27 september 2011

Det er bare å putte posen i sekken...

Det er ikke det at hun ikke har prøvd livet på livet's premisser Fru Singlesen.
Hun har hatt det som mange andre kvinner trodd seg full av muligheter for evig. Særlig hva dette med mennene angår og gikk... De gikk og kom, og alltid en eller annen rundt neste sving. Ikke noe å styre med, hun var av dem som konstaterer det skal endel til for å få alle ting i klaff. Eller 'water' som det heter i balansekunstens tankegang... For det må balanse til om ting og tang skal gå. Akkurat det er det vel ikke bare fru Singlesen som har erkjent. Mange har det akkurat som henne her i verden. 
 Et eller annet sted på veien bestemte hun seg for at mangeltilstanden i livet ikke skulle kunne henges på størrelsen mann. De dukker jo alltid opp som kjent. 
 .
Så tenkte hun, og jommen sier man smør. For å si det på annet vis. Det ga seg en periode seg til å dukke opp beilere akkurat i det hun hadde tenkt den store nå-er-det-faen-meg-meg(og  bare meg)-og-nå-er-det-faen-meg-nok tanken... Livet mitt, er mitt tenkte hun.  
Når man utstråler jeg er meg selv nok skjer det noe med magnetfeltet.
Et eller flere utstyrte ser ut til å ville trekkes mot det, og helst rokke ved det...
Motivene er ulike, men likevel.
Fetisjer, hus på landet,ekteskap, kinky sex eller bare misjonæren. For ikke å snakke om alle dem som jogger rundt i skog og mark. 85% av samlede norske mannlige befolkning befinner seg ute i sola og oppe i trærne skal man ta nettdateprofilene på alvor.
Fru Singlesen tok etter hvert det hele med store klyper salt, fortsatte å gå sine lange turer i heia.
Det er forbausende få hankjønn på stiene rundtomkring.I det hele tatt har hun erfart det er forbausende få menn med mot i brystet og vett i panna. I alle fall vil de ikke vise det fram, når alt kommer til alt er det vanskelig å få en date utenom i cyberspace. Fru Singlesen har hørt rykter om at mange hankjønn sitter foran dataskjermen bare for å 'å nappe i løken' og drømme drømmer.
Hun vet ikke om det er sant, men undrer seg.


En sjelden gang dukker det opp et menneske på kafe eller langs bryggekanten.
Dating utenfor internett er hyggelig om interessene er en smule sammenfallende synes Fru Singlesen. Bare det at det er så sjeldent noe morsomt skjer.Vanligst er daten med null kjemi hvor man avslører løgner som handler om alder, helse, levekår eller sivilstatus. Underlig er det når mennesker som har levd mer enn femti år klistrer inn et foto av en fyr på 39 i profilen. Greit nok at man er sprek og hopper rundt i trærne, men man vil da bli avslørt i det man sitter ansikt til ansikt. Og typen 'slank' bør ikke ha problemer med å få plass på to kafestoler. Sier man man seg røykfri og måteholden ser det noe merkelig ut at vedkommede styrter nedpå fire halvlitere og må utenfor fire ganger for å røyke i løpet av første timen. Kanskje det har noe med nerver å gjøre, men hjelper det egentlig? Når typen på toppen av alt viser seg å være nyseparert singel på andre uka, men likevel så ferdig med siste forhold er det grunn til en viss skepsis. Det er ikke det at hun er så vanvittig kresen alltid, men det var det der med å leve utenfor mangeltilstandene. For det er faktisk det hun gjør Fru Singlesen. Jeg bare minner om det. Samme dama har ellers ikke uttrykt noe ønske om å dele på, sånn av og til ei eller annen helg. Selv om den godt utstyrte kjekkasen gjerne deler villig vekk. Fru Singlesen mangler ikke integritet, og forventer å være litt spesiell. Om man enn har nådd middagshøyden er det ikke noen tatiltakkefest på agendaen. Amorøse årer bruser heller ikke av snakk om opptjente pensjonspoeng og valg av aldershjem. Hallo, hallo, hun er da ikke femti ennå.  
 - Du er så storforlangende, sier den gifte venninna.
-Hvis du  er sånn kommer du til å forbli singel til du hopper i penalet, sier hun.
- Du kan ikke forvente å få både i pose og sekk i din alder. Fru Singlesen kunne ikke vært mer uenig: Det nemlig bare å putte posen i sekken, og vips...

Synnøve Sætrum

...'bare' er det slett ikke....

Det er deilig å våkne til solskinn over verden, lette høstfarger og vite at man bare kan gå ut og nyte det hele. Akkurat denne morgenen er alt på plass. Skavankene plager meg ikke nevneverdig. Undertegnede er helt utsovet, og alle hun kjenner er i water. Bare å ta i mot og takke, og holde seg i det gode her og nå. Selv om man ikke har funnet ut hvordan man merker tekst uten mus føles livet levelig. Bare å koste på, og ta i mot med takk hva enn dagen bringer. Filosofihjørnet i hjernen er inntakt, batteriene til fotoapparatet ladet og en tur i Latinerkvarteret kan gi nye perspektiver og gode motiver for den som ser.

Nyhetssidene er gjenkjennelige.
Startsiden.no slår opp hvor rike 'vi' er om et år også Bryste-seg-artiklene er på plass igjen.
Hovmod står for fall...
Munnhellet er ikke avgått ved døden så vidt meg bekjent.
 Det er bare drøye måneder siden terroren, og når jeg tenker på det synes det uendelig lenge siden.
 Noe er skjedd med tankegangen min, og det har tatt tid å la det synke inn. Også for den som ikke er ,'dirkekte rammet'. Jeg vet at mange mennesker lider og har opplevd store tap. Hvordan det er å være dem når oppmerksomheten stilner av kan jeg ikke forestille meg. Det blir for stort. Jeg har opplevd tap av et nært menneske på sjokkartet vis, men likevel er terror noe annet.
Rystelsene noe annet. 
Jeg ser fortsatt for meg både det ene og andre skrekkscenariet,
 og tenker på alle dem som opplevde det hele tett på kroppen.
Nrk's nyhetsside er litt mer på bane enda.
Historien til Viljar Hansen er sterk.
 Den gir tanker om ikke å gi seg uansett hvor håpløst det er.
Fokus på de forutsetningene man faktisk har, i stedet for dem man ikke har ser ut til å virke.  

Mens Startsiden. no ikke nevner Asia i ei bisetning gjør NRK det.
Man er ikke av de minst 100 000 som ble rammet av tyfon på Philipinene for noen timer siden.
Ikke er man av det flere hundre som har druknet i Thailand heller. Noe skjer med klimaet er det vel ikke tvil om, og igjen sitter vi her oppe i nordområdene har det ganske så bra alt tatt i betraktning. Selv om mange av oss takler kulde og snø dårligere med alderen. Zen-tid er flotte saker, men alt har sin begrensning. Selv om man presser og øver seg kontinuerlig til å se positivt på det skiftes perspektivet.
Det er for eksempel bedre å være bestevenn, og å ha en. Sitte ved peisen eller vinduet og kose seg. Dele en god samtale eller et måltid. Reflektere over verdens tildragelser i stort og smått. Bare være i slaraffenmodus sammen. Kunne velge dagen når den renner. Det er store gaver. 
Ingen tyfoner i sikte som sagt. Bare vandring i tidlige høstfarger med fotoapparatet i hånda, og sola over hodet. Skjønt 'bare' det er det slett ikke....

Ha en vidunderlig dag.

Synnøve Sætrum