28 mars 2015

FLYSKREKK OG VÅR....GOD PÅSKE !

'
Foto: Synnøve Sætrum


 Jeg har ikke KVIKKLUNSJ siden jeg er diabetiker alle dager.
Derimot har jeg det veldig veldig koselig her jeg har funnet et kjøkken et sted sør i landet.
Har gjort øyboer av meg siden jeg trives best i åpne landskap.  
Den store utenlands reisevirksomheten er over for ei stund. 
Jo da, jeg skal besøke Hellas før fanden får skoene av, det er ikke det.
Skryte på seg for mye ville være ukledelig, eller kanskje direkte løgn.
Her på Ytringsstedet har jeg mer enn en gang uttrykket min kjærlighet til greske øyer og thailandsk varme. Slikt beriker reisen gjennom livet. Jeg elsker å reise og gjør det så ofte jeg kan.
 Europa er fylt til randen med eksotiske reisemål, og Norge med.
Nå når vinteren er helt på slutten og den lyse tida er tilbake trives jeg hjemme.
Linerla er kommet, og sisiken også.

Flyskrekken min har blomstret denne uka. 
Den grusomme flystyrten i de franske Alpene pisker opp stemninga her i gården.
Tragisk, veldig tragisk for alle som gikk ut av tiden, og alle som sitter igjen med sjokk, sorg og savn.
Brutalt ugjenkallelig for dem som ble rammet. 
Det endrer ingenting  at de som kjenner flysikkerheten og systemene hevder at man ikke en gang løper en kalkulert risiko ved bruk av fly som fremkomstmiddel.

Det er midt i de fatale flyulykkene flyskrekken min sitter.
 I det jeg har gått opp trappa, satt seg i setet, festet setebeltet er kjenner jeg meg maktesløs,maktesløs, maktesløs. Jeg føler meg utsatt, sårbar og uendelig liten der jeg suser mellom himmel og jord.
 (Noen ganger hyperventilerer jeg og lokker rapen opp ved hjelp av store slurker kullsyre.)
Nei, det er ikke rasjonelt,Å slippe kontrollen er en krevende øvelse. Illusjonen brister i det motorbrølet er et faktum, og det hater jeg. Noen illusjoner er så gode å ha. Ikke sant?
Slippe kontrollen må jeg gjennom hver eneste gang hun setter seg i en Airbus eller Dreamliner. 
 Posttraumatisk stress-situasjonen kaller psykologen det.
 Siden jeg har opplevd ei nødlanding ikke så lenge etter take-off hender det jeg gjenopplever følelsene i det flyet stiger mot marsjhøyden. Tretti tusen fot er høyt.
Vel:Jeg har sett både kaptein og andre-pilot forsøke finne kilden til røykutvikling. 
Helt rolige og profesjonelle var de, og ga god informasjon om hva som hendte under vegs. 
Vi var heldige og ble satt trygt ned på bakken i Tyrkia.Noen timer seinere dro vi resten av vegen til Gardermoen i det samme flyet.Redd var jeg ikke, det er kommet seinere. 

Jo, jeg har opplevd uvanlig situasjon i et fly. 
Ikke hyl og skrik og slikt, det ble derimot helt stille. 
Jeg var livredd. 
Ba mine bønner til min høyere makt, og håpte på det beste. 
Klamret meg til livet og alt som er i meg.
Tenkte tanker om hva jeg måtte si og gjøre når jeg kom ned.
Døgnene etterpå var jeg temmelig i vakuum,og jeg måtte etter hvert oppsøke psykolog for å bearbeide det. Ingen skam å benytte seg av fagfolk.

Spørsmålet er og blir om erfaringen skal styre bevegelsesfriheten min?
Så langt har jeg valgt se dødsangsten i hvitøyet og kommet meg ut på tur. 
 Jeg elsker å være til, og reisene beriker.
Egentlig er det jo magisk å fly, og vi som lever i denne tidsalderen har unike muligheter.
Dog flyr jeg ikke for moro skyld, men for å nå steder et stykke vei fra Norge.

 Orker jeg en langdistanse til Asia, eller står jeg over?
I evighetsperspektivet er ikke elleve timer mye, men kloden er diger.
Kan jeg klare komme meg ut på tur og leve livet hjemme "bare"?
Jeg føler sterkt for greske øyer og thailandsk varme, men er også en god gammeldags heimføing...
Har flyttet til et sted snøen etter sigende ikke skal kunne hemme meg så mye.

Det våres,et faktum jeg elsker.
 Når jeg våkner hører jeg at fuglene er tilbake. 
 Jeg skal reise i mitt liv her hjemme i Norge.
Takknemligheten kjennes sterk disse dagene.
Personlige privilegier står i kø.
Ingen brudd i rekkene og det føles som jeg får atskillig mer enn jeg gir.

---

Mads Gilbert og Kronprins Håkon har kastet seg ut i media og retter søkelyset mot skredfare i fjellet. På "varsom.no" finnes skredvarslingen, sier tronarvingen. 
Påskefjellet har helt tydelig snø. 
Troen på å overleve snøras er svært overdrevet, sier Gilbert. 
Moralen må være å holde seg vekk, sier jeg.
Jo da, jeg hører hordene protestere.
Mange elsker hytteferie på snøfjellet og det er greit nok for meg bare jeg slipper.
Undertegnede har ikke hatt ski på beina de siste fire vintre, og  blir neppe tatt av snøen dette året heller. Skal jeg tro de som har peiling er det med snøskred som med flystyrt. Ulykken inntreffer ikke så ofte, men gjør den det først er oddsene for å stå det over heller elendige !

God påske !

Synnøve  Sætrum

08 mars 2015

STOPP REGJERINGAS ANGREP PÅ KVINNERS RETTIGHETER !


GRATULERER MED DEN INTERNASJONALE KVINNEDAGEN !

DEN ER EN KAMPDAG, OM NOEN HAR GLEMT DET.


Stopp regjeringas angrep på kvinners rettigheter. . .Kikk litt på dette her... meget ung dame... Foto: Synnøve Sætrum

JEG FEIRET DAGEN I HOVEDSTADEN. I ÅR VAR DET 100-ÅRSJUBILEUM.

Synnøve Sætrum

07 mars 2015

.....


......




Lykkemaksimering i gitte situasjoner gir sakte kvelning...
Rasjonaliteten dreper kjærligheten...

Inget begjær, ingen kjærlighet næres av det rasjonelles flamme...





Synnøve Sætrum

05 mars 2015

PERISTYL



I min uros stille stunder, når landskapet er en strålekrans av liv og drømmen bare en drøm, har jeg, å min elskede, skrevet denne underlige boken lik åpne porter mot et forlatt hus i enden av en allè.
For å kunne skrive denne boken har jeg plukket alle blomstenes sjeler, og av all fuglesangs flyktige øyeblikk har jeg vevet evighet og stillstand. Lik en veverske satt jeg ved mitt livs vindu og glemte hva jeg levde og hvem jeg var. Der har jeg vevet av det fineste lin, og i det svøper jeg min lede inn, rede til å legges på taushetens alter.
Jeg tir deg denne boken fordi den er vakker og verdiløs. Den har ingenting å lære bort, forfekter intet, vekker ingen følelser. Den hverken befrukter eller skader, men er en bekk som renner mot en avgrunn av aske som spres av vinden. Jeg har lagt hele min sjel i denne boken, skjønt jeg tenkte ikke på den mens jeg skrev, bare på meg som er trist og på deg som er ingen.

(Fernando Pessoa, "Uroens bok")

E DU NORD?


03 mars 2015

REISEBREV 2014....

2015.
JANUAR:

Godt nyttår.
Blanke ark med tastaturer til.
Den er heldig som kan kikke tilbake og glede seg til ei framtid.
Det er mye å glede seg over, godt blandet med verdens elendighet.
Kommer ikke utenom, og særlig ikke i disse dager.
Triste, veldig triste dager med angrepene på ytringsfriheten.
Jeg tenker på alle de som har mistet livet med blyanten eller i hånda.
Terroren er feig, den er grusom og den går diktaturets veger.
Så gjelder det å ikke tvinge seg selv til å skrive eller mene noe om det.
Det er jo nettopp det som er agendaen. 

Vinterregn sør i Norge hvor jeg sitter.
Jeg er trøtt disse dagene, og litt usikker på om jeg kan greie denne siden av kloden disse månedene.
Har bestemt meg for å prøve igjen, og slår meg foreløpig til ro med at veien blir til mens jeg går.
Slik er det utenfor kransen av greske øyer for tiden.

Vientiane, Lao PDR Foto: Synnøve Sætrum


Rawai, Chiang Mai,Pitsanoluk, Kon Khaen i Thailand.
Vakkert land på så mange måter, og her jeg stirrer ut på regn og gråvær er det lett å innrømme lengselen. Kikker innover og tenker det ikke er siste gangen jeg besøker det fordums Siam. Om livet og Gud vil. Den andre siden av den store verden er blitt et sted i hjetet her i min lille.
Laos med Vientiane og Luang Prabang. Vientiane er den stilleste hovedstaden jeg har vært i. 
Sinnet mitt fylles av gater og steder jeg gjerne skulle sett sammen med flere mennesker jeg elsker.
Luang Prabang ved Mekong kommer jeg aldri aldri til å glemme. En skjønnhet jeg gjerne skulle seilt til, akkurat på den elva. Hvem vet? Kanskje en gang, kanskje ikke. For meg en vakker drøm.

Foto: Synnøve Sætrum

Mekongs vei gjennom tropelandskap.
Breddene med elefanter, små hus, trær, fugler, mennesker, bøfler er  fantastiske minner som fyller tankene med stor glede. Orkideer, banantrær, kokospalmer, mangrover.
 Små sådanne for meg som ikke har vært i den store skogen ennå.


Ved Mekong. Foto: Synnøve Sætrum

Vietnam. Hundre millioner motorsykler på en gang.
 Vandringer med livet tilsynelatende som innsats, men jeg overlevde. 
Innsjøen.Restauranten der vi en regntung kveld spiste underlig luksusmat og ble spilt for.
"Kom mai du skjønne milde".
Jeg lo av absurditeten, måtte ta meg kraftig sammen for ikke å miste ansikt. Det viste seg at byen hadde besøk fra det norske monarkiet de samme dagene...
Sykkeltaxi med opiumsrøykende sjåfører.
Kanskje det er derfor de holder ut det evigvarende brølet fra trafikken.


MARS 2015:



Foto: Synnøve Sætrum


Halong Bay.
Båttur for seks peroner i to netter og tre dager.
Vakre, skjønne fjell og klipper. Sterke farger.
Og ei mange titalls millioner gigantisk grotte av dryppstein som høydepunkt.
Nedturen var alt søppelet som lå og fløt på vannet. Grelle, veldig grelle bevis på masseturismens nådeløshet. Forferdelig forsøpling av dette stedet som står på vår felles liste av den kloden vi skal gi videre til dem som kommer. Tipper det stedet kommer til å miste turismen etter hvert.
Det var ille. Veldig veldig ille.



Hanoi.  Foto: Synnøve Sætrum


Det hele tok slutt i Hue.
Stedet som ble så angrepet under den forferdelige krigen.
Også der fikk jeg et innsyn og blikk på Vietnam, og sier jeg kan tenke meg andre steder en gang.
Når det ikke er så varmt. Jeg orker ikke den brennende heten.
Da jeg forlot Asia dryppet svetten så intenst fra panna at tastaturet her gikk fløyten.

4. april tok jeg flyet fra Ho Chi Minh byen til Athen.
Dagen etter befant jeg meg plutselig sittende mitt i hjertet av Syntagma, drakk rådyr kaffe og brukte flere dager i den greske hovedstaden til å sove meg på plass og vandre i gatene.
Mandariner, appelsiner og annet hang modne på trærne.
Likevel frøs jeg veldig. Etter måneder i tropene måtte kroppen finne seg omvendt til rette.
Rhodos og påskefeiring etterpå.
Det blir ikke glemt.

Så kom jeg heim 1. mai, til en virkelighet som ble tøffere enn jeg kunne forestilt meg.
Detaljene får være mine, men noen ganger er livet alt annet enn planke.
Dog er jeg nordlending i bunnen og står hain a...

Uansett: Tankene mine endret seg i takt med andre endringer.
Jeg bestemte meg for å reise i Europa ei stund utover høsten, og feire jul sammen med familien.
Fine dager, gode minner.

Nå sitter jeg et sted i Norge og skriver ferdig 3. mars 2015.
Reisen inn i dette året er for lengst i gang.

Fortsatt godt nyttår.

Synnøve Sætrum


BLA BLA BLA FRA NYDALEN...






Vi er enige om at perioden som er gått har vært krevende, sier Erna.

"Godt og konstruktiv samtale" sier statsministeren...
Vært gjennom krevende periode periode sier hun...
Diskutere mer i framtiden...

Siv Jensen sier at de står overfor utfordringen som er omstilling i norsk økonomi... Igjen!

Krf-lederen, Hareide, sier det har vært konstruktivt, og at samarbeidet skal bli bedre i tiden som kommer.Han snakker om informering og inkludering alle steder i det norske samfunnet...
Nevner "de svake gruppene", hvem han nå enn mener, i ei bisetning.

Venstre-lederen sier det har vært et bra møte, åpen og ærlig tone. 
De sier de får mest uttelling for dem.
Utslipp. Fattigdom. Skole.
Hun snakker om svær omstilling av Norge, et "grønt skifte"...

Salen spør om KRF-lederen fått beklagelse fra Per Sandberg?
Han opplever Siv Jensen ryddet opp, han svarer at de har hatt en god tone i dag.
At han vil fokusere på politikk og ikke på personkarakteristikker.

Budsjettprosess, sier Erna Solberg. Budsjettarbeid. 
Regjeringspartiet har ansvaret for helheten i budsjettet. Skattereformen snakker hun om. 
Er det den med at de rike skal få mer og de mindre rike mindre? 
Eller er det arbeidsgivernes situasjon hun snakker om?
Hva er denne skattereformen blitt til så langt for "folk flest"?
Ikke et kløyvsens kvekk om det....

Siv Jensen skyter inn at de fire partiene har vært enige om at dette var konstruktive samtaler. ..

Er sentrumpartiene knyttet tettere til budsjettprosessen enn før dette budsjettet?
Mer bla bla bla bla bla bla bla om hva som er vanskelig og hva som er felles.
De vil være litt føre var. Kanskje.
Så blir det spurt om hvilke områder som er disse vanskelige?

Bilavgifter.
Der er det satt ned et utvalg...

Regjeringen må få tenke først , skyter Solberg inn.sier 

Det blir spurt fra salen om løsning for asylbarna.
Ikke et ord om utvalg eller komiteer blir nevnt. Enda det er sårt tiltrengt med mer enn en. ...
 Statsministeren sier de ikke har snakket om dem. 
Ingen løsninger der.
 I følge henne ikke tiden og stedet. 

BLA BLA BLA BLA.... sier jeg.

SKAMMELIG SKAMMELIG SKAMMELIG

Synnøve Sætrum