bjerke fra "Skyros, Egeerhavet",1968)
Meltemien er en hestehale av en vind som hindrer fuktigheten i å legge seg.(...)Uansett alder gjør meltemien huden din strammere, den stryker den desperate reisende over pannen,den reisende som ennå ikke har reist lenge nok til å ha lagt fremtiden bak seg. Åpner du munnen på dekk, vil meltemien skylle og rense skallen din så den blir glatt som en hvit skål, hver tanke blir ny, og du blir fylt av en hunger etter klarhet, rykninger i presise muskler, presise begjær."
(Fra Anne Michaels "Som sand")Jeg sovner inn
med navnet ditt på leppene:
Mogadon, Mogadon.
Men av og til tar idealismen overhånd
da blir jeg rasende og tenker:
Søvnløse i alle land, foren dere!
(Eeva Kilpi)
Himmelen holdt pusten.
Og vi klarte oss.
Da vi var gått brast den i gråt,
blomstene slo seg på drikk.
Men vi gikk verdig til hver vår kant.
(Eeva Kilpi, "En sang om kjærlighet")
Å FISKE
Å fiske er mysterium. Et spenn
av streng forbinder hånd med senkestykke
og deg med dyp. Du drar - og du vil dykke.
Du trekker - og blir trukket selv igjen.
For noe i deg gir seg bunnløst hen
det øyeblikket du kjenner snøret rykke:
Du drar den inn; du har hatt fiskelykke;
men fanges ikke også du av den?
De tolv. Jeg ser en annen sjø, hvor ånd
gjør fangst som bare fiskere kan gjære,
selv fisket av et grep som ikke glapp.
Fra vannet mellom kroken og din hånd
går opp en kraft som når deg gjennom snøret.
Det rykker i deg. Fisken har fått napp.
( Andre Bjerke fra "Det finnes ennu seil")
KOMA EIN KVELD -
Ein kveld skal du leite
fram til ein stad
du aldri har vore før.
Fumle deg fram til huset,
åpne ei dør -
Stå der og stryke
med blinde fingrar
over ting
som du ikkje kann sjå.
Veta dette:
Dei er i kring deg
og til å nå.
Koma frå alt du veit,
inn i eit ukjent rom.
Sitja ei anings stund
og vente.
Og vera tom.
Koma ein kveld
til eit framandt hus,
når vegen er gått til ende.
Fumle med hendene -
ane det usedde
som ei kviskring.
Finne eit ljos
- og tende.
(Jan-Magnus Bruheim)
