Bon voyage!
Voyage to Asia.
Heldige meg, priviligerte meg...
En sms på mobilen den dagen sa:
"Hei.
Du er ikke bare heldig, men tøff også.
Håper du får en fin tur nedover.
Klem"
Noen kjenner meg godt, kjenner spøkelsene mine.
Det som er mitt ulykkelige og ensomme ego, men bryr seg likevel om meg.
Heldige meg, priviligerte meg...
Full av frykt kaster jeg meg på flyet.
Ser redselen i kvitøyet, og tenker:
Du skal ikke få bestemme mitt liv, hemme mitt liv.
Når jeg reiser til Asia er turen lang, og jeg får jet-leg i flere dager etterpå.
Det er vanvittig lenge med tolv tretten timer i jumbojeten i tillegg til venting på bakken.
Blir slett og rett reisesjuk.
Sikkert grunnet i sykdom i kroppen, posttraumatisk stress og tidsforskjellen.
Men, jeg gjør det likevel.
Summa summarum er det på alle måter verdt det.
Her jeg sitter denne formiddagen er formen min betydelig bedre enn for to måneder siden,
og det er en måned til den lange flyturen hjem til fimbulvinteren i norden.
Gjett om jeg skal utnytte og nyte hvert et øyeblikk?
Spasere, masseres, spise sunt, oppleve og "bare være".
Vekta begynner så vidt å peke nedover, og jeg tenker jeg skulle hatt tre månder til her.
Minst.
Hvem vet?
Kanskje en annen gang, et annet år, en annen tur...
Nå er det dagen i dag, og den er rolig og god.
Den modne søte grapen jeg akkurat har spist til lunsj smeltet mot ganen.
Jeg tar en kopp Nescafe til.
Posttraumatisk stress-syndrom ja.
Litt av hvert i helsealfabetet mitt, men det også.
Siden jeg nå en gang har vært i en nødsituasjon og det med passe dosering flyskrekk på forhånd.
Jeg hadde hatt turer uten redsel da sistuasjonen oppstod.
Lært meg til å overgi meg til rasjonell tenkning.
Trodde jeg var ferdig med marer.
Uten det hadde jeg ikke opplevd en nød-situasjoen.
Hadde ganske enkelt holdt beina vekk fra flymaskiner.
Da det skjedde hadde jeg tenkt gjennom en sånn situasjon med ubeskrivelig skrekk mange ganger.
Sett i ettertid tenker jeg på hvor vanvittig redd jeg ble, på min bønn til høgere makter om at det ikke måtte være min tur. Det var ikke det, siden jeg nå sitter her og skriver om det, men jeg ba også om at hvis det var det så måtte det går fort, og at jeg måtte ha styrke til møte med døden.
Ja, sånn kan tankene være i et fly hvor det oppstår røykutvikling flypersonalet inklusive kapteing og styrmann ikke vet hvor kommer fra.
Når man på toppen av alt har sett fly stupe inn i tårnene på Manhattan utallige ganger, og har lettet fra et land som har sin historie med terror tenker man det også. Langt borte, men likevel så nært.
Terror? Terror? Terror?
Etter bønnen min ble jeg helt rolig sittende og vente, og tenke på livet.
På alt jeg måtte få sagt og gjort om jeg bare kom ned igjen.
Kabinpersonalet og kaptein var ytterst profesjonelle og beroligende.
Jeg har lest avisoppslag fra lignende situasjoner hvor skrik og panikk beskrives.
I dette flyet ble det helt stille. Ingen panikk.
Alle fulgte anvisningene og ventet på nødlandingen.
Etter tviholdt tanken i at det måtte gå bra.
Det bare måtte.
Heldige meg, priviligerte meg...
Så sitter jeg her igjen skrivende, og hører på "Voyage to Asia".
I dag skal jeg bare vandre litt, kjøpe ei tropehjelm eller caps.
Forebyggende piller mot magasjau, og myggblokkering.
I morgen skal jeg i jungelen på elefantryggen først, og siden rafting på elva.
Fem mil oppi fjellene overfor her.
Jeg har vært på elefantrygg før, men ikke i jungelen.
Rafting har jeg bare sett.
Etter mye intens verking (ulykkelige meg... ensomme meg) ved yogathai- og annen massasje begynner kroppen å bli bedre.I går hadde jeg to timer behandling hvor de vonde punktene var færre, og beina mine kunne bennes veier som minner om slangemennesker.
Jeg var rett og slett et stort smil og lykkelig der jeg lå.
Happy happy. Same same.
Det oppleves som å få kroppen sin tilbake, men egentlig har jeg ikke ordene for følelsen likevel.
"You happy, I'm happy", sa Boa.
Kroppen min kan jeg dele i to, etter de gamle teoriene og prinsippene jeg kjenner til men likevel ikke eier.Ikke er jeg fysioterapaut eller medisiner. Bare leser det jeg finner, og tar til meg noen sikkert ufullstendige kunnskaper. Hullene er nok enorme. Såpass vet jeg etter å ha studert så mange år jeg erkjenner: Jo mer en vet, vet en at en ikke vet noe som helst!
Så:
Jeg har ei venstreside som styres av den høyre hjernehalvdelen.
Der bor artisten i meg. Bildene og visualiseringene. Fargene, oversikten og helheten. Intuisjonene og intuiviteten, følelser og emosjoner. Rimene, rytmene og musikken. Tilfeldige rekkefølger og mønster. Der er min rom og retningssans, de spalitale evnene sagt på fint. Hvilket jeg så til de grader får bekrefta når jeg er på reise, og i byer. Det er den delen av meg som nyter musikk, kunst og dans, og det å bare være tidløs, kreativ og spontan. Det kan stemme. Jeg har det ikke så vondt eller så værst med de delene av tilværelsen.Den er slett og rett ganske god. Trykk-akkupunktur forteller meg det. Lite smerte, bare et og annet rykk og noe som kan minne om det.
Jeg har en venstre hjernehalvdel som styrer høyre side av kroppen. Den delen hvor det akademiske sitter. Ok, jeg er akademiker, men får ikke brukt så store deler av all min akademiske kunnskap sånn til daglig. Trur jeg, men er ikke helt sikkert.
Har jeg vondt i akademia?
Språket sitter jo der, setningene, skrivingen og ordene.
Tale og opplesning, lesningen, detaljene, faktum og analyse.
Alt i meg er også alltid språk, setninger, skriving og ord.
Mange ord.
Som jeg elsker forholde meg til, og være i.
Alt kan bli en tekst, alt kan brukes, grunnes over. Skapes om.
Detaljer kan være interessante, fakta og analyse like så.
Tror ikke jeg har så vondt i den delen.
Logikken derimot kan være en seig vond faen.
Det finnes jo ingen logikk i verdens fordeling av alt og ingenting.
Ta fra de fattige og gi til de rike, er og blir galt for meg. Gjør vondt det!
For ikke å snakke om alt dette med instrukser og regler. Matematikken og jeg går ikke i hop.
Den rå nådeløse kapitalen som styrer alt. Er det alle de ulykkelige tankene om den forferdelige verdensordningen som kaster kroppen min opp i bro ved enkelte trykk?
Sekvensiell tenkning er drepen, og rasjonaliteten også noen ganger.
Virkelighetsorienteringen og det å gjøre sliter på meg.
Tiden er for kort.
For kort til å kontrollere og dømme de syke, ulykkelige, plagede og fattige.
"No pain, no gain", sier Boa.
Og så peker hun på min høyre side, og sin høyre side og sier:
"Same same. I do not know why".
Hun forteller meg at hun er trettini og har ei datter på atten år.
"Same same", sier hun og ler.
Andre kunder kommer og går.
Det er mange som spør etter henne, når hun er ferdig med meg, når de kan komme tilbake.
Når man har funnet noen som kan den gamle kunsten og forstår det som skjer under trykk, strekk og bendinger har det ingen hensikt å lete etter noe halvgodt.
Hun har fantastiske hender den dama.
Takknemligheten kjennes som Eri Sugai's skjelvende stemme når hun synger "Voyage to Asia".
Heldige meg, priviligerte meg...
Synnøve Sætrum
