Det er vår, og jeg skal ikke ut å reise til fremmede land.
Ikke med fly over lange avstander i alle fall.
Ingenting er så krevende som å reise sier guruene.
Livet er ei reise på livets premisser,sier undertegnede, akkurat som mange andre har sagt før.
Noen ganger er det helt ålreit, mens andre ganger er trangen til å stikke hodet i sanda påtrengende.
Det er må vite så galt at en godt kan bli stående der, enda det er ikke er en yogaøvelse man utfører.
Tingenes tilstand er bare prekære rett og slett.
Slett og rett.
Nytter ikke snu på noe.
Det er som det er.
Livet på livets premisser!
Sukk!
Verden på verdens premisser!
Sukk!
Man kan sukke i den ene, og ønsketenke i den andre og se hvor man får mest...
Enten det eller seks fot under.
Alternativer finnes ikke.
Det er hårda bud sa reven da han ble flådd.
Du dæven så kult akkurat det er.
Ingen over under eller ved siden.
To be or not to be...
Hurra!
Likevel er strutseposisjonen ønskelig når man bare må stenge litt av.
Beskytte seg mot alle tilstandene.
Anerkjenne sitt eget private uttrykk, og holde på sitt;
- Samme hvordan du snur på deg har du rumpa bak!
Og, det er kanskje det beste.
Volden en som sterk kvinne med menneskelige svakheter har en tendens til å føre inn i strutseposisjonen.
Vi snakker ikke om lyter og skrammer og sår vi sterke.
Det er så skammelig.
Enten lytene er selvpåførte, eller kommet til ved hjelp av et system,
eller en ukultur, eller en mann spiller vi heller skuespill.
Tier så knokene hvitner, og øynene tørker innover.
Spill spilt helt inn i intimsfæren på grunn av patriarkalske stukuturer,
f.eks avbildet innenfor pornografien snakker vi aldri om.
Det betyr ikke at erfaringene og problemene ikke finnes.
"Tørk tårene, knytt nevene", heter det.
Flott det.
Ikke ikle seg offerrollen, for man er jo sterk som faen!
Likevel: Redslene finnes.
Lidelsen,volden, fortvilelsen bak fasadene av glede, frihet og kjærlighet.
Det framkaller sinne, og er "trist som faen"!
Trøsten er den at (selv om livet må leves på livets premisser)det finnes grenser for hvor lenge det går an å bli sittende i maurtua, det er det ene.
Før eller siden må også strutsen ha luft, det er det andre.
Det er slitsomt å være på reise, men enda være å stå stille og bøyd.
Så: den som trekker hodet opp av sanda øyner før eller siden terrenget.
Synnøve Sætrum
