OM BREV OG BREV FRA ET LIV....

Undertegnede er ingen berømt forfatter. Ikke ble det store forskningsresultater uti humaniora som den opprinnelige planen var. Kroppen satte som kjent varig punktum for den slags aktiviteter. "Kroppen vinner alltid", sa Merete Morken Andersen på et skrivekurs hun ledet en gang. Jeg har tenkt på det i mange sammenhenger, og det hender jeg skriver noe ut fra den tanken. 
Men, det er jo sant. Kroppen vinner alltid, uten den er jeg ingenting. Det handler om å lev og overleve med den, og særlig når en har et par tre utfordringer å forholde seg til. Siste året har jeg så til de grader oppdaget at jeg ikke er aleine om den situasjonen. Alle eldes, og nesten alle får sitt på vegen. Alvorlig og mindre alvorlig. Noen overlever kreft, andre dør. Det er trist, men livsbetingelse nummer en. Vi er alle dødelige. Sett i det lyset er det meste bagateller.


For meg betyr det ikke å bli helgen. Jeg er fortsatt menneske på godt og vondt.
Sårbar for kroppslige svingninger. Som høyt blodtrykk, diabetes, migrene eller annet "snadder". Skal ikke utbrodere mer, men alt gir utfordringer, og noen ganger mer enn nødvendig fordi slikt ikke synes utenpå. Særlig synes ikke sårbarheten ved høyt blodtrykk. Nei, det er ikke synd på meg som er levende og kan sitte her og skrive om det, misforstå meg ikke. Det jeg sier er at jeg, som andre, er et menneske. Jeg stamper i salaten, og jeg lykkes følge den smale vei. Motsetningene utelukker ikke hverandre, ikke sant? Om for eksempel noen holder en hel familie for narr, og lever et dobbeltliv er det kanskje ikke umulig for akkurat vedkommende å ha det bra i sitt liv. Noen får i pose og sekk, sviker og bedrar mens den andre må nøye seg med "smuler fra de rikes bord". Løgnene varer noen ganger lengst ser det ut til, selv om vi oppdras til det motsatte. Sånn er  noen av menneskene og store deler av verden. Urettferdig, falsk og håpløs. Betegnelsen "lykkejegere" eller "terrorister" brukes om mennesker i dyp nød grunnest krig, sult, sykdom. You name it. '


Virkelig store problemer sammenlignet med mine små tatt i betraktningen at jeg lever i et land hvor man blir tatt vare på. Min eneste bekymring er at det ikke skal fortsette. Et lykketreff å ikke bli sendt ut av landet på sykkel i vinterkulda. Jeg fatter ikke at det er mulig. Den dagen måtte jeg skru av radioen, så forferdelig var det. Det offisielle politiske landskapet Norge beveger seg i støtter jeg ikke. Jeg er redd for at samfunnet vårt utvikler seg til et sted hvor bare pengene rår, og de andre kan bare ha det så godt.  Jeg lurer på om vi beveger oss mot et sted der bare visse religioner og politiske overbevisninger er "riktige". Når en minister uttaler at kirka er blitt for sosialistisk, da er det ingen tvil for meg hvis ærend hun går.  Ja, det sitter jeg og tenker på akkurat nå. Slikt kunne jeg skrevet i et privat brev som jeg gjorde det før i tiden.Jeg har en koffert med brev og dagbøker pr. hånd.


Postkassen bugner ikke over med tilbud om evenementer, julebord eller julefester. 
Her kommer ikke flere titalls gjester til julemiddag og samling. Jeg hadde ikke hatt plass til det i form av kvadratmeter, ikke råd til å fore dem heller... Ikke for det. Her råder takknemligheten for de menneskene jeg har i livet som virkelig bryr seg om meg, respekterer meg og er glad i meg for den jeg er på godt og vondt.  Dette året har jeg sett at ikke alle synes jeg er god nok, men det får så være.
Jeg har aldri tenkt at jeg måtte være som andre i alle sammenhenger, det er det ene.
Den andre store lærdommen er at det koster, fysisk og psykisk, å leve uærlig på noen områder. Kropp og sjelsliv henger utvilsomt i hop, og enkelte psykiske utfordringer kan påvirke både det ene og andre. Umulige situasjoner er og blir akkurat det, og eneste svaret på dem er å komme seg vekk.


I det hele tatt har jeg ikke fått et eneste julekort der dette året. Om det handler om at ingen tenker på meg på den måten vet jeg ikke. Jeg velger å tro at det er blitt for mange andre som for meg selv. Kontakten holdes gjennom diverse sosiale medier på nettet og man hopper over skriving med hånd i en travel hverdag. For det virker for meg som om det er mer og mer pes med det meste etter som vi alle eldes. Unnskyld om jeg fornærmer noen med å minne om at vi ikke er tjueto lenger, men det er nå sånn det er. Får jeg leve og ha helsa skal jeg fylle femtifire i året som kommer. Det er i grunnen ikke så veldig lenge til, så jeg satser på det her jeg sitter og har min fjerde søndag i advent. Stille og rolig formiddagstid, mens jeg tenker på det som skal komme sammen og det alt i alt fantastiske året som gikk.


Jeg tenker på strender på Kreta og Rhodos. Kirker i Heraklion, og gamle murer i Rhodos by.
Det er noen få timer dagslys før det mørkner. Her er det meningen benytte dem til å fjerne alt støvet i krokene og ordne ferdig til julefeiring som blir helt spesiell dette året. Som jeg gleder meg.

 Dette ble slett ikke den teksten jeg hadde tenkt. Den bare gikk sin egen veg. Finnes noen sammenheng i dette lille "brevet" fra mitt liv? Uansett: Det fine med blogg er at en kan skrive i den form og det format en ønsker. Sjangeren er åpen. Mitt fokus er åpenbart for den som leser, ei blanding av det som foregår i mine tanketumlerier rundt den store og den lille verden. Kanskje blir det noen ganger mer likt brev fra et liv. Tiden jeg lever i nå rommer ikke brevskriving på det gammeldagse viset. Jo da, jeg skriver epost til noen, ganske mange også, men det er dårlig med brev skrevet for hånd. I år har jeg bare skrevet syv julekort. Veldig lite til meg å være.


Tilbake til adventsaktivitetene.
Ha god 4. søndag !


Synnøve Sætrum



Sealed with a kiss
Sealed with a kiss