Markblomster 25. april 11.. Foto: Synnøve Sætrum
Teppet av hvitveis brer seg mellom stammer og i grøftene rundt omkring her sør i landet...
Lett som melis eller nysnø,
men det er heldigvis ikke det det er.
Det er bare våren som har tatt plass.
Sågar nesten sommer i slutten av april.
Bjørka er kommet langt i å kle den grønne kåpa på,
og fruktrærne skinner nysminket både i hvitt og rosa.
Prakten speiler seg i alle de små isfrie vannene.
Kanskje det er for tidlig, eller på den andre siden så er det vel akkurat som det skal være. Dette året er det nesten sommer i april.
Klage skal man i alle fall ikke, bare livsnyte som best man makter...
Vi har jo hatt en vinter ,som startet presis 4. november med bunnfrost, og som varte til midten av mars.
(Ville bare holde opp en kontrast ,
om noen hadde kommet i skade for å glemme.)
Vanligvis velger ingen med vettet inntakt seg april. Ventemåneden over alle ventemåneder som den vanligvis er. Skittent og grått og trist er det meste som kommer fram når snøen går. Men en sjelden gang velger april oss i stedet. Det skal være godt over 60 år siden sist om jeg har fått det med meg på riktig vis.
Som nå i 2011.
Denne våren er det sånn.
Ekstremt sein påske, kombinert med ekstremt tidlig vår.
Herlig herlig herlig.
Det minner om sommer,
og for meg må det gjerne fortsette med det til langt uti november.
Ikke et ord skeivt om avvikling av vinter kommer til å høres fra denne bloggeren. Ikke et lite pip en gang.
Nix og atter nix,
her er det gavene fra Helios som dyrkes og tilbedes.
Dem og intet annet. Ligge på hodet i et bed og luke ugress, for det vokser som akkuat det i denne varmen.
Nok å henge neglene fast i.
Huden er blitt som av lær, og rendene under klørne er sorte.
Ikke av sorg men god varm mold.
Noen bedre?
Småbjørka tar den grønne kåpa på... Foto: Synnøve Sætrum
Samme dato i fjor var det ikke slik her heime.
Da var det kaldt og jeg pakket min kos og tok første flyet til solens øy. Rhodos, om noen ikke vet hvilken jeg mener.
Det vil si det første flyet som gikk etter askeskyene.
For i fjor "forsvant våren" i røyken fra Eiafjallajøkul.
(Greide jeg det riktig tro. Har ikke slått opp.)
Fokus ble liksom så helt annerledes.
Flyskrekken tok seg en smule opp, men mer rundt tankene om hvorvidt man ville komme opp i et mer. Noen sinne.
Pessimistene så for seg den europeiske økonomien i ruiner, sammen med et par hundre års uønsket istid. Jo, det var tider for tabloidene det... Ikke som nå, når man kunne boltret seg i all elendigheten norske bombefly forårsaker for sivile rundtomkring.
Men, det ser ikke ut til at det er noe tess.
Jeg mener, det er jo tross alt krig på ramme alvor.
Ikke bare et pressejippoooooo!!
"Oppdrag Afghanistan" på NRK i kveld, men den nystarta krigen da? Ja, for det er det det er om enn aldri så felles FN-resolusjon.
Bombefly bomber, og bomber dreper mennesker. Spiller det egentlig noen rolle hvem ofrene får dem i hodet fra? Resultatet blir jo det samme. Den som dør som sivilist har ingen muligheter til å få det som blir fratatt henne eller ham tilbake.
Det er ikke sånn krig fungerer.
I det hele tatt så er krig helt utålelig, og uforsvarlig.
Ok, der skrev man seg litt utpå igjen. Sånn går det noen ganger.
Våren som var ja:
Deilige uker i Ialyssos og Rhodos by, ble det
om enn litt for tidlig i sesongen. Askeskyene la seg.
Året som er i gang skal jeg ikke ha sagt noe om.
Resten gjenstår å se.
Grekofilien skal jeg ikke snakke om her og nå,
men merker at den setter inn sammen med sangfuglenes konsert.
Da jeg satt på verandaen i kveld var lufta tett av vakre toner.
Det er en fryd å leve når det sånn rundt dørene/ørene.
Var det opp til meg kunne man bare avvikle vinteren.
Jeg gråter ikke over minimalt med turer i skiløypa dette året.
Ikke halset jeg til fjells for å stå på dem i + 28.
Sjøen derimot, den har jeg studert nøyere fra svabergene i Høvåg påskeuka som gikk.
Stille og fint der ute før brølene fra alle båtene setter inn om en drøy måned.
Da er det ikke værende på Nattvigtangen.
Dessverre.
Sånn var det ikke bare for noen få år tilbake i tid.
På den tiden kunne man til og med overnatte under stjernehimmelen der ute. Hutre seg inn i soloppgangen sammen med den stillheten som bare finnes et stykke uti havgapet.
Men, nå som "alle" har så mye penger til bruk på båt er det enda flere utfordringer for landkrabber uten slikt eller hytte.
Bare følg i fotefarene mine en dagstur eller to, så skjønner du nok!
Sesongen på Fiskebrygga er også innledet i løpet av uka.
Det gjorde seg med solstrålene og hyggelig selskap noen ettermiddagstimer.
Jeg anbefaler ikke blåskjellene alle steder,
men på Hartmanns pleier de være edanes..
Der koker de dem ikke seige og daue...tvert imot.
Våren derimot, den lever og jeg anbefaler og anbefaler og anbefaler og anbefaler og anbefaler og anbefaler og anbefaler.
Jo, det knopper seg. Bare å henge på!
Nattvigtangen. Foto: Synnøve Sætrum
Synnøve Sætrum
