VULKANEN HAR ALLTID ET ØYE...

http://no.wikipedia.org/wiki/Femen
http://fett.no/2012/03/puppulistisk-protest/
http://www.abcnyheter.no/tv/video/2012/05/31/naken-protest-mot-sex-turisme
http://www.abcnyheter.no/livet/2012/05/31/de-beste-tipsene-flat-mage

Den aktive vulkanen spyr brennende ødeleggelse og elendighet ut av øyet. Spektaulære overveldende vakre destruktive krefter. Skjønne og ubegripelige varme, men livsfarlige. Det spres alltid død og destruksjon ut av vulkanens vakre øye.. Vulkaner har alltid et øye midt i krateret. Oppholder man seg nært kanten er sjangsen for å bli rammet av ødeleggelse større, enn på lang avstand.

Av flere grunner får det meg denne morgenen til å tenke at det med vulkanens øye, som men kvinnekampen. Den som mange hevder er over, og at nå får det være nok, og vi er gått for langt, og hvor sure skal vi egentlig være vi gamle meggene? Ja, særlig vi gamle meggene, og så videre...
Selv om kvinn er både høgere utdanna og oppegående kjennes det noen ganger ut som om kvinn har litt tungt for det. Noe er og blir ubegripelig som for eksempel alt dette med denne korpuleringa. Kvinnekamp eller ikke kvinnekamp synes det likevel som om hankjønn(globalt sett teller disse maaaaange) løper rundt med knaggen ute i uendelig jakt på pelskledning.Uten tilsynelatende å oppleve bli møtt av jubelrop og beriket med sådant. Så blir de visst bitre og inneslutta da, og drar til Thailand eller Ukraina for å handle seg fi....Ukraina er Europas Thailand sier de som reiser for sex. Jeg har bare lest noen sider, men nok il å se at det kan stemme. "Ukraina er ikke et bordell" var det siste Femen's budskapet.  Det er ikke alltid jeg er hundre prosent satt inn i hva bakgrunnen for fredelige meningsytringer/demonstrasjoner, men jeg er glad de finnes. Om uttrykket er av- eller påkledd spiller vel liten rolle egentlig. Poenget er det vesentlige. Siden kvinn nå en gang er kvinne kan jeg leve meg godt inn i det. For eksempel skal man jo ikke dra lenger enn til Egeerhavet eller deromkring for å oppleve at kvinner fra Skandinavia blir sett på som, hva var det han kalte det en av mannsjåvinistene jeg diskuterte med? Et 'easy fuck', og med det lite eller ingenting verd som medmenneske. Rangering under hundene, sa han og at det var jo noe alle visste.
Faktisk var det så jeg tenkte han må jo være litt dum den mannen. Siden er jeg kommet til å bli stygt redd for at det motsatte er tilfelle, at han faktisk bare artikulerte et symptom på en mannskultur som stadig er høyst levende.
Ingen vakker stigmatisering av meg og alle mine skandinaviske medsøstre heller.

Likevel er jeg høyst oppmerksom på at selv om kvinn (og mann) i Nord-Europa og andre steder i vesten har hatt både en seksuell- og likestillingsrevolusjon så henger andre steder veldig etter. I tillegg til at vi også her stadig bryner oss på krefter som ønsker ta fra oss alt vunnet gjennom mange mange tiår kamp. Tilbakeslagstsunamiene ruller stadig inn. Den destruktive kraften fra dem synes tilnærmet endeløs. Om noen ikke skjønner helt hva jeg mener kan man for  eksempel bare å kikke litt på 'Paradise Hotel' eller alle 'Put your ass in the air'-musikkvideoene. Eller realitetsshowene om vekt og husfruer hist og pist. For ikke å snakke om hva afroamerikanske kvinner tar seg til for å få glatt hår (fra blant annet indiske fattige kvinner).Se på den amerikanske førstefruens hår for eksempel... Jo da, kvinner er stadig fanger i egene kropper, eller skjønnhetstyrannier om man kikker litt bedre etter. Manglende flat mage fungerer også som kyskhetsbelte, ikke sant? Lite lystig lesing om vegen til den flate magen, også over denne dagens morgenkaffe. Ikke for at jeg er uenig i at menneskekroppen trenger morsjon, det er ikke det. Men, det er noe med fokus igjen. Kvinnekroppen skal pr. definisjon se ut som en mannskropp for å være attraktiv nok. Jeg kikker på min lett aldrende kvinnelige mage, og tenker: For et styr det har vært de siste årene på grunn av den. Til hvilken pris, og for ikke snakke om formål? Den som jeg egentlig er så glad i, og som jeg i høyeste grad trenger for å overleve. Kreftene som vil holde meg og den nede er virksom hver eneste time alle dager, og gjør det de kan for at jeg skal mislike meg selv, og kaste meg på et eller annet 'kjør' noen tjener penger på. I høyeste grad tiden for å spørre seg: Hvem er alle disse som tjener penger på dette? Hvem er det som konstruerer trendene, hvem er det som sitter med makta? Hvem er det som stadig søker gjøre oss kvinner totalt maktesløse over egen kropp?

Vulkanen har alltid et øye! Vanvidd, vanvidd, vannvidd!
Akkurat undertegnede har da alltid hatt buk, enten hun har veid 59 eller 75. Bare det at den gangen jeg var 59 var ikke fokuset på kvinnekroppen så vanvittig til stede i media.Dessuten var det forbud mot porno...Siden jeg var yngre var det andre ting som telte. Og, så var jeg jo fri til både å sole meg toppløs og la være BH. Jeg kan til og med huske akkurat sted og situasjon hvor jeg bestemte meg for å møte sola og vannet uten det opphenget. At jeg måtte tråkke ut av noe sjenanse og annet, ta sats liksom. Gi meg selv retten til å bestemme over egen kropp. Sånn var det da. Hvordan det er blitt med årene vet jo alle, ikke sant?  Frivilligheten kan i høyeste grad diskuteres. Friheten også, eller ja særlig friheten. Kvinnefriheten. Tonen er igjen blitt mye strengere: Vær slik som idealet tilsier, ellers så...! Ja, ellers så kan du risikere å bli steinet. Man gjør også slikt med kvinner for å kontrollere den kvinnelige seksualiteten. For den er jo som kjent 'helt tøylesløs'.

 At jeg nevner det betyr ikke at jeg er det ene eller det andre. Ikke at jeg har tenkt slutte vaske meg, eller til og med pynte meg til tider. Nei, det betyr noe annet. Blant annet at jeg føler inderlig med mine unge medsøstre som har dette vanvittige kjønnstrykket på seg for tiden. For det betydde faktisk noen den gangen for lenge siden da vi kasta BH-en. Det kan i ettertid synes banalt og rart, men det var frihetskamp i det.  Bare å tenke seg hvordan det ville vært om all verdens sexturister kom til Kristiansand med det i hodet at her er det så lett få seg et ligg... For det er jo ikke annet enn puling det er snakk om, sånn i kjærnen av det hele, ikke sant? Når det gjelder det der har jeg vel alltid hatt litt tungt for det. Jeg skjønner bare ikke hvorfor så mange mennesker tyr til ytterligheter bare for å få seg et nummer. Vulkanen har jo alltid et øye!

Synnøve Sætrum

L O V E I S S P O K E N H E R E....

 

"Hjemmet mitt er ikke annet enn en ruin fylt av sorg og stillhet og minner. Jeg har skrumpet inn, jeg er mitt eget gjenferd, all min skjønnhet og ungdom har visnet, jeg har ingen drøm om lykke som driver meg. Livet er et fengsel av fattigdom og knuste forhåpninger, det er ikke annet en en langsom ferd mot min plass under jorden, det er et Guds påfunn for å frata oss kjødets fortryllese, det er ikke mer enn en kortlivet flamme i et oljekar mellom et mørke og annet som avslutter det. Jeg sitter her og minnes en tid som en gang var. Jeg husker musikk i kvelden, og kjenner at alle mine gleder er blitt trukket ut av munnen min som tenner. Til evig tid skal jeg hungre og tørste og lengte. "

("Captein Corelilis Mandolin" Louis de Bernieres)

DET PARADOKSALT PATETISKE...

Det er så mye ved dette å eldes i livet.

En side ved det er at man i sitt indre ikke føler seg så annerledes bare mer fylt av livserfaring.

Noen dager, når podagraen gjør beinet stivt, eller diabetesen har taket på meg føler jeg meg ganske gammel. Er blodtrykket ute og kjøre, mens migrenen flimrer for øynene skal jeg ha riktig takk. Heldigvis hører dette ikke hver eneste hverdag til. Andre dager, når jeg våkner uthvilt klar til vekking av fuglene merker jeg ikke så mye til skavankene.

Jeg kjenner jeg meg ung, akkurat som om det hele nettopp har begynt.

Og, det har det jo i og for seg også.

Tida går så fort, og femti år er ingenting i evighetsperspektivet.

"Nå må du se og bestemme deg", sa en venn.

Men, må jeg egentlig det? Hvorfor i så fall?

 For å bli statisk? Det ville jo være naturstridig.

Jeg tror ikke jeg får det til mer enn jeg vil. 

Mennesket er det jo like lite som livet selv, ikke sant ? 

Kan vi ikke bare være akkurat som vi er, menneskene, alle våre dager?

Leve i fred, og være snille mot hverandre. Det er jo derfor menneskene vandrer på kloden.

For å få fred, og for å finne mat og et bedre liv. Noe vi også gjorde i stor stil fra Norge for ikke så forferdelig mange år siden. En million til Amerika herfra. Hvordan hadde vi hatt det i dag om ikke så mange hadde dratt? Hvis vi hadde vært flere til å dele rikdommene?

 Kontrafaktisk ja, men likevel et perspektiv når man debatterer innvandring.

Jeg skal ikke spore av, holde meg til det med alderen og sånn, men en digresjon passet liksom.

Jo, det var det med femti år mot evighetsperspektivet...

For den som har sett noen utforbakker er det godt her på flatmarka.

Ikke så mange overraskelser kanskje, men hva så?

Det er fint å våkne om morgenen og fortsatt oppdage at en ikke er død.

"Det blir en kjedelig morgen", sa den samme vennen. Vi enes alltid om det der. Og, jeg synes jeg har en klok venn, som alltid hjelper meg inn på den (for meg) riktige tanken. Jeg bestemmer at jeg synes alt er bedre som det er, og har ikke tenkt vike. Ser jeg det slik, er det helt greit å bestemme seg for dette med alderen. Alderen som en del av livet...!

Kanskje den til og med kan gi en smule ydmykhet, og akkurat det har vel ikke skadet så mange.

Å bli ydmyket er ei helt annen greie, og det kan jeg skrive om i en annen tekst en helt annen dag.

 Så fint man har valg.

Noen ganger kjenner jeg ikke igjen det lett aldrende ansiktet i datamaskinens skjerm, særlig vinklet nedenfra og opp. Ikke særlig flatterende må jeg si. Jeg kan helt tydelig se naturen 'svikte' unghetsidealet noe så til de grader.I det speilet nærmer jeg meg seksti, enda det er ti år til. Ja, altså om jeg ser det fra reklamesiden, og plastikk-kirurgene sin. Fra den siden som stadig presser menneskene her på denne siden av kloden til å se ut som de ikke har levd mer enn tjuefem år.

Når man tar det innover seg kan jeg ikke si annet enn at det er et underlig fenomen, og enda underligere er det at vi aldrende menneskene finner oss i det. Hvorfor høres ikke et unisont rungende nei fra alle steder.Her snakkes jo om eldrebølgen. Er det ikke på tide å enes om en skikkelig protest mot alt det der fiksfakseriet. Vi er da vitterlig mange nok til det. Nå vet jeg at å være femti ikke er å være gammel, men man får en tanke om at aldringen er i gang. En er ikke ungdom lenger, bare for gammele til å være ung og for ung til å være gammel. Menneskene lever jo som kjent sjelden til de blir hundre, og da vet man jo hvilken veg det går. Dermed skulle det vel være sånn at de fleste mente nå får det være nok. Vær som du er, selv om det ikke er salgbart. Og, det er ikke det at jeg har det minste imot de unge menneskene. Jeg  er oppriktig glad i mine ungen medmennesker. Kjenner til og med noen godt, de lever i familien min. Som den yngste generasjonen. Men, jeg er da akkurat like glad i dem som er på min alder og eldre. Det er den kunstige motsetningen jeg ikke skjønner noe av. Sjøl har jeg alltid tenkt at mennesker som har levd lenger enn meg kan lære meg noe. Nettopp på grunn av erfaringene. De jeg har vært så heldig å få ha rundt meg har beriket perspektivet, og det er det viktigste. Slik jeg ser det er det ingen grunn til å være rynkeredd. 

Jeg mener, i speilets furer og rynker ser jeg jo levd liv. På godt og vondt.

Mest det første faktisk. Merker av kjærlig strev og latter. Noe sorg følger jo alltid av slikt, tegnes på huden, men når jeg resonnerer dypt synes jeg det er flott. I møtene med medmennesker forteller merkene ganske mye om hvem de er og hvem de har vært.

Ikke alt selvfølgelig, siden mennesket også er et åndsvesen, men det gjør det jo bare mer spennende.

Gir snill og positiv nysgjerrighet.

Nei, for meg blir det mer og mer ubegripelig det der med at man skal jobbe mot aldringen som om det var det værste som kunne hende.

For, om man har det rimelig godt, ikke er så syk av smerter at det hele er et helvete,

ønsker man da alternativet?

 Sjøl har man overlevd en del mennesker, fulgt andre som bare var på samme alder til endestasjonen. Det var alt for tidlig tenker man, ikke mening i, urettferdig og så videre.

De fleste jeg kjenner har gitt uttrykk for akkurat det samme i disse sammenhengene.

Så hvorfor styrer vi da så fælt med furer og rynker?

Kjøper age-beauty-kremer som om de var livsnødvendige vitaminer?

De rikeste opererer og styrer værre. Helt frivillig.

Hvor sykt selvopptatte skal vi være i en verden hvor millionene sulter, er arbeidsledige, dør i krig?

For det er noe sykelig over denne utseende-, anti-aldring- og kroppsfikseringen.

Vi lider faktisk også en smule under den typen tyranni uansett hva vi sier, ikke sant?

Jeg kjenner mennesker som har et daglig smertehelvete men likevel ikke ønsker seg ned i det store mørke hullet.De kjemper i mot. Tviholder seg til livet, for det er det som er saken når alt kommer til alt. Å få være, akkurat som en er.   

Noen ganger er det som det går oss/meg hus forbi at det viktigste er å være til stede i dagen og sitt eget liv siden det nå en gang er det eneste man har noen som helst garanti for.

Alt annet er og blir paradoksalt patetisk, ikke sant?

Kunsten å eldes

Jeg ser iblant en gammel frue
som ynder talens tidsfordriv.
En kveld forgylte hun vår stue
med blid erindring om sitt liv.
Og minnet ringlet som en bjelle
og fylte rommet helt en stund:
Når gamle damer kan fortelle,
bør alle andre holde munn!

Det strømmet fritt og con amore;
nu var hun i sitt hjerter-ess!
Jeg tenkte: du er grå i håret,
men inni er du grønn som gress!
Den grunnsolide, klippesterke
og elskelige dårskap som
er mennskeslektens adelsmerke,
ver det hun særlig talte om ...

Og stemmens pikelig naive
forundring steg når hun i fleng
berettet anekdoten: livet
som avgjort har et godt poeng!
Hun karikerte, tegnet, malte
så ondskapsmuntert hjertensgodt
mens et sibylle-smil fortalt
at alt var tilgitt og forstått.

Jeg tenkte: Du har elsket meget,
og like meget har du ledd!
Hva var ditt liv? Det var ditt eget.
For deg er ingen skade skjedd
ved det å eldes. År som synker
og blir til ringer i et tre,
har lagt en ring av latterrynker
rundt munnen som du smiler med!

Jeg så: Den kunst å eldes riktig
består i at man langsomt lar
sitt vesen helt bli gjennomsiktig
for lyset fra det liv som var.
Hver speilreflekse av drøm og handling
og alt de åpne sanser fikk,
skal gjennomgå en sen forvandling
til indre hørsel, indre blikk.

Å møte deg er som å hvile
ved bredden av et vann, hvor all
den vise aftensol får smile
som brutte stråler i krystall.
Du lattermilde! Det skal være
mitt gode håp for jorden nu:
at dens beboere må lære
den kunst å eldes slik som du!

(Andre Bjerke)

Om manglende unnasluntring og 'slabbedaskisering'...

Foto: Synnøve Sætrum, 2012.

Noen må vekke fuglene og Jon om morgenen. Denne tok jeg på meg oppgaven, til tross for at jeg ikke sitter i skjærgården og kikker på strandnelliker vaie i den lette brisen.Å stå opp så tidlig er enkelt nok når jeg møtte puta før uret viste halv ni i går kveld. Temperaturen har falt som spådd, men sola skinner ennå. Jeg er verken trist eller lei av den grunn. Naboene fra andre himmelstrøk har akkurat begitt seg til bussen og arbeid. De klager ikke de heller, er bare positive og hyggelige. Jeg følte for å si det siden noen finner det for godt å kalle våre nye medborgere unnasluntrere og slabbedasker. At de kommer hit i strie strømmer for å gå på sosialen hele gjengen. Vel, det er så absolutt ikke mitt inntrykk. Jeg kjenner en mann som bruker de veldig tidlige morgentimene på sykkel i ganske stor omegn for å plukke med seg tomflaskene rike norske medborgere kaster fra seg. Hele året, også når det er vinter og snø. For å spe på den elendige lønna han har i skrubben på en av byens restauranter (for de rike). Jo da, det høres ut som et annet land enn 'verdens beste', men det er ikke det. Jeg skriver om Kristiansand i Norge. Min venn har akkurat mottatt sitt norske statsborgerskap etter mange år her. Før det var han statsløs.Som kjent er det en menneskerettighet med beskyttelse og tilhørighet et sted. Nå har han det i Norge. Velkommen, sier nå jeg. Veldig velkommen!Ikke sluntrer han unna noe, ikke 'slabbedaskiserer' han heller...

Her jeg sitter og hører det er gode meningsmålinger for Høyre og Frp, setter jeg ikke morgenkaffen i halsen. Jeg har hørt dårlige meningsmålinger mange ganger før. Meningsmålinger er ikke nødvendigvis sannheten, og takk for det. Takk for at det ikke er valg i morgen heller for da ville høyresida fått solid flertall på Stortinget. Det bekymrer meg, i det hele tatt så bekymrer høyrebølgen som skyller over hele Europa meg( untatt Frankrike da). Av flere grunner aner jeg lyden av sabler og annet utrivelig. Synes det ser mørkt ut i horisontene, men håper ennå det mulige uværet går i oppløsning før det rekker oss. Det er for mye nynazisme og ekstremisme ute og labber med sine tunge sko. All historisk erfaring og kunnskap peker mot at det ikke er gunstig for menneskene.

Skulle disse bevegelsene med sine utpregede nazistiske trekk komme til noen form for reell makt er jeg stygt redd vi kan få tilstander vi nå ikke helt ser konsekvensene av. Uansett så er det vel naivt å tro at ekstremhøyre er blitt noe 'snillere' siden sist de var på banen. Bevegelser som har sine forbilder i nasjonalsosialismen er ikke det. Vi vet hva de stelte i stand under siste verdenskrig.

Jeg er klar over at begrepet nynazisme brukes noe upresist, og som generell betegnelse på høyreekstremistiske, nasjonalistiske og rasistiske organisasjoner og aktivister. Men, det betyr ikke at disse grupperingene finnes eller at de ikke vokser. Vi ser det jo i valg. I Ungarn for eksempel.

Slikt tenker jeg altså på mens her stekes fletteloff med olivenolje, timian og rosmarin. Det dufter og stimulerer sansene. Snart gleder jeg meg over nykokte egg, tomater og kanskje til og med litt smør på de nyskårne skivene. Mat må man ha, enten verden ter seg skeivt eller rett, sånn eller slik. Interiørblogging blir det ikke fra denne kanten denne dagen heller.

Det tror jeg mange skal være veldig glade for.

Nyt sommeren så lenge den varer!

Synnøve Sætrum

NÅR NOEN ELSKER DEG...

Størst av alt er kjærligheten...

Rusler rundt, pusler med mitt. Hverdagsfilosoferer. Lever, bare er, har det godt eller i alle fall brukbart. Ingen sirkler utenom dem man møter, ingen overhengende skam for et eller annet eller en nylig blackout å gremmes over. Det er deilig å være noenlunde våkent til stede i verden med det meste av sansene inntakt alle dager. Distraksjoner forekommer, man er bare et menneske. Men, det er nettopp akkurat det. At man er, her og nå i den lille bobla som heter et liv. Et menneskeliv gjennomlevd fem tiår på jorda. Sånn flaks man har hatt, så vanvittig heldig å få være den man er. Sånn kan man vandre rundt og småfilosofere i en liten norsk by på jorda. Være langt borte, men likevel ha sommerskoende godt planta på fortauskanten.

- Hei, lenge siden jeg så deg sist.Hvordan går det?
-Joda jeg har det fint, godt. Livet er godt. Spireaen min blomstrer av og sola skinner. Det er fred og håpet om lang og god sommer er like grønt som alt det nye lauvet. Over tyve grader i skyggen klokka ellve om kvelden, og det før St.Hans. Det ser ut til at sommeren blir mer sommer dette året, i alle fall så kan man nyte dagen i dag og håpe på mer. Hvem ønsker seg ikke mer av det beste?
-Hvordan går det med kjærligheten? Blir det noe med deg og ....? 
-Jo det går bra. Den er knappet riktig kjærligheten. Jeg holder den i hånden morgen, middag og kveld. For meg handler det om å kikke etter, og så finner jeg den alle steder.
-Men, blir det ikke til noe med deg og?
Undertegnede kjenner hun vrir seg innvendig. Finner spørsmålene for nærgående. Strengt tatt har hun ikke noe behov for 'skrifte' til en bekjent. På den andre siden så er det fint når noen viser interesse utover det der jo da bare bra, og været er godt...
På den andre siden, nei, noe er mitt og bare mitt. Noe har ikke andre bruk for å vite.
-Den som lever får se, blir svaret.

Man unngår rundansen med spørsmål om hvorfor man fortsatt ikke har en kjæreste. Påpekt med at du er da både vennlig, og enda ganske så vakker ditt relativt modne liv til tross. Og, det er så underlig at du har vært singel i så mange år. Jeg kan slett ikke forstå det og så videre, du er jo ikke sååå stygg. Litt sær kanskje, men et godt menneske. En kjenner på litt engstelse og redsel for å utlevere seg for nye. For det er jo sånn at en fortsatt er mer sårbar alene. Noen ganger kjennes det både trist og fortvilet, ja til og med litt skammelig og flaut. Når det er sånn mangler både gleden, stoltheten og trivselen litt. Man får bare takke for at slike sinnstilstander ikke er kroniske. Alt går faktisk over, alt endres.

Jeg vet ikke om det er stuerent for denne singeldama å si det rett ut, men kjærligheten går det utmerket med.For meg er den kneppet riktig, og jeg elsker opptil flere medmennesker på ulike vis. Likevel kjenner jeg ikke for konkretiseringene overfor et menneske jeg ikke kjenner, og langt mindre kjenner motivene til. Nei, det får bare være. Hva jeg skriver er en annen historie. Jeg kunne nevnt ti tusen tårer i havet og bølger som fortsetter bryte mot likegyldighetens sand. For noen ganger er den sånn, kjærligheten. Den smerter, og bøyer. Ingen kan leve et liv uten lengsel etter noen å lene seg mot, og en dypere mening med tilværelsen. Finne noen å være raus overfor og utvikle toleransen sin sammen med. Det er enkelt å elske, men noe helt annet å leve i tosomhet sammen med den en elsker. Jeg er alene i betydningen bo alene. Ingen eldes ved siden av meg i senga, eller under samme tak. Det ønsket jeg meg tidligere i livet, men sånn er det ikke blitt. Betyr det at man må leve i en mangeltilstand uten, og det på livstid? Eller er meningen å sitte ned alene, roe ned og ha det fint? Kan man ikke ha det godt som singelboer, selv om noe av det beste en vet er å legge seg på sofa eller seng og bli holdt rundt? Teller det ikke når man har mennesker i livet som bor andre steder, men likevel er ens tilværelse. Her om dagen tenkte jeg på det når jeg  satt sammen med en av mine beste venner. Jeg satt der og tenkte: 'Du er jo faktisk en av dem jeg eldes sammen med. Kjærligheten er der, tilliten, tryggheten, gleden og samhørigheten like så'.

Jeg vet hva som står skrevet, og hva som blir igjen:
Tro, håp og kjærlighet.
Men, størst av alt er kjærligheten.

Synnøve Sætrum