06 januar 2014

Om edderkopper og visum !

Foto: Synnøve Sætrum
 
Ikke liker jeg edderkopper og det var nettopp en gigantisk her inne på rommet mitt. Jeg er jo i tropene hvor alle disse krypene er store som tarantellaer, eller noe. Nå så jeg at beina ikke var hårete, så det var ikke den. But: Oh My Good.


Nei, jeg skrek ikke men hentet resolutt hjelp fra de som vet og kan og lever her.
Viste hvor krapylet satt og gjemte seg under nattbordet.
Orker ikke tenke på om jeg hadde sovet siesta og stirret den der i kvitøyet.
Jeg har ellers ett bitt rett under halsen som jeg tror kan komme fra en edderkopp, men orker ikke tenke på det heller. Uansett så feiet de den ut og sa den ikke var farlig.
 Vel, vel.Løftet på koffert, sakko-stolen og andre gjenstander hvor slike kan gjemme seg jeg.
Sånn just in case...
Kunne jo ikke vite om familien var på tur. Grøss!


Blide greie Appelrich spurte om jeg ville ta et foto av den. Det ville jeg ikke.
Den der vil jeg helst ha ut av tankene så fort som mulig. Ellers kan det bli trasig med nattesøvn.
Jo jeg skjønner det låter som fobi... Helt greit for meg. Jeg hater den slags ! Jeg fikk lukket igjen rista i dusjen, mulig den kom inn der. Sprayet med noen ekstra anti ditt og datt bokser. For slikt reiser jeg rundt med, og jeg tenker jeg skal spraye enda mer over alt før jeg forlater åstedet for noen timer. Kanskje kommer jeg hjem til noen med beina i været. Da er også det helt greit.
Vil ikke ha ubudne gjester til sengs. Nøup og atter nøup !
Et øyeblikk tenkte jeg til og med: Jeg drar hjem, dette makter jeg ikke. Så jo da fobien er der.
 Er litt roligere nå. Til Norge og Europa skal jeg ikke enda, men jeg ble vippa av pinnen---.
 
 Ja det tenkte jeg som akkurat hadde satt meg til å hvile etter en relativt hektisk morgen på immigrasjonskontoret. I dag ordnet jeg ett års visum nærmest på automatikken, jeg søkte om tre måneder hvilket myndighetene resolutt satte en strek over og skrev 356 dager i stedet. Jeg har orden i papirene, men kjenner ikke alle konsekvenser og regelverk når de vises fram. Så jeg måtte stille meg i enda en kø og få stemplet inn tillatelse til å reise så mye ut og inn jeg vil i løpet av månedene som kommer. For planen er jo ikke å være her i tolv måneder til What so Ever.
 
 Likevel gir det noen perspektiver, muligheter og tanker om reising rundt om i regionen her.
Sannferdig sagt så kjenner jeg noen dragninger og finleser om datt og ditt for tiden.
Livet varer bare en gang, og jeg er heldig som er i det.
Leste nettopp en artikkel om å få dødsdommen i handa, om ikke å ha den tiden man tenker seg.
Jeg tenker at vi alle har dødsdommen, men ikke fått opplest tre måneder eller terminal fase fra legen.
Jo, det gjelder å leve mens en kan. Edderkopper eller ikke edderkopper, kobraer eller ikke kobraer, kakerlakker eller ikke kakerlakker... Noe mer jeg kan nevne?
 
I dag er det overskyet og bare 31 grader noe som føles behagelig.
Tenker det må bety at jeg er litt tilvendt dette klima etter tre måneder her.
Straks er det gått såpass med tid. I fjor reiste jeg hjem før den tiden var gått, og var ganske stressa. Dette året kjenner jeg det motsatt. For jeg har den tiden jeg vil, eller som varmen vil. Alt det der vil vise seg etter hvert. Uansett så skal jeg Kose meg med stor K. Det skylder jeg livet, meg selv og de som ikke har tiden de ønsker eller er gått veien til det hinsidige før meg.
 
Siste reiseteksten fra Rawai tenker jeg.
Det er mandag og onsdag drar jeg til Chiang Mai igjen.
Nærmest tradisjon å være der når jeg fyller år, når kineserne feirer nyttår og når det er blomsterfestival. Ja, den som holder seg i tiden får se.
Jeg er her nå, pulsen er i ferd med å roe seg, og livet kjennes bra.
 
Synnøve Sætrum