Å være på medmenneskesiden...

Endene svømmer i flokk, når de er mange nok... Foto: Synnøve Sætrum

Smeigesørlandssøndags kveld med åpne vinduer og dører.

Sola er akkurat gått. Fred og stillhet her jeg bor.

Det var det også i havgapet hvor jeg har vært det meste av dagen. 

Godt smurt med faktor 50, men likevel synes merkene etter sola.

Den er nå blitt sterkere med årene.

Jeg gidder faktisk ikke debattere det mer.

Solstrålenes kraft er bevis nok...
Et eller annet har skjedd med det laget som begynner på o og slutter på n...
Så det så!

Juli 2011 er snart historie, men ikke den måneden som går i 'agurkglemmeboka'.

Tragisk og uutsigelig trist ble det alt annet å skrive om for samlet norsk presse + + +.

Skulle ønske det hadde vært annerledes, men det nytter ikke.

Ønsk i den ene og se bakover, og drøm i den andre mot framtida... og se...

Dagen i dag:
Sommerfredelige Norge i skjærgården.
Jeg har verken hytte eller båt, men kan likevel komme meg raskt ut i havgapet.
Sørlandet har noen sånne steder heldigvis.
Fjellene som omkranser berg og knatter, som i nord mangler, men det er vakkert likevel.
Det er ingenting som minner om brutalitet av verste skuffe,
alt bare lå der som om ingenting har skjedd.
Men, noe er skjedd.
Undertegnede leste aviser i sommervarmen, og innimellom snakket vi litt om terroren enda en gang.
I dag kjente jeg på hvor inderlig tungt trist jeg blir av det.
Så oppriktig man ønsker det ikke hadde hendt.
Jo,jeg tror ikke noen av oss kommer til å glemme disse hendelsene.
Men, jeg håper på det som kommer ut av det blir et bedre Norge.
Et land som fortsetter å ta avstand fra kreftene som gjør slikt mulig.
For jeg mener faktisk at noe ligger bak.
Nazismen og facismen har vi sett før.
Krevd millioner på millioner av uskyldige menneskeliv.
Å la være å tenke på det ekstreme høyre er for meg komplett umulig.
Paralellene skinner i alle fall meg rett i øynene.
Nazistene ville ta jødebolsjevikene.
Terroristen fra 22.juli muslimene og det han kaller kulturmarxismen.
Jeg har lest litt om hvordan andre ser Norge i disse dagene.
I den franske avisa Liberation blir vi omtalt som et fredelig, velstående land der den ekstreme høyresida har stor makt.
Definisjonsmakt i ungdomsmiljøene, florerende ukultur på internett, og Europas største høyrepopulistiske parti.
Jeg tenker at det der en del i det .
Har tenkt det i et tiår minst, kanskje lenger.
Så nå tenker jeg vi har fått demonstrert på groteskt vis at denslags ikke bare finnes i utlandet.
Derom kan det ikke være noen diskusjon.
I årtier har de vært her fremmedfrykten, ytringene og slagordene som holder den brune gjørma fuktig og farlig. Det har vært nok av billige poenger på andres bekostning i utallige valgkamper. Menneskefientlig argumentasjon.
Tar opp et poeng fra en annen blogger, og sier jeg er på menneskesiden.
Har sagt det før, og sier det igjen:
Et menneske er et menneske er et menneske er et menneske...
Jeg mener faktisk at populistene på høyre fløy bør ta en kraftig selvransakelse med tanke på hvordan de uttrykker seg om det flerkulturelle samfunn.
Så får venstresida begynne ta denslags på alvor og møte dem med motargumenter på ordentlig vis.
68-opprøret er 'long gone'.
Ekstremisme og terrorisme er det samme om det kommer fra høyre eller venstre eller religiøse fundamentalister av ulike slag.
Nytter ikke hvile på laubærene fra fordums tider.
Vi smertelig kommet inn i en annen tidsalder,
men så lenge det gode i menneskene lever videre er det håp.



Synnøve Sætrum

Viktig å være kamerat alle dager!

(Morgenstemning 31. juli 11  Foto: Synnøve Sætrum)

Søndagsmorgen badet i sol.
Jeg skal somle litt før jeg pakker sammen og drar ut og nyter denne deilige sommerdagen.
Det er en av de tingene som er så fint med å være menneske i Norge.
Selv om jeg bor langt inni innlandet, i 'dumpa' her så er det aldri langt til havet.
Slik livet mitt er, er det heller aldri langt til venner.
Havet er jeg oppvokst ved og elsker det.
Egentlig er det naturstridig at jeg bor her jeg bor nå,
men akkurat det har jeg ikke har lyst til å skrive om.
Andre ting ligger nærmere hjertet her jeg sitter med den første kaffekoppen.

Først har jeg lyst til å si:
Millionene sulter og vandrer fortsatt på Afrikas horn.
Hver og en av dem trenger hjelp.
Ikke glem dem midt oppi alt, gi en skjerv. De sulter, og vi har mer enn vi kan klare spise opp...
Det er også 'å være gode mot menneskenes jord', ikke sant?

 For det andre:
Selvsagt er det hjemme man er i tankene det meste av tiden disse dagene, i mitt lille land. Jeg hører Ole Paus tekst sunget igjen, fra konsert i Oslo Domkirke. Mens konserten gikk var jeg på Posebymarkedet og Fiskebrygga. Spiste blåskjell på Pier Ro, og var turist i egen by i sommervarmen. Da vi rusla hjemover sånn rundt halv seks i går ettermiddag viste gradestokken + 36.
Det er som å være på ei gresk øy på sitt beste.
Denne dagen ligger i skrivende øyablikk an til å bli det samme.
Bare at akkurat nå er jeg hjemme, og det er godt.
Borte bra, men hjemme best.
Sånn er og blir det.
Det som er hjemme som er nærmest.
Hjertet nærmest.

For det tredje:

Ei lita uke er gått siden det smalt.

Den har vært lenger enn lang.

Alle de fæle inntrykkene er ikke fordøyd.

Kanskje de aldri blir det helt.

Tankene har mye kretset rundt livet som er det eneste man har,
som de som var ofre for bomber og skudd ugjenkallelig mistet.
Det har ikke vært noe problem å skille det ene fra det andre.
Selv om man blogger og er på fjesboka lever man ikke sitt liv i cyberspace.
Blomstene mine har jeg vært utenfor og vannet.
De er mange nå, om enn ikke som blomsterhavene rundtomkring i Norge.
Seksten himmelske blå lyser mot meg. Pluss alle de andre blomstene.
Sommer og blomster og håp er deilig.

Til slutt:
Nå er de navngitte.
Alle som ble drept i terroren for ei uke siden.

Med ansikter og alder.

De blir virkeligere,

terroren blir enda mer brutal.

 Forleden satt jeg klistret til skjermen,
 og så minnemarkeringen til AUF og Arbeiderpartiet.
Sang sangene sammen med dem som var der.
Da var vi også på sommerleir på Utøya.

Midt i sorgen var det godt å høre AUF-lederen bruke 'Kamerater' når han addresserte tilhørerne til ten av alle talene han har holdt siden 22. juli...
Akkurat da var jeg, og sikkert hundretusener med meg kamerat.
Jeg tenker det nytter ikke å skru tiden tilbake, det går ikke an å få ugjort terroren.
Sjøl har jeg tenkt mye på mekanismer og årsaker til at slikt kan skje, og jeg tror det er viktig at alle mennesker i Norge engasjerer seg i diskusjon om hva slags land vi vil ha i framtida.
For det er jo framover man må se.
Aldri glemme, men går videre.
På grundig og ordentlig vis.
Det blir viktig å være kamerat alle dager!

Synnøve Sætrum



Vincent...Starry starry night...

Vincent, Starry starry night... by Don McLean


http://www.youtube.com/watch?v=oxHnRfhDmrk


http://www.youtube.com/watch?v=4wrNFDxCRzU&feature=related

STILLHETEN ETTERPÅ

Stillheten etter bomben og skuddene har senket seg over hverdagslivet igjen.

Skjønt hverdag og hverdag.

Fotografiene av de som døde blir offentliggjort.

Ennå ligger også mange skadd på sykehus. 

Mennesker, ikke bare tall.

Det er likevel blitt underlig stille.

Når en sitter på trammen med kaffen i sommerskyggen eller sola hører en den bak fuglesangen.

Den er større enn annen stillhet denne her.

Som om den roper etter ord for alle tankene.

Mange tanker tenkes disse dagene.

De små store tankene kan de kanskje kalles.

Enkeltmennesketanker om det personlige, og om felleskap.  

Tanker om å delta.

I sorg, og i aktivitet.

Tanker om det ansvaret det er å alltid 'oppføre seg som folk' mot alle en møter på veien. 

Gjøre dette her til ei endring til det bedre...

Om åpenhet i stedet for reserverthet, innesluttethet og angst for fremmede medmennesker. 

Og om livet ikke minst, det umistelige verdifulle lille lange livet.

Som de aller aller fleste av oss setter så høyt og verner om.

Det vi ikke vil miste.

Et liv er et liv er et liv er et liv.

Et menneske er et menneske er et menneske er et menneske.

Nå i stillheten etterpå er det viktig å finne håpet.

Synnøve Sætrum

STILLHETEN EFTERPÅ

Prøv å bi ferdige nu

med provokasjonene og salgstatistikkene,

søndagsfrokostene og forbrenningsovnene,

militærparadene, arkitektkonkurransene

og de tredobbelte rekkene med trafikklys.

Kom igjennem det og bli ferdige

med festforberedelser og markedsføringsanalyser

for det er sent,

det er alt for sent,

bli ferdige og kom hjem

til stillheten efterpå

som møter det som et varmt blodsprøyt mot pannen

og som tordenen underveis

og som slag av mektige klokker

som får trommehinnene til å dirre

for ordene er ikke mere til,

det er ikke flere ord,

fra nu av skal alt tale

med stemmene til sten og trær.

Stillheten som bor i gresset

på undersiden av hvert strå

og i det blå mellemrommet mellem stenene.

Stillheten

som følger efter skuddene og efter fuglesangen.

Stillheten

som legger teppet over den døde

og venter i trappene til alle er gått.

Stillheten

som legger seg som en fugleunge mellem dine hender,

din eneste venn.

(Rolf Jacobsen, 1965)

ALDRI ALDRI ALDRI akseptere ...

Sommer i Kristiansand... Blomster og lys etter terroren 22. juli 11

Foto: Synnøve Sætrum

Sørgelige, inn i beinmargen sørgelige dager de siste fem.

Ja for det er bare fem dager gått siden den forferdelige terroren rystet Norge.

Det føles som fem år eller mer.

Jeg vet ikke jeg.

Jeg vet jeg ikke er direkte rammet i betydningen å ha mistet noen nære.

Selv om tankene går til dem som er rammet hele tiden.

Søvnen er elendig, og har vært det disse nettene som er gått.

Og, det er for meg, som egentlig har det bare godt her uti tilværelsen.

Sove ordentlig får jeg vel igjen, så meg er det jo slett ikke synd på tenker jeg.

På den andre siden tenker jeg på dette som blir sagt om at vi som nasjon er traumatisert,

og vi er fortsatt i sjokk og sorg.

Traume kommer fra gresk, som så mye gjør ,og betyr skade eller sår.

Fysisk eller psykisk. Kanskje vil det ta månedsvis før vi er tilbake i normalt gjenge.

Vi er allerede i gang med å forsøke finne tilbake til hverdagen som før.

Gjøre det vi kjenner igjen. 

Har tenkt en del på det vår kloke statsminister har sagt i denne sammenhengen.  

Jo, jeg ser at vi er mange som vil ta Norge tilbake til det vi er glad i.

Vi var mange som var på gatene mandag.

Godt å delta i det, tross alt.

Akkurat det starter jo med en selv, det er jo der ansvaret for å få det til ligger.

Så vi er sammen, finner på noe hyggelig.

Skaper pusterom og ny hverdag så godt vi kan.

Men, så snakker vi om det igjen.

Diskuterer.

På og av, på og av.

Så priviligert jeg er, jeg som har gode venner, og god familie å snakke med.

Jeg har penn og papir jeg kan skrive på, og jeg kan lytte til andre.

Empati gir sorg. 

Samhold gir håp. 

Hodet arbeider hele tiden med å finne en slags forståelse,

eller kanskje det aldri nytter forstå slike grusomheter,

for det blir så svært med slik ondskap.

Så utenfor all fantasi.

Likevel ser jeg bilder for mitt indre.

Tenker, lever meg inn i. Særlig når jeg legger hodet på puta for natta og skal hvile.

I to dager har jeg latt være å slå på tv.

Hører bare radio, men likevel nytter det ikke å skjerme seg helt.

Jeg tror kanskje ikke det er meningen heller.

Her handler det mer om å ta inn over seg virkeligheten litt mer bitvis enn de første dagene.

Fordi den gjør vondt.

Jo, jeg har visst at ekstremister kan være troende til hva som helst,

men jeg har store problemer og vanskeligheter med å fatte slik ondskap...

Synnøve Sætrum

MITT LILLE LAND

http://www.youtube.com/watch?v=yxPJVWb8YN4

http://www.youtube.com/watch?v=0_9BTHcpssM

http://www.youtube.com/watch?v=3Lm8UC3i4MU&feature=related

Norge 25.juli 2011

Det har vært morgen siden litt over kl. 4 her hos meg.

Jeg våknet bare. At man ikke sover så godt som vanlig er ikke så underlig. 

De indre rystelsene er dype, og kommer til å fortsette å være det ei stund framover.

Vi snakket om det, igjen, i går kveld jeg og ei venninne.

Dette med at det nesten blir mye for følelsene og hodet.

Man forsøker stoppe opp og reflektere over terroren som har rammet oss som nasjon,

ta pauser fra tv, radio og internett.

Man blir helt matt overveldet.

Sorgtung og undrende.

Spørsmålene man stiller seg selv er mange.

Det er viktig å gjøre noe annet også.

Ta pauser. Skaffe seg hvile og søvn.

  Til tider for mye, også for oss som ikke er direkte rammet i betydningen at vi har mistet våre kjære.

Likevel er vi rammet rett i medmenneskeligheten.

Vi er mødre og fedre, søstre og brødre, døtre og sønner.

Mennesker. Medmennesker.

Dessuten er vi rammet mitt i verdiene våre. 

Det å være samfunnsborger i det fredelige demokratiske landet som heter Norge kommer plutselig opp i bevisstheten med full kraft.

Selv i søvne jobber man med det.

Alle de menneskelige sider ved denne hendelser, og alle de sidene som handler om verdier. 

Personlige og i større samfunnsmessige perspektiver.

Godt med litt søvn og hvile, men man våkner litt tidligere enn vanlig. 

Så da er det bare å stå opp, sette over kaffen, ta et knekkebrød og få med seg dagslysets begynnelse. Pyttsann, det spiller ingen rolle når jeg våkner.

Sove kan man når man er trøtt igjen.

Lyst eller mørkt.

Den som lever kan det. 

Jeg kan til og med velge akkurat når helt selv.

Ta hensyn til kroppens behov.

Jeg er priviligert, for sånn har vi det her i mitt lille land.

Når helsa svikter på ulike vis er det greit selv om det er ugreit.

 Det er jeg utrolig glad for at det tas høyde for i Norge.

Raushet er en av verdiene det norske samfunnet er tuftet på.

Ja, det er blitt lyst ute i Kristiansand.

Selvsagt er det ganske formørket i mitt indre.

Jeg tenker på alle som har mistet livet i tragediene på Utøya og i Oslo.

Denne morgenen har jeg sett noen bilder av unge mennesker som fortsatt er savnet etter fredages blobad. Jeg kikker på de unge ansiktene, og sakte er det i ferd med å sige inn at det handler om mange mange mange mennesker som bare er skutt og drept og borte for alltid. 

Medmennesker som ikke får leve livet sitt som planlagt.

Mennesker, mange unge mennesker, som ikke er mer.

Myrdet på bestialsk og ubegripelig vis.

Mediene legger stadig ut opplysninger om hva som har foregått,

og om tankegodset til han som står bak denne forferdelige hendelsen.

Disse grufulle hendelsene.

Det slår meg at hver og en av alle disse menneskene som har vært utsatt for denne terroisten hver og en har sin bunnløst sørgelige historie.

Sitt mareritt.

Sitt helvete.

Sin tragedie.

Klokken 12 skal det være 1 minutts kollektiv stillhet for dem alle.

I ettermiddag skal vi gå i fakkeltog.

Synnøve Sætrum

Norge natt til 24.juli 2011

Foto: Synnøve Sætrum

"Hører det skjer fæle ting i Oslo".
Sms fra venn fredag ettermiddag.

Jeg befant meg i Markens og registrerte plutselig uvanlig mange mennesker snakke i mobilen. Alvorlige ansikter.

Ei bombe i regjeringskvartalet. Enorme materielle ødeleggelser.

Dette er jo krig, tenkte jeg.

Det var bare begynnelsen...

Jeg kommer alltid til å huske hvor jeg var, og hva jeg gjorde da Norge forandret seg.

Fredag 22.juli 2011 befant jeg meg i sjokk foran tv.

Hele ettermiddagen og kvelden.

Delvis alene, og delvis sammen med familien min.

Det er godt å være sammen med dem en er nærmest når noe blir så ufattelig rystende...

Uvirkelig virkelighet hele ettermiddagen og kvelden.

Som sagt, klistret til skjermen.

Det ble mye på en gang.

For mye.

Men jeg er heldig.

Jeg kunne legge meg i egen seng og sovne,

uten tanker for at mine aller kjæreste var drept eller savnet i Tyrifjorden.

Urolig søvn, men likevel trygg...

23. juli 2011 startet med tidlige nyheter. Skrekkelige nyheter. 

Ufattelige dødstall fra Utøya.

Sjokkreaksjon.

Spontan sorgreaksjon.

Tårer.

Gråt.

Ringe moren min.

Hun gråt.

Snakke med søsteren min i telefonen.

Hun gråt.

Datteren min gråt.

Faren min gråt.

Alle jeg kjenner har grått med ofrene og deres familier.

Det er det absolutt værste vi har hørt og sett.

De som er direkte rammet har det mye mye værre enn meg som ikke er det.

Likevel føler jeg meg dypt berørt.

"I dag er vi alle AUF-ere", er det blitt sagt.

Jo, i dag har jeg vært AUF-er igjen.

Jeg har vært på Utøya på AUF's sommerleir for mange mange år siden.

Min politiske tenkning og samfunnsinteressert ungt menneske har forankringer der.

Min sterke overbevisning om demokratiets suverne stilling som politisk system har røtter der. Troen på retten til å ytre det man tenker. Diskutere både det vanskelige og det mindre vanskelige på fredelig vis handler om det arbeiderbevegelsen har stått for opp gjennom historien.

 Alle skal har rett til å uttrykke sine meninger og holdninger så lenge det foregår på ikke-voldelig vis.

Terror er noe annet. Voldshandlinger er uakseptable.

Ingen av delene kan forsvares i demokratisk tenkning. 

Det ungdommene som var der ute har opplevd er det komplett umulig for meg å forstå fullt ut.

At et menneske regelrett kan massakrere fredelige uskyldige unge medmennesker ryster på en måte som en faktisk må ta inn over seg bitvis. Det handler om helt naturlige mentale forsvarsmekanismer.  Meningsløsheten har ukjente dimensjoner.

Likevel tenker jeg det må være håp.

De menneskene som har mistet livet kan ikke ha gjort det forgjeves.

Oppi alt reflektrer jeg over hva det betyr å være norsk.

Når kongen snakker om at vi nå står opp og sammen om verdiene våre skjønner jeg faktisk hva han snakker om. Jeg er overbevist om at vi ville være enige om hva ordene rommet om jeg hadde diskutert dem med ham. Royalist eller ikke rolyalist, det spiller ingen rolle.

Når det handler om menneskelivets ukrenkelighet, om 

demokrati, ytringsfrihet og grunnleggende menneskerettigheter er vi trolig helt enige.

 Kristiansand, natt til 24. juli 2011,

Synnøve Sætrum

Til ungdommen

Kringsatt av fiender, gå

inn i din tid!

Under en blodig storm-

vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,

udekket, åpen:

hva skal jeg kjempe med,

hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,

søk det og dyrk det,

dø om du må - men:

øk det og styrk det!

Stilt går granatenes

glidenede bånd.

Stans deres drift mot død,

stans dem med ånd!

 Krig er forakt for liv.

Fred er å skape.

Kast dine krefter inn:

døden skal tape!

Elsk - og berik med drøm -

alt stort som var!

Gå mot det ukjente,

fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,

ukjente stjerner -

skap dem, med skånet livs

dristige hjerner!

Edelt er menneske,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult,

skyldes det svik.

Knus det! I livets navn

skal urett falle.

Solskinn og børd og ånd

eies av alle.

Da synker våpnene

maktesløst ned!

Skaper vi menskeverd,

skaper vi fred.

Den som med høyre arm

bærer en byrde,

dyr og umistelig,

kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt

fra bror til bror:

vi vil bli gode mot

menskenes jord.

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen -

som om vi bar et barn

varsomt på armen!

(Nordahl Grieg, 1936)

I dag er vi alle AUF-ere...

Jeg er egentlig uten ord. Det er for stort og ufattelig tragisk.

I dag er vi alle AUF-ere.

Stoltenberg sa at svaret til de som har gjort dette er mer åpenhet og  mer demokrati. Kloke ord!

'Tenker på Sång til Friheten' av Bjørn Afzelius jeg.

http://www.youtube.com/watch?v=9w1lCmXblKQ

Synnøve Sætrum

God morgen Norge...og USA

Foto: Synnøve Sætrum

God morgen til 38 lesere i USA og 'bare' 4 norske ,akkurat nå, sier statistikken på Ytringsstedet.

Arabisk kaffe i koppen fra Porsgrund Porselen her på skrivebordet.

Melkeskvetten i den kommer fra Bergen, og det lukter snart av franske baguetter i ovnen.

Timeren fra Indonesia påminner meg om åtte minutter. 

Da skal de spises med bringebærsyltetøy fra årets avling i kolonihagene på Lund.

Kristiansand Småhager heter det visst. 

Pc-en min er jeg ikke sikker på hvor er produsert men den heter HP, og har sett sine beste dager for lengst sier de som har greie på slikt.

Jeg om det, og de også for å si det sånn... ;-))

Jeg er glad for den funker, og har i grunnen mer enn nok så lenge det er et faktum. 

Erkenorsk er jeg, men hjemmet mitt er litt internasjonalt hva ting angår.

Spisestua mi er fra Malaysia, men sofaen er norsk.

Mikrobølgeovnen er nok fra et eller annet sted i Asia, siden den var så billig. .

Hvor alle klærne mine egentlig er produsert vet jeg ikke,

for jeg kan ikke fordra stikkende merkelapper.

Klipp klipp klipp klipp klipp klipp.

Orkideene i vinduet har opprinnelsen i Thailand.

Mine Ipomoea Tricolor jeg ser gjennom det samme ved Egeerhavet.

Hurra der fikk jeg nevnt dem igjen!

De blomstrer i regnværet også.

Det later til at flomvarslene kan slå til.Så man får være takknemlig for taket over hodet.

I dag får dagen bare komme.

Den er det viktigste.

Deilig å bare være...

Synnøve Sætrum

Sex er det eneste som selger, eller det er viktig å stokke ordene og holde tunga i rett munn...

Sex er det eneste som selger sier de som hevder å ha peiling på det.

Fru Singlesen får det mitt i fleisen.

 Avskjed på grått papir, om hun ikke nikker der ved kafebordet.

Fru Pinglesen er for en gangs skyld skråsikker i sin sak. 

Kanskje med et unntak : 

Ekte sjelelig smerte av typen som er så vond å skrive at utslettet står i de gule øynene mens kunsten skapes. Den kreative prosessen som ifølge myten bare er de store genier forunt.

Antakelig kan det noen ganger bli kronasjer av slikt. 

For da er det kunst, når det smerter.

Ikke noe feik altså. 

Kun: Udiskutable og ekte smerter...

Kanskje det var det han tok høyde for da han begynte skrivingen av kampen sin han der forfatteren som har gått i exil i Sverige? Han så noe der og bare gjorde det.

Smertefulle oppgjør med sin far godt ispedd sex han hevder å ha hatt med den uheldige eller heldige som måtte ha møtt ham på sin veg før han satte seg ned ved tastaturet. Nei, hun vet egentlig ikke hun. 

Dyneløfting kan i høyden være pirrende, men antakelig er Fru Singlesen for interessert i å være delaktig i denslags trim selv.

Titteskapteater kan fenge, men ikke akkurat den typen der.

Det er noe med det som skjer om og om igjen.

Hun tenker på VG og Dagbladet i helgene.

Alle råd og vink om hvordan man skal ha mest og best sex.

Hun mistenker alle disse 'undersøkelsene' som presenteres for dypest sett handle om det komersielle.

Eller er virkelig Verdens Gang det nye 'seksualopplysningstidsskriftet'?

Kanskje det er derfor hun mer en sjelden kjøper den blekka.

Dagbladet er ikke borte vekk det heller.

Overmettet blir hun, og trøtt og gjespete.

Nei, ikke snerpete. Nytter ikke med det gamle argumentet om at den som leser får se.

Ikke i denne sammenhengen.

Det er det med at det er viktig å stokke ordene og holde tunga i rett munn.

Synnøve Sætrum



God morgen!

God morgen 21.juli 11. Foto: Synnøve Sætrum

Har sagt god morgen til mine blomstrende Ipomoea Tricolor denne dagen.

Jeg glemte ikke et god morgen til alle de andre blomstene heller.

I år har vanningen vært utmeret, så det er frodige tider utenfor.

Høysommer, uten at jeg helt kan begripe vi er nærmere høst en vår.

En sommer er så flyktig, og jeg lengter alltid så intenst til den når den ikke er her.

Noen lengsel etter vinteren har jeg aldri. Jeg er glad i norske fjell og daler, det er ikke det. Skitur på glitrende føre kan være en opplevelse i riktig selskap, men nei, våren og sommeren er det ingenting som slår. Når det grønnes og skogen står ny i tusner av grønne nyanser er de aller flotteste øyeblikkene sett med mine øyne. Nå har trærne lik grønnfarge og naturens blå klokke er også i blomst.

Det sier meg at det snart stunder mot høst, så det er bare å nyte sommerdagene.

 Om 7-8 timer har den foldet seg sammen for godt, blomsten med soloppgangen i sentrum. Forgjengeligheten blir så tydelig for meg når jeg følger livsløpet dens hver eneste dag.

Alt er forgjengelig, også jeg. Men, akkurat nå er jeg, og det er jeg glad for.

 Leste noen blogger jeg følger denne morgenen, og fikk mine perspektiver.

Det kan være en fin opplevelse å gå over blogghimmelen etter vann. 

 Rett som det er får jeg andre perspektiver og innspill i dagen min gjennom dem.

Det slår meg stadig at en skikkelig blogg (med det mener jeg bloggene til skrivende mennesker... jeg er ikke så interessert i interiør og sånn..) er god lesning.

På en eller annen måte inspirerer tekstene, gir større perspektiver.

Nei, jeg får rive meg vekk fra virituelle tegn og bilder. Ut i virkeligheten. Første morgen med solstråler på all den tid. Så det er deilig å kikke ut. Kanskje man skulle luke litt i bedene før de gror over av intest vannet ugress. Den som har dagen får se. Nytes skal den i alle fall.

På en eller annen måte.

Hungersnød eller det er forjævlig alvor allerede...

Reisende til Nord-Afrika vinterstid. Foto: Synnøve Særum

I løpet av en kveldstime i går, og en morgentime er det å konstatere at "Potensgiverne" av Karin Brunk Homquist, "romanen alle snakker om", ikke er noe for undertegnede. Etter sånn førti sider er alt jeg kommer til et langt gjesp over milelange oppramsinger og klisjeer. Egentlig er det god grunn til å være skeptisk når noe er det "alle snakker" om, men mot bedre vitende ga jeg verket en sjangs. Noen i min nærhet likte den nemlig. Nei, det er godt man ikke må lese ferdig ei bok. Sikkert grei nok for den som leser kiosklitteratur, men jeg er enda ikke av dem. Kanskje jeg støter noen, men sånn ser jeg det! Knausgård's kamp er sikkert bedre, men jeg syntes ikke noe om den heller. Tvang meg gjennom 2/3 av bind 1, og så ble det nok. Mer enn nok! Jeg har hørt noen uttrykke at de bare overser slarvet i bøkene hans og koser seg med resten. Sånn klarer jeg ikke lese. Et verk er et verk i sin helhet!

Det interesserer meg midt bak hvem han har hatt fingeren inn i mens han gikk på gymnaset,

eller lignende. Hva har det med 'oppgjøret med faren' å gjøre? Han sa så på Skavland her i vinter. Vel... Spar meg!

Ikke vet jeg, men det er mulig denne navlefokusering er grunnen til at interessen for verdens lidende stadig minker og egoismen øker. Jeg hører på NRK "Norgesglasset" akkurat. Der snakkes det om manglende fokus på sultkatastrofen som nå er et faktum flere steder i Somalia, og som holder på å spre seg til hele regionen. Hungersnød defineres iflg. FN når minst 20 % av husholdningene opplever ekstrem matmangel som de har begrensede muligheter til å gjøre noe med, og akkutt underernæring hos 30% av befolkningen. 3.7 millioner er allerede rammet i Somalia. 

Som om ikke det var mye mye mye mer enn nok er 10 millioner mennesker er berørt i Somalia, Kenya, Etiopia, Uganda og Djibouti til sammen.

Spør du meg var det det alle skulle snakket om.Igjen kommer tanken på alle sultkatastrofene jeg har hørt om i mitt snart 50 årige liv.

Og, når man nå sier at dette er den værste på 60, kan man skjønne det er forjævlig alvor allerede.

78 000 har allerede flyktet til nabolandene.

Omtrent som om hele Kristiansand skulle vandret sin vei det.

Synnøve Sætrum



Fru Singlesen og sex

Hun tenker en del på det Fru Singlesen, om hun kan eldes uten å bli deprimert?

Kan man eldes uten sex? 

Kan man eldes som singel, og likevel ha et liv? Et godt et?

Noen ganger, når hun kaster et blikk eller femten, på speilbildet kjenner hun ikke kvinnen hun ser igjen. Hvem er den litt aldrende kvinnekroppen sin? Sånn liksom?

Litt segen her og der, men slett ikke så værst om enn tiden har satt sine naturlige merker. Den gjør så når man ikke underlegger seg silikon, botox eller tar det helt ut og raser inn i de lange knivers natt.

Er det slike som denne som betegnes som 'fritt vilt, og som er mye morsommere å pule enn ei som er gift. Selv om denslags damer er litt falmende', uttrykte storsjarmøren på 56.

For det handler om å pule, sier han.

Internettet er et sted for de merkeligste anliggender og uttalelser om det meste. Ikke noe for snerper. Googler kvinn for eksempel 'sex' og '50' kan de rareste såkalte sannheter leses. 2300 sider om saken. 

Lesestoff til en er gammel jomfu på 60.. En del er ikke for de skuggeredde eller pingler.

Fru Singlesen tenker instintiktivt på Vita Andersens 'Hold kjeft og vær deilig'.

Eller var det vær ung, hold kjeft og vær deilig den het?

Enkelte greier kommer kvinn, som Gerd Brandtenberg villle uttrykket det, ikke unna.

Fru Singlesen tilhører da tross alt den generasjonen damer som ikke brukte BH før...

Det store tilbakeslaget satte inn!

Trøsten hevdes å være at løpet ikke er kjørt for dem over 30 +...

En britisk undersøkelse konkluderer med at kvinner over 50 har den beste sexen,

om enn de på 30 har den oftere.

Det positive med levd liv er vissheten om forskjellen på kvalitet og kvantitet...

Ikke at undersøkelsen sier noe om akkurat det, men enhver står jo fritt til å tenke sitt. 

Kalle Kanin er ikke alltid det beste. Det vet Fru Singlesen en del om, og en kjapp en redder ikke nødvendigvis annet enn stunden. Ekteskapet er det i alle fall ikke snakk om.

Jo, det kvinn kan lese på nettet kan jo 'en trøst' for den som har noen å ha sex med.

Fru Singlesen og hennes like er det ikke gjort så mange undersøkelser om.

De 'desperate', som jakter villt på hvasomhelst bare det har pikk, leser hun så øyet blir stort og vått. Alt annet tørker fullstendig av denslags 'fakta', og igjen tenker hun på Andersens gamle novellesamling fra 70-tallet eller noe...

Kan Fru Singlesen eldes med verdighet med eller uten sex?

Synnøve Sætrum

.............

 Arendal har også regn.

Hentet fra FVN.no

Morgenen er her igjen.

Med vind og regn.

Middelhavsblomstene er der fortsatt, og man tenker på brennende sol mot huden. Den man kan komme unna under skyggefulle trær på greske tavernaer.

Ikke den ødeleggende varmen som rammer Afrika's horn om dagen (oi der hakket det igjen...).

Om litt er kaffen klar.
Noen gidder ikke kjøpe millionhytter i samme tempo som i fjor sies det på internettet. Har det med været å gjøre?

Eller er det slik at det er grenser for hvor mange millioner også millionærene og milliarderene besitter?
Skarve 5 er vel ikke nok...

Kan hackere ' ta livet av' dem også, lik Murdoch?
Nå skal jeg ikke gi meg inn i en harang om avlyttingen.
Bare konstatere at slikt gjør man ikke.
Pressefriheten rundtomkring, ikke bare i Storbritannia, kan man vel trygt stille spørmål ved.
Friheten i det hele tatt.
Storebror ser deg, var Orwell's dysre spådom for lenge siden.
Det er lenge siden framtida er blitt fortid, og harde realiteter.
Veldig veldig veldig lenge siden.
Jeg nevner i fleng, nei jeg lar det være, tenk etter selv.
Historien er full av...

'Gladnyheten' fra ABC-en kan for noen være:
Erna er fortsatt størst på høyresida.
Pest eller koelera?
Jeg sier ikke mer...

I Ulvdal jager bjørner folk opp på hyttetakene, så det er fint å vite man ikke er der i fellesferien.

Vi er skrudd ulikt sammen, og godt er det.
Tenke seg til om alle satt på drømmenes taverna i det man ankom.
Ikke riktig samme susen med 10 000 turister mysende mot sola.
Det er derfor Costa Brava ikke lokker som i ungdommens dager.
For mye Hammondorgel og fugledans.
Fulle tyskere og skandinaver i skjønn forening.
Man kan ikke en gang snakke om spetakkelparadis.
Bare spetakkel.
Paradisisk er det neppe på veien mot Gaza heller.
Israelerne har startet omringningen av båtene som er på vei dit.
Som vanlig.
Så får man bare avvente det som hender videre.
Måtte alle liv bevares!
Egentlig trenger man bare kjøre til Holmestrand og kikke på veiene, om man er av det spenningssøkende slaget...
Akkurat der må sjangsene for dramatikk være noe større enn eller langs de norske vegene.
Heller ikke denne dagen er hoffnytt helt fraværende.
VG melder at X-kjæresten til Madde 'snakker ut'. Sukk.
Ellers så reklamerer Dagbladet med at man kan få Kate Moss-stilen gratis.
Jeg hadde nær sagt:
Hvem i h..... er Kate Moss?
Hvilken stil?

Nei, nå er det på tide å rive nesa ut i livet.
Vekk fra tastatur og internett og suge inn regnværet.
Nesten nytt regntøy skal testes.
Kosta flesk, og reklamen var det skulle holde med intenst øs i over ni timer.
Den som beveger seg utenfor får se!

Synnøve Sætrum

Hakk i plata, men det er ok. Helt ok.

Foto: Synnøve Sætrum

Regnsus er godt å høre på.

En nydelig bakgrunnsdur her i huset akkurat denne kveldstimen.

Bruset er så sterkt at fuglene er stilnet helt, eller bare blitt vekk. De sitter vel å gjemmer seg så godt de kan. For det høljer, og jeg er takknemlig for å ha tak over hodet. Syndefloden, er det den som kommer? Straffedommen for et eller annet som har med klimatiske forhold å gjøre?

Eller er det bare det at jeg glemmer hvor ofte somrene er sånn også heromkring?

Jeg føler meg i alle fall sykt opptatt ( som de unge sier) av været for tiden,

og evner visst ikke gjøre noe konstruktivt med det.

Det kverner og kverner, og jeg henger på. Som om det var det viktigste på kloden.

Litt sliten blir jeg, venter på noe nytt under skyen, men nei. Ikke i dag.

Noen dager skulle vel antakelig gått unoterte hen, men ikke en gang det...

Hvis man kunne registrert denslags hjerneaktivitet herigården kan det hende det kom noen ...

God kveld Norge, USA, Nederland, Hellas, Coloumbia og Thailand.

Landene er med akkurat nå leser jeg. Jeg undrer hvem som sitter ved de andre skjermene.

Uansett så er det hyggelig.

Fire stater av dem har jeg frekventert, og satser på flere i løpet av året som kommer. Thailand vil jeg oppleve. USA også, om jeg fortsatt er verdig et visum...? Coloumbia vet jeg egentlig lite om, men hvem vet hva man skal kunne komme til å gjøre. Den som lever lever.

Sitter her og er takknemlig for bare å være. Det er ingen selvfølge. Jeg kjenner det vel på meg.

Noen ganger hender ting i ens nærhet, og perspektivet på menneskelivet fokuseres endel. Tenker på det der som er viktig. Som det å kaste det man har i hendene og hjelpe når en venn ber om det.

'Du kan ikke fly rundt og redde andre hele tiden', kom det vennlig fra en venn heromdagen. Slikt kan man ta med seg på omsorgskontoen. Balanse er antakelig noe å tenke på i så måte.

Det er sant at jeg ikke kan ordne opp i all urett i hele verden selv om jeg veldig gjerne ville gjort det. Men, jeg er ikke allmektig.

På den andre siden er jeg ikke totalt avmektig heller.

Språket er intakt. Orden renner av meg. I noen situasjoner stemmer det at ord bare er ord.

Men, i andre ikke. Hvor hadde menneskeheten vært uten det skrevne ordet?

Uten de delte tankene?

Jeg kan lære.

Jeg kan lese.

Jeg kan skrive.

Jeg kan fortsette å nevne saker og ting til det ikke er pip i meg mer.

Argumentene som sier 'sånn er det bare' er ikke gode nok. Legitimerer slikt urett ?

Nei.

Det gjør ikke det.

Det gjør ikke det.

Det gjør ikke det.

Det gjør ikke det.

Det gjør ikke det.

Det gjør ikke det.

Det gjør ikke det.

Det gjør ikke det.

Det gjør ikke det.

Nei.

Det tenker jeg her jeg sitter, hakk i plata, men det er ok.

Helt ok.

Hakk i takknemlighetsplata også.

Livet mitt er godt, om enn det er søkkvått utenfor.

Synnøve Sætrum

  

Den får rosa kant når det regner min Morning Glory for denne dagen...Fantastiske farger...



Postulater

Foto: Synnøve Sætrum

Mine damer og herrer:

Regnet har tatt litt fri, men skyene skygger fortsatt for den gule kula.

Det skal de etter sigende fortsette med hele uka. Om spåmenn og kvinner har rett.

Skulle jeg hevet på et lite sukk her? Eller kanskje et stort?

 Neida, det er ikke noe som heter dårlig vær, bare dårlig klær. Smeigesommere er kun et postulat. Jeg sier det høyt til meg selv. Trenger det inn? 

Det må innrømmes at jeg føler en viss ullen lykke ved å vite at jeg har tenkt meg en tur til solens øy litt utpå, og i tillegg har tenkt frekventere tropene til vinteren. Selv om her er et liv å leve en dag av gangen i mellomtida kjennes de fakta som beskyttelse for humøret mens slusene åpner seg.

Tror jeg hadde vært bra despo om så ikke var tilfelle. 

Siden jeg nå en gang er av typen værsjuk etter ei stund med for mye av det nevrotiske værslaget.

Ja, der var dagens status i den gata.

Skal ikke ramse status på all verdens elendighet, bare påminne om at bakteppet synes kronisk.

Millionene lider.

Mye, ikke bare litt slik undertegnede kan tas til inntekt for å gjøre denne morgenstunda 18. juli 11.

På Afrikas horn vandrer millionene på grunn av tørken.

De kunne mer enn gjerne fått noe av vannet, om jeg kunne gjort noe med været.

I så måte er sørgelig nok rettferdigheten kun et postulat.

Hvem kan forstå en million?

 Cameron reiser hjem for å rydde opp. Føljetongen går sin gang.

Vil hodene rulle, eller er det noe annnet som egentlig ruller?

Korrupte kronasjer eller no sånn?

Den som leser og hører nyheter vil se.Ting og saker åpenbarer seg.

Koreanstudier i regi av Krekar får igjen alvorlige konsekvenser sier ABC-nyhetene. Nærmere bestemt drapstrusler som han anmeldes for. Enda en gang. Han benekter som vanlig alt, og jeg klør meg i hodet av hele fyren. Jeg må bare innrømme jeg har vanskelig for å tro han sitter midt i komplottet. Egentlig trenger jeg heller ikke mene noe som helst om det.

Greit nok, men saken lyser i mot meg over "hele" nettet. Så jeg ser det jo.

 Det er noe med logikken til mullaen som ikke går i hop,

og det sier jeg ikke for å bli tatt til inntekt for Siv J. og hennes parti.. .

Bare ikke prøv å tilskrive meg denslags holdninger!

I Tvedestrand er kvinne funnet drept etter denne helga.

Så var Sørlandet igjen på kartet for denslags.

Ikke for det, hele landet er godt representert hva privatlivets ufred angår.

Medieoppslagene påminner om det hver eneste dag. Da jeg var ung, og det er lenge siden det, var slikt sensasjon som rystet langt inni sjela. Men, nå? Man leer så vidt på øyenbrynet.

Det er så mange ugjerninger, det er så mye sykdom og sult, og det er så mange kriger... 

Noen har sågar filmet en voldtekt utenfor Stortinget...

Man blir så overmettet på et vis. Kari Traa innrømmer hun har brutt aksjeloven. Vil det få konsekvenser tenker jeg, og glemmer det like fort. Inn det ene og ut det andre.

Jeg makter ikke engasjere meg helt.

Bare registrere postulater.

Synnøve Sætrum


PS... Nå når kvelden stunder til tenker jeg enda mer på dette, og noen ord av salige Ivar ...

DAGAR KOMA

Dagar koma, dagar fara,
utan kvild fer tidi fort.
Lenge tykkjest dagen vara,
endå er for lite gjort,
Vist eg ofte ottast må,
at mi gjerning var for små,
endå må eg takksam vera,
at eg noko kunde gjera.

(Ivar Aasen)

Fru Singlesen har tatt fellesferie...

Fru Singlesen bryr seg egentlig ikke noe særskilt om været. Ikke kjønnslivet heller.

Ikke akkurat fremmedord, mer en godt slumrende mulighet hvis at om. Det er fellesferie og regn må vite. Hun hadde sett for seg lettkledde dager på bystranda, men nei. Vissheten om værgudenes vaner gikk i hukommelsens mørke sluk. Av en eller annen grunn glemte hun hvorfor hun pleier være over alle haugene, dvs. så langt sørover i Europa som mulig disse ukene.
Være hjemme, i fellesferien og tusle utenfor og rundtomkring som sommerturist i egen by.
Se på den med nye øyne.
Jau, jau og jammen sier hun jau.
Forglemmelser av klimatisk art (og det er ikke klimateriet ...) tyder muligens på tidlig demens, eller for mye vin i utklekkingsøyeblikket. Hun må jo ha vært hinsides.
Ingen grunn til eureka-rop i regntunge gater.
I fellesferien bør man dra til syden for å være sikker på været.

Sånn er naturlovene.
I juli bør man være langt sørover.
Til Portugal, strender eller ei gresk øy.

Den som ikke er noen av delene får sitte i stolen under pleddet.
De tosomme vurderer romantiske feriemål. Vie hverandre litt ekstra oppmerksomhet liksom.
Man kan reise til Ocean Maya Royal i karibien. Kun for voksne. Akkurat den biten liker hun. Ingen bamseklubb når man skal nyte livet under solen. Ikke at hun misliker unger, tvert om, men er man på voksenferie så er man det. For sitt indre øye ser hun seg liggende i hengekøya under palmen, lyttende til havet og vinden. Hun kan til å med tåle være alene i omgivelser som ellers kryr av par.
Suge til seg smulene fra de rikes bord liksom.
I alle fall om reklamen for stedet skal tas alvorlig. Kun for den som svermer.
De ikke-svermende, får ingen reklame.
Annet enn fra reiseselskaper beregnet  aldrende jomfruer i nød, med dobbel pris og vel så det. Noen skor seg på andres alenehet. Som om ikke prisen til tider kan være stiv nok.

Nei, da er det vel bedre å dra til Hurghada-kysten.
Der er man jo innebura på hotellets strand likevel. Trygt beskyttet fra innpåslitne menn om man driver ene gatelangs. Hun har prøvd før. Det krever sin kvinne å reise til et av historiens skattkamre. På den andre siden er det nok, mer enn nok å ta seg til i der. Vil man ikke friste skjebnen med snorkelen(det hender jo en hai rister livet ut av en badende..eller jafser i seg en arm...) er der mer enn nok templer og statuer, pyramider og beduinleire.

Jo, kanskje det var saken, tenker hun over kaffekopp to.

Ei natt på kamelryggen under stjernene i Sinai-ørkenen.

Eller kanskje en aldri så liten seilas på Nilen.

Tvers gjennom bibelhistorien i grønt, mens man nyter sin SPA.

Bamseklubber tilrettelegger ikke for slikt.

Kanskje det til og med finnes ei singelskute til halv pris?

Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Det kunne være noe.

Off to Sharm El Sheik med flymaskin...

Den som går over internett etter flybillett får se.

Synnøve S.

En liten utblåsning av det litt ukontrollerte slaget...

Ja nå kommer regnet dere, eller det er kommet, og det går.
Det er da som svarte f... hvor opptatte nyhetspusherne blir av det sånn midt i juli.
Egentlig skulle man tro at landet kun var her i sør...
Skriv mer om millionene som tørker og sulter ihjel på Afrika's horn i disse dager.
Stopp den evinnelige sutringa. Hvor mye energi er det mulig å bruke på 'agurker'?
 Utenfor hos undertegnede ser det ut som en jungel om dagen.
Og, innenfor herjer ikke hungersnøden. Tror ikke det gjør det noen andre steder her i røysa heller. Jaffal om man skal ta butikkutbyggingen her rundtomkring på alvor.
Skal folk spise enda mer, blir de fleste like fagre og fine som meg.
Dvs. lett overvektige. Er det det som er myndighetenes mål?
Neppe!
Men, det er vel med den saken som med kreftgarantien. Bare et ønsket mål, ikke reelle løfter når alt kommer til alt. Oppvisningen i fossroing har vært forbilledlig i riksmediene denne radiodagen.
For det handler om penger må vite, og å behandle folk slik at de overlever mange år er jo dyrt.
Da er det vel bedre å pushe mat så folk eter seg fordærva.
Det kan jo hende det gjør noe med den aldrene befolkningen.
Jeg mener: Om endel prosent kreperer pga overvekt et tiår eller to før tida sparer man jo velferdsbudsjettet og kan bevilge penger til sykehusdirektørene i stedet.
At de synes å gjøre en elendig jobb mot smellfeit betaling er det ingen som snakker høyt om.
I alle fall ikke dem som sitter på maktens taburetter.
Sa man det som det var ble det kanskje to tupp i ræva og på hodet ut...
Ok, mulig jeg spissformulerer vel freidig, og at bildet ikke er fullt så enkelt.
Men akkurat her og nå har jeg bare behov for en liten utblåsning av det litt ukontrollerte slaget.

Så det så...

Synnøve Sætrum

PS... Jeg skulle gjerne visst hvem som har kryptert min kobling til Children of Shambala. ...

Jeg lurer på hvem alle disse amerikanerne som leser Ytringsstedet er... ?

Fritt fram for en kommentar eller to.

 Hæ???

BALANSE I SAKENE

Foto: Synnøve Sætrum

Ikke Bjørg Vik's gjenglemte Petunia, men en blomstrende Morning Glory i min gamle støvlett.

Arvingen påpekte at den blomsterpotta ikke er særlig vakker.

Jeg kan se hva hun ser, når jeg kikker den vegen. 

Samtidig tenker jeg på dette med balanse i sakene.

Det skjønne utelukker ikke det mindre skjønne.

Symbioser av alle slag finnes stadig.

Alt er mulig. Det er bare perspektivet som setter stoppere.

Sånn er det dessverre, og sånn forblir det antakelig.

Man kan fokusere på det skjønne i sitt nærvær,

og samtidig holde øyne og ører oppe for at det stygge ved verden finnes utenfor.

Store deler av jorda framviser ufattelig overveldende vakker storslagen natur. Skjønnehet som nesten stopper pusten. Man hiver dypt etter den også når øyet skuer alt det heller grelle og grusomme.

En må ikke være enøyd selv om en bor i den priviligerte delen av verden. Det er lov å bruke hodet, og forstå at man ikke kan fortsette å ture fram som jordens overklasse til evig tid.

Her forleden leste jeg noen ord om at finanskrisen var innom et par timer en torsdag formiddag i Norge. Så det er bare å dure videre med grenseløs bygging av alskens kjøpesentre og matbutikker, samt luksusboliger hinsides vettet. Hvor mange kjøpesenter trenger vi?

Hvor feite skal vi spise oss?

Noe så arrogant!

Tenker på det der med å hogge av greina man sitter på, eller bite hånden som forer.

Noe så innforjævlig arrogant!

Eller sagt på en annen måte: Hvor mye mat har hver enkelt råd til å sende på dynga, mens millionene fortsatt lider hungersdøden?

Kan de unge generasjoner som ikke har sjangse til å komme inn i boligmarkedet trøste seg med å vandre i kakseområdene? Når skal vi gjeninnføre den sosiale boligpolitikken i Norge? Jeg snakker ikke om den som handler om å ha rett til en kommunal bolig ut fra diagnoser. Derimot det dagens uetablerte står overfor. Hadde det ikke vært på tide om man også i Norge gjeninnførte retten til å bo i en anstendig bolig til anstendig pris, hele livet om så, selv uten å eie. Ikke måtte bo på nåde, eller være prisgitt markedskreftenes infernalske priser. Noen må betale nesten alt de tjener for å leie bolig, men banklån til en får de ikke. En åpenbar ubalanse i det regnestykket der.

 Man fatter det ikke, men vet det er sånn det fungerer.

Man har den retten i Danmark, eller Nederland eller eller eller...

Sånn var det før i Norge. Den som ikke kommer fra borgerskapenes slekter vet det.

Selv Kåre W. vedgår at man gjorde en feil ved å slippe kreftene i boligmarkedet totalt fri på 80-tallet.

Jeg vet ikke helt hva den gamle Høyre-kjempen tenker helt innerst inne, men det er nærliggende å slutte at det handler om balanse i sakene.

Synnøve Sætrum

Agurksyka...

Nesten helt morgen igjen.

Fellesferien er i gang, det kan man bivåne i avisene.

Agurkene står tett...

Bare spanjolene strever med å få swung på dem. Ved første øyekast litt merksnodig i disse tider, men tenker man etter husker man det ikke er lenge siden veksten fra de kantene hadde hele den samlede MONSTERPRESSA på nakken. Den tyske i spissen, har jeg latt meg fortelle, men innrømmer at jeg kjente etter mulig bismak på grønnsaken et par tre uker jeg og. Vi unngikk ikke død- og fordervelsenyhetene her oppe i randsonen heller. Medieverdenen er bitteliten.

 Slikt som den turer fram kan det bli for meget selv for en grønnsak av det strunkeste slaget.

Noen ganger driver livet en opp av senga sånn rundt halv fem.

Det enkle faktum er å være utsovet.

Noen er i den priviligerte situasjon å kunne sove når trøttheten, våke når man er våken.

Være uthvilt nesten alltid med andre ord. 

Storveis luksus. 

Leve uten å dingle i strengen.

Klokka spiller ikke så stor rolle, selv om man er av dem som sverger til at natta er til søvn...

Man dras liksom sakte ut i den norske sommertilværelsen. Stille og fredelige omgivelser. 

Man kikker på sin nyutsprungne Impomoea Tricolor fra Grekenland, og står ikke under noen omstendighet i fare for å suges ned i et blåsehull. Vulkanene er langt unna.

 Det kan til og med hende himmelen avgir løfter om en tørr dag. Det er greit det, for en som kan sitte og halvsutre over at smeigedagene ser ut til å utebli. Agurkskriveriene kommer farlig nær undertegnede.  Hadde de 440 000( det er et vanvittig høyt tall det) tørkerammede flyktningene i Dadaab i Kenya sett mine geberdelser om været, ville jeg antakelig fått så et eller annet passet. Den værste tørken på 60 år har rammet Afrikas horn.  Man ser bildene og klager over været.

Sykt ignorant, idiotisk og hovmodig, og typisk agurk-norsk.Hoff og hoff sukker jeg.

 Jeg liker det ikke, men erkjenner at det er fort gjort å ta til seg smitten fra agurksyka.

Både i pressen og det priviligerte livet.

Jeg skjems, og tenker det mange har tenkt før meg: 

Hovmod står for fall.

Synnøve Sætrum



Morning has broken

Foto: Synnøve Sætrum

'Morning has broken' spiller fra radioen.

Morgenkaffe innendørs og en ny dag i livet demrer. 

Utendørs regner det.

Det blomstrer som i en liten jungel. Fyldige, struttende og levende kroner.

Noen kan plukkes inn til nytelse på stuebordet, og bli lyrisk i sinnet.

Sommeren fortsetter gavmildt med lett nevrotisk vær her på sørspissen av Norge.

'To be or not to be', er stadig spørsmålet, men man savner en smeigedag med tean i tanga og bakhauet flatt i berget som en ekte sørlending. Skjønt det nok er umulig.

Men, man kan ønske selv om det er fånyttes hva været angår.

Klimadelen av nordledingen i undertegnede ble forlatt da hun flyttet fra akkurat den biten.

Når man er barn bryr man seg ikke om denslags.

Ennå er den sunne livsholdninga med å ta dagen som den er intakt.

En bare er, og har nok med det.

Man lever sannheten om at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær uten å være seg det bevisst. Været er høyst sekundert, akkurat som dødelighet og evighet.

Tenk på dette med tiden, så relativ den er.

To timer i skyggen under en parasoll bare sprekker lik gjennomsiktig luft.

De samme to timene i øsregnet synes ugjennomtrengelige.

Særlig om en er søkkvåt og litt småhufsen i tillegg. 

Stiller en klokka og måler får en samme resultatet.

To timer er to timer.

Udiskutabelt.

Man kan måle et menneskeliv i tid.

Den jobber med oss hele tiden.

Tyngdekrafta også.

Det registrerer den som snart har levd fem tiår av sin tid på jorda.

Saker og ting siger, mens molda kaller.

Tiden er antakelig det eneste som varer evig.

Undertegnede kan ikke begripe en evighet.

Hun tenker i tid og rom.

Holder fast i det visualiserbare. 

Som selvplukkede jordbær på nyrista rundstykke...

Ha en god regnværsdag!

Synnøve Sætrum



Bedritne realiteter er så lite 'ladylike'....

Foto: Synnøve Sætrum

Fisketur med håp i hengende snøre, er det ikke så det heter?
I en verden som vår ville det være utrolig rart om man ikke gjorde seg noen refleksjoner rundt håp og dens motpol håpløsheten. Akkurat her oppe i randsonen av Europa har vi vel egentlig ikke for mange grunner til å sutre og klage over det materielle. Likevel synes det som om en del mennesker, inkludert undertegnede, enkelte ganger finner hele tilværelsen alt annet enn fargelagt enn i de glade valører.
Paletten er kun i bruk til store gråsorte strøk over dagen. Det er sånn det er, når det er.
Den som kjenner tilstanden vet hva den handler om.
Andre kan komme med oppmuntrende tilrop, uten å fatte bæret egentlig. Men, det er helt klart godt og omsorgsfylt ment og tenkt, så måtte optimistene fortsette med det. Optimisme smitter akkurat som pessimisme. Sånn sett er det likelig fordelt, i alle fall om en ser stort på det.
Saker og ting kan synes helt uhåndterlige, men det gjelder å ikke gi opp.
Håp ja? Det er viktig med håp for tilværelsen og for verden.
Tviholde tanken om at det blir sommer igjen selv om det akkurat for tiden er vinter.
Sorgen og gleden vandrer tilhope, både før og nå og siden. Livets tristesser kan slå deg ut ei stund i bakken, mens du rundt neste sving opplever stevnemøtet med livsgleden ennå en gang...
Eller håpløshet når livet synes noe ulogisk, kronglete og uhåndterlig.
Enten det er en selv, eller andre som befinner seg i grøfa.
Nedi der har man kun to muligheter.
En kan vikle seg inn i noe kinasyndromlignende, og satse på at alt faktisk kan bli værre.
Eller en kan sitte der på bunnen og tenke at derfra går det bare oppover.
Håpet finnes så lenge liket fiser eller i det hengende snøre.
Skal avstå fra å utdype det der med tarmgass.
Bedritne realiteter er så lite 'ladylike'...
 Men: Den som aldri slutte like kicket når det rykker kan bare nikke gjenkjennende.
Ikkeno å diskutere det.

Fisk ferdig, og en herlig følelse innkassert atter en gang.
Samt et damemåltid fra havets dyp.
Ingenting å henge med nebbet etter når man fortærer en nytrukket sjøørret, eller lyr for den saks skyld.

'Så lenge det er liv er det håp', heter det også.
Kanskje ikke særlig trøst for den som spreller på kroken,
men i det minste er det akkurat det den gjør.
Det minner meg om det faktum at selv om verden er farget i gråsort,  man skal la være å bite på tilsynelatende fargerike fristende kroker.
De er bare en illusjon som i beste fall bare gir deg en liten støkk.
Ikke sikkert lureriet som vil deg til livs slipper taket igjen.
Det er sagt før, men kan trygt sies igjen:
Når man takker ja til det som er vil det alltid være nok!

Synnøve Sætrum