02 juni 2011

Time after time

Foto: Synnøve Sætrum

"Time after time".
Klassisk Cyndi Lauper lyder fra radioen.
Så kom den tilbake plutselig.
Sommerbrisen utenfor og gjennom hele leiligheten.
Lyden av bris i nytt sommerlauv er noe helt for seg selv. 
Her er dørene åpne i begge ender, og livet føles på helt annet vis.
Et barnesmil fra nabouhuset understreker freden i nabolaget. 
Ei bie.
En sommerfugl.
Den første blomstrende valmuen i bedet.
Naboens lekende kattunge i spireaen.
Min lille sommerverden.
Metervis med snø og -20 er fjerne mareritt.
Ikke noe å bry seg om, og slett ikke noe man knytter lengsel til.
Dagen i dag derimot har jeg sett fram til time after time.
Drømmer jeg aldri gir slipp på.
Sånn er det å være norsk, leve på nordranden av kloden og være og bli opptatt av naturens luner.
Jo, det er i sannhet en luksustilværelse.

Jeg kobler meg til på nettet og idyllen påvirkes et øyeblikk av verdens elendighet.
Tyskerene finner ikke kilden til E-coli utbruddene.
Ille nok det og. Undertegnede får ikke lyster ikke agurkspising, eller i det hele tatt grønnsaksspising fra Sør-Europa. Utbruddet skal være det tredje største i historien.
Og en mutasjon mellom bakterier. Svært farlige. En uvanlig stamme som befinner seg nesten over alt.
Over 1500 syke i Europa. Spania har visst ikke skylda likevel.
Er visst som å finne en sukkerbit i Atlanterhavet å finne smittekilden.
Nåla i høystakken blir for svakt bilde sier de som jobber med det.
Jeg overdriver nok, og må vaske grønnsakene mine godt i stedet.
Eller er det for enkelt?
Nei, jeg tror ikke det. Ofte er det så enkelt at det grenser til banaliteter så det så.
Jeg har plukka fram antibac-en igjen.
Aldri så galt at ikke svineinfluensaepedemien, jeg mener pandemien, var godt for noe.
Time after time... ;-)
Uansett:
Det der er bagateller sammenlignet med elendigheten i Libya.
Tenker på dem som har funnet en garantert uønsket grav i Middelhavet.
Der har nok båten med med flyktniger forlist.
Det ser ut til å bare gjenta seg. 
Minst 200 mennesker er omkommet.
100 000 har flyktet i ren desperesjon derfra.
At de legger ut på havet i skrøpelige båter er helt forferdelig, men forståelig.
At ikke Europa tar i mot dem på annet vis er for meg uforståelig. Groteskt rett og slett.
 Det er jo Europa som bomber landet flatt sammen med sabelrasling og det som værre er fra den sittende despoten. Humanitær katastrofe må man vel definere krigen som uansett.
Finnes det noen annen måte?
Det som er det tragiske er at de uskyldige menneskene må ha det sånn time after time.
Det er uverdig, og skulle ikke skje. Stor skam er det.
Har ikke disse menneskene rett til å komme til Europa og få asylsønader behandlet?
Problemene forsvinner jo ikke om vi kikker vekk gang etter gang etter gang.
Så enkelt er det faktisk ikke.
Ikke denne gangen, ikke forrige gang og ei heller de gangene som dessverre kommer.

Medmenneskelig sett skulle alle kunne rusle barbeint rundt i solskinnet, nyte kaffen og den milde sommervinden "time after time". 
Bare ha fred.
Bare være.
Bare ha det godt.

Synnøve Sætrum