23 oktober 2013

TAKKNEMLIGHET...



 
Sitte på en balkong i sjette etasje eller under et luftkjølingsanlegg. I begge tilfeller befinner jeg meg på den andre siden av jorda. Kjølende bris begge steder. En tenker litt mer på dette med overoppheting her nærmere ekvator. Det er naturlig del av virkeligheten jeg lever i akkurat her og nå. Jeg sitter vendt mot byen og havet. Himmelen er i ferd med å bli blå etter som morgendisen damper vekk. Asfalten nedenfor forteller det har regnet i natt.

I disse omgivelsene er det fantastisk å være meg. Jeg greier i stor grad å bare være.Når jeg reiser vekk fra alt jeg er og er i hjemme møter jeg meg selv på en litt annerledes måte. Ofte synes det som om jeg kikker litt dypere innover og ser på det som befinner seg der. Jeg har alltid hatt sansen for ånd. Jeg har vært nysgjerrig, jeg har lest og jeg har stilt spørsmål fra jeg var liten. Vet jeg ikke alltid har vært så kul (hva nå enn det måtte være), men jeg har vært meg. På godt og noe vondt. (Jeg har mitt som jeg alltid må jobbe med.)

 Min virkelighet handler nå om det faktum at jeg har reist av sted for å se hva veiene bringer i tillegg til bedret fysisk og mental helse. Så uredd og modig kan jeg være når det gjelder, og samtidig er jeg bare ei lita sårbar vettskremt jente. Jeg vet hva generell angst, panikkangst og depresjon er, og jeg vet hva diverse fysiske sykdommer er. Alt henger trolig i hop, men jeg erfarer at jeg kan leve ganske godt med alt sammen når jeg bare tar i tu. Utfordringen er å mestre livet på livets premisser. Ikke at det er noe unikt med det. Alle mennesker sitter i den båten, enten de er i det rike nord eller i et fattigstrøk utallige steder på kloden. Den som er lutfattig og uten rettigheter til trygd eller annet har helt klart andre utfordringer enn jeg som til nå har vært så heldig å bo i Norge (jeg håper det fortsetter sånn... at ikke de blå-blå tar rotta på alle oss som strever...).Jeg tror ikke det er noe unikt med å bale innimellom. 2013 har så til de grader vist meg at jeg ikke har annet valg. Jeg kommer ikke utenom sjokk, sorg eller strev, men det gode motstykket er mestringen. Den gir glede, latter, trygghet og kjærlighet til livet. Dessuten gir det håp om mer av det gode, og glede over dagen i dag. Intens takknemlighet akkurat i skrivende øyeblikk.



Det er godt når man står gjennom utfordringene og får følelsen av å kjenne seg samlet i seg selv alt til tross. Siden jeg har opplevd følelsen av å være spredd i tusen biter takker jeg for alle hele dager. De er ingen selvfølge. Akkurat nå sitter jeg i den deilige milde vinden på balkongen her i Hua Hin. Himmelen er disig og litt grå. En venn sa jeg var passe gæren som dro ut på denne reisen, en annen sa han oppfattet det som om jeg er inne i en enorm positiv utvikling. Mange har ønsket meg riktig god lykke på reisen, og er glade på mine vegne. Noen sier jeg er god på dette med mot. Kanskje, kanskje ikke. For meg handler det bare om noe så enkelt som å si ja i stedet for nei. Leve som best jeg kan med meg selv og mine utfordringer mens jeg enda har muligheten. Jeg mener: En eller annen dag skal jo også jeg hvile ved en stein og bli der. Jeg er forgjengelig, som alle andre. Alt liv har en ende en eller annen gang. Plutselig gikk det så til de grader opp for meg at jeg må benytte de mulighetene jeg har, mens jeg har dem. I det perspektivet blir det enklere å si ja.

23. oktober 2013 tenker jeg på at dette året har gitt mange påminnelser om forgjengeligheten.
Mennesker jeg kjenner strever med harde behandlinger mot alvorlige livstruende sykdommer. Kampviljen for livet er påtakelig. Noen takker for en interessant erfaring, og tror sterkt på et positivt utvikling. Det gjør jeg også. Vet det går an å bli helt frisk av noen typer alvorlig sykdom. Flott at ikke alt forblir kronisk eller ender med døden. 

I går så jeg et skjellet av en hval på stranda her et stykke vekk fra Hua Hin. Ganske fantastiske dimensjoner. Og, det stod under tak og hadde gjort det siden ca. 1860 (med forbehold om å huske litt feil..) Da jeg stod der tenkte jeg på ei god venninne som ville likt å sett det der. Hun døde i sommer, så det får hun ikke. Jeg tenker ofte på alt jeg har vært heldig å få dele med dette fantastiske medmennesket, men har ennå ikke bearbeidet det faktum at hun er borte. Døden er så definitiv og siden er alt bare stillhet og i dette tilfellet utallige gode minner. Det som er gitt er gitt, og blir ikke borte så lenge noen, i dette tilfelle jeg, bærer minnene om et menneske med seg. Jeg skulle så gjerne sendt henne en epost med dette fotografiet, men kan ikke det. Så nå poster jeg det her !




Alt er forgjengelig, også vennskap (noen ganger). Jeg har kjent stort savn etter et som endret såpass karakter at tomrommet oppstod. Han som har betydd så mye for meg, til tider den store forskjellen, gjennom utallige dager i livet de siste fem-seks årene er ikke i livet mitt på den måten mer. Noen ganger blir det sagt ting som endrer terrenget. Det blir for mange humper til å fortsette på samme måte. Selv om en kan ønske seg ingenting endret oppfylles ikke alle ønsker. Langt i fra, egentlig. Smertefylt har det vært, og gjør det fortsatt når jeg tenker på det. Likevel vet jeg, forgjengeligheten til tross, at det som har vært har faktisk vært. Ingen innbilning eller løgn. Jeg vet hva jeg sjøl har gjort, og hva jeg har vært. Det jeg har fått har jeg fått (og det er plenty), og det jeg har gitt har jeg gitt( også plenty)... Ingen kan ta det. Skal holde det nært hjertet. Og hvem vet ....?
For meg er det en sannhet det med at livet gir håpet.

Nå er det på tide å snu perspektivet, for jeg er skrudd slik sammen at jeg ikke kan bli liggende og balsamere meg i tap. Livet er for dyrebart og skjørt til å fokusere på alt en ikke har. Vissheten om forgjengeligheten endrer perspektivet. Tap i ulike farger får meg til å fokusere på alt jeg har i livet.

 Takker for å kunne sitte i Thailand, på en stol og kunne skrive om alt dette.Det er ingen selvfølge.
Tankene går til barnet mitt som jeg er så uendelig glad i, og veldig stolt av. For en nesten ubegripelig gave det er å få barn. For en skatt, og ordene blir smuldrende og for små når en søker uttrykke følelsene for livets store under. Jeg tenker på foreldre og søsken, og hele den nære familien jeg har. Jeg er rik. Enda rikere blir jeg når jeg tenker på de gode vennene jeg har. Noen av dem har vært i livet mitt så lenge jeg kan huske. Sterke solide vennskap, som til nå har tålt alt. Det er også livets store gave. Jeg er så heldig at jeg får være sammen med en av dem her i Hua Hin.



Så har jeg to bein jeg ennå står på, to føtter som når jeg er ferdig med neste kaffekopp skal ta meg ut til frokost. Jeg vet ennå ikke hvor for den veien blir til mens jeg går, og der nede på bakken er det mye varmere enn her. Alt avhenger av det. Jeg skal ha pausedag fra stranda. Jeg skal finne et sted og spise frokost, og så skal jeg til to timers thaimassasje. Har vært heldig og funnet en gammel mann som utfører det tradisjonelle med en erfaring og dyktighet jeg ikke har vært borti før. Jeg ser fram til det med stor glede. Huden har godt av massasjen og pause fra sola. Sommeren skal jeg få oppleve i måneder framover. Kroppen skal høyst sannsynlig bli i bedre og bedre form, og jeg skal få uendelig mange opplevelser og erfaringer å takke for.

Skype er forresten en fantastisk oppfinnelse. På den måten får jeg snakke med familie og venner rett som det er. Alt det som er viktig for meg i Norge blir nært. Tenker på framtidsvisjonære romaner jeg leste som ung. Den tiden da dette med lyd og bilde sendt over store avstander bare var en diktet drøm. Nå er det virkelighet. Alle typer virkeligheter er forgjengelige. Ingen virkelighet er objektiv. Min subjektive virkelighet som fyller meg med takknemlighet.

Ha god onsdag.

Synnøve Sætrum