14 november 2014

Husøy i Senja og sånn....


Husøy i Senja. Foto: Synnøve Sætrum


Foto: Synnøve Sætrum

Mediene kommer med bud om at vi  lever gjennom det varmeste året på jordkloden. 
Jeg kjente det godt i Hue (Vietnam) i april. 43 grader den dagen jeg vendte nesa mot nord. Akklimatisering på solens øy i Egeerhavet gjorde godt. Gresk påske var en opplevelse jeg tenker tilbake på med takknemlighet. Det kjentes som et privilegium å kunne nyte gjestfriheten i mitt "andre hjemland". Dårlige minner er unntaket som bekrefter regelen. 


Husøy i Senja. Foto: Synnøve Sætrum

Så kom jeg til nordsiden av jorda 1. mai. 
Siden har det stort sett vært sommer. 
Den som oppholder seg sør i landet har opplevd tropiske tilstander uke inn og ut.
 Sommeren i Norge har vært fantastisk varm.
Disse månedene har jeg fått være turist i eget land. 
Slett ikke alle steder, men litt vestover, østover og nordover.


Foto: Synnøve Sætrum

Foto: Turfølget....

Tromsø tok i mot med 24 grader 4. august. Byen var pyntet med blomster jeg ikke kunne huske å ha sett på de breddegrader tidligere. Før i tiden var det lite med hageflekker og slikt. 
Det synes at folk har reist mer, og kanskje også at det er blitt litt varmere.
 Akkurat det er vel like lite en hverdagslig sak som at jeg setter beina her. 


Foto: Synnøve Sætrum


Snaue to tiår siden sist, og i skrivende øyeblikk kjenner jeg det som jeg har beveget meg i et maleri siden jeg kom. I fordums dager brukte jeg Tromsø som avslapning- og rekreasjonssted når bygdelivet syntes for smått og trangt. Yttersida av Senja er fantastisk dramatisk, og årene med avstand har gjort gjensynet sterkt. En time for seint til midnattssola gjør ikke noe. Lyset er her fremdeles.
Husøy, perla i Senja er den samme som da jeg bodde her som ung voksen. 
Fem år av de viktigste årene i livet. De årene en formes som person, blir skarpere i konturene og "finner seg selv". Hva nå enn det er? Jeg kan ikke uttrykke det helt, men jeg kjenner at dette stedet er et av de viktigste for meg. Helt personlig, og helt mi greie. Så deilig det er å ha slikt! 


Gryllefjord. Foto: Synnøve Sætrum

En er heldig når værgudene viser nåde, og en del av dagene blir gode.
 Ikke at fjell, fjord og daler er stygge i regn og tåke, men det ble en annen opplevelse å se deler av Senja i solskinn og sommervind. 


Foto: Synnøve Sætrum

Husøy i Senja, August 2014
Synnøve Sætrum




 Foto: Synnøve Sætrum


I ettertid, det vil si 14. november et helt annet sted i Europa kan jeg tilføye:
Gudene var gode og jeg fikk oppleve mye sommer og skjønnhet... Tåka og regnet skapte balanse i regnskapet. Jo, Nord-Norge betyr fortsatt veldig mye for meg. Menneskene på Husøy i særdeleshet.
Takknemligheten for tiden før og nå sitter helt fast og kjennes god.



Takk for i sommer !




DYPEST SETT...

Dypest sett vet jeg lite om å eie og ha, grafse til seg mer og bli drevet av sult etter eiendeler og statussymboler. Det motiverer meg ikke for det handler om å være realistisk.
 Om jeg var frisk og arbeidet hundre prosent ville det ikke være for å karre til meg, men kanskje for å gjøre en liten forskjell for noen få mennesker. 
Den gangen jeg tok min lange utdanning håpte jeg også på at yrkeslivet skulle bli interessant. 
Hvilket det også ble på mange vis, så lenge det varte. 
Nå lever jeg uførepensjonistens liv fram til 20.januar 2015. 
Fra den utbetalingen er jeg uføretrygdet, og betaler mer skatt, hvor mye mer vet jeg ikke siden jeg ikke vet hvor mye inntekt jeg kommer til å ha, bare at det blir mer enn jeg har gjort til nå. 
Skatten har jeg betalt med glede. Derimot gleder det meg ikke at de som er rikest forholdsvis skal betale mindre skatt enn de som er fattige... Uansett så blir det, dypest sett, helt i mitt hode. 
Ulogisk for meg rett og slett. 

Dypest sett skjønner jeg at man som samfunn må skaffe inntekter for i det hele tatt å ha velferd. Ja da, men jeg begriper ikke at de som er sykest og svakest skal ut og styrke statsinntektene på den måten. Å være ufør betyr jo dypest sett at du ikke kan arbeide. De aller fleste av oss er kronikere også, og kan ikke trylle oss friske om vi aldri så mye ville. Ikke en lege i verden kan endre tilstanden. Vi lever med den, og i Norge er vi enda heldige og slipper ut i skogen for å dø, eller sitte med tiggerkoppen på hjørnene. I Norge har vi enda et humant samfunn, dypest sett. Det er jeg glad for.

Ja da, så er det helt sikkert noen som snyter og lurer også på uføretrygd, men man skal vel ikke mistenkeliggjøre hele gruppen mennesker av den grunn?
 Det blir jo som å banke ungene til frokost i tilfelle de gjør noe galt. Sånn dypest sett.

Sånn dypest sett skal jeg ikke si mer om dette akkurat nå.
Budsjettforhandlingene pågår enda, og selv om pressen melder ditt og datt er ikke noe ferdig.
Dypest sett...

Ha god helg...

Synnøve Sætrum