25 mai 2013

HVA SÅ ?


Det stikker, smerter støter deg søvnløs.
Savn og lengsel etter det som glapp...
Det som var uten valg
det du måtte forlate.
 
 Hvor er du nå?
Hva tenker du?
Hender det du savner meg også?
 
Du stopper igjen
spør deg selv
hva du vil
 
Svaret på spørsmålet er mer om du gjør
Be deg selv at du gjør det alt du skal.
 
Ikke sant?
 
 
Ikke vær langt over alle haugene
i firsprang
etter den regla du kjenner for godt fra før
 
Alt du rømmer fra
og sier
 
nei
 
 enda en vei 
din
....
 
En ting er drømmer
en annen ting er ønsker
en tredje realisme
 
nei du vil slett ikke
 
Om lenge til en gang
sier du
for lenge siden
det er lenge siden
men hva så?
 

24 mai 2013

TUBULAR BELLS

 
 
 
 


22 mai 2013

 
 

20 mai 2013

ICE CREAM MAN...


Så lenge du vet det, vet du nok !

 
"For når jeg er svak, da er jeg sterk"
(2.kor 12,10)
 
Tidene i livet stykkevis, skjelvent, sårt, sterkt.  Smertefulle rift i skorper og såret blør litt. Fnugg i vinden for den andre, livskrise for deg. Skylden vil ikke gro.
Livet løsner kontrollen og lar skyggen følge sol. 
Det knaker i fasadene mens skitten i krokene tvinger seg fram.
 
På våroverflaten framstår alt så vakkert her i landet.
En gjennomført orden og renhet som ikke finnes der ute.
Bare den som kjenner følelsen av nyutsprunget bjørkeløv mot det røde, hvite og blå kan fatte.
Pusten stopper opp noen øyeblikk.
Du føles litt skrudd, sammensatt med alt mørket i deg.
Sorgfint og gledestungt erkjenner du; - svak er lik sterk. 
Konsekvensene av dine valg koster.
 Å miste seg selv er det alternative valg.
Kun den kan forstå det den som vil og kan.
Livsvisdom kommer ikke rekende på fjøla, og jammen kunne du skreket du vet.
Den forsmådde kjærligheten er også kjærlighet verdt sin vekt i skam.
Men den som tier er ikke alene. Vil du videre tvinges du itu med strømmene.
Det er kanskje ikke vakkert med skitt og mørke, men et plastikkhav er det dog ikke.
Sorgen er nedbrytbar. Gleden med.
Så finnes det der da ,alt sammen, et sted i spennet mellom sannhet, ærlighet, helhet og mot.
Så lenge du vet det, vet du nok !
 
 
 Synnøve Sætrum
 
 
 

19 mai 2013

1.pinsedag 2013



En dag er så mye.
Et helt liv, og samtidig bare en dag.
Bare og bare?
Oftere og oftere slår det meg at det meste handler om dagen i dag.
Den eneste garantien jeg har. Ikke en klisje det, men livsbetingelsen.
En dag er det min siste.
Jeg vet ikke når, bare at livet er sånn.
Når jeg tar døden inn som realitet blir livet sterkere og større. Særlig når det er vår.
Den virker bare sterkere hver eneste gang opplevelsen kommer.

 På nasjonaldagen var den enda bare en aning over trærne.
Nå, to små døgn etterpå ,er verden en annen.
Det er full vår. Sommertemperaturene har stått i kø. Sola tar, og årets første vepsestikk er i boks..
Slett ikke verst å kunne oppleve det når alt går som det skal.
Jeg ble ikke stukket av en tropisk kjempe heldigvis. Da hadde jeg ikke sittet her lenger.
Nei stikket kom fra en kjent.
 Bare den norske, lille, jeg kom i skade for å tulle inn under armen.
Kanskje det ikke finnes så mye gift i de innsektene på denne tiden av året. Hva vet jeg?
Klager ikke, og brodden stod ikke igjen. Vepsene surret dorske rundt oss, og skjønte nok lite av det plutselige omslaget fra vinter til sommer. Ikke at jeg tillegger veps tenkeevne eller intelligens-
 
Mennesket Synnøve i solveggen ble lett rød, var varm og jaggu ble hun foreviget pratende om et og annet. Solbrillene arvingen finner vel spesielle var jaggu på. Lite kledelige sier de som har greie på sånt. Samme for meg. Er jo ikke utprega jåle på tur. Plukka dem med meg fra ei butikkhylle i Århus med kun beskyttelse som motiv. Byen det for øvrig er godt å være norsk i. Brillene beskytter, og det er saken. Dessuten finnes det annet som fungerer. Tyngdekrafta for eksempel: Som venninna mi så klokelig artikulerte:  "Vi kommer ikke unna dette som henger og henger".
Sant det. Ei voksen dame vet aldri hvem hun møter når blikket rettes mot et speil. Det er også livsbetingelsene. En glede i grunnen. Forandring fryder, og gjør dagene alt annet enn kjedelige.
Ikke sant? Tyngdekrafta synes, og jorda kaller...  ;-)

Men, ennå er jeg her, og jeg elsker livet. Så det så.
Akkurat i disse dagene da alt vakkert ligger foran med en intensitet som ikke er å spore under de verste kuldebølgene for et øyeblikk siden. Slike som meg er skrudd sammen på det viset.
Selvsagt har jeg tenkt på en venn jeg savner og kommer til å savne. At vi ikke skal på turer mer. Særlig nå når alt er så vakkert kjennes det litt sårt. Ikke at den nyutsprungne bjørka påvirker meg like vakkert. Det er ikke det, og sola står opp og går ned uavhengig av mine små sår og skrammer.
 
  Synes jeg har det utmerket med merkene mine. Føler meg besatt med privilegier og nyter den tilfredse tilstanden. Merkelig hvordan alt sees betydelig lettere og lysere "bare" med noen ekstra varmegrader grønn skog. Bjørka har nærmest sprunget ut mens jeg har sett på.
Med et kjennes Norge som et helt annet land. Et jeg føler sterkt for. Veldig sterkt.

Nei, det er natta og en dag i livet er over. Sove litt før i morgen.
I morgen er det 2. pinsedag.

Synnøve Sætrum
 
 
 
 

15 mai 2013

MOSEBØKENE

 
...rock my soul...
ei mosebok
to mosebøker
tre mosebøker
fire mosebøker
mosegrodde i bevisstheten
 
rive av en dott
og ut flommer ordene
i begynnelsen
og det blir lys
planter og trær i hagen
 
den dagen Noah, Sem, Kam og Jafet
samt hans navnløse kone og sønnekoner
gikk i arken ble det mørkt
og vannet økte voldsomt
siden satte han paktens bue på himmelen
 
Sodoma og Gomorra faller
og begge Lots døtre skal ha barn med sin far
...rock my soul in the bossom of Abraham...
Esau og Jakob fødes og dør
Isak og Rebekka lever i Gerar
Rakel og Ruben...
 
som bruser over vannet
Simeon og Levi brødre i voldsvåpenet
løveungehjertet hamrer i Juda
og Sebulon lever stille ved havets kyst
Jisskar har et esel i sitt legeme
mens Dan dømmes til å dømme
Gad møter røverne
mens Asjers setter fram kongelige retter

...rock my soul...
 
Moses vandrer og får budene
lovene om kjønnslig urenhet
følger til disse dagene med
 
"Herren velsigne deg og bevare
deg!
Herren la sitt ansikt lyse
over deg og være deg nådig!
Herren løfte sitt åsyn på deg
og gi deg fred! "
 
 
Synnøve Sætrum
 
 


14 mai 2013

Blåtimetur...

 
 
 
 Otra mot himmelen i den blå timen.
Elva har lagt seg ut over sine vante bredder.
Det skyldes nok både snøsmelting og nedbør.
Regnet holdt opp mens vi fikk en nydelig tur til fots.
 
Ingen kjeruber var å se, men derimot noen stokkender, måker og småfugler.
Det beste er bra nok.
Brennende busker og flammer er intet savn.
Praten gikk om løst og fast, blant annet om det som heter mosjon.
Og om livet, reiser og forventninger. Alt som er å glede seg til.
Det var gode timer mens vi venter på at våren skal få fotfeste.
 
Den tar seg god tid!
 
Synnøve Sætrum
 
 
 
 
 
 
 


13 mai 2013

TANKER OM DET SOM VAR, ER OG KOMMER...

 
Bokfink utenfor vinduet mitt. Foto: Synnøve Sætrum


Aldri så lite formuleringssperre vederfares meg om dagene.
Har jeg egentlig mer jeg skulle ha sagt? Og om jeg har, hvordan skal jeg si det? 
Hmmm.. bare ett å gjøre: Skrive stengslene vekk. 
Lytte til sitt innerste og gjøre.
Den som skriver får se. 
Tankene gjør krumspring jeg ikke venter meg. 
Reiser og reiser.
Langt og dypt. 
Diktene mine har trange kår, de gode vendingene har pause, slumrer i skyggene.
 
Sinnet mitt varmer det som er, det som var og det som skal komme.
Mot meg strømmer minner, det jeg registrerer umiddelbart godt blandet med forventninger.
Jeg tenker på Mary. Mary var kollega på den første arbeidsplassen min, Kafe Karl Johan i Kristiansand. Jeg var snaut atten den gangen, og ble godt over tjue før jeg dro andre steder. 
Mary var rundt femti den gangen, og i mine ungdoms øyne nesten litt gammel. Hun var jo eldre enn mamma og pappa, så da så. Likevel var det hun, som uten å vite det, lærte meg at alder bare er et tall. For meg ble hun venninne på jobben. Det var fint og fredelig på skiftene med henne. Av henne lærte jeg det meste om kafedrift. (Mer enn nok til at jeg siden ,flere somre under min studietid, kunne være kantinebestyrer et annet sted.) Jeg husker hun fortalte meg mye om livet, om toleranse, tålmodighet og kjærlighet. Hun levde det hun prediket, og behandlet meg som en likeverdig og voksen. Hun snakket om drømmer og ønsker, og om livets nesten utømmelige muligheter. 
Da jeg siden flyttet vekk brevvekslet vi noen år. (Tro om jeg har brevene fra henne ennå?) 
Livet og tankene har mange dager det skal gjennom. Det er år siden jeg tenkte på henne sist, men siden jeg skal arbeide frivillig på kafe 17. mai kom hun og tiden som kafearbeider tilbake.
 
Datamaskinen i fanget skaper temperert ubalanse i virkeligheten.
Gjør buken for varm uten pleddet som beskyttelse. Tærne mine, som er så kalde, minner meg om denne vårens trange fødsel. Langsomt legger jeg ull over dem med. Får varmen tilbake.
Jeg hører dompap og grønnsisik kvitre etter solsikkefrø. En kjernebiter lander sky og letter igjen. Rødstrupen viser seg et øyeblikk. Jo, de er kommet tilbake småfuglene og synger alle dager. Brettene er tomme utenfor, og posen med. De får vente til jeg har skaffet nye. Kanskje ikke før i morgen.
Alle dager eier ikke motivasjon for butikkturer. For alt kommer seint dette året. "Seint men godt" heter det, og jeg velger tillit til at det stemmer. Forleden dag hørte jeg gjøken mens jeg fotograferte hestehov. Underlig blanding. Etter sigene skal man jo kunne bade når den gir lyd fra seg.
Jau jau. Bad den som vil, her gikk nettopp isen på det lille tjernet jeg passerer når jeg er ute og går.
Har sagt det før og sier det igjen: Står over til jeg er i Rhodos by.
Kroppen lengter øyeblikkelig til svømmetak i det krystallklare Egeerhavet.
Eseltaxi på Lindos er innen rekkevidde om man skulle ønske seg en tur opp til Akropolis.
Dra dit med båten, og ta bussen tilbake igjen. Anthony Quinn stranda, som egentlig ikke heter det, er ikke så verst den heller. Plutselig har jeg glemt navnet. Det var noen år siden sist jeg satte beina der.
Klosteret Panormites på Symi er kanskje et sted jeg skulle vært ei natt eller to enda en gang...
  Et godt sted kan man ikke reise for mye tilbake til.
To-tre år siden sist? Fire? Fem? 
Hvor lenge er det siden vi var der Lilly, Berit, Solvor og jeg?
Det var en fantastisk tur til den lille øya, og helt utenfor turistløypene der.
Jeg husker solnedgangen mot den fredelige bukta der, klokkene i tårnet.
Lilly sang på gresk, og sola gikk i havet. Årene er gått, og Lilly er ikke mer.
Det har jeg fortsatt vanskelig for å forstå.
 
Nei, jeg får rykke meg tilbake til dagen i dag. Den eneste jeg kan være sikker på. Andre garantier finnes ikke. Evig her og nå. Ikke sant? Tidlig vår er tidlig vår, og kanskje blir sommeren lang og varm når den endelig er klar til å komme. Balanse i regnskapene blir det nok på en eller annen måte.
Kanskje er det slik fatt med ordene jeg ruger på.
Varme og tid er det som skal til.
Før jeg egentlig har fått sukk for meg har jeg skrevet ned tanker om det som var, er og kommer.
Her jeg sitter med ryggen mot lyset kan hva som helst skje, og snur jeg meg ikke kan jeg gå glipp av noe. Det er bare å dra seg opp og komme seg ut i dagen !
 
Synnøve Sætrum
 
 
 


11 mai 2013

UDØDELIGHETENS ELEXIR

 
Noen dager tilbringes helt og holden i litteraturens verden. 
Nei, mer riktig: Mange mange mange mange av livets timer handler om litteratur. Det mye mer enn noe annet. De siste dagene har jeg brukt konsentrasjonen på "Udødelighetens elexir" og reist sammen med den ungarske forfatteren i over tusen år. Gårdagen var jeg i middelalderen. Denne dagen mer opp mot vår egen tid. Les den, det er i grunnen det viktigste å si. Sjøl elsker jeg den.
 
Den dype kjærligheten jeg nærer til det skrevne ordet får næring så ofte som mulig. Det er så mange bøker å lese, så lite tid og miste. Umulig å rekke alt i løpet av et kort liv, men jeg gjør så godt jeg kan for opplevelser jeg ikke ville vært foruten. Inderlige og dype som disse følelsene for litteraturen er kan det ikke være annerledes for meg. Ofte "detter jeg inn i den" og blir der. Innimellom må jeg med  kraftanstrengelse rykke ut, gå en tur, få i seg noe mat for så å vende rett tilbake til det fiktive universet.
Leve der, mellom permene, mens jeg kjenner meg levende her jeg er. For meg finnes det få sider ved tilværelsen som gir mer mening. Hvordan det skulle vært å leve et liv uten litteratur har jeg vanskelig for å forestille meg. Annet enn at det måtte mangle mye. Mangt og meget blir jeg lei av, eller mister interessen for men aldri litteraturen. Fortsatt god lørdag !
 
 
Synnøve Sætrum

09 mai 2013

10. mai 2013

KJERNEBITER
Foto: Synnøve Sætrum
 
 
Det har vært en dag i litteraturens tegn. Hører meg gjennom "Udødelighetens elexir", og kom halvveis før jeg og pc-en gikk til sengs. Det har vært en god dag, selv om jeg ikke har pratet med noe menneske ansikt til ansikt. For det meste har jeg tiet, men det er greit det også.
 
Hvorfor?Litteraturen fyller meg, og jeg blir ikke mindre glad i den med årene. Tvert om.
Det er deilig å sitte reflekterende over gode historier. En god historie eller femten kimser ikke jeg av.  Litteratur ja. . . Jeg elsker litteratur.
 Nå når jeg har all den tiden jeg ønsker til å oppleve litteraturens mange benytter jeg muligheten.
Jeg elsker å lese og jeg elsker også å bli lest for. 
Mamma leste for meg og mine to søsken gjennom hele oppveksten, og var garantert med på å stimulere den gleden. Mens jeg hører på lydbøker strikker eller hekler jeg.
Store og små tepper.
Denne dagen har jeg måttet rekke opp.
Plutselig hadde det pleddet spisset seg til...
Noen ukonsentrerte omganger og så er en ute og kjører. Sånn er det med den saken.
Har sår på fingrene av å dra ut tråder. Håndarbeidene mine er nemlig ganske faste.

Kjedelig, men skal ting og saker bli fint må slikt til. 
Jeg begynner på mindre og større prosjekter uten helt å vite hva det fullførte blir til. Veien blir til underveis. En gang for lenge siden var håndarbeidslærerinnen heller bekymret for mine protester i faget. Jeg hadde nemlig ikke så veldig sansen for skoleviset...
Kan huske vi måtte sy busserull og vippeskjørt. 
Førstnevnte plagg ville jeg bruke, men sistnevnte var ikke noe særlig.
Dessuten var jeg barn i skyggen av opprør og vesen, så protestert hørte med. Min første sitt ned aksjon foregikk på søndagskolen. Vi ungene fra Halsøy ble hentet i buss, og kjørt inn til Betel i Mosjøen. Hvor mye som trengte inn vet jeg egentlig ikke. Men, jeg vet at vi sang mye der, og at det var ei drivkraft. Etter hvert så vi oss mektig lei på at lærernes jenter alltid var de eneste som fikk synge første stemme. Vi var mange som ble hentet, men ingen avanserte. Det ble påpekt uten at noen endring ble resultatet. Vi aksjonerte, satte oss på bakerste benk, og nekta være med. Smiler ennå når jeg tenker på det der. For min del var det nok, jeg slutta etterpå. Det var sikkert på høy tid.
Tror jeg måtte være sånn rundt tolv, og da er annet mer interessant.
Har visst aldri likt den slags forskjellsbehandling.
Det er noe guffent med privilegier som går i arv (skal stå over hva jeg synes om monarkiet..). Enten det er på søndagsskoler eller andre steder i samfunnet. Skjevhetene later jo til å bli enda skjevere, og stemmer folk inn høyre-siden vil det bli sodoma og, ja du vet, før fanden har fått sko på.

Tynn og skranglete var jeg da jeg var liten, og fikk høre det rett som det var. 
Jommen skulle de sett meg nå de fehodene som spurte om jeg ikke fikk mat hjemme. 
Jeg likte ikke ertingen, og ville ikke vise de tynne beina mer enn jeg måtte. 
Så som det frimodige mennesket jeg var sa jeg hva jeg syntes om skjørt og bluser som pliktløp. 
Lot høre at jeg ikke helt så vitsen. Med påfølgende kommentarer i karakterboka. Jeg hørte rett som det var at jeg ikke måtte være så negativ. Vel, jeg tror kanskje de hadde sagt noe annet hadde de sett mine mange tepper, og annet, fra siste tiåret. Ofte er det slik at saker og ting slett ikke er som det framstår ved første øyekast. Barndommen min var god. Jeg hadde gode mennesker rundt meg, som ville det beste for meg. Men, jeg husker at jeg i meg syntes mye var vanskelig. Antakelig handlet det om forventninger jeg ikke begrep vitsen med. Jeg luret alltid på hvorfor saker og ting ble framstilt som de gjorde, og spurte hvorfor? Fra andre klasse står det å lese:
"Synnøve kommer med stadige korrekser til lærerne".
I dag er det ganske så fornøyelig, og jeg tenker det handler om alle mine hvorfor.
 
Den kunnskapen du innhenter hos andre skal du føre videre i en form andre kan forstå.
Livets bok har mange sider, mange hendelser og detaljer.
En dag skal man møte seg selv i det siste åndedraget, så det gjelder benytte tiden før den er ute.
Skape balanse mellom følelse og fornuft. Forstå hva det er du søker.
Sakte avslører det meste seg.
 
Men, nå er det natta. Jeg stiller klokka, og gjesper. Skal på besøk i morgen og beregner tiden til kaffe , meditasjon og refleksjon. Gleder meg allerede.
Kaffe. Hva skulle jeg gjort uten kaffe om morgenen?
Vært en ulykkelig svøpe for  omgivelsene? Jeg er ei durkdreven kaffedame. 
Høydepunkttimene over krusene.
"Udødelighetens elexir" er det ikke, men jammen gjør den sorte vesken livet ekstra verdt å leve.
Den gjør så godt at jeg rett som det er tenker på den i øyeblikket før jeg sovner. Gleder meg til å stå opp, tenker jeg. Til kaffen og den uthvilte roen. Nå må jeg bare sove først. Hvile meg godt til neste runde over kruset. Temperamentet mitt får en vidunderlig start på dagen.
Kaffekosen er årstidene knekkende likegyldig. Den lever seg gjennom alle.
Likevel: Nå er det vår !

Ha ei god natt.


Synnøve Sætrum

06 mai 2013

OM ANKTIVERTE DOGMERS HOLDBARHET...

Forvrengning....Foto: Synnøve Sætrum

Han:
- Dette ble veldig galt.
-Ja du er her nå, og jeg vil bare bli ferdig med dette.
-Få det overstått, børste av meg, og si pytt og gå videre, er det det du mener?
- Sånn som det er blitt vil jeg ikke treffe deg mer.

-Nei. Jeg tror ikke noen bare kan gjøre det.
-Men: Når du gråt ble jeg livredd, satt ut og sliten.
-Forstod du ikke at en slik reaksjon kunne føre til at du mistet meg?

Hun:
-Nei, du er en god venn så det ramlet meg faktisk ikke inn.
-Jeg visste ikke du var redd for tårer.
- Det banale ved at tårer blir oppfattet som pressmiddel tilhører ikke mitt univers.
-Tårer uttrykker kun triste følelser, ikke noe annet.
 
Reporteren:
De gamle ordene om at den venn som ikke tåler at alt blir sagt i det avgjørende øyeblikk er likevel ikke noen venn passer her. Tårer kan oppfattes som et mektig våpen, eller en trussel. Den som ikke vil se smerten, sorgen eller sviket sitter stille, stumt og stivnet. Lekker ikke fra øynene. Viser ingen følelser.  Går i klisjeene, og blir til fraser livet har hørt for mange ganger. Så banalt, så hjerteskjærende banalt.Som om frasene tilhørte deres stund og tid sammen på jorda. Ofre kjærlighet og vennskap på klisjeenes alter i stedet for å lukke opp for det som hviskes til dere. Den som lar tårer stille seg i vegen for de store vennskap er intet annet enn en kujon.
 
Hun:
- Jeg vet fortsatt ikke hvorfor denne redselen dukket opp.
-Er du blitt utsatt for tårepress?
- Katolske kvinners våpen, er det der skoen trykker?
-Protesten mot livets ene mulighet?
- Trodde du ikke det bodde tårer i meg?
-Trodde du jeg var helt uttørket, et intetkjønn uten følelser?
- At alle ord, timer og dager bare var spill?
-Hva trodde du egentlig?
-Har jeg bare vært kulisser for deg mens dine mandige behov lå badet i sykdom, bedøvet i dvale?
-
 
Reporteren:
Ille er det å for den som ville gi sitt liv å bli utradert. Ikke bli forstått, fordi den som skulle vært imøtekommende ikke vil forstå. Later som, og vender seg vekk. Fortsetter bedraget som om ingenting er hendt. Det som er sant for den ene er ei løgn for den andre.
For lite av det gode er for lite av det gode for den andre.
Den ene har fått mer enn nok, den andre tørster. 
 

Han:
- De fleste er på arbeid.
- Ikke en gang barna mine ser meg så mye mer.
-Det hadde vært det samme om det var deg.

Hun:
-Nei, det hadde det ikke vært.
-Jeg kunne aldri bruke et menneske, kaste det ut etter eget forgodtbefinnende.
- Si takk, men nå som jeg har alt trenger jeg ikke deg lenger.
- Fint å ha deg mens jeg lå nede, men nå når jeg reiser meg vil jeg ikke se deg mer.
- Du har vært en veldig veldig god venn, men jeg vil likevel ikke bruke mer tid på deg.

Reporteren:
Så når dere smertegrensen for det som kan sies og forstås.
Den ene hykler, den andre vemmes.
Den ene sørger, den andre går.
Noen ganger må det bare erkjennes at en ikke begriper.
Beina befinner seg med ett godt planta i løse lufta.
Følelsene er i limbo og hjertet i hendene.
 
Det er loven om menneskenes ubarmhjertige svikefulle grådighet, eller antikverte dogmers holdbarhet... Den som er nær er ikke her. Sånn er det det er der.
 
 
Synnøve Sætrum

For mye og for lite....

Foto: Synnøve Sætrum
 
 
 
For mye av det gode er for mye av det gode, lik for lite av det faktisk er for lite av det gode.
 
Synnøve Sætrum

MANDAGSKVELD UTEN TV OG MED THAI - KARRI A LA SYNNØVE.....

Her blir det ikke snakk om skatteletter som "alle" vil ha. Orker ikke se Aktuelt med alle partitoppene denne kvelden. Bare å innrømme med en gang. Hele valgkampen har jeg ikke tenkt å følge.
Da blir jeg for sliten, eller fly forbanna. Erna vil jo legge ned velferdsgodene og sette mange ansatte på porten. I det hele tatt lover det ikke godt. Har sagt det før, og nevner det igjen. Det er mye som står på spill denne gangen. Jeg håper alle som ikke vil ha et Norge som ligner elendige land rundt omkring kommer seg til stemmeurnene og sørger for at den blå sida ikke får regjeringsmakta.

Stuebordet.  Foto: Synnøve Sætrum
 
 Så sitter jeg og blar mellom mine femten elendige tv-kanaler. Jeg har faktisk tenkt å si dem opp om litt. Leve en god periode uten tv. Ja, for jeg tror faktisk det går utmerket godt. Ei heller vil jeg høre mer om voldtektene på russetreffene, eller den elendige krigen i Syria. Ikke lar jeg Hellstrøm rydde opp her hjemme, og jeg ser ikke på Paradise Hotel. Finalen i Top-Model Sverige får seile sin egen sjø. Ok, det kan hende jeg ser Borgen når klokka kommer så langt utpå kvelden, men akkurat nå vil jeg heller høre lydbok. "Midtens rike. En vandring i Kinas historie" av Torbjørn Færøvik. Ja, for jeg tenker på en tur til det store landet i øst. Jeg tenker på Katmandu i Nepal, på Ho Chi Min - byen, Kulalumpur eller Manilla. For den saks skyld farer tankene til Lisboa, Roma, Venezia og Istanbul. Jo, det er mye som trekker i den som kunne tenke seg en og annen tur. Ok, det blir ikke nå, men hvem vet. Jeg teller ned for tiden, og lengter etter solsenga på Rhodos. Sånn er det med den saken!
Et godt sted kan man ikke besøke for ofte, ikke sant?
 
Jeg har frosset på tærne hele ettermiddagen. Sjela ser ennå ikke noe til våren. Kanskje dette blir et sånt år hvor alt plutselig eksploderer bedre seint enn aldri. Fuglesangen er blitt til et kor de siste dagene, og selv om det er kjølig fortsatt fornemmer jeg noe i lufta.
Det er på vei, våren kan jo ikke holdes tilbake.
 
Eller den som fryser kan lage karri-rett og få blodsirkulasjonen opp på et annet nivå. Som tenkt så gjort, og resultatet følger. Det ble sterkt nok for meg, og varm er jeg blitt. Den som er glad i mat med futt er hjertelig velkommen til å kopiere. Gjerne forbedre også. Tips tas imot med takk.
Maten er halve føda i livet, ikke sant?
 
 
 
Foto: Synnøve Sætrum
 
Ingrediensene er som følger:
(4 porsjoner)
 
3 spiseskjeer gaeng-om karripasta
1 stjerneanis
4 kaffir-lime blader
1 kvast fersk rosmarin
150 g kalvekjøtt
4 store sjampinjong
2 rødløk
5 vårløk
1 stor rød paprika
6 fedd chilihvitløk (glass)
1/4 broccoli
 
Ca. 1/2 liter vann
2-4 skjeer olje
1 spiseskje maisennajevning
 
Først kutter jeg alle grønnsakene i små terninger og skiver.
Stilken på broccolien brukes.
Sjampinjongen deles i skiver.
Hvitløken skjæres i skiver.
 
Jeg steker sjampinjongen først slik at den blir brun og legger den til side. Så steker jeg grønnsakene lett i olje. Også dem legger jeg til side. Så steker jeg karri og kjøttet sammen med resten av oljen,  og heller på et par dl vann og lar det putre et kvarter. Grønnsak og sopp tilsettes sammen med resten av vannet. Jeg tilsetter rosmarin, anis og kaffir-lime. Det hele får putre i 15-20 minutter. Til slutt har jeg i jevningen og lar det hele småkoke 2-3 minutter. Når man skal gjøre det på riktig spises det sammen med fullkorn ris og med skje og gaffel. Denne smeller garantert.
Blir det for sterkt kan man bruke litt yoghurt for å mildne.
Variasjonen over dette er å tilsette litt mer karri, vann og kokosmelk.
Trylle om til suppe som kan spises med brød til.
Nam!
Bon Appetitt !
 
Foto: Synnøve Sætrum



SYNNØVE SÆTRUM
 
 
 

04 mai 2013

SONG TO THE SIREN...


Let's stick together...


DETTE SKAL VI VITE

 
 
Foto: Synnøve Sætrum
 
 
her er jeg jo
du er der jo
gåter i speil
speil i gåter
er du jo
er jeg jo
 
dette skal vi vite
og bare dette
speil
gåter
 
jeg er
du er
 
Synnøve Sætrum


Om flukt...

Meg... Foto: Synnøve Sætrum

 
 
 
Det er ikke rasjonelt å henge seg sånn opp i været så mye som det er av det rundtomkring likevel. Kulturelt og personlig betinget det der. Er og blir erke norsk, og da er det som om jeg må ned i det der innimellom Utgjort, men likevel et faktum. Jeg øver meg på annet fokus, men likevel...
 Før sa jeg at det ikke fantes dårlig vær, bare klær. Sant nok det, og god innstilling når man lever alle årets måneder her i polare strøk på kloden. Innvendingen nå er at det var før jeg visste om alt det gode værets eksistens under andre himmelstrøk. Før jeg ante noe om andre pulsslag mot fremmede kulturer. Ei høne i et tre, en tempelgård og ei gul munkekappe glimter forbi. Føler elefantens hud mot hånda. Varm, tørr og myk. Jeg ser en unggutt få is fra ei tralle. Kjenner lukta av nygrillet salt fisk. Føler massørens hånd på foten. Jeg slentrer langs ei strand mot Andamanhavet, bader i krystallklart vann. Sandbunnen skinner mot meg. Jeg henger i overflata i samme hav og nyter en levende korall. Fargesprakende fisk lever sitt liv der under meg. Lunsj i skyggen under kokospalmene. Store øgler leter etter rester av kylling. I ei skråning er fluktruten tilfelle tsunami skiltet. Ingenting minner om katastrofe. Jeg er midt i sydhavsparadiset, og vet det forandrer mitt indre for alltid. Tropene med alle sine lyder og lukter. Som jeg elsker det der.
 
 Jeg rykkes ut av tankeflukten og kikker ut gjennom vinduet. Spireaen utenfor er ennå bar. Jeg ser bare bakdøra på bilen min. Råtten snø i skråninga. Ikke mye som minner om paradis. I fjor på denne tiden stod busken i full blomst. Så kan man kanskje glede seg over variasjonen i den norske naturen. Men, jeg greier det ikke helt. Enda jeg har fått kuttet tre måneder av dette lange møtet med kulden. I tankene bøyer jeg meg i støvet for alle dere som har stått i det månedene gjennom. Ja, så fælt synes jeg og kroppen min det er med vinter.
 
Regnlørdag. Grått vårvær. Artsmangfoldet av ungfugler som spiser av maten jeg har lagt ut motsier tankene om at været egentlig minner om høst. Trått er det når jeg sleper meg ut. Kroppen stivner i denne rå kulda. Jeg går mer av plikt enn fornøyelse. Jeg kan ikke annet enn å klage litt. Sånn er jeg når det blir for mye uvær. Flukt, tenker jeg. Flukt for f...! Jeg har bestemt meg. Det blir en tur til biblioteket. Ny ladning lydbøker må i hus. Litteraturen kaller !
 
Synnøve Sætrum


03 mai 2013

TANKER OM RHODOS. . .


 
- 3 klokka seks denne morgenen. Stålis på bilvinduet. Våren har ennå problemer. Men snart, snart, snart. Jeg fryser ennå på tærne, og kjenner for det meste null trang til å sitte utenfor med kaffen.
Jeg savner mildt klima. Sånn er det bare.

Hellas bor i meg. Tankene er der ofte. Rundt krisen landet gjennomlever for det første. Tankene kretser rundt dem som er rammet av økonomiske nedgangstider. Hvordan livet arter seg for dem når sikkerhetsnettene ryker. Da er det slett ikke snakk om å nyte ferien som en annen nordlig turist. Det hender jeg nesten tenker jeg ikke kan dra dit. Feriere mens andre har det så vanskelig. På den andre siden har flere greske venner insistert på at det beste jeg kan gjøre er å komme. At turistene ikke må svikte Hellas nå. Jeg hører hva de sier, og tenker gjøre like så. Fant en billig restplass her forleden, og takket være den kan jeg dra en tur til Egeerhavets strender. Bli myk i kroppen igjen.
Sol og helse hører i hop.

I den sørlige delen av Dodekanesene ligger Rhodos. I Rhodos by skal jeg være noen uker. Som alltid siden første gangen. Det er noe særegent ved de stedene man velger vende tilbake til igjen og igjen. Den første gangen jeg var der kunne jeg aldri trodd det. Husker skuffelsen den første kvelden. For turistdelen av byen, med sine hoteller og heller bråkete gater er som hvilket som helst annet turiststed. Antakelig hadde jeg drømmer om små hvitkalkede hus, eseldrosjer og så videre. Så kom jeg dit og fikk sjokk. Det gikk over. Dagen etter var jeg på strendene som omgir den bydelen. Promenerte langs dem også. Nikoste meg i sola. Var ytterst på  nordspissen ved akvariet. Fikk vind i håret mens jeg kikket på grekere og ryggsekkturister som styrer unna solsengjungelen. Man kan velge mellom vind og stille når bostedet er i byen. Denne gangen skal jeg bo sånn midt mellom og det er en luksus. Kort vei til Mandraki og innseilingen der Kolossen stod før den ble ødelagt av jordskjelv tohundre og tjuesju år f.Kr. Et lite øyeblikk kommer jeg på tanken om kopien ved inngangen til en restaurant i Faliraki. Jeg husker et fantastisk spisested i Ialysos i samme belet. Får vann i munnen og gleder meg til både det andre og ene...

Rhodos har vært inntatt av fremmede makter mange ganger i historien. De romerske erobringene av Hellas skal, om jeg husker riktig, ha startet sånn tohundre år f. Kr., men de satte seg ikke på Rhodos før sytti e. Kr. Perserne overtok i sekstjue og Saraserne i seksfemtitre. Araberne kom i rundt åttetjuefem (?) og normannerne hersket i de første hundre årene av tusentallet. I tolvhundreogti kom venetianerne. Fra femtentjueto overtok tyrkerne herredømmet. Først rundt midten av attenhundretallet (jeg forbeholder meg å huske feil..rett gjerne) kommer øyene igjen gradvis over på greske hender. I 1948 blir Dodekanesene( dodeka betyr tolv og nisi øyer) offisielt innlemmet i Hellas. Ja, det tenkte jeg plutselig på. Den som er interessert i historie tenker slik. Jeg kom egentlig til Rhodos by kun fordi øya har forbindelse med Symi. Dit jeg først og fremst hadde tenkt meg. Mine mellomfagsstudier i litteratur hadde gjort meg oppmerksom på øya. Siden har jeg selvsagt vært der flere ganger, og ser ikke bort fra en avstikker denne gangen med. Det vil vise seg. Der finnes et kloster jeg gjerne reiser tilbake til.

Uansett. Jeg blir visst ikke ferdig med Rhodos. For meg har den så utrolig mye den øya. For mitt indre ser jeg Stormesterens palass, vandringene på muren. Mustafa Hamam, det ottomanske biblioteket eller museum for moderne gresk kunst. Lindos med sitt Akropolis og Panagiakirken. Paulusbukten på samme sted. Eseltaxi og trapper. Fantastisk mat og brennende hete.  Jeg tenker på korset på Filerimos, Ialysos, Petaloudes eller Kamiros. Tsampika andre strandperler jeg har hatt dagsekspedisjoner til. Gamlebyen som er å finne på UNESCOs liste over verdens fremste kulturminnesmerker. Ikke bare gammel stein, men faktisk verdens største bebodde bykjerne fra middelalderen. Muren har jeg blitt fortalt skal være fire kilometer lang.

Men, kanskje mest av alt rommer mitt indre gode minner fra mange turer. Alene eller sammen med venner jeg har fått nettopp på Rhodos. Norske og greske.
Utallige soltimer på Miaouli -eller Ellistranden.
Dessuten husker jeg all vennligheten og den utrolige hukommelsen mange av dem som jobber i turistnæringen har. Med så mange besøkende er det nesten helt utrolig at man blir gjenkjent.
Likevel er det sånn. Og det er hyggelig når man hører et velkommen tilbake.

Jeg skal snart en tur tilbake til solens øy. Kjenne mild meltemi mot huden. Bade i krystallklart vann. Kanskje leie en bil denne gangen, kjøre litt rundt. Se sider ved øya jeg ikke har beskuet sammen med steder jeg mer enn gjerne besøker på nytt. Jeg skal reise i selskap med noen som ikke har vært der før denne gangen. Det skal bli spennende. Noe vet jeg, men slett ikke alt. Dessuten er denne turen denne turen. Alle besøk har sin unike historie, selv om øya med alle kjennemerkene er den samme.

Jeg gleder meg, og innser jeg må trekke på meg et par ullsokker.
Ungene som leker utenfor bærer luer og vanter.
Det er ikke mer enn syv varme noe som i grunnen er ganske kaldt.
Ha god fredag !
Drøm i veg, eller gjør realiteter av drømmene og bli med.
Anbefalingen er krystallklar.



Synnøve Sætrum

LIVET


Foto: Synnøve Sætrum

 
lyst og grønt
bar håpet
den våren
 
himmelen var
høy og blå
 
husker du
fiskeørnen
på vingene
over oss
der vi lente ryggene
mot solveggen
og hverandre
 
vi lo
og var gode venner
alle dager
 
siden
skulle vi erfare
det som kjentes riktig
ble veldig galt
 
sola sluknet
 
ingen menneskelig makt
kan vende
vinden
 
ingen tanke tenke
livet
svalt
 


02 mai 2013

KRUTE GOD DAG. . .

 
Tanken er å være litt personlig i denne teksten. Så er du advart og kan la lesinga fare om du ikke gidder høre om meg og mitt. Den er til og med såpass at jeg hiver på et fotografi fra 2. mai 2013. Helt våken er jeg ikke. Klokka var sånn rundt seks, og jeg ba ikke om å bli fotografert. Forsøkte dytte fotografen vekk. Ingen suksess, og nå sitter jeg her og stirrer opp og ut. Sånn er det noen ganger.
 
Fotografiet stopper et øyeblikk. Ikke at du hadde tenkt bli foreviget, men i disse mobiltider hender det du ikke en gang registrerer at noen snapper ditt åsyn før fanden har fått sko på. Akkurat i dette tilfellet er det greit nok det, saker og ting kunne sett mye mindre flatterende ut fra en annen vinkel. Det er det der med at det eneste som vokser i tillegg til det som finnes nesten forneden på kroppen er nesa og ørene. Såpass forfengelig er jeg at jeg foretrekker bli knipset ovenfra.
At jorda kaller behøver en ikke få gnidd inn så mange andre steder enn i speilet. Ikke sant? 
He he... Sånn er det å eldes.
Eldes lett ennå, for all del, jeg betrakter meg selv som en kvinne i god alder.
På mange måter den aller beste jeg har hatt til nå.
 
Tankene om det å eldes har skrudd seg av og på siden jeg passerte fem tiår på jorda.
For rett som det er kjenner jeg meg alt for ung til å være gammel, og for gammel til å være ungdom. Eller te meg som en. På den andre siden kan enkelte situasjoner gjøre meg til fjortis hånd i hånd med stundene som henter fram oldingen i meg. Noe er like spennende og nytt som det alltid har vært. Kjærligheten for eksempel har alltid det nye levende livet i seg. Andre sider ved livet kjenner jeg meg ferdig med, for gammel til. Eller det handler kanskje mest om det å være ferdig med noe.
Jeg ønsker meg ikke flere erfaringer på enkelte områder. Når jeg ser hvor noe bærer, noe som jeg vet ikke vil gjøre tilværelsen min god, kan jeg velge det vekk nettopp fordi jeg har levd ei stund.
Det er det gode ved å være vokst opp.
 
På alle fotografier er man hele tiden er kun et uttrykk for deg selv.
Den jeg var akkurat der og da er gått videre med tiden. Stoppet er for lengst over.
 Jeg kikker og objektivt sett ser jeg meg som et begrep med vagt innhold. Hva andre skuer kan jeg ikke gjøre greie for. Som kjent er det umulig å flytte inn i andres tanker. Noe som egentlig innimellom kjennes som litt ubalansert. Siden enkelte noen ganger flytter helt ubedt inn i min, og blir der lenger enn jeg ønsker. Ønsk i den ene, og spytt i den andre...
 
Denne dagen har været skiftet fra vind til stille. Tidlig forsinket vår.
Skråninga er ennå ikke tom for det hvite stoffet jeg er så lite glad i, men jeg har snudd stolen og kikker på den skråninga hvitveisen gror. Tvinger meg selv til endring av perspektivet.
Yr.no og andre spåkanaler lover det skal bli bedre til helga.
Jeg håper inderlig det er sant og riktig. Uansett: Det blir sikkert ordentlig vår en dag.
Før sommer sommeren kommer. Den som siden skal avløses av høst og vinter.
 Jeg har ikke tenkt å være her når snøen igjen daler.
Hvor jeg drar vet jeg ikke ennå, men jeg fintenker, planlegger og grunner. 
Fliker av ønsker, håp og planer surrer. 
Det er ei spennende tid. 
Alt har en tendens til å legge seg til rette. 
 
Før i dag satt jeg med fokus på meisebollene og solsikkefrøene utenfor. Spurven napper smuler, stæren solsikkefrø. Først tenkte jeg det hette stjær. Enkelte ord kommer ut feil nå. Noen ganger kjennes minnet tomt, søkemotoren ute av funksjon. Er det dette som er å eldes tenker jeg da, kanskje litt bekymret, enda jeg vet at nittifem prosent bekymringer er bortkastet energi.
 
Nå er det kveld, og Hellstrøm rydder opp hjemme. Det vil si at tv-en står og surrer. Jeg sitter i stolen og sover ikke. Det er fint å sitte her og tenke på livet.  Jeg tenker på morgenstunden med fotografen og gleder meg over minnet. Dagen har vært god, og "en god dag er en god dag kommer aldri dårlig tilbake". Jeg tenker på muligheter og stengsler, gode ideer og begrensninger. Min egen historie i bruddstykker. Egne sannheter og løgner. Jeg blar i tankenes forundringspakke og det lett aldrende livet føles krute godt.
 
Ha ei god natt!
 
Synnøve Sætrum

01 mai 2013

BARE DETTE VET DU . . .

 
 
Under skyene faller regnet, over dem skinner sola.
Tiden spinner dagene slik.
 
Du kjenner på savn og sårhet og ønsker om at alt hadde vært annerledes.Samtidig vet du beslutningen din er riktig. Som tingene ble og er kunne det ikke være annerledes. Gid du kunne gjort det annerledes. Bare levd for den andre, og dennes behov. Kunne tatt hensyn. Men, kunne ikke hjelpes. Du elsker og forstår dette mennesket, men denne gangen måtte du også elske og forstå deg selv. Ta hensyn til egne følelser, la dem komme først. 
 
Sårbarheten din kunne ikke vært med videre på veien. 
Livet ville blitt usant, og et skuespill mens du hadde håpet på noe annet.
Du måtte ha gjort deg til ved hvert møte. Ventet på den andre bare på den andres premisser. Tråkket over egne grenser og gjort deg mindre enn du er.
Blitt utydelig for den andre, og i verste fall usynlig for deg selv.Siden du ikke er født i går og har vært med på den vegen før sa du nei. Dessuten gikk du aldri til scenen. I stedet tok du fram sårbarheten og avslørte det du kjente på. Men, du ble ikke forstått. Sånn er det også noen ganger. Den enes sannhet er ikke nødvendigvis den andres. Du erkjenner paradigmenes ulikheter. Livet hjelper deg villig med det.
 Både latter og tårer har sittet løst, du har, som du oppfatter det selv, vist hvem du er. Kledt deg naken og vist det som bor i deg, vært en god og trofast venn.
Men, likevel... Denne gangen møtes ingen gjenklang... Veien videre en annen enn den du hadde håpet. Vandringen i minnenes skog er eneste muligheten i det som kommer.Det gjør vondt, veldig vondt men er likevel riktig.
Du vet det, og diskuterer ikke beslutningen når den er tatt.
 
Det betyr ikke at tvilen uteblir alle dager. Du er ingen helgen. Ingen følelsesløs maskin. Du sitter der, og tenker på din beslutning om ikke lenger følge en høyt elsket venn på vegen. Ikke fordi godheten og kjærligheten for mennesket er over. Nei, du savner denne vennen mer enn noe du kunne forestilt deg.
Du vet du alltid vil bære henne eller han med deg, tett til hjertet. Sende gode tanker og inkludere livets kjæreste medmenneske i dine bønner.
 
 Noen ganger går det ikke som du ønsker eller har tenkt.
Forholdene mellom mennesker eier ingen fasit. Det er selvfølgelig slik at du kan kjenne deg igjen i de andre erfarer og føler. Når alt kommer til alt må du likevel gå din veg, gjøre dine valg. Gode eller mindre gode. Noen erfaringer gir stor glede, andre stor sorg. Du forsøker forklare det, at du må gå videre. Vel vitende om at du kanskje sårer og ikke blir forstått. Noen ganger synes avgjørelser uforståelige til og med for deg selv. Livet tvinger deg til å henge deler av dem på mysterienes knagg. Lenger kan du ikke komme. Du må la det ligge. La det være, og ønske gode og dårlige konsekvenser velkommen. Ikke alle valg har sine åpenbare følger i øyeblikket. Ikke sant?Det er menneskelig å ikke forstå.
Bare dette vet du ;-over skyene skinner sola, under dem faller regnet.
 
Synnøve Sætrum