16 august 2014

REISE MED LYSET . . .

LISBETH AMALIE MØRK TIL MINNE



Noen ganger må livet slamre skikkelig med dørene før jeg skjønner tegninga, husker at alt har en ende, og at det er det evige her og nå som gjelder. 
Jeg blir minnet om hva som er det vesentlige, det viktige og betydningsfulle for meg i min eksistens. Etter drøye femti-to år  i livet vet jeg at gode venner dør, kjærester dør,besteforeldre møter evigheten, noens barn dør. Alderdom og sykdom er realiteter som ikke sjokkerer lenger.
Alt er forgjengelig og livet hamrer og hamrer det. 
En dag skal tiden legge lokket på meg.  
Det betyr ikke at jeg ikke kan klamre meg til illusjonen om det motsatte. 
Jeg håper på uendelige rader nye sjanser og den reine og ubrukte dagen i morgen. 
Sånn er det å leve. Til krefter større langt større enn meg selv seiler bønnene om at alt det beste må hende alle jeg elsker. Også i møtet med andre universer og andre dimensjoner. 
Det finnes tidløs hvile og håp i den innerste "samtalen".

Dødens definitive stillhet holder meg i hånda.
Realitetene hvisker til meg, men likevel;
Vil jeg ikke slippe lyden av spadetak i jorden inn.
 Den som graver en grav...  
Absurd for den som lever og ikke vet noe annet.
 Døden blir for mektig, evigheten for ubegripelig og jeg tviholder på det som er.


REISE MED LYSET

Lysår borte 
er min barndom,
lysår borte
er min død.

Mitt liv
reiser
med lyset.

(Tone Schwarzott )



Lisbeth Amalie, venninnen min gjennom 28 år, døde 3. februar. 
Helt siden jeg fikk meldingen om at hun var vandret har tankene og følelsene vært mange.
Jeg har grått, grunnet, smilt og ledd for meg selv. 
Husket og husket.
Minnene er mange og mangfoldige, spenner over et helt liv.
Hun lærte meg uendelig mye, og hun var et av de sterkeste og tapreste menneskene jeg har fått lov å kjenne. Akkurat hvor, hvordan og når vi møttes og ble venner sitter spikra.  
Som samtalen vi hadde den siste dagen i fjor høst.
Jeg håpte på å se henne igjen, men visste nok innerst inne at det var ønsketenkning.
"Typisk. Nå som alt hadde ordnet seg, og så kommer dette...", sa hun.
Nei, hissig kreft gir ikke ved dørene.

 I dag har vi tatt Lisbeth's aske i hendene og strødd den i havet. 
Det var solskinn ved Odderøya, mens vi lot henne reise videre.
For meg var stunda vakker, vemodig, skjønn, sterk og sørgelig på samme tid. 
Hun ville likt det det er jeg brennsikker på.
 Sørlands-snekke-tøff-tøff-tøff godt blandet med spontan høytid. 
Det var verdig, og det var i hennes ånd.

Jeg sitter i lenestolen og det er blitt mørkt utenfor. 
Seinsommeren bærer høst i seg. 
Tre stearinlys brenner. 
For Lisbeth, for vennskap og for livet.
Skyggene faller på veggen bak og måneskinnslampen over det røde pianoet.
Og jeg tenker som mange før meg:
Lys og skygge hører sammen.
Livet og døden vandrer hånd i hånd.

Takk for alt jeg fikk dele med deg vennen min.

Reis i fred.

Synnøve Sætrum