20 februar 2011

Det som kan gå galt vil gå galt og gjør det det ikke så vil det straffe seg...

"Men det finnes gerontofile også, sa kjerringa,
hun så seg i speilet".
(Eeva Kilpi)

God måååren, god måååren her er vi igjen...
Sola skinner inn gjennom gangdøra, og lager lys fra begge mulige kanter i leiligheten her.
Selv om det ennå er -8 utenfor er det slett ikke så værst å være til.
Det er en vakker vintermorgen på jorden. 
Skaren ligger speilblank som om den skulle ha ristet av seg alle menneskene for godt. 
Akkurat det er jo bare tilsynelatende.
Snart er søndagsfrokostene avsegstyrt i de tusener hjem, og man skal ut på ski.
Drivenesheia er garantert vakker i dag. 
Nesten fjellfølelse oppe ved varden.
Så:
"Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski"...
 Ingenting å være redd for.
Bare å ta det rolig de værste kneikene, så holder leggbein og lårhalser resten av denne vinteren også.
Frykten sprekker i sola, som trollene gjør det.
Frykt ja?
Som alle andre kjenner jeg vel litt på den innimellom.
Mang slags frykt finnes det også, akkurat som det er mang slags kjærlighet også.
Den der som handler om å ikke kunne bevege seg ut for en er ikke god nok, eller bra nok, eller materielt rik nok, eller pen nok, eller ung nok, eller interessant nok osv.
Med andre ord:
Det som kan gå galt vil gå galt og gjør det det ikke så vil det straffe seg...

Ei venninne av meg tygger mye drøv om å være "for gammel".
Det har hun gjort alltid, i alle fall siden hun var førti.
Hun har alderen i mot seg uansett hvor bra det ellers måtte gå henne i livet.
Er man ikke bekymret er det ingen kunst å bli det.
Vi fleiper med det, ganske mye også men vet litt om alvoret som ligger under.
Ikke det som handler om at livet er sårbart og kort og går for fort.
Men, det der som handler om å være enslig kvinne og utgått på sjekker'n.
Frivillig eller ufrivillig er uvesentlig.
Tikk tikk sier tiden, ikke takk!
 Har man ikke råd til plastkirurgi eller botox, eller for den saks skyld ikke kunne tenkt seg faenskapet om man hadde må man bare godta å stille bakerst i køen.
Tilbudene er få og elendige.
Eller som Eeva Kilpi uttrykker det i "En sang om kjærlighet":
"Kan jeg få knulle deg for en hundrings? spurte
han meg på bussholdeplassen klokka 0.42
med de tomme, isete gatene rundt oss.
Ikke for penger, men hvis du støvsuger og vasker opp.
Da var det hans tur til å vegre seg og han
snudde seg sørmodig bort for å gå sin vei."
Kvinne er man og kvinne blir man til sin dauan dag, og "all you need is gone".
Ingen gladtanker om de gerontofiles eksistens. Hø... det skal man se lenge etter når det er på det viset.
Frykt er blant annet kjent som det motsatte av tillit.

Så er det enda en tre fire av oss som ikke eier våre bosteder.
Bare leier, i dette riket landet der det viktigste av alt er hva du eier.
De "billigste" leilighetene i byen går nå til en pris rundt sånn mimimum 1,7 millioner pluss fellesutgifter. For dette er jo i borettslag eller sameier må vite. "Billig", sier folk. Ikke noe problem. Det er sikkert sant, og sikkert sånn for folk flest. Men, jeg lurer likevel litt da. På hva slags inntekter folk flest egentlig har, og hvordan de takler ei renteøkning på 3 -7 % som spåes nå i overskuelig framtid.
Jeg vet i alle fall at mi ikke hadde tålt det.
Da hadde det vært å begi seg ut på andre boligmarkeder før man hadde kommet inn.
Det der handler forresten ikke bare om enslige damer når jeg tenker etter. Mange unge har det på det viset. De kommer rett og slett ikke inn.
Oi, kanskje det egentlig ikke  er snakk om frykt dette her?
Boligprisene er jo ikke tilsynelatende. De er jo reelt sett noe å frykte for den som skal ha seg et sted å bo. Enda værre er det at det i Norge ikke finnes tilstrekkelig med leieboliger for den som ikke kan eie.. Jeg skuler stadig til Danmark og Sverige og ser hvordan de har ordnet det der. Tatt høyde for at alle skal kunne bo anstendig og utenfor "nåden" fra en eller annen bolighai, selv om de ikke kan eie. I denne sammen hengen er det ikke flaks å være norsk. Jeg tillater meg å si det. På vegne av flere.
Oi, dette skulle jeg ikke si noe om mens kaffen virker og skismørningen mykner. Men, det ble nå det likevel.
Frykten jeg tenkte på først i denne saken handler om å ikke være rik nok, og det stigma det fører med seg. Jeg kan formelig se hva enkelte tenker om oss.

Rynker er sexy, sier jeg og sikter til mitt hjertes utkårede. Nydelig er han. Grått hår har han, og spor av levd liv både i ansiktet og på kroppen. Det vokser hår ut både pisten og histen, men jeg elsker ham likevel.
Noen ganger minner duften hans om noe som holder på å bli en gammel mann, men det endrer ikke følelsen.
Jeg ser ei sjel, jeg ser dette mennesket.
"Pøøøhhh", sier den mest utseende- og kroppsfikserte venninna mi.
"Det der er bare fattigkvinnstrøst", sier hun.
"Noe du håper han også tenker om deg".
"Menn er ikke sånn", sier hun. "De tenker bare på unge modeller fra her, eller spesielt Asia".
"Så du ikke han der på tv'n her om dagen. Han på 48, med henne fra der nede på 24".
Jo, jeg så det, men orket ikke ta debatten med henne.
Ble så trøtt. Følte tilværelsen så underlig.
Ble litt Obstfelder på feil klode.
Her er så underlig, det er det.
Så tenkte jeg mer på dette med å se ei sjel. Møte et menneske for det det er. Bli møtt for den jeg sjøl er.
Interessant nok. Tenkende nok. Klok nok. Intelligent nok.
Et menneske er et menneske er et menneske, og rynker er sexy.
Min venninne tenker sitt.
Jeg tenker mitt.
Og Eeva Kilpi sier det sånn:

"Når du er borte ser jeg på sporene dine:
de lykkelige rynkene rundt øynene mine."

Frykt ja? Det er mange tankegrøfter å ramle i. Tumlerier som kan ødelegge vinterdagen.
Men nix. I dag velger jeg å være fryktløs lik vinden.
"Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski, nå lyser det så fagert i heien..."
Mine halvunge rasebein skal nok klare brasene denne dagen. Jeg satser på kaffe ved varden og sol mot panna. Det er greit at alt som kan gå galt vil gå galt og gjør det det ikke så vil det straffe seg...
Men, jeg tror det ikke.

Ha fryktløs søndag!

Synnøve Sætrum