Mitt liv som ung, er gått over til mitt liv som halvung. Eller halvgammel.
Kroniker, men ikke stakkarslig og eller stusselig.
Alltid noe som kunne vært værre.
Den som greier holde tunga noenlunde rett i munnen og ha et visst perspektiv har mer enn de fleste.
Kroniker, men ikke stakkarslig og eller stusselig.
Alltid noe som kunne vært værre.
Den som greier holde tunga noenlunde rett i munnen og ha et visst perspektiv har mer enn de fleste.
Det er som med glasset.
Enten er det halvfullt, eller så er det halvtomt.
To be or not to be...
Ute ruster den norske naturen seg til nok en vinter.
Det er allerede ganske kaldt, og det kommer garantert til å bli kaldere.
Det er som med verden.
Den blirogså kaldere og kaldere..
Festning Europa later til å bygge høyere og høyere murer.
Hellas får støtte til å holde de som kommer gjennom Tyrkia vekk i to uker.
Etterpå er de overlatt til seg selv igjen.
Uten synlige ressurser til å håndtere alle menneskene som av ulike grunner er på vandring.
Jeg har sagt det før, og sier det igjen:
Det er mange ute på veiene i verden.
Hellas får støtte til å holde de som kommer gjennom Tyrkia vekk i to uker.
Etterpå er de overlatt til seg selv igjen.
Uten synlige ressurser til å håndtere alle menneskene som av ulike grunner er på vandring.
Jeg har sagt det før, og sier det igjen:
Det er mange ute på veiene i verden.
Jeg tenker:
Vi må jo gjøre noe!
Vi må jo gjøre noe!
Forandre utviklingen!
Stoppe grådigheten her på fleskeberget!
Dele godene verden over!
Si det som det er: Vi har ikke nok til alle om alle skal ha like mye som de grådige.
Det regnestykket går ikke opp, men vi har nok om alle får slik at det blir anstendig.
Uten sult eller tørst, eller død av sykdommer som for lengst er funnet løsning på her på bergene hvor vi har og har og har og har og har....og tar og tar og tar og tar...
Undertegnede innkludert.
Jeg kan for eksempel bare gå klærne mine nøyere etter i sømmene og produskjonslandene, så forteller de sitt om hvordan verden er skrudd sammen for tiden.
Antakelig ville jeg ikke trodd det var meg om jeg hadde kikket inn i skapet for sånn tyve år siden.
Det hadde vært uanstendig hadde jeg tenkt da, forkastelig, slett ikke mulig. Jeg hadde ikke tort.
Jeg hadde skammet meg. Noe jeg ikke gjør nå, men helt klart burde.
Verden er forandret og forandret og forandret mens jeg har levd.
Til det bedre for oss som er så fantastisk heldige at vi er født og oppvokst på denne fredelig pletten.
For de som ikke er det, er ståa en helt annen.
Undertegnede innkludert.
Jeg kan for eksempel bare gå klærne mine nøyere etter i sømmene og produskjonslandene, så forteller de sitt om hvordan verden er skrudd sammen for tiden.
Antakelig ville jeg ikke trodd det var meg om jeg hadde kikket inn i skapet for sånn tyve år siden.
Det hadde vært uanstendig hadde jeg tenkt da, forkastelig, slett ikke mulig. Jeg hadde ikke tort.
Jeg hadde skammet meg. Noe jeg ikke gjør nå, men helt klart burde.
Verden er forandret og forandret og forandret mens jeg har levd.
Til det bedre for oss som er så fantastisk heldige at vi er født og oppvokst på denne fredelig pletten.
For de som ikke er det, er ståa en helt annen.
FRP og andre fremmefinendtlige krefter har hylt i årevis om at vi oversvømmes av folk fra hele verden.
Særlig den delen som er mest ulik oss selv. "Alle" vil hit, i følge dem, og "alle" på gale premisser.
Skal man tro lydene fra dem og lignende er det som om rene flodbølgen av forbrytere og annet strømmer til grensene så man knapt kan puste.
Fengslene er overfylte av banditter med annen etninsk opprinnelse enn de norske, og sitter de ikke der er de alle ute og gjengvoldtar noen.
Jo da, det vil alltid være noen som tråkker over grenser.
Sånn er menneskene.
Likevel velger jeg å tro at de aller fleste er akkurat som meg selv.
Vil bare ha fred og ro, og en viss form for trygghet og lykke i tilværelsen.
Det er mange flere som vandrer mot Europa i dag enn da jeg var liten. Det er sant det.
For ikke så vanvittig mange år siden vandret Europa mot Amerika.
Kan jo være greit å minne seg selv om det innimellom.
Vi som var igjen her i nord fikk det bedre med det. Færre til å dele ressursene her.
Dessuten har vi jo.....ja, vi vet jo alle både hva vi har gjort og funnet og funnet på etterpå for å karre til oss...
Ikke at vi skal sone over det til alle tider, men det må da gå an å snu litt på flisa, til og med tenke litt nytt kanskje?
Er man forbryter om man ikke deler politisk syn med styresmaktene der man lever?
Er man forbryter om man tror på noe annet enn de som styrer?
Ikke minst:
Eller er man forbryter fordi man er sulten og uten jobb, og dermed vandrer avsted og håper på en bedre skjebne der alt dette finnes?
Med mangelen på arbeidskraft kom pakistanerne hit. Vietnamkrigen gjorde noe med befolkningssammensetningen her, like så tilstandene i Ungarn og Chile, bare for å nevne noe. Da jeg var unge kjørte noen til stasjonen for å se på den første afrikaneren som hadde tråkket ut på perrongen i den lille byen. Ryktet gikk fortere enn lyset, og det var en del skuelystne der. Siden kom de adopterte fra Korea, og gjorde noe med forståelsen for at vi er like inni, men ulike utenpå. I alle fall om vi vokser opp innenfor den samme kulturen, og med noenlunde de samme livsbetingelsene. Det var samstemte tanker om at ingen er bedre eller dårligere enn andre, at alle mennesker er født fri og har de samme rettighetene i det miljøet jeg tråkket mine barnesko. Jeg lærte tidlig at man skulle tro på seg selv, uavhengig av kjønn, og at verdens ressurser var ujevnt fordelt. I småskolen diskuterte vi neppe imperialismens bakgrunn og mekanismer, men vi tigde ting på butikker. Så loddet vi dem ut, og sendte fortjenesten til de sultne barna i Biafra. Jeg kan huske tv-bildene og de store magene enda. De sitter brent i hukommelsen.
Svart hvitt, og jeg skjønte heller ikke den gangen logikken i at det måtte være sånn. Det eneste jeg skjønte tidlig var at man alltid var moralsk forpliktet til å velge side med den svakeste i en konflikt.
Jeg kan fortsatt ikke finne noen sak, eller situasjon der det ikke gjelder.
Særlig den delen som er mest ulik oss selv. "Alle" vil hit, i følge dem, og "alle" på gale premisser.
Skal man tro lydene fra dem og lignende er det som om rene flodbølgen av forbrytere og annet strømmer til grensene så man knapt kan puste.
Fengslene er overfylte av banditter med annen etninsk opprinnelse enn de norske, og sitter de ikke der er de alle ute og gjengvoldtar noen.
Jo da, det vil alltid være noen som tråkker over grenser.
Sånn er menneskene.
Likevel velger jeg å tro at de aller fleste er akkurat som meg selv.
Vil bare ha fred og ro, og en viss form for trygghet og lykke i tilværelsen.
Det er mange flere som vandrer mot Europa i dag enn da jeg var liten. Det er sant det.
For ikke så vanvittig mange år siden vandret Europa mot Amerika.
Kan jo være greit å minne seg selv om det innimellom.
Vi som var igjen her i nord fikk det bedre med det. Færre til å dele ressursene her.
Dessuten har vi jo.....ja, vi vet jo alle både hva vi har gjort og funnet og funnet på etterpå for å karre til oss...
Ikke at vi skal sone over det til alle tider, men det må da gå an å snu litt på flisa, til og med tenke litt nytt kanskje?
Er man forbryter om man ikke deler politisk syn med styresmaktene der man lever?
Er man forbryter om man tror på noe annet enn de som styrer?
Ikke minst:
Eller er man forbryter fordi man er sulten og uten jobb, og dermed vandrer avsted og håper på en bedre skjebne der alt dette finnes?
Med mangelen på arbeidskraft kom pakistanerne hit. Vietnamkrigen gjorde noe med befolkningssammensetningen her, like så tilstandene i Ungarn og Chile, bare for å nevne noe. Da jeg var unge kjørte noen til stasjonen for å se på den første afrikaneren som hadde tråkket ut på perrongen i den lille byen. Ryktet gikk fortere enn lyset, og det var en del skuelystne der. Siden kom de adopterte fra Korea, og gjorde noe med forståelsen for at vi er like inni, men ulike utenpå. I alle fall om vi vokser opp innenfor den samme kulturen, og med noenlunde de samme livsbetingelsene. Det var samstemte tanker om at ingen er bedre eller dårligere enn andre, at alle mennesker er født fri og har de samme rettighetene i det miljøet jeg tråkket mine barnesko. Jeg lærte tidlig at man skulle tro på seg selv, uavhengig av kjønn, og at verdens ressurser var ujevnt fordelt. I småskolen diskuterte vi neppe imperialismens bakgrunn og mekanismer, men vi tigde ting på butikker. Så loddet vi dem ut, og sendte fortjenesten til de sultne barna i Biafra. Jeg kan huske tv-bildene og de store magene enda. De sitter brent i hukommelsen.
Svart hvitt, og jeg skjønte heller ikke den gangen logikken i at det måtte være sånn. Det eneste jeg skjønte tidlig var at man alltid var moralsk forpliktet til å velge side med den svakeste i en konflikt.
Jeg kan fortsatt ikke finne noen sak, eller situasjon der det ikke gjelder.
Bestefaren min var overbegeistret hver gang en ny sosial reform og lov trådte i kraft i løpet av 60- og 70-tallet. Jeg husker måten han klappa i hendene og frydet seg over at framtiden så bedre ut for vanlige folk.
Det er den også blitt. Norge nasjonen fant olja, og vi har vært så fattige og så få historisk sett, at vi har greid å bygge et sosialdemokrati i særklasse i verden. Selv om sånne som meg mener vi burde vært kommet enda lenger, og ha gjort mye mer er det vel et faktum at mye bra har skjedd og at vi får sørge for at det fortsetter slik. Ikke stemme folk til makta som vi rasere det hele. Gjøre de rike rikere, og de vanskeligstilte og syke enda mer varnskeligstilt og enda sykere.
Menneskerettighetserklæringen har fulgt meg som en slags hellig skrift hele livet.
Der står det så mye klokt og viktig, som burde være en selvfølge for hvert eneste ett av de milliarder av individer som finnes på kloden.
Sånn er det ikke, men det er fine retningslinjer å strekke seg etter.
Så var det det med å få omsatt det i praktisk politikk, ikke bare være et papir etikk.
Jeg har langt fra svarene, men jeg er sulten på en ordentlig diskusjon om alt dette vanskelige.
Synnøve Sætrum
Der står det så mye klokt og viktig, som burde være en selvfølge for hvert eneste ett av de milliarder av individer som finnes på kloden.
Sånn er det ikke, men det er fine retningslinjer å strekke seg etter.
Så var det det med å få omsatt det i praktisk politikk, ikke bare være et papir etikk.
Jeg har langt fra svarene, men jeg er sulten på en ordentlig diskusjon om alt dette vanskelige.
Synnøve Sætrum
