Tanken er å være litt personlig i denne teksten. Så er du advart og kan la lesinga fare om du ikke gidder høre om meg og mitt. Den er til og med såpass at jeg hiver på et fotografi fra 2. mai 2013. Helt våken er jeg ikke. Klokka var sånn rundt seks, og jeg ba ikke om å bli fotografert. Forsøkte dytte fotografen vekk. Ingen suksess, og nå sitter jeg her og stirrer opp og ut. Sånn er det noen ganger.
Fotografiet stopper et øyeblikk. Ikke at du hadde tenkt bli foreviget, men i disse mobiltider hender det du ikke en gang registrerer at noen snapper ditt åsyn før fanden har fått sko på. Akkurat i dette tilfellet er det greit nok det, saker og ting kunne sett mye mindre flatterende ut fra en annen vinkel. Det er det der med at det eneste som vokser i tillegg til det som finnes nesten forneden på kroppen er nesa og ørene. Såpass forfengelig er jeg at jeg foretrekker bli knipset ovenfra.
At jorda kaller behøver en ikke få gnidd inn så mange andre steder enn i speilet. Ikke sant?
He he... Sånn er det å eldes.
Eldes lett ennå, for all del, jeg betrakter meg selv som en kvinne i god alder.
På mange måter den aller beste jeg har hatt til nå.
Tankene om det å eldes har skrudd seg av og på siden jeg passerte fem tiår på jorda.
For rett som det er kjenner jeg meg alt for ung til å være gammel, og for gammel til å være ungdom. Eller te meg som en. På den andre siden kan enkelte situasjoner gjøre meg til fjortis hånd i hånd med stundene som henter fram oldingen i meg. Noe er like spennende og nytt som det alltid har vært. Kjærligheten for eksempel har alltid det nye levende livet i seg. Andre sider ved livet kjenner jeg meg ferdig med, for gammel til. Eller det handler kanskje mest om det å være ferdig med noe.
Jeg ønsker meg ikke flere erfaringer på enkelte områder. Når jeg ser hvor noe bærer, noe som jeg vet ikke vil gjøre tilværelsen min god, kan jeg velge det vekk nettopp fordi jeg har levd ei stund.
Det er det gode ved å være vokst opp.
På alle fotografier er man hele tiden er kun et uttrykk for deg selv.
Den jeg var akkurat der og da er gått videre med tiden. Stoppet er for lengst over.
Jeg kikker og objektivt sett ser jeg meg som et begrep med vagt innhold. Hva andre skuer kan jeg ikke gjøre greie for. Som kjent er det umulig å flytte inn i andres tanker. Noe som egentlig innimellom kjennes som litt ubalansert. Siden enkelte noen ganger flytter helt ubedt inn i min, og blir der lenger enn jeg ønsker. Ønsk i den ene, og spytt i den andre...
Denne dagen har været skiftet fra vind til stille. Tidlig forsinket vår.
Skråninga er ennå ikke tom for det hvite stoffet jeg er så lite glad i, men jeg har snudd stolen og kikker på den skråninga hvitveisen gror. Tvinger meg selv til endring av perspektivet.
Yr.no og andre spåkanaler lover det skal bli bedre til helga.
Jeg håper inderlig det er sant og riktig. Uansett: Det blir sikkert ordentlig vår en dag.
Før sommer sommeren kommer. Den som siden skal avløses av høst og vinter.
Jeg har ikke tenkt å være her når snøen igjen daler.
Hvor jeg drar vet jeg ikke ennå, men jeg fintenker, planlegger og grunner.
Fliker av ønsker, håp og planer surrer.
Det er ei spennende tid.
Alt har en tendens til å legge seg til rette.
Før i dag satt jeg med fokus på meisebollene og solsikkefrøene utenfor. Spurven napper smuler, stæren solsikkefrø. Først tenkte jeg det hette stjær. Enkelte ord kommer ut feil nå. Noen ganger kjennes minnet tomt, søkemotoren ute av funksjon. Er det dette som er å eldes tenker jeg da, kanskje litt bekymret, enda jeg vet at nittifem prosent bekymringer er bortkastet energi.
Nå er det kveld, og Hellstrøm rydder opp hjemme. Det vil si at tv-en står og surrer. Jeg sitter i stolen og sover ikke. Det er fint å sitte her og tenke på livet. Jeg tenker på morgenstunden med fotografen og gleder meg over minnet. Dagen har vært god, og "en god dag er en god dag kommer aldri dårlig tilbake". Jeg tenker på muligheter og stengsler, gode ideer og begrensninger. Min egen historie i bruddstykker. Egne sannheter og løgner. Jeg blar i tankenes forundringspakke og det lett aldrende livet føles krute godt.
Ha ei god natt!
Synnøve Sætrum
