VÅRSANGEN. . .

 

 

Den synger i meg vårsangen.

For det nærmer seg nå.

Det er like før isen går alle steder.

Mektig og befriende.

Kjenner på stor frihet når det hvite elementet slipper taket.

Gode dager i sikte. Blomstring. Graving i mine små bed.

Planting inne. Drive fram stiklinger som kan tåle barskt norskt vår- og sommerklima.

Nye Ipomoea Tricolor skal etter hvert pryde mitt nå tomme espalier. De vite klatrerosene skal strekke seg enda mer. Jeg skal grave og ordne sommerhekk av jordskokk. Satte nettopp ut løkene fra påskeliljene som har stått på bordet. Så får de videre liv til neste år. Herlig. 

 

Man skal ha noe å glede seg til. 

I min statistikk, som er høyst uforankret i vitenskapen må det jo nå bli en vår og sommer vi sjelden har sett maken til. Ikke sant? Er det ikke slik at det skal være balanse i regnskapene? Jeg liker i alle fall å tro det og være optimistisk med tanke på tiden som kommer.
Gleder meg uforbeholdent i det minste til det motsatte er bevist...

 

Får armer og bein ut og opp. Jeg løfter doble serier med manualene.
Smiler, er fornøyd til tusen.

Tro på meg sjøl aldri så lite, nei mye mer enn for bare ei uke siden. 

Kommet meg ut på tiltakssida, og fått nesa opp fra vinterdvalen.
Jeg vet at været har holdt meg for narr lenge nemlig.

Beundrer svarttrosten og dens fantastiske herming etter stort og smått der den sitter og hakker på maten jeg har hengt ut. Den som kan beundre en slik en trenger ikke noe annet der og da.
Jo, det er løfter om vårens snarlige komme i sangen fra den karen.

 De fjærkledte har hatt det enda verre, og forvirringen over denne langstrakte fimbulvinteren har garantert kostet noen av dem livet. Jeg har hørt protestskrikene over snøen som falt her forleden.
Nattefrost og niks mat noen steder er ingen spøk for skapningene som er avhengig av nettopp det! 

Metervis med is over spisskammerset kan ta livet av selv den tøffeste. Maten er jo hele føda!

 

Jo, da jeg vet det er venner i Nord-Norge som synes undertegnede er blitt sutrete, men nå er jeg jo en gang bevisst klimaflyktning. Kristiansander i store deler av min sjel også og "kan ikke si æ liår de hærre no særli" ... Mistrivselen melder seg nemlig fort og blir en kronisk tilstand for henne hvis kropp og sjel er ekstremt overfølsom for kaldt, rått og trått klima. Sånn er det bare og har fortonet seg slik i mange uker. Bagateller i verdens elendighetsperspektiv, jeg vet det også.

Forandrer likevel ikke at kroppen stivner og kulda sitter i skjelettet.

 

Men, i dag kjennes alt så meget bedre. For nå er det vår her i byen!

Og skulle alt slå til med motsatt fortegn sånn værmessig sett, så har man da sikret seg et par uker ved Egeerhavets strender. Solens øy er ikke sunket tilbake i havet ennå.
Så glad er jeg for det at jeg synger den en gang til "Nordaførr Vårvisa". Det er sangen sin det !

 

Synnøve Sætrum