HALLO...

Når jeg kikker mot lyset og tenker mine første tanker hver morgen konstaterer jeg ofte at bevisstheten kretser om politikk. H og FRP-politikken i disse dager. Det er ikke så underlig for påvirkningen som føres gjennom mediene er massiv for tiden. Det er mye frykt ute og går . Mye skremsel godt blandet med tåkeprat. 

Politikken som for meg ikke er bedre løsninger for Norge, men det motsatte. Løgnene deres er tydelige, og jeg hører det snakkes om at man ikke kan begripe dem som trodde disse partiene/statsrådene ville styre for "folk flest". Arbeidsløsheten stiger, og jeg lurer på hva den enkelte uten jobbe kommer til å møte i tidene som kommer. I går snakket jeg med ei dame som mistet jobben i november . Hun beskrev møtet med den situasjonen som alt annet enn lett. Ledigheten øker over alt, og nå begynner ringvirkningene å vise seg. De blå politikerne snakker om omstilling og at det vil bli bedre på sikt. Damen som sitter uten arbeid uttrykte null tro på det. Hun mente oljebransjen aldri ville bli som før igjen. Dessuten fortalte hun om 6-700 søkere på hver enkelt jobb. Da skal det noe til for å nå fram. Når en får arbeid er det fortsatt hundrevis uten. Jeg har vært arbeidsledig selv under mitt yrkesaktive liv, og kjenner mye av følelsene. For meg var det liten trøst i at mange andre hadde det slik. Ok, jeg visste at konjunkturer og politiske føringer ikke var min skyld, men jeg forstod jo fort at jeg ikke kunne bruke det til noe som helst. I den perioden fikk jeg problemer med gjelden min. Både i statens lånekasse for utdanning, og den på boligen. Trygda kunne ikke dekke avdragene, så boligen måtte jeg selge. Jeg har aldri kommet meg tilbake til eid bolig. Statens Lånekasse får stadig sine avdrag hver eneste måned.

Jeg føler oppriktig med dem som nå får problemer når lønnen er kraftig redusert. Når det handler om om å kanskje ikke kunne oppfylle sine egne forpliktelser hjelper det lite at mange andre er i samme situasjonen. Faktisk gjør det saken verre... Kampen om stolene blir så intens! 

---

Regjeringens politikk  er til  å gjøre livet enda enklere for rikinger flest, ikke vanlige mennesker. Særlig ikke svake grupper og slett ikke flyktninger . Noen ganger hører jeg nevnt frykt for at disse menneskene som kommer til oss fra andre kulturer vil komme til å ta over. At de vil få demokratisk mulighet til å innføre sharia-lovgivning og det som verre er . For meg høres det vel paranoid ut. Hallo, hallo !!!
Dessuten: Mens statsminister, innvandrings-og integreringsminister, samt finansminister snakker seg svette om flyktninger er det lett å miste perspektivet. Lett å glemme at det blir gjort mange politiske endringer rundtomkring. Endringer som gagner de rike, og tar goder fra vanlige mennesker . Jeg tenker på alle kutt, alle steder i offentlige tjenester og etater . Denne regjeringen er uttalt mot offentlighet, men for at private aktører kan stikke sugerørene sine dypt i statskassa.

Det er vanskelig å diskuterer politikk, og særlig flyktningespørsmål i disse dager. Norsk politikk framstår i mange henseende som fremmedfiendtlig og usolidarisk.Opinionen har snudd fra solidaritet og hjelpsomhet, til frykt og utestengning. 
Europa er stengt, det er vel udiskutabelt? 
Gjerdene bygges, og mange medmennesker sitter fast og i limbo langs yttergrensene.

Jeg har en uro jeg aldri blir helt ferdig med. Dette som handler om å sitte fast på et vis, i det som hender rundt oss i verden. Situasjonen synes fastlåst i frykt for det meste, og lysninger er langt unna. 

Huff og huff, og hallo!!!

Synnøve Sætrum

FRYKT

Her film som viser hvordan dette bildet ble til:

Sylvi Listhaug inviteres på bad

Båtflyktningers situasjon

De siste dagene har fjesboka fyltes til randen av innvandring- og integreringsministeren duppende i overlevningsdrakt. Jeg deler ikke ministerens synspunkter i flyktningespørsmål, og siden jeg lever i et demokrati har jeg lov til å si det. Som jeg oppfatter det plikter en å alltid ta den svakeste sitt parti. 

Ministeren er ikke svak, ei heller er det synd på henne, men frykt er et mektig våpen og hun bruker det for det det er verdt. Flyktningespørsmålet blir behandlet ut fra et fryktperspektiv.

  Frykt for medmenneskene og enda større frykt for den norske økonomien. Pressen skriver stadig at ministeren "frykter" store strømmer av dem. Hun snakker om at bistandsbudsjettet må kuttes om det kommer for mange, og at velferden generelt vil lide. 

(Mellom linjene leser jeg at det kommer til å bety å ta fra andre svake grupper i samfunnet .Ikke et øre blir tatt fra de rike, der gis det ufattelige summer i skattelette .) 

Frykt-ordet brukes titt og ofte. men det er ikke det fotoet overfor viser . Og opinionen har endret seg, fra solidaritet da de første bildene av tragediene nådde oss til frykt for disse desperate krigsherjede medmenneskene.

 Det finnes også en video som framstiller hvordan dette fotografiet ble til (se koblingene overfor om du ikke vet hva jeg skriver om), og som brukes som argument til støtte for hennes politikk. Hun skal ha at hun skjønte at det å duppe i en trygg drakt ikke kunne sammenlignes med å sitte våt og kald i timevis og i tillegg være utstyrt med vester som drar ned. Noe som man ikke trenger være minister for å forstå. Akkurat det der skjønner jo hvemsomhelst. På den andre siden: Videoen gjør seg bruk av Deep Purples "Soldier of fortune" som alle vet betyr lykkejeger . Siden vi vet hvem som ser flyktningene som det kan en jo spørre seg hvilket politisk standpunkt denne videoen tjener . Gjentakelsene ministeren bruker får meg ikke til å støtte politikken hun står for,

- jeg oppfatter dem  som febrilske forsøk på å framstå som empatisk minister . 

(Skjønner du ikke hva jeg mener? Vær snill å se filmen overfor enda en gang.)  Det betyr ikke at jeg ikke forstår man må ta en demokratisk diskusjon på alvor . Regjeringen står for noe annet enn meg. Jeg tenker ofte på at disse menneskene, medmenneskene denne diskusjonen handler om ikke har gjort noe annet galt enn å bli født på et annet sted enn meg. Jeg ser det slik at det kunne vært meg som ikke fikk gå hvor jeg ville, at det var meg som ikke visste hva som skulle skje med meg i framtiden. Jeg forestiller meg, etter fattig evne, hvordan det ville være å stenges inne bak høy piggtråd som om en var fobryter bare fordi en var flyktet fra bomber .

- - -

Jeg kjenner ofte på avmakt og noe som ligner sorg for hvordan Norge utvikler seg politisk.  

Mer og mer tenker jeg på dette med at det sees bort fra menneskerettigheter og solidaritet. 

På fjesboka og andre steder registrerer jeg at flere og flere bringer til veggen tekst som handler om innvandringsfrykt, muslimparanoia godt blandet med den politikken som handler om å ta fra de fattige og gi til de rike. Jeg er ikke markedsliberalist og kommer aldri til å bli det.

Nå vet jeg at noen øyeblikkelig tenker at "vi lever da i et demokrati" så det må være greit med debatt. Det er jo akkurat det jeg gjør , jeg debatterer og reflekterer et annet syn enn regjeringens. 

( Bare så det er sagt, jeg er demokrat på min hals, og menneskerettighetserklæringene må etter mine begreper alltid være grunnlaget for hvordan vi behandler våre søstre og brødre på jorda. )

Nei jeg mener ikke at hele verden kan komme til Norge, hvilket jeg har gjentatt til det kjedsommelige. Jeg opplever at det er argument nummer en når en forsøker diskutere menneskesyn. Jeg er ikke med på at å nekte leve i konstant paranoia betyr at jeg er naiv og dum og "godhetstyrann" eller støtte for terrorister og massevoldtekter og fanden hans oldemor . Å møte medmennesker med åpent sinn betyr ikke at jeg setter menneskerettighetene til side til fordel for ekstremister . Det betyr bare at jeg tenker at de aller fleste av oss er mennesker med samme behovene og drømmene for våre liv. 

Jeg tenker ofte på at det ikke er så mange tiårene siden vi ikke satt trygge her i nord, men akkurat nå er det altså dem. Hvem vet når det blir oss her i nord igjen? 

Synnøve Sætrum