OM DEPRESJON

Vedvarende nedstemthet eller tristhet, uten noen tilsynelatende grunn.

Så kan man lese seg svett side opp og ned om årsaker og virkninger og symptomer og behandlingsmetoder.... Det finnes et vis, og det finnes veier ut av det. Godt er det.

For det er den mest utbredte sykdommen i den vestlige verden.

86 600 google-treff på "utbredelse av depresjon".

Jeg behøvde ikke lese mer enn et par tre av dem før jeg fikk bekreftet det jeg allerede visste.

At det er et økende helsemessig problem som snart vil tangere hjerte- og kar som årsaken til uførhet.

Depresjonene er mer utbret i lavinntektsland, og de med lav inntekt også i Norge.

Heller ikke noen bombe.

Man må jo ikke en gang være professor for å skjønne at det er noe av bildet.

Det er skammelig å være fattig i et land hvor den "allmenne sannhet",

 er at "folk flest" ruller rundt i den ene rentefesten og aksjegevinsten etter den andre.

Rentene går ned og boligprisene opp. 

Fortsatt er det faktisk slik at den som nesten intet har skal bli fratatt også det lille...

og de som har så det monner får mer. Det er helt slutt med den tiden hvor man snakket om solidaritet og likhet for massene. Sosialisvrøvl blir vi som fortsatt synes fint møtt med. Og, i skyggen av at vi tier, eller ser en annen veg vokser den ene ukulturen etter den andre fram. Mennesker blir bare til arbeidskraft eller strevere som de ansatte på Adecco. Er det nødvendig å utbrodere?

Det er ekstremkårene i en vinn eller forsvinn-kultur. Likevel forteller det noe om et samfunn som er mer og mer fokusert på enkeltmennesket i betydningen karr til deg eller gå under.

Så jo, det er skammelig å ikke være på den siden som har og får mer, men taper i denne runddansen enda hun eller han jobber vettet av seg dag og natt for å oppnå noe man bare for 20 år siden tok som en selvfølge. Trygt arbeid og et rimelig anstendig sted å bo. 

Alle har like muligheter, rasjonaliserer de rike konservative. Alle kan ordne det selv.
Alle kan være sin egen lykkes smed. Er du kommet i en fattigsituasjon i Norge har du deg selv å takke.

Husj! Husj!

Ikke snakk om det der, nå som vi hadde denne fantastiske kjøpefesten!

Hysj med dem, sier undertegnede og mener de som hevder slikt vrøvl!

Nei, alle har ikke like muligheter.

 Alle kan ikke ordne alt selv, det finnes faktisk grenser for hva et vanlig menneske kan bale med alene.En er ikke alltid sin egen lykkes smed, og det er ikke din egen feil om du er kommet i en fattigsituasjon her på berget.Hvem pokker er det som gjør det etter eget ønske samtidig som man strever og sliter livet gjennom for det motsatte resultatet?Jeg liker det heller dårlig, men verden og også Norge ser slik ut.Hvert tredje menneske blir deprimert en eller annen gang i løpet av livet.

Mange kommer seg til hektene igjen og får aldri tilbakefall, mens atter andre har flere runder eller blir kronikere. Selv om man prøver å kvitte seg med sammenligninger og annet for å holde seg oppreist, er det likevel enkelte fakta som er umulig å endre på. Er man lavtlønnet så er man lavtlønnet.Det gir begrensninger. Det er udiskutabelt, og det er ikke snakk om prioriteringer.Prioriteringer er for dem som har mer enn nok.

Det er ikke noe farlig eller skremmende ved et menneske som lider av depresjon, og når jeg tenker på akkurat det så er det så underlig at det fortsatt er en sånn tabubelagt sykdom.Som deprimert er det vanskelig å snakke om det, kanskje fordi det faktisk ikke synes utenpå. Det er det ene. Og, når vi lever i en kultur som i sterkere og sterkere grad er opptatt av eiendeler og prestasjoner blir det vanskeligere og vanskeligere å føle seg bra på grunn av andre saker å ting.  I alle tingene står mennesket i fare for å bli usynlig. Det er en ille situasjon å være i. Alle trenger å bli sett. Alle trenger anerkjennelse og betingelsesløs kjærlighet. At noen er glad i en og godtar en akkurat som en er. Vi er ikke roboter. Vi er mennesker. Mennesker trenger å føle seg betydningsfullt og verdsatt og sett uavhengig av ytre staffasjer.Ikke minst trenger de aller fleste aksept for at det de er det kan de være, og det er godt nok som det er. Det finnes veger ut og måtte alle som kjenner depresjon på kroppen finne den.

Jeg vet ikke helt jeg, men sitter bare her og kjenner så sterkt på at vi må gjøre noe.

For alle dem som vet at det ikke stemmer at ytre vellykkethet gjør susen.

 Overflatesamfunnet fungerer ikke for mennesker.

Om depresjon.

Synnøve Sætrum