Alt har vært, og er ei stadig omstilling, og det hender at jeg ”sprekker”.

Type 2-diabetes. Diabetiker 44 år gammel. Den store lottogevinsten har jeg enda ikke sett snurten av, men i det helsemessige ”lotteriet” ble det uttelling.

Gevinsten lød ”gammelmannsdiabetes”, eller ”livstilsdiabetes” som tabloidavisene tidvis skriver masse om. Selvpåført i følge de samme mediene. Ikke et ord om alle gener som disponerer for sykdommen. Jeg hadde sluttet å drikke alkohol, og også å røyke år før jeg fikk diagnosen. Jeg gikk turer minst tre ganger i uka, og jeg trodde jeg hadde et sunt kosthold. Det usunne i mitt liv var brus og sjokolade.

Likevel: Den nye ”epidemien” rammet meg. Jeg fikk et svar på hvorfor jeg hadde fått høyt blodtrykk ei tid i forkant, og hvorfor jeg følte meg trøtt, svett, stiv i alle muskler, og allment elendig rett som det var.

Jeg godtok det ganske fort. Selv om jeg ble fortalt at jeg hadde fått en kronisk og alvorlig sykdom, var jeg midt oppi det hele takknemlig for at jeg kunne gjøre noe selv. Men, jeg var også forvirret og engstelig. Redd for hva sykdommen ville bety for tilværelsen. Forvirret i forhold til hva som ville kreves av endringer i livet. Maten i særdeleshet, og livsstilen som sådan. I tillegg var det det med levealderen min, og økt risiko for hjerte- og karsykdommer, kreft og annet ”snadder”. I praksis en god del nye utfordringer, og jeg trengte hjelp.

Jeg har vært heldig med hjelperne mine. At jeg meldte meg inn i Norges Diabetes forbund med en gang gjorde at jeg fikk informasjon om hva sykdommen er, om rettigheter, og ikke minst om hva slags hjelp det var viktig å få. Jeg kunne stille legen min de riktige spørsmålene. Jeg opplevde å bli tatt på alvor. I løpet av et halvår var jeg hos indremedisiner, øyelege, fotpleier, diabetesspesialist og jeg deltok på kostholdskurs ved regionssykehuset. Jeg begynte å gå systematisk. 40 minutter hver dag, og etter hvert begynte jeg å trene på helsestudio.

Det ga resultater. Positive. Blodtrykk og blodsukker gikk ned, og langtidsblodsukkeret er på et nivå hvor jeg i sammen med blotrykkregulerende medisin kun trenger en liten dose Metformin daglig. Jeg er i bedre fysisk form enn på år. Et paradoks, men et faktum. Og jo, det oser solskinnshistorie dette. Ingen tvil om det. Jeg er heldig som er så frisk til å være så syk.

Som kjent har alle medaljer ei bakside. For meg handler den om at det til tider er vanskelig å være ”sjølgående” hver eneste dag. Alltid må jeg være min egen beste hjelper, og ta de riktige avgjørelsene for meg. Et ”lite” eksempel kan være det daglige brød. Brød er virkelig et problem for diabetikere. I alle fall de som finnes i butikken. Har undret meg mye over at det skal være så vanskelig å produsere grove brød uten sukker?

Når jeg holder meg til generelle retningslinjer for sunt kosthold, dvs. betydelig mer fisk og sjømat enn kjøtt, grovt og grønt og mat lagd fra grunnen av, samt at jeg mosjonerer daglig, er gevinsten at kroppen min fungerer godt. Jeg blir kvitt avfallet, er myk i musklene og jeg holder vekta nede. Jeg er i følge indremedisineren veldig lite overvektig. Men, skeier jeg ut vokser jeg rundt midjen, i tillegg til at jeg fra naturens side er utstyrt med brystkasse størrelse c.

Poenget mitt er: Jeg er bare et menneske, og jeg har levd de fleste av mine år, så langt, uten diabetes. Så alt har vært og er ei stadig omstilling, og det hender at jeg ”sprekker”. Noe som innebærer at jeg i sommermånedene hopper over trening på helsestudio, og at jeg på grunn av varmen, eller ren latskap ikke greier finne motivasjon til å gå så mye som jeg pleier. En kombinasjon av begge deler kanskje? Eller jeg spiser to vaffelplater istedenfor ei. Et kakestykke. En softis for mye. Eller en hel Kvikklunsj. To poteter i stedet for en halv. Hamburger i stedet for kyllingfilet. For ikke å snakke om fint brød, som er det jeg savner mest fra livet før diagnosen. Det straffer seg. Jeg merker det på kroppen ganske umiddelbart. Den føles tung og oppblåst og stiv, og jeg føler meg til tider fylt til randen med avfall som blir sittende fast.

Den psykiske siden av ”sprekkene” er at jeg tenker på levealderen min. Selv om dette så langt ikke synes på langtidsblodsukkeret mitt grubler jeg likevel litt. Grunnen finnes i familiehistorien. Mormoren min fikk stilt diagnosen da hun var 32. Hun døde av hjerteinfarkt (komplikasjon) bare 56 år gammel i 1965. Jo da. Jeg vet at mulighetene for riktig kosthold er ganske annerledes i dag. Jeg vet at man på den tiden ikke målte langtidsblodsukker, og dermed ikke kunne holde kontroll på sykdommen på samme måten som nå. Jeg vet også at hun ikke hadde samme muligheter for mosjon som jeg har. Hvilke medisiner som var tilgjengelige den gangen aner jeg ikke noe om. Det er sikkert mye annet jeg ikke vet noe om også. Det er jo lenge siden. Men, det er ikke så lenge til jeg er 56, og hun var min mormor. Det er det der med genetikken... Så, jo. Jeg tenker på det innimellom. Selv om jeg vet at dette er noe jeg ikke kan ha kontroll over, og at det er en av sidene ved å leve jeg ikke kan forandre. Ingen vet når det er slutt. Diabetes eller ikke diabetes.

”Forkorter jeg levetiden min om jeg spiser en softis av og til?” Jeg stilte spørsmålet til diabetesoverlegen på sykehuset. Svaret jeg fikk var: ”Det gjør man hver eneste dag man lever.” Så vidt jeg husker smilte han også. Med andre ord ikke noe klart svar. Jeg hadde ønsket meg et ja eller nei. Softisen spiser jeg fortsatt innimellom, men veldig langt fra hver dag.

Natten til denne skrivende dagen har jeg sovet godt, som jeg gjør de aller fleste netter. Jeg sitter her med avisen og morgenkaffen. Den grove skiva med Svolværpostei er spist. Eplet også, og jeg har drukket to glass vann. Det regner ute, og det er tidlig høst i lufta. Jeg skal ikle meg regntøyet og gå timen min. Jeg erfarer stadig at både fysisk og psykisk livskvalitet avhenger av det. 40 minutter gange om dagen, minst. Akkurat det er av de ting jeg kan ha kontroll over. Valget er mitt hver eneste dag, så lenge jeg har bein å gå på. Jeg går for blodsukkeret, og en kropp jeg føler meg komfortabel med. På sikt går jeg kanskje mot et lenger liv, enn om jeg ikke gikk.

Uansett. Minuttene gir meg, for dagen i dag, bedre livskvalitet. Når alt kommer til alt så er det jo bare den som teller.

Synnøve Sætrum
(Fra "Livet med diabetes i ord og bilder", Norges Diabetesforbund,2009)

Høstdag.

Regndag.
På og av dag.
 Fuglene var heller spinkle i målet i skogen utenfor ved sekstiden i morrest. Det flammer ikke på trærne riktig enda, men rundt omkring ser jeg gule bluss.
Sommeren er definitivt på hell, og jeg har enda ikke fått ristet på ordentlig på hodet. Er ikke klar til å ta farvel.


Den er relativ heter det jo. Tiden.
Ikke noe å lage konflikter om det. Sommeren med sitt tempo, varme og lyd. Vinteren med sin stillstand, kulde og stillhet.

Det er kanskje unorsk å si at jeg har problemer med den kaldeste delen. Jeg tenker ikke automatisk på å snøre min sekk og spenne mine ski. Her i gården handler det mer om strategier for å holde det ut i så lang tid.

Utfordringen for meg er å bevare lyset og fuglesangen i mitt indre. Akkurat nå forbanner også jeg tidens elv.

(3.september 09, Synnøve Sætrum)