30 november 2012

Tilbake i Hua Hin...


 

Heimen for ei tid framover. Den øverste balkongen er min.




Lysfestival 28. nov 12
 
Suvarnnabhumi, Bangkok Internasjonale Lufthavn tirsdag ettermiddag klokka kvart over tre. Da hadde SAS flydd fortere enn beregnet fra Kastrup, og bortsett fra at jeg ikke får sove igjen når jeg vekkes av turbulens gikk turen fint. Litt vel mye risting etter min smak, men likevel kjennes det greit nok når man først sitter inni stålfuglen. Jeg ble møtt av min venninne som hadde fikset 'limousinen' til Hua Hin. Sånn tretimers kjøretur i trafikk hinsides vettet. Enda mer gynging, ikke sant? Men, jeg oppdaget at det ikke kjentes så overveldende som ved første turen. Trafikkbildet er pent sagt et annet enn hjemme. Jeg skal aldri aldri aldri kjøre bil her. Hvorfor skulle jeg det når det er så rimelig og overlate denslags nødvendighet til andre?
 
Åkke som så kom vi hele fram, og jeg er fornøyd med å bo i sjette etasje med balkong. Ser både hav og by, og liker det. Aller best er den rimelige pengen. 12000 bath for en måned. Ikke noe å klage over. En tredjedel av prisene jeg betalte i fjor. Man lærer under vegs. Her er ingen ekstrem luksus, men rent og helt greit. Senga kunne selvsagt vært mykere, men sånn er Thailand.
I alle fall når man er på lavbudsjett.
Ikke backpaker dog, men noe et par nivåer over det.
Jeg orker ikke dyr og annen møkk der jeg skal sove.
Sånn er det bare. 
Nå kan jeg ikke si hva etablissementet heter for jeg har ikke spurt ennå. Alt er nemlig skiltet på thai og det leser jeg ikke.
 
Første kveld gynget alt fra gater og streder til hotellet.
Da jeg la meg om kvelden var kroppen som en streng, og jeg tenkte på at min venninne umulig kunne ha unngått oppdage svaingen i huset... Konstruksjonen holdt, etter mine svimle begreper, helt klart på å bryte sammen. Kun et spørsmål om veldig kort tid, tenkte jeg.
Jeg fablet om jordskjelv og vet ikke hva. Det kjentes som trafikken seks etasjer ned var på vei inn i senga. Overfølsomhet er en snodig tildragelse. Morgenen den andre dagen hadde verden stilnet og jeg fikk min første fotmassasje. Øyeblikkelig resultat. Rett i seng.
Den satte nok i gang vel mange prosesser for skrotten.

Nå var det slik at jeg kom ned akkurat til lysfestival. Fikk sett opptog og sendt lykkeballong til værs. En liten flåte ble til og med sendt til havs med mine innerste hemmelige ønsker.
Og, som om ikke det var nok traff jeg en bekjent fra Kristiansand ved strandpromenaden.
Vi møttes i et felles: Men i alle dager, og er det mulig?

Alt er mulig...

Sola har nesten ikke vist seg disse dagene.
Regnværet har til tider vært forrykende.
Lavtrykkene har stått i kø ute i horisonten.
Jeg har sett lyn flerre over himmelen, og kjent på elektrisiteten i lufta. Kjent den uhørlige lyden som kommer før braket.
 Egentlig er det heldig for meg at det ikke er så hett med en gang. Det er som jeg erindrer det var noe på samme viset i fjor.
Når jeg sitter her på balkongen ser jeg de tre skipene som vokter kongens palass lyse opp mot horisonten der ute. Dessuten ligger byens nattmarked bare få meter unna. Når mørket faller på legger grilleimen seg over stredene. Flotte greier. Jeg var akkurat nede og hentet to fantastiske grillspyd til aftens.
 
Jo da. Det står til liv og kjennes bra.
I går fikk jeg gått en rimelig lang tur med mange gjensyn. Faktisk kjente frokostdama meg igjen fra fjoråret, og det er godt gjort.
Ellers ser jeg at prostistusjonen heller ikke dette året er tapt inntektskilde, men heller ikke det ryster meg på samme viset som i fjor. Jeg vet jo at det finnes, og at det er lite jeg kan gjøre med det.
Fattigdom er og blir fattigdom med sine konsekvenser. Den som har menneskesynet som skal til for å benytte seg av disse tjenesten får stå inne for det selv. Om enn jeg begriper lite av at det der kan være noe særlig. Men, jeg har skjønt at jeg og enkelte menn (mange menn når man ser dem stimle sammen her fra alle verdens hjørner) er totalt forskjellige. Kløften mellom oss er total.
 
Likevel er jeg her.
Akkurat nå er det natt igjen, og jeg våkner på feil tid.
Som om jeg skulle sovet lenge om ettermiddagen heime.
Gikta har ikke kommet seg i vinteropplag, så jeg verker.
Jeg gleder meg til å komme på beina.
Trene, spasere, nyte sola, lese, få massasje og fysioterapi.
Bli frisk og rask i stedet for syk og svak og dårlig bak.
Brennende sol og fløyelsnetter tas i mot med stor takk.
Det er den mest framtredende tanker akkurat i skrivende øyeblikk.

Egentlig burde det kanskje være en gylden regel at dam ikke skriver noe til bloggs mens hun enda er nede for telling i smilets land. Samtidig er det noe med å få sagt det mens det alt annet enn søte jetleg kjennes på skroget.Døgnvill heter det på norsk. Og, jo jeg blir i villa når jeg sitter 13 timer i et jetfly. Har sagt det før, og sier det igjen: Det er langt til Thailand. Undertegnede kunne ikke under noen omstendighet dratt hit på pakketur for fjorten dager. Meste av tiden ville gått til fysisk strev. Nå sier de kloke at slike flyturer påvirker ulikt fra person til person. 
Godt er det, for den som ikke kunne tenke seg mer enn to-tre uker. 
For min del tenker jeg det går an og reise med flere mellomlandinger, ikke glefse over for mange tidssoner på en gang.

 Symptomene jeg forlyster meg med om dagene er relativt mange.  Når en lander i Bangkok er døgnet forkortet med seks timer. Ekstrem sommertid på et vis. Kroppen min takler avgjort dårligere turen fra vest til øst. Utmattetheten råder tidvis, sammen med søvnproblemer enda man er stuptrøtt. Jeg føler meg ganske desorientert utenfor, er generelt uvel og tørster. Denne fjerde dagen i Thailand har livet handlet om mage og tarmplager, som doktoren kaller det. Konsentrasjonen er under pari. For mitt vedkommede handler det garantert om at jeg er utstyrt med en fysikk som sliter ganske så bra fra før av. Logikken er at det må være litt trasig før det letter. 
Foto: Synnøve Sætrum
 
Det har jeg erfaring for fra fjorårets vintertur.
Prisen er verdt å betale!
 
Ha god fredagskveld.
 
Synnøve Sætrum 

24 november 2012

En skjønner at en ikke skjønner...

 
 
Femti.
Jøss, jeg er fylt femti!
God utsikt både bakover og framover, som hun du vet synger.
Ikke at dagen var noe traume.
Tvert imot.
Den ble feiret flott og det i tropiske strøk til og med.
Ikke noe gedigent selskap, men så avgjort spesielt og stilig.
Jeg nikoste meg hele dagen,
og som ikke det er nok skal jeg feire også enogfemtiårsdagen i samme by.
Absolutt ikke noe å se mørkt på.
Det er utrolig mange fordeler ved å ha fått litt alder.
Jo, jeg synes det. Jeg gir mer blaffen. Har lettere for å konsentrere meg om det evige her og nå.
Styrer ikke med mye som var et styr for bare et tiår siden.Ubetydeligheter en ikke har bruk for.
Enklere å konsentrere seg om det som gjør godt i livet, og velge bort det andre.
Tenker mer at jeg ikke har tid eller krefter til krangling, intriger og handlegaloppen.
Hva skal man med så mye ting at de overtar?
Vi snakka om det i går, singeldamene som i snitt har litt mindre lass materielle ting enn de på samme alder som er to og har vært det de siste tretti år.
Jo, da jeg vet man kan sitte og si det når en slett ikke har tilgang på så mye dill og skvip.
At det for noen kan høres ut som fattigkvinnstrøst.
Likevel: Jeg forestiller meg at jeg kom til millioner gjennom Lotto.
Ville det bety at pengebruken kom til å handle om mye dyrere klær og designer ditt og datt?
Jeg mener: De er jo gode nok og vel så det de plaggene jeg allerede har.
Det samme gjelder stuff og staff...
Er jo ikke måte på hvor mye som finnes, og sikker mye mye mer enn jeg noen ganger kommer til å ane. Ikke sant? Når det blir snakket om å gjøre løfter om shoppingfrie år forstår jeg at jeg ikke har så mange penger som andre. Eller for ikke snakke om det tvprogrammet hvor tenåringen skulle forvalte familieøkonomien etter alt fast var betalt. Helt vanvittig.
For meg er det nesten tre månedsinntekter. Så....
En  skjønner at en ikke skjønner.
Men, det høres vanvittig ut.
Er det gjennomsnittet av den norske befolkningen?
Hvor mange år er det i så fall siden jeg datt av lasset og sluttet begripe landet jeg bor i?
Blir man lykkelig av å kunne shoppe helt ubegrenset?
Er det normalt at tenåringen får åtte tusen i lommepenger?
Jeg skjønner virkelig ikke dette.
Jeg reiser og lever på atskillig mindre i 'smilets land', så...
Uten at jeg på noen måte er så fattig som for eksempel menneskene i "Beasts of the southern wild" eller barnearbeiderne i Calcutta. Selv om økonomien får seg en kraftig knekk når servorør nummer fire må til pers, og registerreima skal skiftes. På den andre siden: Må jeg ha bil? Er det egentlig et totalt must for å leve det gode liv? Slike spørsmål stiller jeg meg mer og mer.
 
Femti ja. Det er i grunnen ingen stor endring fra å være førtini, og jeg kommer nok ikke til å merke forskjellen når jeg runder femti en. Men, jeg synes det høres litt rart ut.
Det er noe med at man høyst sansynlig er kommet over halvvegs, og at de jeg for et par tiår siden syntes var svært tilårskomne er unge.
Vi eldes jo alle sammen.
Men, det er rart.
I mitt indre finnes bilder av mange mennesker helt fra seks-syvårsalderen.
Ingen blir igjen der, om jeg i mitt hode reiser aldri så mye tilbake og fram i tid.
Såpass skjønner jeg, enda jeg ofte tenker på det jeg ikke skjønner...
 
Synnøve Sætrum
 
.

Burgunder virkelighetsblogg...


Foto: Synnøve Sætrum

He he.. jeg synes det er storvegs at her nærmer seg femti tusen sideoppslag på Ytringsstedet.
Kunne jeg aldri kunnet innbille meg da jeg begynte skrive denne typen tanketumlerier rundt verden og livets noen ganger skjeve og rette gang. En rosablogger ville vel bare uttrykket et overbærende fnys. Så vidt jeg har lest har sådanne over hundretusen oppslag i uka. Skjønner de tjener penger på reklame ja. Egentlig vet jeg ikke helt hva en rosablogger er og slår opp noen definisjoner.

Thomas Moen, som etter det jeg har funnet ut skal være en kjent blogger,definerer rosablogger som:
 ”Ei jente i relativt ung alder som bruker bloggen sin til å fortelle verden hva hun har på seg, hva slags sminke hun foretrekker, samt hvor kjedelig skolen er, da kun dette og ingenting annet.”
 Thomas Moen beskrives som "den kjente bloggeren".
Skal jeg gremmes over at han ikke er kjent for meg?
 Eller at jeg ikke leser noen rosablogger pr. definisjon overfor.
Kanskje blogg type Ytringsstedet kan defineres som burgunder virkelighetsblogg.
Skrevet av ei dame i sin beste alder. Undrende over livet, tilværelsen, politikken, filosofien og livet som sådan. Hun er helt uinteressert i interiør og hva slags klær og design for leiligeten.
Åndelige dimensjoner ved tilværelsen er mer saken her.
Derimot leser jeg mange andre, og koser meg med det.
Noen av dem anbefaler jeg også her.
Les litt på siden min så finner du fram til mer enn akkurat siste tekst.

Å dele tanketumlerier rundt mangt og meget på nettet er flott.
Fint å kunne føre til bloggs det en tenker på og står inne for i skrivende øyeblikk. Skal ikke beinhardt påstå at jeg fortsatt står inne for alt jeg har skrevet gjennom over syhundre tekster.
Det er umulig å huske, men noe problem er det ikke for meg. Livet er foranderlig, og det hender jeg skifter mening selv om jeg er over femti.Kan til og med om nødvendig innrømme at jeg tok eller tar feil. Mer enn en gang er det sider ved saker som man ikke har tenkt på. Naturlig for den som ikke er allvitende. Takknemlig, veldig takknemlig, for akkurat det.
 
Det er lørdag, og jeg er nesten i rute med all pakking til vinterens langtidsferie i Thailand. Ikke lenge til jeg igjen setter beina  i "smilets land". Om jeg gleder meg? Jaaaaaaaaaaaaaaaaaaa!!!
Kom gjerne nedover på besøk venner. Hua Hin og Chiang Mai er perler i verden. I det hele tatt så er det godt å være norsk i Thailand.Jeg skulle ville skrive en tekst om at jeg bare gleder meg til å komme av sted til varme, sommer og det ukompliserte gode og mye lettere livet.
 Det er ikke løgn heller. Selvsagt gleder jeg meg mer enn flyskrekken jo nærmere avreise jeg kommer.Men, det finnes metoder for å trappe ned denslags til et minimum også.
Sinnsrobønnen er fin for eksempel.

Men, nå er det lørdag og jeg skal kose meg med familiens helesminister.
Boxseren Castor med andre ord.

Castor i det grønne. Foto: Synnøve Sætrum





 

23 november 2012

BERØRING

 
 
Berøring...
En enkel gang i livet treffer den hjertet.
Rett inn.
Kjønnsløs...
Aldersnøytral...
 Ingen muligheter til å sette opp sperringer, eller lukke bakdører.
Rett over ende med deg.
 Uten omsvøp eller reservasjoner.
 
 Kan hende leves de store svimlende høyder.
Kan hende kommer de nådeløst sorgtunge erfaringer.
 
Synnøve S


21 november 2012

Så det så...

Jeg er ikke den lykkelige eier av et par kalosjer, men vet hva det er.
Derimot har jeg nye støvletter av det varme slaget som har genialt gummistøvel materiale nederst.
De kan virke for å holde seg tørrskodd denne dagen.
Våknet av høljeregnet og meterologene lover mer.
På hjemturen i går kveld kjørte jeg gjennom rimelig store innsjøer og tenker spent på hvordan det vil være i dag. Kommer jeg forbi, eller må man ta årer og båt fatt.
Det skal sies at jeg ikke har James Bond utstyr å kjøre med.
I det hele tatt så har jeg en typisk mandagsbil . Hyundai Getz 2003-modell.
Moralen er: Ikke kjøp en sånn om du ikke kan skru og ordne selv.
For meg, eller andre med ti tommeltotter, er det ikke noe særlig til trøst det der med mandagen....
For å si det sånn: Er du interessert i et 'oppussingsobjekt', eller kjenner noen som er det 'just for the fun of it'.. kan vi helt sikkert bli enig om et rimelig salgsvederlag. 
Jeg er totalt åpen for en vinn - vinn situasjon.. Så det så...
 
Synnøve sætrum

Underlig det der med fordelingen av oppmerksomhet.

Ok, jeg sier det om enn jeg kan tirre på meg 'tigerberget'.
Jeg er ikke interessert i Start eller fotball. Ikke det minst. Blir nesten uvel når jeg hører supportersanger. Jeg skjønner meg slett ikke på hysteriet. Andre får gjøre som de vil, men jeg slår over på en annen kanal når fotball- eller andre sportsanalyser slynges ut over eteren.
Det er enklere enn å sitte men fingrene i ørene.
Andre opptrer muligens på den måten når det er snakk om kulturnyheter, bokanalyser eller annet nyttig. Sånn er det. Vi er ulike menneskene. Men, det kan ikke være tvil om at de som digger å se voksne menn løpe rundt etter lærkula får mer uttelling.
Merkelige greier det der. Fotballen er rund, og blir rund.
Kunsten, litteraturen, musikken og alt annet godt har mange ulike uttrykk.
Jeg er kjempeinteressert, og er hellig overbevist om at jeg ikke er den eneste.
Underlig det der med fordelingen av oppmerksomhet.
 
Tja. Det var morgenens lille solglimt fra meg.
 
Ha en god dag.
 
Synnøve Sætrum

20 november 2012

EN KRONIKERS REISEFORBEREDELSER...

Åhhhhhhhh...
Følingssymptomer...
Ikke til å ta feil av.
Angst.
 Kvalme.
Raskere hjerteslag.
 Panisk pust blandet med lett apatisk motorikk.
Måleapparatet viser 4.1 og jeg vet det ikke skal synke mye mer før mitt indre er et eneste stort bæ bu bæ bu bæ bu. Handlingslammelsen vil være et faktum.
Godt jeg har risengrynsgrøt fra Fjorland i mikroen.
 
Værsågod. Det var et lite glimt av ståa for en time siden.
Nå har jeg spist, og alt er såre vel.
Blodsukkeret på vei opp.
Så er det håpet at det ikke blir for høyt.
Er inne i en periode med tettere målinger, og ja... Den som har sykdommen vet hvordan det. er.
 
Jeg skal på tur for svingende.
Til smilets land.
De gode dietters land.
Den glade vandrers land.
Refleksologiens land.
Thai-massasjens land.
Massasjeoljer.
Sol.
Fløyelsnetter.
Stillehavet.
Kokospalmer.
Templer.
Hunder.
Hua Hin... kongen og Bangkok-sositetens ferieby.
Thailands første tursitsted.
Blinkende stjerner.
Duftende kjøkken.
Chiang Mai.
...
Jo, jeg forbereder meg til tur.
For det trengs.
Siden jeg er uførepensjonist og over femti år har jeg kunnet søke om mitt tre måneders visum på forhånd. Det kom i posten for noen uker siden. Dessuten har jeg vært på vaksinekontoret og fått det jeg trengte denne gangen. I går morrest drakk jeg kolera-vaksinen her hjemme.
En kronikers reiseforberedelser er nok for det meste ganske så lik en annens.
Bortsett fra at den som ikke har noen fysiske lyter å bakse med slipper telle piller.
Så har jeg gjort, og kommet fram til at noen pakker mangler for tre måneder tur.
Det kan se voldsomt ut, men det er sånn det er. Diabetes 2, tablett, kost og mosjonsregulert.
Passiviteten siste ukene har gitt mosjonen et kraftig skudd for bauen.
 
 
Foto: Synnøve Sætrum
 
 
Heldigvis gikk ikke SAS konkurs på toppen av alt.
Jeg har vært blant de mange som fryktet det ikke skulle bli noe av fordi billetten ble kjøpt kontant.
Uførepensjonister har ikke flust med ekstra tusenlapper til en ekstra flybillett.
Har pent sagt sett mørkt på det til tider.
Men, nå...
Nå er det ikke lenge til jeg skuer Thailand-bukta!
 
Synnøve Sætrum
 
 
 


Å LEVE MED DIABETES


19 november 2012

I LIVETS SJELDNE ØYEBLIKK

 
De bare sitter der,
med livet i høysommer og vel så det.
Har ikke sett hverandre
på over to tiår.
Et pust i sivet i evighetsperspektivet.
Ingenting og alt.
'Evig nå' i livet...
Det nytter ikke å drømme seg vekk i forgangne tider tenker hun,
og strekker hånden etter hans. Stryker en finger over flaten...
Gjennom tynn hud og blodårer aner hun samme pulsen banke,
bak de kloke øynene skimter hun den unge sjelen…
Elskede sjelebror, dyrebare medmenneske.
Alltid, alltid lenge før han fant henne har hun vernet dette,
villet ham og bare ham …
I dette livets sjeldne øyeblikk
er tiårene i ensomhet illusjonen.

Synnøve Sætrum

IN SOLIDARITY WITH GAZA


NIKE... JUST DO IT

 
Det norske pensjonsfondet tjener rått på denslags arbeid...
Synes ikke noe om det!
 
 
 

Are you hungry ?


18 november 2012

NÅ ER NÅ DET SOM FØR VAR SIDEN...

 
 
 
Nå er nå det som før var siden...
Kofferten står halvt pakket.
Jeg er helt reiseklar.
Tankene raser ut av og inn i tiden.  
"Evig nå", tenker jeg selv om det er det vanskeligste som finnes. 
Å makte holde seg i øyeblikket når man står overfor ei lang reise er svært krevende idrett.
Går SAS konkurs? Blir det omkalfatringer i forhold til flyturen? Takk og lov er man forsikret og sånn... Men, nei jeg liker ikke denslags uttrygghet rett før avreise. Det kler min i utgangspunktet allerede svært manglende begeistring for flyturer heller dårlig.
Mest av alt handler det dog om at jeg har vært mer enn reiseklar hele siste måneden. 
Mørketiden her i nord spiser biter av formen min, og alt i meg roper etter varme. 
Tropene roper på meg, og jeg vet de kommer til å gi meg et sant svir.
 
Digitale signaler gjennom det enorme rom korter ventetiden...
 I brøkdelene av sekundet reiser ordene oss i mellom fra ned til opp.
Anelser forskyvninger i bildet ja, selv om lyden er der.
 Ekko... Fra den ene siden av jorda til den andre. Antakelig ikke mer enn man kan forvente.
Det er jo nesten mirakuløst som utviklingen har rast avsted. En har jo levd i en verden med bare en fjernsynskanal. Barne-tv til faste tider. Pompel og Pilt. Kruttrøyk.
Åhhhhhhh.. Særlig i min ungdom brukte jeg timer over sciens fiction-romanene.
Nei, ikke bare Bing & Bringsværd og Axel Jensen.
Rubbel og bit.Det meste som kunne oppdrives. En verdensomseiling under havet...
Telefon med levende bilder fantes før og, men bare i fiksjonen..
Fra verdensrommet eller hvorsomhelst.
Nå er nå det som før var siden.
 
Synnøve Sætrum

17 november 2012

ØYEBLIKKET MELLOM TO TANKER

 
 
Du verden som det høljer mørkt kaldt novemberregn. Minner meg på at det ikke er så mange lørdager til så sitter jeg og skuer utover ei bukt i Stillehavet med varme og sol i lufta. Fiksjon ?
Nei, men det føles sånn så lenge sannhetsgehaltet ennå bare er en flybillett.
Skjønt bare og bare og bare og bare?
Jeg gleder meg i dag også.
Veldig.
 
Her omkring er jeg takknemlig for mer enn det.
Det er ikke bare bare å være så heldig at man våkner om morgenen heller.
Et under i seg selv. Få lov til å være enda en dag.
Kjenner jeg blir eldre akkurat i oppvåkningsøyeblikket.
Før var jeg helt på med en gang. Tanken grep øyeblikkelig fast i dagens dont eller ondt.
Sånn er det ikke nå. Som halvung dame opplever jeg et mikrosekunds tomhet akkurat når øynene slås opp. Er det resultat av mine bestrebelser med zen-meditasjonen? Greier jeg endelig fange øyeblikket mellom to tanker? Jo, for jeg har øvd, skjønt meditasjon foregår strengt tatt ikke mens man sover...
Hvorfor være så streng egentlig?
Den største gledesdreperen er meg selv...
 Huff: Kan det hende tomrommet skyldes gryende/langt kommet aldersdemens?
He he he...
Man får jo ikke flere nevroser enn man spar opp selv.
Ja, slikt finhumrer jeg over her i mitt priviligerte bitte lille hjørne av verden.
 
 
Ha god lørdag!
 
Synnøve Sætrum

16 november 2012

Å KUNNE GLEDE SEG TIL NOE

Hua Hin, desember 2011  Foto: Synnøve Sætrum

 
Alltid er dagen i dag den viktigste. Snusmumrikken minner meg alltid om det faktum at den er det eneste jeg kan være sikker på. Perspektivet dødeligheten gir sterkere tilstedeværelse og livsfølelse i øyeblikket. Dagen i dag kjenner jeg på gleden over at jeg snart skal ut på lang reise igjen. Jeg skal få oppleve brennende sol, det store stillehavets renhet og fantastiske temperatur, kokospalmer, melis-sand, grønn karri, gullstatuer mot den blå himmelen. Den intense lyden fra tusener av froskers kvekk. Utallige gresshopper og sirisser.
Ørens lyd kun en fjern norsk drøm.
I mange mange mange dager og netter.
Enda en gang.
De sekstifem millioner smils land...
Takknemligheten siger på.
Det er stort å kunne glede seg til noe så fantastisk.
 
Synnøve Sætrum

09 november 2012

KJÆRLIGHET

Hva du vekker i meg er utenfor din kontroll.
Speilet jeg holder opp for deg har bare ei side.
 I samværet vokser tankene, ordene og ideene.
Kompleksitet og sikker inspirasjon.
 På papiret lik kunst.
Min elskede eller min uvenn.
Mitt alter ego eller tydelige kontrast.
Verk i lengsel.
 Glede i berøring.
Gave.
Utviklig.
Nærhet fostrer følelser.
Følelser føder ord.
Jeg fortier deg og rommet forsvinner.
Jeg elsker deg og verden er stor.
Synnøve Sætrum


NÅR ALT KOMMER TIL ALT ER VI ALLE ALENE...

Foto: Synnøve Sætrum
 
Fredagskveld foran tv godt plantet i sofakroken. Friskt vann med lime og isbiter i glasset. Nippe til peanøtter. Tyve stearinlys blafrer med flammene og livet er lutter fred. Fjernkontrollen er min, og bare min. Etter fine ettermiddagstimer sammen med venninner på kafe kjennes livet helt komplett godt. Jeg lengter ikke etter noen eller noe annet sted. Det er godt  å være meg og det gjør det ingenting værre at jeg kan velge Travolta foran Skavlan. Ja, for han er tøffere han. Singellivet går sin gang. Helt greit.Tanken på at det skulle være noe mindre verdt liv enn det med familie eller i par eksisterer ikke denne kvelden. Jeg tenker på det der med at selv om jeg er aleneboende er jeg ikke nødvendigvis ensom. Ikke en gang om besøkene står i kø på døra, eller jeg selv farter rundt fra hus til hus i eninga. En av de nye dype erkjennelsene er at for meg er det normalen.
Jeg har levd pr. sivilstatus eneboende/enslig i mange år nå. Ikke sittet på vent.
Ikke vært i klappjakt etter noen å leve sammen med. 
 
Det er synd at det er slik at i noen samfunnsmessige og sosiale sammenhenger har man lavere status fordi man er singel. At man sjelden blir bedt i selskaper med bare par, eller inkludert i vennegjenger hvor parene er majoriteten.Merkelig egentlig om en tar i betraktning skilsmissestatistikker og andre statistikker som forteller hvor mange som til enhver tid lever enslige. Faktisk halvparten av befolkninga. Likevel dette minuset statusmessig. Jeg vet faktisk ikke hvorfor det er slik, for det kan da vel ikke være sånn at man fortsatt ser den som er enslig som trussel i forhold til par. Det der må man vel være kommet bort fra? Eller? Kanskje fordi en del av oss ikke har samme økonomien, eller klarer oppvise samme eiendomsmassen som to kan. Søkt. Men, sånn er det nå en gang blitt. Mange undersøkelser og statistikker forteller at enslige har dårligere helse, lavere gjennomsnittlig levealder, høyere selvmordsfrekvens enn befolkningen forøvrig. Som om det er noe unormalt med oss. Det er ikke det. Det er faktisk normalt å være enslig. Normalt å være mye alene når man bor alene. Hvordan skulle det ellers være? Normalt er det også å trives med det. Kose seg i sitt eget selskap.
Nyte Downton Abbey i fred. Ikke lengte etter noe annet, bare være i sitt eget liv som det er.  
Hva er det som gjør at vi som er enslige så lett ser ned på oss selv av den grunn?
Jo, det har jeg tenkt på denne kvelden og gjør det inni mellom.
 
For en del år tilbake bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle leve i noen mangeltilstand i påvente av en mann som antakelig ikke ville dukke opp. Det har gitt meg uante muligheter. Blant annet begynte jeg å reise alene. Til steder jeg ikke hadde drømt om verken før jeg ble singel eller siden. Kanskje ikke noe å nevne for den som har vært selvstendig hele sitt liv. Når man som ung ønsket seg familie å leve sammen med, og av ulike grunner ikke fikk det er en nødt til og lære seg realitetene. Det kan handle om noe så banalt som å få seg ei stor dyne og flytte seg inn på midten av dobbelsenga. Eller tenne lys, pynte og dekke boret for seg selv, lage middag til seg selv. Ikke bli stående med ei skive i hånda over benken. Sånne praktiske ting som gjør livet litt koselig. Tenke at det har jeg fortjent.
Hvis jeg ikke selv forsøker være god mot meg ,og tar vare på meg , hvem gjør det da?
Sagt på en annen måte så kom jeg fram til at jeg ikke kunne sette livet mitt på vent fordi jeg ikke levde sammen med en partner. Skjønner?Jeg er ikke ensom selv om jeg våkner alene i senga om morgenen, eller går og legger meg alene i den. Jeg er ikke ensom selv om jeg sitter her og blogger en fredagskveld. Det er ikke noe likhetstegn mellom å være alene og ensomhet.
 Når alt kommer til alt er vi alle alene.


08 november 2012

UNOTEN !

 


 
Perspektiv helt gratis for den som kan gå lettet fra k....undersøkelse.
 Skjebnen er ikke å være av dem som ligger i sengene og blir fraktet rundt mens slagene står om livet.Det er stor lykke å kunne gå og ta storrengjøringa fatt. Virkelig skure ut av krokene. Slikt passer i solstemt vær. Alt er mye lettere når sola skinner over livet.
For at oppturen skal kjennes komplett forbanner man seg på å aldri,aldri, aldri ta hverdagene for gitt mer.  Ha de store perspektivene som handler om liv eller død litt lenger fremme i bevisstheten.
Tenke positivt og finjustere klangen.
 
Jommen sa jeg.... !
Oooooops, så sitter en der og oppfatter at det har skjedd igjen.
 Den han sneket seg inn og du har ikke en gang sovet på vakt.
Likevel er den der igjen i all sin ustemthet.
I vantro lytter du til den;...Unoten!

Hva var det mørket jeg skimtet i  blikket ditt forleden?
Hvor kommer denne ustemtheten fra?
Jo, for du har hørt den før, men trodde virkelig at denne gangen skulle det bli annerledes.
Toner eller unoter går ikke ut på ett fett.
Når den er der er den der.
Hvem vet hva som bor i et menneske?
 "Løft ditt blikk, og løft ditt beger. Hjertet er en ensom jeger."
Strengene må strammes til enda en gang, den snek seg inn denne tonen.Unoten.


Synnøve Sætrum
 


07 november 2012

FORWARD...


Foto: Fra NRK's nettside
 
I mitt knøttlille hjørne av verden sitter jeg og ser Obama framføre takketalen sin direkte.
Opplevelsen er fin selv for meg som ikke er amerikaner.
I Amerika dette landet som har vært en del av bevisstheten min hele livet, har jeg aldri vært.
 Likevel er det slik at mye kommer derfra, og den som ikke lever i vakum blir påvirket på godt og vondt. Slett og rett ville det vært idiotisk av meg å hevde noe annet.
 Om jeg  noen gang kommer til USA vil tiden vise.
Det hender noen av oss venninnene snakker om en tur til det store eplet. 
Enkelte sier meg at med min reiselyst og nysgjerrighet på verden går jeg glipp av noe hvis jeg ikke drar. Gjør jeg det tro?
 
Jeg er fortsatt i tenkeboksen...
 
 Mens det har lysnet litt utenfor har jeg tidvis følt meg løftet av Obama's ord.
Når han snakker om håp for framtiden og styrken i håpet kjenner jeg ordene igjen.
 
Den som ikke har håp, har ingenting.
 
Synnøve Sætrum
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

06 november 2012

SAMME HVA EN GJØR SÅ HAR EN RUMPA BAK...


Det er lov å gjøre det en  orker og forsøke la være den selvbebreidende tonen selv om det ikke blir så mye som ønsket den gangen livet var nytt, mulighetene uendelige og alt var i hundre.
Alderen er en størrelse man kan tillate seg å glemme i livets navn...
 Den som er glad og tilfreds med livet akkurat som det er fortjener ikke høre;
-"jeg trodde du var syk".  En kroniker er alltid syk for f.... 
Sådanne har gode og mindre gode dager.
Godt humør, eller mindre godt humør. 
Kronikere kan stortrives i sosiale sammenhenger når dagsformen er inne, og etter hvert lærer de å overse at noen mener det uhørt for en syk. Det nytter ikke ta seg ad notam den som måtte mene at man hadde hatt godt av å komme seg ut når man ikke stiller.
Nettopp på grunn av kronikken... Skjønner? Å svare på spørsmålet om hvordan man har det er håpløst. Hvordan man enn vender på det er det femti-femti sjangse for å trå feil. Det blir for positivt eller for negativt. Siden den som spør mange ganger har gjort seg opp ei mening om svaret. I den betydningen at interessen egentlig ikke er til stede. Det handler stort sett bare om en uttrykksmåte eller generelt ubetenksomt snikksnakk. Forklarer eller forsvarer en hva en gjør i enhver situasjon er en sikret å bli gjenstand for diskusjoner en sjøl ikke deltar i.
Det er loven om tingenes iboende faenskap, eller samme hva en gjør så har en rumpa bak. Prikken over i-en kan en være sikker på blir funnet av den som ikke har kronikk-problematikk som en del av livet. Løsningene finnes alltid hos den som er frisk som en fisk. Ikke sant?

Synnøve Sætrum









Y T R I N G S S T E D E T: Jeg skal ikke legge så mye ut om hvordan livet mit...

Y T R I N G S S T E D E T: Jeg skal ikke legge så mye ut om hvordan livet mit...: Jeg skal ikke legge så mye ut om hvordan livet mitt var før, men jeg kan si så mye som at jeg levde slik at jeg til slutt fant livet menings...


Siden denne teksten jeg også hadde glemt er blitt lest fem ganger denne dagen legger jeg den ut på nytt...

Kunnskap setter fri...


 
 
Jeg sitter her og kikker på min Buddha fra et hellig sted i Tibet.
Jeg har båret den på meg alle dager siden jeg fikk den i gave for noen år siden.
Min overbevisning er at den har positiv effekt på mitt liv.
Ordet Buddha har opphav i pali og sanskrit, og betydningen er "en som har våknet".
Verbet "budh", betyr "å våkne" , "bli opplyst" eller "begripe".
Ordet viser altså ikke bare til Siddharta Gautama, men enhver som når innsikt om livet og verden og på den måten oppnår frigjøring fra Samsara og når Nirvana.
 
Kortversjonen er at Siddharta Guathama levde 536-483 f. Kr. Han vokste opp som indisk prins, giftet seg seksten år gammel og fikk en sønn. Tjueni år gammel ga han avkall på verden for å finne meningen med livet. Han klippet av seg håret, byttet fyrstedrakten med asketens klær og forlot palasset, familien, rikdommen og makten. Som erimitt praktiserte han omflakkende tilværelse. Da han var trettiskeks kom han til Bodh-Gaya hvor han satt under et fikentre og mediterte. Etter lang tids meditasjon oppdaget han De fire Edle sannheter og Den åttedelte veien. Med andre ord prinsippene som styrer livets gang og som dermed gjøre det mulig å nå åndelig oppvåkning navngitt ved Dharna eller Buddhadharma. I denne sammenhengen har ordene betydningen "lov" og "sannhet".Buddha oppdaget de fire edle sannheter som i prinsippet sier følgende.
Dukkha, den første edle sannhet sier at alt verdslig liv er utrilfredstillende, splittet og innebærer lidelse. Samudaya, den andre viser at årsakene til lidelse er innbilning, forutinntatthet, grådighet, hat, arroganse og misunnelse. Nirodha, den tredje påpeker at enden på lidelsen er Nirvana. Til sist viser Magga, den fjerde edle sannheten at veien ut av lidelsen er 'Den åttedelte veien'.
 
Fullkommen forståelse eller perspektiv innebærer for den enkelte at man forstår de fire edle sannheter. Dette er den første delen av den åttedelte veien.Den andre er riktig tankemåte. Noe som vil si at man beslutter å ti avkall på fiendtlighet for å fremskape harmløshet. Riktig tale, er den tredje veien som vil si at man snakker til andre vennlig og sannferdig. Man skal avstå fra løgn og snakk som setter to mennesker eller grupper opp mot hverandre, samt fornærmende taler og tomsnakk. Den fjerde er riktig oppførsel som betyr å følge de fem retningslinjene for etisk livsførsel.Femte del av eien er riktig levebrød. Hvilket betyr å leve av et harmløst yrke. Man skal for eksempel ikke være svindler, leiemorder eller tyv. Riktig bestrebelse er den sjette delen. Det betyr at evnen til å være entusiastisk og utrettelig i sin bestrabelse på å nå de andre syv måelene. Den sjuende vei oppfordrer til riktig sindighet. Noe som innebærer evnen til å være nøytralt oppmerksom på sine egne tanker og handlinger her og nå. Åttende del er evnen til å konsentrere seg om en enkelt ting over lengre tid.
Den åttedelte veien består av meditasjon for å utvikle Sila, som betyr mental og moralsk disiplin.
Buddhismen har utviklet seg i flere ulike retninger, men fremste målet er å overvinne denne verdens lidelser ved frelse gjennom opplysning. Mahayna (den store vogn) er dominerende i Kina, Korea og Japan.Denne retningen går langt i oppfattelsen av Buddha som verdens frelser.
 Therevada (de gamles lære) som eneste overlevende skole av Hinaya (den lille vogn) er sørlig buddhisme. Den oppstod i Sri Lanka og innlemmer elementer av hinduisme og lokal tro. Denne retningen er dominerende i Thailand, Burma, Laos og Kambodsja. Hiayana mener den enkelte bare kan nå Nirvana ved egne anstrengelser.
 
Det er dette med å nå opplysning, eller for meg kunnskap gjennom meditasjon som gjør buddhismen så tiltrekkende. Jeg tror på kunnskap, og kunnskapens muligheter til å sette mennesket fri. Samtidig vet jeg at jeg har ufattelig lange veger og gå om jeg skulle bli en opplyst. Ingen tvil om at denne dama lar sine begjær styre rett som det er, og mot bedre vitende.
Det er bare å kjenne litt etter...Akkurat i dag krangler foten.
Kunnskapen om årsakene kunne satt meg fri, forutsatt at jeg ikke, som det mennesket jeg er stadig vekk handler mot bedre vitende. Jeg stikker stadig hodet inn i vepsebolet og håper jeg ikke blir stukket. At resultatet skal bli et annet... Akkurat denne formiddagen har jeg ytre symptomer på indre tilstander. Dvs. nyrene har gitt beskjed om at de fortsatt er en del av kroppen.
 Straffen for å ta inn feil type mat melder seg omgående.
Feil er feil, og for mye av det gode er for mye av det gode.
Her forleden kunne jeg ikke la være spise en kjempeporsjon fantastisk svinesteik med alskens nydelige hjemmelagde tilbehør og sauser. 
Hadde jeg holdt meg til tilbehøret ville ikke noe skjedd.
Da ville jeg ikke sittet her med verkende ledd.
Jo, kunnskap setter fri: Om man bare benytter seg av den....
 
Synnøve Sætrum
 
 
 
 
 
 
 

05 november 2012

HVA SÅ ?

Egon Shiele "Sittende kvinneakt"

 
 
 
Heldig er den som opplever å kunne elske uten forventninger...
Kjenne den gro...
 
Kravløse øyeblikk 
er ikke alle forunt
Kjærligheten går i døden for noen...
Andre elsker enveis...
 
Hva så? 
Store følelser er ingen skam
Den er rik som kan elske.
Gjengjeldt eller ikke.
Skam finnes ikke i kjærligheten.
 
-Den ene lettere enn den andre, sier du!
 
Hvem kan måle kvantespranget?
 
 
Synnøve Sætrum

ØSTENFOR SOL

 
 
angst for å miste
området deg burde være varig verndet
alt annet synes som uansvarlig atferd
amigo grande
du må da vite
 
følelser må næres ekstra
i dager med varsel om storm
utrygge regnbyger og snø til fjells
 
langt østenfor sol
ferdes ikke den
som regner bort i fjæra
 
Synnøve Sætrum

DEN VINTERKOMATØSE TILSTANDEN...

 
Marked ved Wat Karon, Phuket, november 2011. Foto: Synnøve Sætrum
 
 
Komatøse dager ja..
I vintermodus ventemodus ja...
I fjor var jeg allerede på tropiske breddegrader i november...
Enda så lang livserfaring jeg har når det gjelder håndtering av mørketid, hadde jeg glemt hvordan den setter meg helt ut. Ved avreise i fjor hadde jeg ennå vinteren 2010-11 friskt i minne.
Denne våren og sommeren har jeg flytt på lys og krefter opparbeidet gjennom nesten fem måneder i Thailand.Virkelig virkelig virkelig hadde jeg håpt dette ikke skulle inntreffe igjen denne vinteren. Med friskt mot satset jeg på og skulle kunne stå oppreist gjennom hele vinterperioden 2012-13. Jo da, det blir som å stikke hånda inn i flammen mot bedre vitende. 
Jau jau. 
Sånn er det når en ikke er i hundre.
I de gode periodene er medisininntaket nesten eneste påminnelse om at en er kroniker.
Ellers føler en seg langt fra syk og svak og dårlig bak. 
Denne gangen skal alt bli annerledes tenker jeg optimistisk.
Tror at jeg er en evighetsmaskin som bare kan holde det flytende på viljen alene.
 
 Jeg sover og sover og sover men er likevel ikke uthvilt.
 Bare enda trøttere.
Våkner sånn rundt tolv om formiddagen, og har ikke snudd døgnet.
 Kroppen har bare utvidet soveperioden.
Går til sengs en god time før midnatt, men sover.
Sånn går ventedagene.
 
Mandag formiddag sitter jeg og dagdrømmer om et thailandsk wat(tempel)
Thailandske buddhistempler består av mindre eller større kompleks bygninger og monumenter innafor et område. Variasjoner finnes både i alder og stil.
Et wat har en rekke funksjoner i lokalsamfunnene de finnes i. 
I noen bygg finnes de fastboende munkene, eller pilegrimer. Noen steder foregår religionsutøvelser, møter, undervisning.
Kremering og oppbevaring av relikvier har også sin bygning.
 
Jeg har opplevd mange markeder ved wat.
Tydelig samlende punkt i samfunnet og samfunnslivet.
Mat og mye annet blir omsatt i små boder inne på det enkelte tempelområdet.
Bot er den bygningen der de nye munkene ordineres, og dermed den viktigste i området.
En bot omgis alltid av 'bai sema' (åtte grensesteiner).
Forsamlingshallen for munker og andre som kommer for å overvære abdajter heter Vihara og ligner arkitekturmessig bot-en, det som skiller er grensesteinene.
Som man som oftest både kan se og telle.
Templene har ofte et Chedi (Stupa) hvor Buddha-relekvier eller asken av fremstående personer oppbevares. At slikt finnes på området er ofte hovedgrunnen til at tempelområdet anlegges akkurat på det stedet. Fra de aller fleste wat hører en klokker ringer for å samle munkene til bønn ettermiddagstid. Når solen går ned gir klangen magi.

Åh.... ja akkurat det er nydelig, og jeg gleder meg enormt til å høre det igjen.
Biblioteket(Ho Trai) reises vanligvis i en liten dam eller på en hevet plattform for å holde manuskripter unna de skadene teremitter eller andre kryp kan påføre.
De som kjenner meg kjenner også mitt noe anstrengte forhold til kakerlakker.
Møtesalen for legfolk bærer navnet Sala Kanprien.
Krematoriet som oftest er en av templenes viktigste inntektkilder finnes i de fleste tilfeller i en høy tårnlignende bygning. Ofte med vakre utskjæringer og dekorasjoner.
Alle wat er alltid åpne for den som vil gå inn.
Jeg sørger alltid for å være sømmelig kledt og å ta av meg på beina først.
Sånn er det forresten ved en god del forretninger og andre steder i Thailand.
Man følger skikken og setter skoene utenfor på trappa.
Det blir satt pris på enten det handler om privathus eller forretning.
 
Ja, det sitter jeg og tenker på og dagdrømmer om her halvegs til Setesdalen en tidlig mørknende ettermiddag i november 2012. Klokka viser bare 15:37, men dagslyset er i ferd med å forsvinne.
Det betyr at jeg snart beveger meg inn i den vinterkomatøse tilstanden. Kommer ikke utenom.
Blir bare enda en tanke mer kraftløs om jeg bruker det lille overskuddet jeg har til kamp.
Mørket sluker all energi, og jeg blir sittende med mine tente stearinlys. 
Sjelden kommer det noe besøk. Folk har det travelt med arbeid og sine liv.
Dessuten bor jeg visst for langt utenfor rekkevidde til og med for bil. 
Et underlig trekk ved tiden vi lever i er at mye av sosial kontakt foregår på såkalt sosiale medier. Jeg stiller meg stadig spørsmålet om de virkelig er det.
Er det sosialt å redigere og rapportere tilværelsen i cyberuniverset?
Jeg funderer litt på hva framtidige samfunnsforskere vil si om oss i denne tidsalderen...
Fantasien stopper litt opp, men jeg er ikke sikker på det blir et samstemt halleluja over fordums lykkelige tider for menneskeheten. 
 
 Her ved bordet siger mørket på og ganske straks leser, skriver, spiser og drikker jeg litt før jeg igjen går til sengs et par timer før midnatt.
'Forbrytelsen' på NRK1 topper nok mandagskvelden min.
 
 På vent!
Komatøst vent!
Vintertider er også livet!
 
Synnøve Sætrum
 
 
 











Mauritius er et sydhavsparadis. Japan er Japan.


Ja sånn er det. Mauritius er et sydhavsparadis. Japan er Japan.
USA er USA, og Danmark er det deilig å være norsk i.
Uansettt så har Ytringsstedet oppslag akkurat i de landene nå i denne formiddagen.
Jeg vet mye mer om både Danmark, USA og Japan enn Mauritius.
Hadde det ikke vært for at jeg leser statistikken her på bloggen hadde tanker på sydhavsparadiset aldri streifet meg. Ikke Japan heller.
 USA tenker jeg på fordi det er valg, og jeg håper den sittende presidenten får fornyet tillit.
Hvilket jeg tror må være bra både for verden som sådan og det amerikanske folket særskilt.
Danmark har jeg i tankene hver eneste dag, og det er mange mange personlige grunner til det.

Mørket tømmer meg helt for krefter disse dagene.
Har fått presset meg ut på beina en halvtime denne formiddagen og det er det. 
Bedre enn ingenting, men alt for lite.
 Oppvåkningen fra dvalen kom klokka litt før tolv, og jeg lurer på om jeg må begynne med vekkeklokke igjen for å tvinge meg ut av dyna.
Men , på annet vis befinner livet seg på vent etter sol og varme.
Lys og bevegele. Sunnhet og sinnsro.
Komatøse dager kun som teoretiske størrelser.
Jo jeg gleder meg til avreise...

Ha god mandag!

Synnøve Sætrum

04 november 2012

KAEN PHED PED YANG


No

Over meg har eg ein kveldshimmel
full av drivande skyer,
Solens Eventyrslande.

Utbreidd for mitt syn
ligg eit stort landskap
under vekslande spel
av lys og skugge.

Somt i landskapet er klart synleg.
Anna ligg i skugge.
Skulle gjerne sjølv
dytte meir inn i skuggen.

Men nei.
Lat lyset løfte fram
også det ein ønskjer ikkje var der.
Alt var livet.

Kva er stort, kva er smått no?
Klarast i minnet
står tider og stunder
da ein heilt og fullt
kjende ein var til.

(Halldis Moren Vesaas, frå Livshus, Aschehoug 1995)

 
 
Angsten krydrer livets saus.
Reiseforventningsangst.
Flyskrekkangst. Klamresegtilåkontrolleredetenslettikkekankontrollereangst. 
Ei stram klo i bryset.
Hyperventileringspust.
Hjertebank.
Fysisk og psykisk uro. 
Undertegnede er sterkt til stede i livet og tiden.
Kom maktesløshet og treng deg på her skal du motstand finne!
 
  Gi seg ende over.
Gå i kne.
 Smake på de sterke sidene av livet.
Kaeng betyr 'med krydret saus'.
Typisk thailandsk rett som tjener som basis for et utall mer avenserte retter jeg ikke har sjangs å huske navnene på.
Hjernen blokkerer aldri så lite.
 Forventningshukommelsen husker at det smaker.
Kaen phed ped yang har opprinnelsen i midten av Thailand. Smakstilsetninger er chilipepper, nam pla og koriander.
Fugl, svin eller oksekjøtt er med sammen med risen og noen ganger hardkokte egg.
Det smeller mot ganen, og svetten pippler ved tinningen.
Ter seg som angsten på sitt sterkeste.
Begge binder øyeblikket, men svinner hurtig med skyggene.
Til sin tid og sitt sted.
 
Ka Phun Kaa !
 
 
 
 
 
 
Synnøve Sætrum

Å LA DEN EN HAR KJÆREST FLY...

 
-Du må slippe taket!
-Du må slutte kontrollere !
-Du må tillate den aller kjæreste benytte vingene sine og fly selv!
 
Ja, det sa min kloke venn og så alvorlig på meg. Det var sant, og det hadde ikke slått meg på den måten. Jeg vet ikke hvordan andre har det sånn helt eksakt, men tenker jeg ikke er så spesiell i denne saken heller. For det handler om å være mor til godt voksne barn og la dem leve sitt eget liv uten bekymringer for hvordan de har det, hva de gjør eller ikke gjør og så videre.
 
-Du må klippe navlestrengen!
 
Vel, bokstavelig er det ikke for akkurat det skjedde flere tiår tilbake i tid, men jeg skjønner hva hun mener. Hvordan vet jeg ikke riktig enda, men jeg vet samtidig at jeg stoler helt på at arvingen kan fly. Er voksen, fornuftig og på alle vis et skikkelig menneske.
I denne bekymringssaken er det mor som er umoden.
Jeg visste ikke at det lå så til de grader i min natur å være mor med alt det det medfører.
Men, sånn er det:
Å være mor er det viktigste i livet.
Ingenting kan måle seg opp mot det.
Morsrollen er med en hele livet, og kanskje er den vanskeligste delen ved den nemlig å la den kjæreste en har fly...
 
Ha god søndag.
 
Synnøve Sætrum