Tårer på jorden, tårer i himmelen....

En vår, sommer, høst og vinter er gått ennå en gang. Vekselvis og ubønnhørlig.

Det store kretsløpet kan ingen menneskelig makt gjøre særlig mye med (ja om en ser bort fra den menneskeskapte klimakrisen vi lever i).Det ene utelukker ikke det andre.

En kan være god familiefar og samtidig offiser som beordrer og utfører vilkårlige henrettelser i en konsentrasjonsleir eller et annet mørkt og umenneskelig grusomt sted. Torturkamrene er mange. Henrettelsesstedene like så. Verden er et forferdelig sted når man tar de brillene fram.

Historien har mange vanvittige, vonde og paradoksale historier

 om den slags tilværelse og livsbetingelser for den som vinner og den som taper.

Vi er noen milliarder på kloden, og de fleste har like grunnleggende behov for å overleve.

Arten vokser sammen med problemene.

Noen av oss kan bade i et sydhavsparadis  mens vi "kjemper" med varmen.

Andre funderer på hvilken julepølse som smaker best, mens tårene krydrer rødkålen.

En ung mindreårig asylsøker får utlevert en sykkel i minus seksten grader, og blir bedt om å komme seg tilbake der han kom fra... Synes du synd på ham eller henne?

Eller er det bare en "lykkejeger" som kan ha det så godt. Siden du er så mett, er det rett før du blir skikkelig forbanna. Ikke sant?

 

Tiden for oppgjør kommer uansett hvert eneste år.

Hva året som kommer muligens vil gi, og hva det som var tok. funderes på over søndagskaffen i adventen. Snart snur mørket til lys, verden i nord får igjen landkjenning. 

 Sola skinner mindre på menneskene i nord akkurat nå, men likevel er her fredelig og godt.

Fred ja. Vår aller største skatt. Noen mener til og med man må skape krig for å skape fred.

Kun fred kan gi fred mener vi andre.

Krig er tårer på jorden, tårer i himmelen.

Rosa-sangen

Av alle herrens goder
Er fred vår største skatt.
Å, tilgi oss, Guds Moder
For det som skjer i natt!

Å, lytt til våre bønner:
Velsign og frels hver sjel,
Når våre menn og sønner
Går ut og slår i hjel!

Og noen slår sin broder
Og noen mangler brød
Å, hellige Guds Moder,
I natt skal noen dø

(Jens Bjørneboe)

  Jo altså: Utsendte asylsøkere kjemper mot kulda på sykkel fra Norge til Russland. Antakelig er ikke grenseområdet så mange kilometerne langt, men likevel. Putin har bragt til medietorget at den økonomiske krisen er over. Så da så. Her i landet forebygges økonomiske kriser, i følge stats- og finansminister. Norge vil ikke betale regninga for andre, sånn er det. Pengene snakker og snakker og snakker og snakker. Hva som skjer i de mørke krokene her i "verdens beste land" nå som alle julelysene skinner om kapp. Selvsagt kan ikke hele verdens befolkning komme hit, men nasjonen kan vel behandle mennesker som mennesker likevel? Deportasjoner må vel ikke være inhumane? Eller?

Fred ja.

Verdensfred.

Julefred.

Husfred.

Holde på husfreden er det Det finnes mange fortellinger, romaner og filmer om menneskene som lever i en familie og er lykkelig med det, samtidig med et helt liv på siden som også er lykkelig. Tilsynelatende i alle fall. Ser man på verdien av det ene og andre kommer andre tanker til. Noen vinner og noen taper. Noen tar og vil ha alt, andre får smuler eller kanskje mindre.  

Hvorfor det er slik at noen er slik kan en bare spekulere på. Egoismen er sterkere i noen, det er ingen tvil om det. Det handler om at når ei løgn er presentert nok, så blir den "sann".

Som for eksempel den løgna som handler om at de fattige kan takke seg selv alene for situasjonen. Eller den som vandrer etter lykken og en bedre tilværelse bare kan ha det så godt om prosjektet mislykkes. Når drømmene knuses i den fattige og lille, hvem er det som tar i mot og plukker opp da? Assosiasjonene flyter til Tove Janson's "Knøttet" hvis tilværelse består i å være anonym, liten og redd mens han gjemmer seg for verden så godt han kan. Helt til møtet med en som er enda mindre og enda reddere finner sted. Så trøster de hverandre og er aldri alene eller redde mer. Jeg dikter videre et liv hvor de både blir større, flere og mindre redde. Det er ikke banalt, verden har sett det før. Kravet om ei inntekt å leve av og en verden i fred.

Tove Janson's tankegods kan kanskje synes banalt for det rike, sterke maktmennesket som styrer alt med penger og våpen. Jo da, det er pengene som rår, og blir det problemer finnes alltid et våpenlager å bruke på uskyldige mennesker. For man må jo beskytte interessene til de som allerede har. På den andre siden viser historien, at de vanlige menneskene til slutt får nok. Så blir det etter hvert mange som trøster hverandre, og så blir de sterke, uredde og går ut på gatene og torgene og sier: "Nå er det nok", og så jager de dem som sitter på taburettene. Ønsket om smil på jord og i himmelen er sterkere motivasjon enn tårer her og i himmelen. Ikke sant?

Synnøve Sætrum

FREDSTOGET



OM BREV OG BREV FRA ET LIV....

Undertegnede er ingen berømt forfatter. Ikke ble det store forskningsresultater uti humaniora som den opprinnelige planen var. Kroppen satte som kjent varig punktum for den slags aktiviteter. "Kroppen vinner alltid", sa Merete Morken Andersen på et skrivekurs hun ledet en gang. Jeg har tenkt på det i mange sammenhenger, og det hender jeg skriver noe ut fra den tanken. 
Men, det er jo sant. Kroppen vinner alltid, uten den er jeg ingenting. Det handler om å lev og overleve med den, og særlig når en har et par tre utfordringer å forholde seg til. Siste året har jeg så til de grader oppdaget at jeg ikke er aleine om den situasjonen. Alle eldes, og nesten alle får sitt på vegen. Alvorlig og mindre alvorlig. Noen overlever kreft, andre dør. Det er trist, men livsbetingelse nummer en. Vi er alle dødelige. Sett i det lyset er det meste bagateller.


For meg betyr det ikke å bli helgen. Jeg er fortsatt menneske på godt og vondt.
Sårbar for kroppslige svingninger. Som høyt blodtrykk, diabetes, migrene eller annet "snadder". Skal ikke utbrodere mer, men alt gir utfordringer, og noen ganger mer enn nødvendig fordi slikt ikke synes utenpå. Særlig synes ikke sårbarheten ved høyt blodtrykk. Nei, det er ikke synd på meg som er levende og kan sitte her og skrive om det, misforstå meg ikke. Det jeg sier er at jeg, som andre, er et menneske. Jeg stamper i salaten, og jeg lykkes følge den smale vei. Motsetningene utelukker ikke hverandre, ikke sant? Om for eksempel noen holder en hel familie for narr, og lever et dobbeltliv er det kanskje ikke umulig for akkurat vedkommende å ha det bra i sitt liv. Noen får i pose og sekk, sviker og bedrar mens den andre må nøye seg med "smuler fra de rikes bord". Løgnene varer noen ganger lengst ser det ut til, selv om vi oppdras til det motsatte. Sånn er  noen av menneskene og store deler av verden. Urettferdig, falsk og håpløs. Betegnelsen "lykkejegere" eller "terrorister" brukes om mennesker i dyp nød grunnest krig, sult, sykdom. You name it. '


Virkelig store problemer sammenlignet med mine små tatt i betraktningen at jeg lever i et land hvor man blir tatt vare på. Min eneste bekymring er at det ikke skal fortsette. Et lykketreff å ikke bli sendt ut av landet på sykkel i vinterkulda. Jeg fatter ikke at det er mulig. Den dagen måtte jeg skru av radioen, så forferdelig var det. Det offisielle politiske landskapet Norge beveger seg i støtter jeg ikke. Jeg er redd for at samfunnet vårt utvikler seg til et sted hvor bare pengene rår, og de andre kan bare ha det så godt.  Jeg lurer på om vi beveger oss mot et sted der bare visse religioner og politiske overbevisninger er "riktige". Når en minister uttaler at kirka er blitt for sosialistisk, da er det ingen tvil for meg hvis ærend hun går.  Ja, det sitter jeg og tenker på akkurat nå. Slikt kunne jeg skrevet i et privat brev som jeg gjorde det før i tiden.Jeg har en koffert med brev og dagbøker pr. hånd.


Postkassen bugner ikke over med tilbud om evenementer, julebord eller julefester. 
Her kommer ikke flere titalls gjester til julemiddag og samling. Jeg hadde ikke hatt plass til det i form av kvadratmeter, ikke råd til å fore dem heller... Ikke for det. Her råder takknemligheten for de menneskene jeg har i livet som virkelig bryr seg om meg, respekterer meg og er glad i meg for den jeg er på godt og vondt.  Dette året har jeg sett at ikke alle synes jeg er god nok, men det får så være.
Jeg har aldri tenkt at jeg måtte være som andre i alle sammenhenger, det er det ene.
Den andre store lærdommen er at det koster, fysisk og psykisk, å leve uærlig på noen områder. Kropp og sjelsliv henger utvilsomt i hop, og enkelte psykiske utfordringer kan påvirke både det ene og andre. Umulige situasjoner er og blir akkurat det, og eneste svaret på dem er å komme seg vekk.


I det hele tatt har jeg ikke fått et eneste julekort der dette året. Om det handler om at ingen tenker på meg på den måten vet jeg ikke. Jeg velger å tro at det er blitt for mange andre som for meg selv. Kontakten holdes gjennom diverse sosiale medier på nettet og man hopper over skriving med hånd i en travel hverdag. For det virker for meg som om det er mer og mer pes med det meste etter som vi alle eldes. Unnskyld om jeg fornærmer noen med å minne om at vi ikke er tjueto lenger, men det er nå sånn det er. Får jeg leve og ha helsa skal jeg fylle femtifire i året som kommer. Det er i grunnen ikke så veldig lenge til, så jeg satser på det her jeg sitter og har min fjerde søndag i advent. Stille og rolig formiddagstid, mens jeg tenker på det som skal komme sammen og det alt i alt fantastiske året som gikk.


Jeg tenker på strender på Kreta og Rhodos. Kirker i Heraklion, og gamle murer i Rhodos by.
Det er noen få timer dagslys før det mørkner. Her er det meningen benytte dem til å fjerne alt støvet i krokene og ordne ferdig til julefeiring som blir helt spesiell dette året. Som jeg gleder meg.

 Dette ble slett ikke den teksten jeg hadde tenkt. Den bare gikk sin egen veg. Finnes noen sammenheng i dette lille "brevet" fra mitt liv? Uansett: Det fine med blogg er at en kan skrive i den form og det format en ønsker. Sjangeren er åpen. Mitt fokus er åpenbart for den som leser, ei blanding av det som foregår i mine tanketumlerier rundt den store og den lille verden. Kanskje blir det noen ganger mer likt brev fra et liv. Tiden jeg lever i nå rommer ikke brevskriving på det gammeldagse viset. Jo da, jeg skriver epost til noen, ganske mange også, men det er dårlig med brev skrevet for hånd. I år har jeg bare skrevet syv julekort. Veldig lite til meg å være.


Tilbake til adventsaktivitetene.
Ha god 4. søndag !


Synnøve Sætrum



Sealed with a kiss
Sealed with a kiss