Øyet som ser

(Foto: Synnøve Sætrum)

Sommersolskinn mot regnvått gress. Liljene mine blomstrer nesten, og det lukter sånn det bare kan om sommeren. Deilig. For meg som ikke er allergisk. Den som plages i denne tiden ser det nødvendigvis ikke sånn, og det er forståelig. Jeg er allergisk mot mygg, og vet hva det fører til av besvær når jeg blir stukket. Ei rød frisk rose er et syn for guder, den er vakker, men den kan også stikke. Noen ser solen ”løfter sin trompet mot munnen”, andre klager over steika rett i øynene når de er ute og kjører. Forbanner og sverter de tre manglende cm solskjerm...
Jo det kommer an på hvem som eier perspektivet.
Øyet som ser, eller øret som hører.
Noen sier man hører det man vil høre, og ser det man vil se.
Sånn rent umiddelbart virker det jo sant.
Vanskelighetene med objektiviteten som begrep og innfallsvinkel er det skrevet metervis om, uten at det har gjort den enklere.Hadde jeg ikke vært et subjekt hadde antakelig verden sett bedre ut noen ganger. Som jeg ser det.
Jeg forstår fullt ut at andre synes det jeg ser som godt ikke er det i det hele tatt.Vi er forskjellige og takk for det, og det er heldigvis ikke sånn at vi må like alle de samme tingene og menneskene. Det hadde vært i meste laget å forlange av vanlige dødelige. Så jeg blir antakelig sittende her på trammen, og se verden gjennom mitt paradigme ei stund til.
Sommer er den beste tida for meg, og det farges oppfatningene mine av. På den andre siden har jeg jo ikke noe i mot å forsøke se den andre oppfatninger enn mine fra et saklig perspektiv. Det behøver ikke bety at jeg snur trill rundt på dem, men jeg har levd for lenge i livet til drive med krig og regelrett skitkasting.De ytterst sjeldne gangene jeg blir utsatt for sånt blir jeg bare vantro og lei meg.Maktesløs.Da tenker jeg det ei god venninne en gang sa: "Slike mennesker må man bare holde seg unna!" Det kan føles litt ekkelt akkurat når man tar skrittet vekk, men det er noe vettugt i det for meg.For livet er for kort til inntriger og lignende uhumskheter. Det er for dumt når voksne mennesker nedlater seg til det nivået, og det er for smålig.
Absolutt ikke noe jeg trenger, og ei heller noe jeg vil utsette andre for. Det er menneskelig å feile, og en greier ikke alltid leve opp til idealene, det forstår jeg også.. Så jeg øver meg på: Å ALLTID tenke meg om... og for meg er livet for dyrebart til å drive med skittenheter og sånt. Skulle jeg komme i skade for å si noe andre mennesker oppfatter som sårende får jeg si meg lei for det. Det er ikke meningen.  Jeg liker framsnakking!!!

Dagen i dag begynte veldig godt, den kan jo ikke annet når det er sommer og jeg er i feriemodus. Åpne døra, trekke kaffe og sette seg med den mens jeg hører nyheter og reiseradio. Satt der og kjente på at jeg hadde det godt, og at dagen som gikk også hadde vært det. Den hadde jeg sammen med ei kjær venninne, og familien. Den lille nye hunden fikk jeg også hatt på fanget ei lita stund. Det er godt med gode venner, og jeg meddelte meg om det elektronisk.Elektronikk kan være veldig hyggelig. Det kunne ikke falle meg inn å tenke at det jeg mener godt, skriver i glede om kan bli oppfattet som det stikk motsatte. Jeg blir i alle fall veldig glad når det ligger ei god melding fra en god venn på boksen.
Det som er ment godt kan aldri være annet enn ment godt. Når motivet er rent må det bli bra til slutt. Selv om øynene som ser er ulike.
Deri kan det ligge mange muligheter til misforståelser, og noen ganger noen tunge utfordringer.
Men, som sagt ligger der aldri noen grunn til sjikane, eller krig, eller smålighet.
Som jeg ser det, og akkurat nå er det mine øyne jeg bruker. Det er jeg som eier perspektivet, og ytrer det.

Ha en nydelig sommerdag med eller uten "to pilsnere i en snor etter en båt"...
Livet er enkelt og lett når det er sommer.
Bare å nyte i veg det man klarer,
så lenge det varer...

Synnøve Sætrum

Luksusværdager...

(Lille skjønnheten. Foto: Synnøve Sætrum)

Den lysende kula på himmelen forårsaker førti varme grader på den ene sida. Jeg holder meg barbeint  i skyggene og har tjueto. Det er tryggere for huden det. Osten på skiva er ikke smeltet ennå, og kaffen holder seg varm. Jeg leser en tidlig Knausgård; "En tid for alt".
Det er det jo, mens jeg tenker litt smått og sakte på hva jeg skal benytte denne fantastiske sommerdagen til.
Være mer sammen med datteren min?
Være mer sammen med Castor, den lille hundehvalpen som foreldrene mine har fått?
Ta til byen?
Ta til havet?
Eller bare sitte helt stille, og nyte nyte nyte det blide Sørlandet.
For det er ikke annet enn akkurat det når det er som i disse dager. Luksusværdager...
Sommeren er bare det beste som finnes.
Når jeg tenker ordentlig etter er det mulig å få med seg noe av alt!
Ha en fantastisk dag!

Synnøve Sætrum

Romvesen og ufoer...

SMS, eller Short Mesage Service, og Facebook er blitt en del av tilværelsen. Sosiale medier kalles det, og på godt og vondt. For noen år siden sa datteren min at jeg var heldig som var denne generasjonen, at jeg i det minste kunne slippe unna hvis jeg ville, fordi vi på vår alder var vant til å kommunisere på andre måter, som for eksempel ansikt til ansikt. Eller vi hadde i det minste lange, ordentlige telefonsamtaler.

Det er mye som er kjempeflott med Facebook. Jeg kommuniserer mye mer enn før med forskjellige mennesker jeg ellers ikke hadde hatt kontakt med. Mennesker jeg har kjent i ulike perioder i livet er dukket opp igjen. Verden er blitt mindre selv om jeg bor hundrevis av mil unna disse.Det synes jeg er berikende og trivelig.Jeg har til og med fått noen nye nettvenner. Det er ikke så dumt det heller.  Kontaktflaten er så avgjort utvidet, og for meg synes det bra. Dessuten ser jeg mye fint. Fantastiske fotografier. Jeg hører mye bra musikk. Blir oppdatert på hva som skjer. Finner nye ideer. I det hele tatt så er det berikende.
På den andre siden, den negative siden, er FB en tidstyv i mitt liv. Jeg har en tendens til å bli sittende så lenge at jeg ikke får lest den boka jeg skulle, støvsuget, eller tatt den sårt tiltrengte telefonen til en god venn, min søster, eller mine foreldre. Dessuten treffer jeg jo vennene der, så hvorfor treffe dem på ordentlig? Ok, jeg overdriver, men det er et poeng for meg å huske at Facebook ikke er virkeligheten. Det er bare spor av virkelighet, eller sagt med andre ord en virtuell verden. Selv om sender og mottaker er ganske klare størrelser i kommunikasjonssituasjonen mangler mange dimensjoner. Som observasjonen av bevegelse, lyd, stemme, mimikk, klær, og så videre. Spontaniteten blir nesten borte. Eller virkeligheten. Jeg kan kalle denne verdenen hva jeg vil. Men, uansett hvordan jeg vrir på det, så er det jeg selv og andre presenterer der inne valgt. Man velger ordene man skriver på veggen. Man velger hvilke bilder av virkeligheten man vil legge ut. Man velger musikk. Man velger profil, og så videre. Er den nødvendigvis sannhet? Er den seriøs? Eller er det skuespill, og skisserte personligheter?
Jeg har ikke alle svarene, men jeg har etter hvert ganske mange spørsmål.

Sms egner seg godt til korte opplagte beskjeder som: Vi møtes klokka ti, eller kommer du med neste trikk? Når det derimot blir snakk om mer uopplagte problemstillinger er det en helt annen sak. Da kommer misforståelsene på løpende bånd. For når man velger den måten å kommunisere på overser man glatt hva som må til for en vellykket kommunikasjon. Det er med ett ingen klar sender eller mottaker av et budskap. Ikke ser man hva partene gjør, ikke vet man hvor de er, ikke aner man hva slags tankerekker den andre egentlig er inne i. Noen synes slikt er spennende, jeg synes det er nifst. For hva er egentlig spennende med at det mennesket du kommuniserer med misforstår totalt det viktige jeg forsøker å formidle. I beste fall kan jeg kalle det utfordrende, men da legger jeg mer enn godviljen til. Nifst kaller jeg det når jeg er mer realistisk. Man risikerer jo både å såre, og i verste fall miste den man snakker med.

Så hvorfor bruker man da ikke snakketuten i stedet? Man sitter da vitterlig med den i hånden likevel?
Hva er det som holder på å skje med oss, vennene, når vi kommuniserer på denne vanskelige uklare måten? Hvorfor gjør vi ikke som før, og snakker med hverandre i telefonen? Eller møtes på en fisketur eller kafé?
Er det fordi vi har det så travelt med å administrere alle våre elektroniske profiler at vi ikke har tid til det virkelige livet? Glemmer vi virkeligheten som sitter og skriver ordene på papiret, eller skjermen. Glemmer vi at slikt bare er levende i møtet med en leser eller seer? Jeg føler meg av og til som et romvesen kastet ut i noe jeg ikke kjenner realitetene i. Venner jeg før hadde nesten daglig kontakt med fremstår nesten som ufoer... Om dere skjønner hva jeg mener? Nei, jeg synes ikke alt dette er bare bra jeg. Ikke når jeg er helt ærlig.

Når jeg betrakter det sånn, så savner jeg gamle dager jeg.
I betydningen tid og mening i den gode lange samtalen. Det er så avgjort noen venner jeg savner ofte. Jeg savner virkelighetskontakten. Skal vi møtes på tur eller over kaffekoppen snart dere?

Synnøve Sætrum

........

(Årets blåklokker. Foto:Synnøve Sætrum)

I går spurte datteren min meg hvilket tema, eller prosjekt jeg hadde på bloggen min. Da måtte jeg jammen tenke, for må man ha det? Mye har jeg skrevet akkurat det som faller meg inn her og nå, det som opptar i min lille verden. Trodde jeg. Mange hverdagstumletanker, og litt reisebrev. Jeg leste litt bakover og den røde tråden kom fort til syne.
Takknemlighet, for dagene, for gode mennesker og gode opplevelser.  Det er mange år siden jeg begynte øve på å takke for det jeg har, og ikke velte meg i grøfta av misunnelse og annet usunt over hva andre har. Flytte fokus fra jeg vet ikke hva det var alt, men til å se det store i det små. Ha nærhet til her og nå. For det aller meste går det bra, og livet er blitt mye bedre.Skyggene har jeg sett så jeg vet hva jeg sammenligner dagen i dag med. Jeg vet hva grå, transparente og triste dager er. Farger, håndgripelighet og glede er det lett å takke for.
Kaffen smaker fantastisk her på trammen, og jeg har mye å være takknemlig for kun et par timer ut midtsommerdagen. Jeg er priviligert som sitter her og bare tar imot, er til stede i mitt eget liv, og gleder meg til resten.

Synnøve Sætrum

Vekket av gongongen

Vekket av gongongen,det vil si telefonen. Jeg var sein i går kveld. Deilig sein.
Tror kroppen min virkelig hadde tenkt å gi seg sovingen i vold, så da er det godt å være savnet i verden. Noen koblet meg på:
-Hallo sov du?
-Ja, og nå var det kjempefint at du vekket meg.
Fin morgenprat og nå er jeg helt våken.

Jeg spiser et beger norske delikatessetomater, som kostet det hvite av øyet, men for en smak. Frokost mens jeg ser en brun fugl hoppe rundt på plassen.
Nei, ikke en spurv, de er jo nesten borte, og den er mye større. Det er ungen til en eller annen jeg ikke vet hvem er. Jeg får ikke studert den ordentlig siden jeg kastet kikkerten på forrige øytur. Nok er nok, tenkte jeg. Har man gammelkvinnssyn må det sterkere lut til. Butikkene er fulle har jeg hørt, så løp og kjøp.

Vel, det var det med den løpinga! Sommer og sol enda en dag. Det fineste stedet på jorda Norge når det er sånn. Ville ikke byttet med noen. Patrioten bare vokser i brystet. Litt svulstig formulert kanskje, men jeg bare elsker sommertiden. Kanskje spesielt sterkt i år fordi vinteren var så tøff i år. Jeg drømmer om ei overvintring i varmere strøk, et helt år med sommer, se om jeg kanskje ville bli lei, enda jeg har mine tvil. Den som lever får se. Ikke så lett å få tak i leilighet på åremål, eller i alle fall på halvårskontrakt der jeg vil. For jeg er av dem som må leie, ikke eie. I grunnen helt greit akkurat det. Tror ikke jeg hadde vært et mer tilfreds menneske om jeg hadde eid leilighet i syden.
Ting tar bare av og til et stykke tid, men de har en tendens til å ordne seg etter hvert. Men, jeg tar gladelig i mot tips om noen skulle komme over noe lurt.

Portugal har jeg ikke vært i, men jeg har lest Saramago, og nå er han død. To dagers landesorg har det vært. Litt annerledes rundt nobelprisvinnere i litteratur der på berget. Jeg får plukke en roman eller to ut av hylla igjen, når jeg er ferdig med den som ligger på bordet. Skal snart finne ferieromanene. Jeg gleder meg til Hellas igjen. Steike meg mer under den greske sola. Det betyr ikke at jeg ikke har fått med meg problemene grekerne sliter med. Jeg sympatiserer med dem uten å blunke. Så vidt jeg har forstått tillyses ny generalstreik 29.juni i fortsatt protest mot nedskjæringene til EU og det Internasjonale pengefondet. Fattigdommen er på trappene igjen for mange.
En kan jo bare lukke øynene litt og forsøke forestille seg hvordan det ville bli her om rette karene kom til makten, fikk skalte og valte som de ville med pengene over ei tid. I stedet for lønnskamp for mer kroner ville vi også hatt streik mot økte skatter etter allerede store kutt i lønningene. Lærere ville gå på timelønn. Folk ville bli kastet ut av husene sine(bankene sine..høye renter), og så videre. Mange ville ikke fått lønn på månedsvis.
Akkurat det skjer i ferieparadiset mitt i disse tider. De største organisasjonene for de greske offtentlig ansatte er de som tillyser streik nå.Jeg har et par greske venner som er i den situasjonen.De er ganske slitne, men kan ikke gi opp. Det handler jo om å leve, og å overleve.

I Norge er mange av mine venner offentlig ansatt. Selv lever jeg på trygd.  Å forestille seg en lignende situasjon her er helt absurd. Men, sånn kan skje om man ikke passer på, og forvalter ”saker og ting” riktig.
Jeg er veldig glad for at jeg fortsatt lever i et system hvor det er en rettighet med offentlig støtte når helsa svikter. At jeg ikke sitter på gata og tigger, men kan sitte her og ytre meg fritt uten å bli kastet i kasjotten av den grunn. Men, å være så naiv og tro at det bare fortsetter sånn i evighet uten at man passer på er jeg ikke. Makta og pengene har aldri vært snille... Til syvende og sist handler det alltid om politiske prioriteringer. Om medbestemmelsesrett og så videre. Dessuten så er vi jo så heldige at det har vært fred her i mange tiår. Ikke en gang en liten borgerkrig mellom nord og sør å spore.

Mellom Usbekistan og Kirgisistan er det konflikt, og snart 100 000, kanskje det dobbelte eller mer, er på flukt. Kirgisistan er, for oss, ubegripelig fattig. De lå på 184.plass hva BNP pr. innbygger angår. Jeg leser om etniske og økonomiske konflikter der, og spiser en tomat til. Forstår at jeg ikke aner filla om konflikten egentlig, men at det er snakk om ufattelig mange mennesker som rammes, og at det geografisk sett ikke er så vanvittig langt dit. I alle fall om jeg sammenligner med andre steder jeg har besøkt.

Et er det ingen tvil om: Det handler om hvor man har fokus.
Å ha perspektivet et sted, gjør at et annet blir usynlig.
Når jeg leser Fædrelandsvennen blir jeg fortalt at Superspeed skal rustes opp for 100 millioner kroner av Color Line.
Jeg bare spør om det kan være nødvendig?
”Melkeruta ”mellom Kristiansand og Hirtshals…
Jeg lurer på om pengene kunne vært brukt til noe helt annet jeg.
Og, mens jeg er inne på det skal jeg ikke legge ut om pengene som ble brukt hos søta bror under sirkuset der i helga.
Sykt! Sykt! Sykt!
Fotballen er fortsatt rund, og jeg skal ikke fordype meg i den heller.
Bare å nevne at vi er en halvpart her i verden som er mindre enn måtelig interessert, og livet går videre for oss også, selv om vi ikke ser på tv store deler av døgnet.
Men, for all del. Folk må bare se så mye VM de vorker for meg.
Fritt valg, i frie land. Jeg tåler det.

Men, nå fryser jeg på tærne her i pc-kroken.
Det er på høy tid å komme seg ut i sommervarmen mens den er her.
Nevnte jeg at jeg er takknemlig for å kunne velge i fred?

Synnøve Sætrum

Kveldstanker om å være lykkelig...

Steve Harley

Lykken er å begynne dagen med et fotografi av lille Castor som blir hentet i Horten til onsdag. Nok til å bli glad av i timevis over morgenkaffen.
Søndagen bare fortsatte i trivelig takt.
Det ble sol igjen, og hyggelig middag sammen med søsteren min.

Kvelden ga meg en utmerket konsertopplevelse. Steve Harley & The Cockney Rebell, nok en gang på ganske kort tid. Jeg hørte dem sammen med kameraten under Dark Season for et par år siden. En skal ikke oppsøke noe som har vært kjempebra to ganger, er det visse stemmer som hevder. Hvorfor undrer nå jeg? Det som er bra kan vel neppe bli det motsatte, i alle fall når det kommer til musikk. Hvem var det som hostet opp det sprøytet? Da teknikerne bare hadde fått justert lyden ordentlig sånn midt uti tredje låt tok konserten seg bare opp og opp og opp. Kjempeopplevelse var det. Det har ingen verdens ting å skamme seg over de som har holdt på rundt sånn førti år. Tvert i mot. Levende lyd av den kvaliteten tenner jeg på. Jeg var ikke alene både så og hørte jeg,og det på tross av at det var søndags kveld med de litt mer tilårskomne konsertgjengere.
De kristiansanderne som heller valgte og gnome foran fotballkampen gikk glipp av noe, jeg våger å påstå det selv midt under VM. Heldigvis ble vi til slutt såpass mange i antall, på Kick, at det ikke ble direkte pinlig.
 Det så glissent ut ei stund.
Poenget er: Det var valuta for kronene gang nummer to, og vel så det.
 Dessuten er vi jo så ufattelig rike i Norge, at vi har råd til det iflg. vokalisten selv.
Samme hva det kostet tenker jeg, selv om jeg ikke er av de rikeste i landet har jeg råd til slikt.
Som jeg hørte det var de enda bedre enn på Caledonien den mørke oktoberkvelden, uten at jeg har noen annen forutsetning for å si det enn det fornøyde publikumet jeg var de timene det varte.
Mer sånt tenker jeg, meeeeeeer....!
Musikk er bare det mest fantastiske av det fantastiske.
Når det svinger sånn som denne kvelden gjorde i mitt gehør (ikke absolutt... men godt nok for meg), får jeg avslutte dagen mer lykkelig enn jeg startet den.
Fokusert på noe av det viktigste her i livet: Gleden.
Det være seg over en hvalp,ei elsket datter, vitale foreldre, ei kjær søster, en snill bror, en sjelevenn og andre gode venner, samt et gammelt og høyt skattet band....
Skal nok ha gode drømmer denne natta også. Livet er herlig.

Synnøve Sætrum

...........

(Castor)

Søndagsmorgen, og sol mellom skyene.
Det er bare 16 grader men jeg holder ut på trammen likevel.
Lykken er en e-post med fotografi av en liten skjønn bokser.
Et snarlig kommende medlem av familieklanen. Å si vi gleder oss er et kraftig understatement.
For undertegnedes del er det så det krøller seg i magen når jeg ser den fantastiske skapningen.
Det skal bli utrolig spennende å bli kjent med personligheten.
For det er jo det de er, hundene også.
De har sine særtrekk og spesielle egenskaper, akkurat som menneskene har det.


Jo, det vil jeg fintenke på mens jeg setter meg utenfor med kaffekopp nummer to.

Ha en nydelig søndag!

Synnøve Sætrum

...♥♥♥♥♥♥♥♥...

(Sommermorgenlykke... mer skal det ikke til. Foto: Synnøve S)

Nettet har klusset litt denne morgenen, men langt fra nok til at jeg har fått tanker om å kaste maskinen ut av vinduet eller lignende. Jeg greier rett og slett ikke bli så hissig lenger. Jo da… Jeg leser agurktidene, og andre tekster mens jeg sitter her og har sommeren i glasset. Mango, appelsin og litt yoghurt blir god miks og en pangstart på dagen som jeg har tenkt å bruke til mitt eget beste. Navlebeskuende og privilegert som jeg er i disse dagene. Jeg føler meg i alle fall sånn sammenlignet med verdens kav og søkk utenfor dumpa her. Dessuten: Dette har jeg ventet på så veldig lenge. Sommeren! Sommer i Norge og på Sørlandet.

Her nede, i leiligheten nesten i skogen, har ”noen” glemt å tømme filteret i vaskemaskinen, og dermed må undertegnede tømme alt vannet utover badegulvet, og alt som følger med det. Sa jeg at jeg blir litt matt? Har man ikke arbeid, så lager man seg, og så videre. Og, hvor er den praktiske mannen i mitt liv som ordner opp i alt sånt? Dvs. jeg har hørt at menn kan brukes til sånt. Vel, noen grunn for ekteskap og forhold er det vel ikke. Man har jo hender selv, det var bare det der med å huske bruke dem. Det utsetter jeg til kvelden, eller neste gang jeg må bruke maskinen. Jeg ser for meg fordums tider hvor jeg kunne eke meg opp til vanvidd over sånt. Og, det kom til meg som lyn fra klar himmel. Min ungdoms energi rant over i alle bauer og kanter, tenker jeg gammelmodig, midtlivsaldersk… moderlig. Innrømmer jeg innimellom blir litt matt av nettopp meg selv...

Blir om mulig enda mattere når jeg leser nyhetssidene på nettet denne formiddagen. Det skal være bryllup og flere hundre millioner kommer til å bivåne tildragelsen der borte hos søta bror. Noen av dem kommer antakelig til å lage bryllupsfest hjemme hos seg selv. Det er jo lørdag må vite, og gode grunner for å trekke i finstasen mens man sitter foran skjermen. Brudepiken fra Gnore har øvet seg i mange dager sies det også, så hva kan egentlig gå galt? Store begivenheter! Store begivenheter! Askeladdhistorier selger, som en askepotthistorie et stykke tid tilbake. Her er penger å tjene; -)
Surmagede anti-royalister bør vel la være å heise de høyeste flaggene akkurat nå, men jeg tillater meg en liten kinaputt på vegne av flere. Jeg vet ikke hvor mange som aktivt støtter de greiene der, men det minner meg om både det ene og andre som mediene framstiller som store begivenheter for ALLE. Fotball-VM kan være et eksempel, eller mulige kommende vulkanutbrudd og annet snadder. For ikke å snakke om kaoset som kom til å oppstå på grunn av vekternes streik. ”Hele” Norge sitter jo nå fast på flyplassene igjen…

Nei, jeg har tenkt å ta meg en tur til havet, og bare nyte det store i det lille.
Lytte til havet og være lykkelig fri for bryllupsklokkeklang!

Synnøve Sætrum

(Foto: Synnøve Sætrum)

Våknet med et smell, ikke av fuglene. Den ene blomsterpotta raste ned av rekkverket på verandaen. Jeg holdt på å tenke den forbaskede katta til…, og så videre. Intet amnesti enda den er liten.Så hørte jeg vinden. Sterk vind. Sms østfra fortalte meg at der er skyene kommet også.

Jeg tok en pangstart for kroppen også. En stor hjemmemikset jordbærdrikk med smak av sommer, sammen med et krus kruttkaffe. Jo, morgenstund har gull i munn, og livet er herlig.

I gamle dager, da jeg var ung, hadde jeg kort lunte om morgenen.Dagens oppvåkning fikk meg til å erindre rundt før og nå. Det slo meg at lunta tidligere for det meste var så  kort at jeg mange ganger glemte å glede meg over det faktum at jeg faktisk våkner til en ny dag. Jeg hang i klokka, og i det faktum at jeg var et b-menneske, og led av konstant søvnmangel. En gang ble til og med vekkeklokka mi anmeldt til politiet, men det er en annen historie. Mange ganger lurer jeg på hva jeg tenkte på i de årene, hva som var hovedfokus ved siden av datteren min, arbeid med fag og politikk. Jeg husker ikke så godt.Kanskje jeg ikke hadde tid til å tenke og fundere på de små tingene som er så store i hverdagen. Jeg finner ikke noen bastante svar. Dog aner jeg en sammenheng mellom korte lunter og søvnmangel, at den er blitt lenger av den motsatte situasjonen i nåtid.
Når det gjelder fortida er det ett jeg er brennsikker på, og det er at jeg ikke problematiserte rundt klesskjøp. Klærne passet jo da!

Det var før det.Nå er no, og i dag er det så avgjort en dag for aktiviteter. Det blåser for mye til å sitte i solveggen. Da blir jeg bare lurt og svidd, noe huden min kan få solskader av. Det trenger jeg ikke. Sommeren er jo å sitte i skyggen og nyte livet. Eller ha ”tean i tanga”, og nyte bølgeskvulpet.
I dag tror jeg det ville være med fare for å bli blåst til havs.
Jeg trenger en ny bikini, og tenker: ”For et mareritt”.
I går kom jeg i skade for å si det høyt i går til en viss venn, og han repliserte fort:
”Du har det veldig godt, du Synnøve”.
Jeg ga ham øyeblikkelig og uten å nøle helt rett.
For er det ikke et luxusproblem jeg snakker om hva er det da?
Ok, litt forfengelighetsproblem kan det kanskje kalles. Siden jeg er kommet i den alderen hvor alt har en tendens til bare å.., ja dere vet dere damene som er i samme alderen. Det er noe med denne alderen som gjør at det ikke bare er å blåse i tekstiler og sverte ræva og gå naken i stedet. Sånn som man kunne i fordums år... I alle fall på et øde svaberg rundtomkring.
Nevnte alder betyr for meg at jeg ikke bare kan gå til Gina T, Cubus eller Kapp A, eller hva som helst,og forvente finne det jeg leter etter uten motstand og på automatikken.
Sist jeg var på et slikt sted med medfølgende prøverom konstaterte jeg at det ville bli et langt lerret å bleike, at jeg nok måtte på mange runder før jeg finner bikini som passer til både topp og bunn på en gang.
Dessuten ble jeg øyeblikkelig mett, veldig mett. Så mett at det viser to-tre kilo ned på vekta siden.
Et luxusproblem det også, jeg vet det.

Ha en nydelig vindfull sommerdag!

Synnøve Sætrum

Hverdagslykkelig...

(Rosa og grønt. Foto: Synnøve Sætrum)

Stille sommerkveld. Stille hverdagslykkefølelse.Stille i verden rundt meg. Fuglene har stort sett gått og lagt seg.. Enda nesten 25 grader her i dumpa, og det uten at jeg har tatt ut noen terrassevarmer. Ikke at jeg har en, og hadde jeg hatt hadde det ikke vært lov. Det er for tett mellom naboene her hos meg. På godt og vondt akkurat den biten. Men, det var ikke det jeg skulle drøse om nå. Jeg ville lovprise årstiden, og jeg husker det var sånn i fjor også på denne dagen.

For en hukommelse..?
Nei, jeg kom hjem fra min lange loffetur i den greske øyverdenen, 17.juni i fjor. Forhåpentlig er det ikke så lenge til jeg legger i veg til et nytt gresk besøk. Om verden vil det slik. Jeg mener, om vulkanene holder seg i ro, vekterne slutter å streike, eller alt annet uforutsett tar det helt piano.

Men, denne dagen har jeg ikke ønsket meg vekk. Det har vært sommer. Sommermorgen utenfor med nyplukkede jordbær, meloner, kaffe og sitronvann. Bedre frokost var ikke å oppdrive noe sted, ikke at jeg prøvde. Det var helt herlig og jeg følte meg veldig sydlandsk.Sommer er det når man kan sitte i skyggen og nyte det. Noen har ringt og fortalt meg det var kaldere vind der nede i byen ved kysten. Sukk, ja... En viss balanse må det alltid være i ting. Den ga kompensasjon for 3 ukers -17 og snøhelvete i vinter dagen i dag.

Litt utpå formiddagen kom sjelefrenden, og vi spiste mer jordbær. Vi forsøkte å sitte direkte ”under grillen” også, men ble fort ferdige med det. Bedre med skygge mens man konstaterer at Argentina fortsatt kan spille fotball, og at fotballen enda den er rund...Fint at vi er enige også om det.
Jeg har brukt mye av livet til å rase i veg, og ikke ha tid til det som er viktig. Ikke sittet nok sammen med mennesker jeg er glad i, og som betyr mye for meg. Jeg forsøker ta det igjen nå. Venne meg ordentlig til at noen gjør meg mer glad enn andre. En sjelefrende har den egenskapen. En sånn en kan du tie sammen med uten at det føles anstrengende. Ikke er samtalen anstrengende heller.Jeg føler meg fri til å si akkurat det jeg tenker uten å veie ordene. Intellektuell og åndelig stimulans er en gave å få dele. Jeg skjerper meg og strekker meg for "en sånn" har evnen til å få fram det beste i meg, og gir meg lysten til å bli et bedre medmenneske.

Da jeg var i full jobb og full løping alle veger overså jeg nok noen ganger verdien som finnes i bare det å være, og være fornøyd med det. Og, du verden så skuffet jeg ble når livet ikke gikk som jeg hadde tenkt. Mye gikk på tverke i en periode, og jeg ”grov meg ned”. Jeg var i ”grøfta” såpass lenge at jeg trodde jeg måtte bli der, at jeg aldri skulle få klatra over kanten igjen.
Der jeg lå og kava med alle mine mørke tanker, tungsindighet, misunnelse, sjalusi osv., tenkte jeg at dett var dett. Jeg kan like godt ta elendigheta helt ut. Heldigvis var jeg ikke kreativ nok til å ta det helt ut, eller ta av for den saks skyld Er det ikke det det heter?

Jeg burde være takknemlig, tenkte jeg utallige ganger, men var det ikke. Takknemlig er ikke noe en bare kan være sånn i hytt og pine. Som jeg erfarer det er det ei holdning, og jeg må stadig øve meg på den. Så mangt kan stå i veien også. Det nytter for eksempel ikke å leve i fortid og "balsamere seg" i det som gikk galt, eller være i en nåtid med tanker om "hvis bare" det og det og det hadde vært i orden, eller den og den og den idioten hadde holdt seg unna. Så altså... Eller drømme grandiose drømmer om hva man skal bete seg meg i framtida om man bare vinner i lotto. Tre fire fem små millioner hadde vært nok!
Jeg tror ikke på den euforiske lykken annet enn i veldig små ekstatiske øyeblikk.Ikke noe å jage etter for det blir det bare frustrasjon og skuffelser av. I spann og bøtter har jeg erfart.

Mirakuløst nok forstod jeg på et tidspunkt at jeg måtte endre tankegang. Det vil si daglig øve meg på endring av tankegang. Det har vist seg å være effektivt, om enn det tar tid. Men, jeg har jo den tiden jeg får til rådighet til den bruken....

Jo, jeg får fortsette med troen på at å være fornøyd med en dagen i dag er det som teller. Det gir mye å fokusere på her og nå. Det er det jeg får så godt til sammen med gode medmennesker.Jeg er løen som fikk være sammen med et sånt et i dag. Være bare i der og da, og vite det er nok. Det er det ”evige nå”. Når jeg er oppmerksom på det så skjønner jeg at det ikke spiller det spøtt rolle om jeg ikke har oppnådd mange hundre kvadrat bolig, eller samlet i lader.Kunne ikke ramle meg inn å trille ned i "grøfta" med sånne erkjennelser på plass. Det er ikke en gang fattigkvinnstrøst. Jeg er bare utrolig takknemlig og hverdagslykkelig.

Deilige tanker å ta med seg under fell og myggnett. Jeg kjenner jeg kommer til å sove godt til fuglesymfonien setter i gang igjen, og vekker meg sånn smått utpå morrasida.

Synnøve Sætum

(Foto: Synnøve Sætrum)

Jeg er for ung til å være gammel, og for gammel til å være ung. Leiligheten min er alt for liten til å være stor, men for stor til å kalles et kott. Det var det første jeg tenkte da jeg kom ut av drømmenes verden for en drøy time siden. At tilværelsen min er sånn midt i mellom... Siden jeg frekventerer FB dukker det opp mennesker og minner til og med når jeg sover. Gamle hendelser blir så levende som om det var i går. Jeg trodde jeg hadde glemt min ungdoms kjærlighet's vakre øyene og utrolig flotte smil. Eller lukten av parfyme på den aller første kjærestens lærarmbånd.Det er lenge siden jeg var atten eller femten. Likevel i drømme helt levende og nært, selv om du vet du drømmer mens du holder på. I våken tilstand er det lenge siden, og mer utydelig. Mindre og mer tre tiår siden, men jeg trenger ingen psykolog til å tolke noe som helst. Det er fint å rekke hånda til den jeg engang var. Gode minner er gode minner, de kommer aldri dårlig tilbake. Så kan jeg kose meg med kontra faktiske funderinger over kaffekoppen, se for meg hvordan ting og tang kunne blitt om jeg hadde valgt andre veier. Slikt kan den som har god tid ”puske” med. På det viset er jeg ufattelig rik her jeg sitter, ”ungjenta” på nesten femti.

Utenfor på verandaen ligger førti liter kompost fra kua til hageflekken. Det vil si et lite bed som rommer mye. Jeg hadde glemt å så sydlige valmuer som er noen av det fineste jeg vet, så det skal jeg gjøre i dag. Arkitektens trøst skal gjødsles spesielt godt, selv om den vokser i rasende fart. Og jeg vil kjerne ha litt mer futt i Kaprifolen jeg har satt ned på sida. Vil oppleve å sitte og kjenne lukta fra Johan Borgens novelle ”Kaprifolium” utenfor på min egen platting i løpet av sommeren. Jeg kunne rett og slett tenke meg en liten bedøvelse fra den duften. Ikke tilbakeføring til den komatøse tilstand, bare et lite krydder i sanseapparatet.

Denne morgenen er jeg langt fra bedøvd. Sammen med Fædrelandsvennen fant jeg propagandamagasinet fra ”Med Israel for fred”. Jeg satte ikke kaffen i vranga, men det var jammen ikke langt unna. Sånn er det med ytringsfriheten. Man kjenner at man lever, og det er godt. Ytringer må vi ha, om en er aldri så uenig i dem. Hva fotball angår, som er det store i Fædrelandsvennen og ellers for tiden, har jeg ikke noen mening om annet enn at det interesserer meg lite.
Jeg må straks vedgå jeg er av personene som er i den andre leiren. Les: Ikke overvettes interessert. Av årsaker jeg fortsatt vil holde for meg selv vet jeg hvor jeg var da Norge vant over Brasil. Det har skjedd jeg har heiet meg gjennom noen sluttspill under VM, men jeg har da også kastet tv-en ut gjennom vinduet en gang da jeg var yngre. Gjett selv hvorfor!

Tror ikke jeg hadde greid å oppvise samme motstand og engasjement i dag gitt. Jeg er blitt for gammel, eller er det likegyldig det heter? Man kan jo bare gå vekk…
Som sagt, jeg er for gammel til å være ung og for ung til å være gammel. Det er i grunnen helt fint å være sånn akkurat passe, eller midt i mellom alt. Jeg er jo, og det er og blir spørsmålet over alle spørsmål også denne morgenen.

Ha en god dag!

Å reise er å møte seg selv heter det, og det er sant. Når du reiser alene gjør du det i enda sterkere grad.

Da er du prisgitt deg selv, dine tanker,din glede og sorg, ditt humør, dine luner, dine redsler, din angst, din nysgjerrighet, dine livserfaringer,dine evner til å opptre alene i alle sammenhenger, ditt eget selskap, din egen fyllthet og tomhet, din styrke, dine begrensninger og svakheter, og så videre......

Men, jeg ville ikke vært det foruten et eneste sekund....

Det er ganske flott å bli kjent med seg selv rykket ut av alt det vante og trygge i hverdagen...

Så vokser man...

Og så vet man mer om hvem man er...

Og så lever en ikke i en mangeltilstand, fordi en ikke er halvdelen av et par....

Opp alle jordens single reisende, vi er mange!!!

Synnøve S.

Ixia og Rhodos by...

(Foto: vakten i museumshagen)

Der stod jeg etter et par uker på solens øy. Ganske fornøyd med gråvær og varme. Veldig varm dag den der husker jeg.

Fotografiet ovenfor er fra  Rhodos medio mai 2010...i en av hagene på det arkiologiske museet i gamlebyen. Flotte omgivelser... ikke noen konstruerte byggverk eller murvegger.Borgen er ekte. Den stårsom den en gang ble reist. Absolutt et sted verd besøket........Eller fem besøk... Jeg kommer snart ut av tellinga. Helt greit det. Er man rodist, så er man rodist..

Likevel har det tatt meg lang tid å kunne formulere noen ord om den forrige Rhodos-turen. Antakelig fordi den ble en av det slaget hvor man først bare lader batterier etter lang vinter. Det skjer ikke så mye. Sol, solseng, mat, kaffe, litteratur, tur på beina, sove, hvile, kose seg. I alle mulige rekkefølger...

 Svært uthvilt kom jeg hjem igjen til Norge og 17.mai 2010.

(I gamlebyen. Foto: Synnøve Sætrum)

24. april landet jeg igjen på øyas flyplass, etter behagelig reise hadde jeg 3 hele uker ferie foran meg. Ixia  og hotell Posedonia ble første bostedet. Leilighet med to rom pluss bad. Jeg kunne leid ut til flere.Men, jeg fant ingen.

 Sånn går det når venninna jeg skulle reise med ombestemte seg i siste liten.

 Siden jeg landet med et av de første flyene etter at askeskyene la seg ble vi mottat som på film.

Hotellets personale stod utenfor, og ønsket oss hjertelig velkommen.

Jeg kunne fort konstatere at hotell Posedonia er en fredelig oase vendt bort fra trafikken og støyen fra hovedveien utesom går rett forbi.  

Man må krysse den for å komme til stranda, som jeg ikke lå på første uka. Der var det fortsatt sterkt preg av vinter, noe som betyr at det ikke var gjort klart og ryddet søppel.

Sesongen fikk sin forsinkelse på grunn av Eyjafjallajökull. Vulkanen som etter hvert ble viden kjent i Europa. Når naturkreftene setter inn er det ingen som vet hva som skjer. Og slik spådommene kunne høres ut kan jeg godt skjønne det ikke var noe poeng i å rydde ei eneste strand.

Det ville jo ikke komme noen likevel. Særlig ikke fra Norge, for vi var jo "hardest rammet av alle".

(Perspektiv fra solsenga. Foto: Synnøve Sætrum)

Vel, jeg satt i alle fall noen dager svært lykkelig alene på Posedonia, fikk skuldrene ned og landet i feriemodus. Hver morgen var det bare å tusle ut og kjøpe ferskt brød på butikken, ta med litt pålegg og sette på kaffetrakteren. Ut på terassen med stasen, og bare våkne sakte til liv. Da jeg reiste hjemmefra lå det ennå snø i skråningene, så det tok tid før kontrastene sank helt inn. 

Vår. Fin temperatur om dagen, enda litt kjørlig om kvelden.

Posedonia i seg selv ville jeg ikke finne på å si et eneste skeivt ord om. Fredelig som sagt. Nydelig buffet.

Eneste innvendingen for ei singel dame var familiefaktoren. Det vil si ungfamiliefaktoren. For mye familieidyll med små badende barn gir veldig singelfølelse. Så jeg trakk langt vekk fra bassenget og under en skyggefull palme. "Ute av verden" fikk jeg lest. Det vil si første romanen til Knausgård. Under treet var det såpass ro at konsentrasjonen holdt.

Jeg kommer ikke til å reise tilbake til det hotellet med singelstatusen i kofferten. Der bør man ha selskap. Både på grunn av den høye familiefaktoren, men også fordi Ixia som sådan, i alle fall den delen av stedet, er noe kjedelig for ei enslig dame.Spaserturer langs traffikkert vei er ikke det helt store, om man da ikke er interessert i å notere bilnummer. Men, jeg erindrer jeg ble ferdig med det før tenårene satte inn. Så da så...

(I Ialyssos. Foto: Synnøve Sætrum)

Jeg hadde ikke vært der mange dager før jeg hadde første spaserturen til Rhodos by. Det tok snaue timen til Mandraki og en noe støyete kaffebar.Så jeg satt der og konstaterte jeg hadde havnet på galt bosted. Tidlig i sesongen der også. Elly hadde store områder med bare sand. Mye grekere og lite norsk. Jeg følte meg nesten som på øyhopping til mindre turistifiserte steder for en stakket stund.Flere ettermiddager lå jeg der og bare lot det synke og synke.Akkurat det var veldig flott. Jeg har aldri sett den stranda uten turistmylder, og det er slett ikke sikkert jeg får opplevelsen en gang til.

Slaraffenliv, varme og sommer de neste dagene.

 Vips så var "Faktotum" av Charles Bukowski også en saga blått.

Å være på stranda, når jeg gidder det, er for meg ensbetydende med lesing av god litteratur.

De første kveldene spiste jeg av hotellets helt utmerkede greske buffet.

Bare 10 euro for alt jeg kunne klare å stappe i meg, inkludert drikke.

Jeg klager ikke. Annet enn på manglende selvbeherskelse.

Trafikken utenfor vinduet til spisestedet vitnet om alt annet enn økonomisk krise. Bilparken var stort sett bedre enn her hjemme, og hadde det ikke vært for traffikantene på to kunne hvem som helst trodd man var hjemme.Hoder uten beskyttelse plasserer geografien.

For å si det som det er, ble det litt kjedelige kvelder, så jeg ble glad da jeg inne i gamlebyen ble invitert til bordet av to damer som kjente meg igjen. Kjekke jenter fra Eigersund, som jeg hadde de neste kveldene med.

De både viste meg Ixia og Ialyssos by night, og noen bedre spisesteder der.

(Gjenglemt utenfor Ialyssos. Foto: Synnøve Sætrum)

(På vandring mot Rhodos by. Foto: Synnøve Sætrum)

Men, damene skulle bare være ei uke, og jeg hadde to til. Jeg innrømmer jeg innimellom savnet ukomplisert reisefølge, men stod i det.

Savnet var ikke inderlig nok til at det skygget i over deilige dager.Kveldene i Ixia ble bare litt for lange...

Ving var behjelpelig med å finne annet rom til meg, så de siste ni dagene bodde jeg i Rhodos by.

Den første dagen satt jeg på skyggefulle steder rundt omkring og konstaterte at turistsesongen var i gang. Det ble bare rolige dager, helt uanfektet av opptøyene i Athen og Tessaloniki.
Men, når jeg snakket nærmere med de grekerne jeg kjenner i Rhodos by hørte jeg om frustrasjonene folk bærer på.

Et par dager registrerte jeg også at euroen hadde blitt grådig dyr om jeg skulle vekslet den der nede, men jeg har heldigvis minibankkort.

Helios Aparthotel var som å komme hjem. Null bamseklubbfaktor, og midt i byen. Jeg anbefaler stedet for den som vil betale. Leilighetene hadde alt. Jeg sov som ei dronning på skikkelige rammemadrasser og under dyne. Soverommet var separat fra stue med kjøkkenkrok. Luftingen var perfekt, og på badet kunne jeg lagt inn fire mann. Det i følge brosjyren "enkelt utstyrte" kjøkkenet hadde det aller meste. Elektrisk fruktpresse for eksempel. Alle slags jern til hva man måtte lyste å kokklere, micro osv. Helt nordisk standard.
Noen steder betyr den beskrivelsen knapt en kjele til å koke vann i ...

Ok, kanskje verandaen skulle vendt ut mot stillheten og havet for å gjøre det helt perfekt.Noen av dem gjør det, og ligger høyere opp.

 På den andre siden var det bare deilig å sitte litt nært gaten, og se byen våkne om kvelden. Bare sitte der også, i stedet for å vandre rundt hver eneste en.

Jeg har behov for sånt...

Skal jeg slappe av, så skal jeg slappe av.

Kort vei til Elly Beach var det også. Jeg lå nedenfor Meltemi 

resten. De vante guttene ønsket meg velkommen tilbake, og havet slo nesten helt opp i solsenga. Å ligge under parasoll og høre dønningene er bortimot perfekt tidtrøyte.

Etter hvert ble kveldene også varme.Undertegnede sank igjen inn i tanken om at det da må være mulig å få leid en vanlig leilighet på den øya. For et år eller så, eller kanskje mer?

Kjenner noen noen som vet om noe, så hører jeg gjerne om det.

Heftig og begeistret er jeg fortsatt for solgudens valg.

Selskap fikk jeg også, og jeg kunne fortalt inngående om flotte kjøreturer til øde, vakre strender med fløyelsvann. Timevis vekk fra Rhodos by. Meze hinsides vettet på fantastiske greske spisesteder.Den eneste turisten var meg. Det er deilig å være norsk i Hellas...Å få oppleve gresk vennlighet nok til å invitere meg med ut i det ekte, utenfor allfarvei, og frakte meg helskinnet og veldig fornøyd tilbake til hotellet om kveldene.

Vel, noe er bare mitt, og sånn tenker jeg det skal fortsette...

Jeg gleder meg allerede til neste tur.

(Solnedgang over Ixia. Foto: Synnøve Sætrum)

Synnøve Sætrum

Societas leonina ; eller løvens part.. .

I fabel 258 hos Esop snakkes det om en rev og et esel som hadde sluttet forbund.
Da de møtte en løve, skulle reven forhandle med løven om den ville la være å angripe dem. Løven foreslo da reven å lokke eselet i en felle for å få det bundet, så skulle reven få sikkerhet for at løven ikke ville gjøre den noe vondt. Det skjedde og så tok løven sin part, idet den først åt reven og siden eselet.
Ut fra samme fabel og samme uttrykk, har man med tiden (internasjonalt) kalt et kompaniskap der all fordel er på den ene side for Societas leonina.

Om sol og skygge

Sol og skygge. Det er det livet er på mange måter.
I solskinnet er alt klart og lyst, og trollene har en tendens til å sprekke der også.
I skyggene blir alle ting utydelige, men de blir ikke borte.
Noen ganger har jeg nok forsøkt å lukke øynene, ignorere og håpe på det beste, men det nytter ikke.
Det har noe med skyggene å gjøre.
For noen ganger er det som kommer ut av skyggene ubehagelig.
Det kan til og med hende man må si unnskyld, eller innrømme og ha begått en feil.
Noen ganger må jeg til og med be om tilgivelse for å ha trampet i salaten, eller på noen sine tær. Det kan gjøre veldig vondt, og jeg kan kjenne det i misforstått stolthet.
En stolthet jeg mistenker kommer av feighet.
Akkurat det er jeg ikke så begeistret for å kjenne på.
Likevel, når jeg strekker meg etter idealet ”absolutt ærlighet” er det det jeg ser.
Feigheten er jeg like lite begeistret for som løgnen(men refleksjonene rundt den får være til en annen gang). Det er noe så utrolig stusselig over det.
Noe man ikke fortjener å bli utsatt for, og noe man ikke skal utsette andre mennesker for.

Jeg har sagt unnskyld mange ganger i mitt liv, siden jeg ikke er helgen og kan gå gjennom livet plettfri. Det skal litt mot til, og bitte litt evne til å se på seg selv som et menneske og at medmennesker på veien trenger real behandling. Vanskeligere er det egentlig ikke.
Det er jo ingenting å være redd for. Jeg ville ikke hatt det som mål en gang. Enkelt å innse sin begrensning for en vanlig dødelig, som jeg jo er, og liker å være. Hadde jeg vært perfekt hadde en liten feil blitt alt for stor. Konsekvensen kunne jo blitt at jeg ikke kunne se mennesker, som er det jeg er mest glad i. Ei heller se meg selv i speilet, eller sovet godt om natta. Når jeg velger mobilisering av bitte litte grann mot og trosse feigheten unngår jeg å få det på den måten.

Tilværelsen er for det meste helt fantastisk, både med sola og med skyggene. Fint med litt skygge, men kunsten er å ikke la den vokse ut over alle grenser, for da overtar mørket. Der vokser som kjent det stygge. Eller som han sier i sangen, om ugresset, salige Afzelius:
”I mars har du fortsatt tid, du kan ta det før kroppene springer ut, men lar du det stå til sommeren er forbi så har det vokst deg over hodet til slutt…”(fritt oversatt)

Vel, dette er jo kjent visdom, og likevel klarer man altså å gå rundt og bære på det som er litt ubehagelig bare for…
Ja hva var det bare for?

Synnøve Sætrum

♥♥♥♥♥♥♥♥

Skyggesiden min sier 23 grader, og solsida 41. Klokka er akkurat 10, og fuglene symfoniserer. Morgenens første kaffekopp kjennes bare herlig, og jeg har boller i ovnen! NEI, jeg er ikke gravid. Det eneste jeg ruger på er tanker rundt hvor fantastisk deilig det er å være menneske når det er sommer.Dette er noe helt annet enn snøslaps og sprengkulde…Ok da, jeg tenker litt mer enn en tanke på en gang, jeg er jo kvinne....;-))

Det er så roen bare senker og senker og senker seg, uten ende. For meg som er så heldig å sitte her i dette hjørnet av verden. For andre er det en illusjon, og jeg vet det, men nettopp derfor…
La oss nå håper Racel Corrie får fritt leide til Gaza med nødhjelpen inntakt, og at utenriksminister Avigdor Liberman snart tar til vett og snur på flisa. Men, de kommer vel til å gå om bord. USA har jo sagt de får lov også, så da så!
I Kongo sulter folk i hjel i hopetall, men fokus vet vi jo hvor er akkurat for øyeblikket… 163 døde på grunn av ei ulovlig gruve i Nigeria, og det får ikke krigstyper. Galventispa er til alt overmål skutt, og Senterpartiet stuper på meningsmålingene. Kan det være noen sammenheng?

Sånn ellers skal jeg ut på tur og dokumentere diverse håndverk som skal utføres. Jeg tenker til å med på en kopp kaffe i et bygdesentrum ikke så langt unna, og ellers er det jo bare å nyte sola.
Fintenking er i grunnen det slike dager om denne er mest egnet for. Jeg leser meg mot slutten av ”Stillhetens konsekvenser”. Nydelige linjer, og en velskrevet historie om akkurat det.

Stillhet har alltid konsekvenser enten det er på den ene eller andre måten. ”Tale er sølv, taushet er gull”, heter det jo i ordtaket. Vel, jeg vet nå ikke om jeg alltid er enig i akkurat den der ”sannheten”.
I mitt liv er det i alle fall slik at jeg noen ganger tenker det handler om annet enn å sanke gull når jeg holder munn i  sammenhenger jeg skulle sagt noe. Hva får jeg heller komme tilbake til seinere. Når jeg har fintenkt ferdig.


Synnøve Sætrum

"Forelskelsen er en kjele kokende vann

som settes på komfyren,

kokes opp og tas av.

Kjærligheten er lik en kjele kaldt vann

som settes på komfyren, og langsomt blir varmere og varmere."

Benny Andersen

Å vite hva som er rett og ikke gjøre det,

er verste form for feighet.

Så mektig er altså løgnen at den har råd til å klappe sannheten på

Skuldrene å la den løpe fritt omkring.

- Kaj Munk.

Drøs..

Fugl i BP-søl.

Helikopter rett over taket her i huset i skogen. Sjelden tildragelse.
Brann, eller leteaksjon, eller trafikkulykke?
Ikke vet jeg, men det var det jeg tenkte akkurat nå nettopp.
Jeg har tatt meg et glass med noe godt i, det er jo fredagskvelden.
En fin kveld for romaner og fintenkning.
Det indre og enda svevende temaet i dag er ”Taushetens konsekvenser” av Linda Olsson. Nydelige sider.
To ferske romaner ligger klar på stuebordet, så jeg er viss på helga vil bli en suksess.

Akkurat sett videoen som skal få Island på beina igjen.
Resultat: Jeg fant ikke fram turer til Island som resultat av å ha sett det, men kanskje jeg ikke er som alle andre.
Hm… jeg liker jo å kalle meg litt spesiell, så da fant jeg en legitim grunn.
Dersom atte virkeligheten er som jeg skisserer.
Jeg kjenner ikke det moderne Island særlig godt egentlig.
Sagalesning har vært mer meg.
I nyere tid er det ikke så mye jeg husker annet enn de siste tiders begivenheter som statlig konkurs og vulkanutbrudd.
Akkurat det siste husker jeg flere av.

Noe av kloden ”får så det suser” om dagene.
Det er seks uker siden BPs oljerigger begynte å spy ut olje i Mexicogolfen.
Når jeg tenker på hvor omfattende denne hendelsen er for hele området, og økosystemet, og økonomien langt utover det området er det merkelig det ikke fostrer krigstyper både på den ene og andre riksavisa. Folkeopplysning eller dybdeperspektiver selger visst ikke lenger.
Jeg glemmer det. Hm, det var det der med alderen igjen.

Kanskje det heller er meningen at jeg skal konsentrere meg om Knausgårds kamp med drifter han ikke klarer kontrollere.
De sier i alle fall så i Dagbladet, og da må det jo være sant…
Prise meg lykkelig kan jeg fordi jeg ikke er på Twitter og leser løgner om den svenske kongens jubileumsbravader i regi av The Beatles ”Fixing a hole”.
Alltid noe å være takknemlig for hvis man kjenner godt etter!
Dagens ”gladnyhet” derfra må være fra Kongo, for der har ”Karius og Baktus ” fått utsettelse på dommen i saken sin.
Ikke trist at Bystranda er tildelt blått flagg heller.
Dessuten er det konsert på Generalen i kveld, så sommeren er i gang.

Nei, jeg har ikke noe særlig å melde i dag, annet enn at jeg sitter nå her og drøser med en liten bolle potetgull til drikken i glasset.
På tide å ta romanen fatt igjen.
Selv om sola er gått utenfor er det ikke for kaldt til å sitte der.
Ringene rundt den har nemlig ikke gitt regn enda. 

Om jeg kjeder meg?
-Nei. Det er fremmedord i mitt vokabular. Jeg forstår ikke spørsmålet.

Livet er kort og godt slett ikke så verst!
Ha god fredagskveld.


Synnøve Sætrum

Søkkrik uten milliarder, blod, svette og tårer...

(Foto:Synnøve Sætrum)

Selv om Olav Thon forteller ”åpent” hvordan han er blitt søkkrik, tror jeg ikke oppskriften virker på meg. ”Blod, svette og tårer”, fører for de fleste til alt annet enn å bli multimilliardær. De får følge etter de som vil, jeg vil ikke bruke resten av min tilmålte tid på jorden til grådighet, og å samle i lader det jeg likevel ikke kan ta med meg dit jeg går.

Sjela mi har mye bedre av å sitte på trammen i solskinnet sammen med et kjært medmenneske, og bare være. Drikke fersk jordbær- og appelsindrikk, møte øyne og smil i den nye sommeren. Det skjer noe ekte og viktig når man kan være taus sammen med et annet menneske, og det føles behagelig. Ei lise, en gave og ikke en hverdagslig sak. Ubetalelig er det også. Ikke får man slikt kjøpt, og ikke kan det selges.

Vi får neppe gjort noe med situasjonen på Gaza der vi sitter, men vi er enige om at ”Guds folk” igjen bare har tatt seg til rette. Det er ingen nyhet at amerikanerne støtter saken, selv om Obama sitter ved roret. Var det egentlig noen som trodde noe annet? Så kikker vi på sola, og hører nøtteskrika sitte et eller annet sted. Jeg kastet kikkerten på siste sydentur, så det blir med lyden til jeg får skaffet meg en ny.
Streiken i det offentlige finner vi ikke utfallet på i ordskiftet om den, selv om likelønn er et prinsipp man for lengst skulle vært ferdig med å kjempe for.Skulle vært en selvfølgelighet for flere tiår siden. Den kampen er en skam i 2010.Sola skinner etter hvert høyt på himmelen. 36 grader viste stokken her i skogen i dag.
Selvangivelsen er riktig ført til riktig tid, så ikke er det noe å hente der heller. Skattepengene kommer når de kommer.I mellomtiden sulter vi ikke ihjel.

Enten vi sitter utenfor eller inne hos en av oss hender det jeg får tanker om gamle sørlandssketsjer med de to gamle som sitter og pludrer med hverandre... Vi er antakelig ikke så bombastiske og strenge som vi var for noen tiår siden, da vi ikke var i nærheten av femti. Femti? "Æ lier de ikke no særli", men også jeg er blitt av de voksne som ikke orker kjempe alle kamper like intenst som i fordums glanstid. Jeg har rett og slett ikke energi (tid?).
Det er finere å reflektere litt høyt rundt "øyeblikket" vi er i evigheten.Om årsak og virkning. Se hvor hurtig solen flytter seg på himmelen.To små støvkorn i det uendelige rom, sammen ei stund, og vite det er flyktig, men er. Lettvint og rolig og godt.Helt uten støy og uten de store verdensproblemene.
Ignorant holdning kanskje, men i dag har jeg for det meste hørt humlene suse. Jeg kan anbefale en sjelefrende, og det helt uten blygsel. Da jeg var yngre var alt så travelt, og jeg mistet tiden jeg kunne venne meg til mennesker. Nå har jeg tid, og en liten smule opptrent takknemlighet for ei tvillingsjel og andre sjeler som krysser min veg. Fortsette å trene har jeg tenkt å gjøre så lenge det er pust i meg.
Jeg er sikker på jeg er som ganske mange andre når jeg føler meg søkkrik uten milliarder, blod, svette og tårer.


Synnøve Sætrum