Man kan ikke bare gjøre noe, man må sitte der også.

Scala Eressos Lesbos. Foto: Synnøve Sætrum

Eller korrekt, som zen-mesteren sa:
"Du kan ikke bare gjøre noe, du må sitte der også".

Altså når tiden er god for meg, så sitter jeg der bare.

Bare er og bare kjenner på det som er.

Aller oftest er det nok.

Å være tilstede her og nå er en stor gave når jeg greier det.

Ingen jaging framover eller bakover.

Øyeblikket er og blir det viktigste.

Den eneste garantien for min væren.

Om jeg styrer på, stresser og løper blir tiden dårlig for meg.

Jeg jager fra øyeblikket og inn i en framtid jeg ikke vet noe som helst om.

Glemmer fokus.

 Mister grepet på dagen i dag.

Da jeg var et godt stykke yngre i tid trodde jeg det måtte være sånn.

Jeg jaget mot ei bedre framtid.Man skal bruke livsdagen, så ingen kan klandres for det.

Aktivitet er bra, for "gangs mennesker" som de kalles et sted jeg har lest mer enn en gang.  

Som mange andre i min virkelighet slet jeg buksebaken mot eksamner og håpet om gode jobber.

Klare seg selv og finne noe meningsfylt å jobbe med.

For all del det er mening i det mens en holder på. Det gir en viss følelse av kontroll også. Ha taket på livet. Mestring og alt det der som er så viktig for menneskene.

Studiedagene ville jeg ikke vært foruten. De har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag.

Men, i ettertidens og etterpåklokskapens lys ser jeg nok at det var endel jeg mistet.

Det ble for lite kvalitetstid med barnet mitt og resten av familien,

og de nære vennene som gjør den store forskjellen i livet. 

Jeg ser jeg også har hengt i strengen eller tidsklemma. Kjært barn har som kjent mange navn.

I dag, som halvung eller gammel ville jeg nok prioritert annerledes om jeg hadde kunnet.

Brukt et par år lenger på vekttall og mange flere timer på det viktigste .

Ikke bare gjort noe nesten hele tiden, men sittet der litt også,

og vært mer sammen med de menneskene som betyr mest.
Eller filosofert litt mer over hvor mye man har kontroll på egentlig.

Ikke stort, ser jeg i dag.

Et annet paradigme enn utgangspunktet kanskje, men so be it.

Man kan ikke bare gjøre noe, man må sitte der også.

Synnøve Sætrum

Når høna blir klukk...

Når ei høne blir klukk da er det liksom ingen tvil om hvilken sak som gjelder?

Hun bruser med fjærene og blir både hørt og sett.

Han(en) driver samme spillet kontinuerlig, har jeg latt meg fortelle av dem som har greie på slikt... 

 Det der med brusefjør og sånn. "Show-off "heter det på godt norsk..  ;-) 

Spørsmålet er bare om det alltid tjener hensikten?

Som her om dagen da jeg mildt avviste en brusende kar her i cyberspacen for et veldig godt stykke tilbake i tid (mens jeg enda trodde noe var mulig å finne på nettet).

Han hadde foreslått å vise meg både det ene og andre på Msn eller Skype.
"Har du wbcamera så skal du få se..."
"Nei, jeg har ikke det".
Og, så mange slags takk for akkurat det sier nå jeg da.

Passet fikk jeg påskrevet med:

"You are very sick, baby"...

"Moroklumpen" var ute og bruste med fjærene igjen... ;-)

 Den som snakker får svar på tiltale heter det, og den som leter skal finne.

Den som taler for sølv, den som tauser får gull.

Eller?

Handler dette om å være rett på sak, eller handler det mer om å ha forstått sakens sentrum?

Orkanens øye liksom?

Som sagt her i går var det vel:

Nettdating er ei utfordring og vel så det.

Ikke skal man kødde med brusende haner heller ser det ut til,
om man ikke ekstremt unntaksvis er helt "klukk" da.

Ha god helg.

Synnøve Sætrum