10 april 2013

Hedonisme, vennskap, livet og jorda...


Meg i blesten og vintersola en tidlig marsettermiddag.... Sånn er livet !

Minus sju på morgensida, og sola er borte. 
Et inderlig savn melder seg sporenstruksen. 
Chiang Mai med den daglige vegen til frokost på Nice Kitchen dukker opp.
Kanalen, fuglesangen og blomstene viser seg for mitt indre.
Jeg lengter til det som det var før det ble for varmt.
Jo da, det er et paradoks men komfortsonen har sin grense i begge ender.
Nordboere har en tendens til å ha det slik.
Nei, jeg har aldri benektet min status som klimaflyktning.
Sørlandet ligner minste felles multiplum i så måte.
Betyr ikke at jeg har unngått få med meg at det har vært vanvittig tøff vinter i Troms.
Har mine unge voksne år der. Mange venner, jeg alt for sjeldent ser bor på yttersida, så jeg følger nå litt med. Internettet har sine fordeler på siden av fjesboka.
 Vefsn har visst hatt sin andel vinter med... 
Siden jeg har min andel vefsning intakt ved åpning av min snute legger jeg merke til litt den vegen.
Når skal jeg egentlig få tatt meg på tak og få sett fjell og daler i Nord-Norge igjen?
Vel, det var nå ikke det jeg ville grunne over. Helt klart er det jo at med det første blir det ikke.
For kaldt. Alt for kaldt. Jeg er som viden kjent slett ingen tøffing i mange minus.

Kristiansand kommune, og Ytre Mosby suger meg fast for tiden. 
Her sitter jeg og ruger på mitt, mens jeg venter på bedre tider. Jo da les: Venter på vår. Akkurat nå bryter sola gjennom et øyeblikk og ut gjennom vinduet ser jeg den speile seg i vingene på ei flue som har misforstått. Jeg tenker på den store feite edderkoppen som stod på veggen her søndag formiddag. En miniatyr tarantella, men den lignet veldig. Jeg overdriver faktisk ikke. Begeistringen for sånne kryp er heller måtelig. 

Tilbake til vintertankene.
 Hva er det som har skjedd med meg?
For bare noen år siden hadde jeg denne gå på viljen og tankegangen finnes ikke dårlig vær bare dårlig klær. Forsøkte meg både på ski og ellers lange turer på beina.
Ok, jeg gikk ikke så langt som til å kjøpe truger, men likevel. Slet meg opp bakkene, forsøkte ikke banke livet av psyken på grunn av den dårlige fysikken, og gradvis ble jeg bitte litte grann sprekere. Men, å gå på ski i sprengkulda har ikke samme effekten på min fysikk som sol, varme og massasje, sunne matvaner og meditasjon. Det gode liv som rommer mer enn sprengfrost og varmedresser fra Helly Hanssen. 

Hvis det blir for mye "hold ut"  så... For meg er det nemlig slik at når tilværelsen farges av den beskjeftigelsen starter varselklokkene sin heller gjennomtrengende larm. Da handler det om å tenke om, tenke nytt om mulig. Livet er for dyrebart til å være et "holde ut". For meg er det ikke alltid åpenbart hva jeg kan gjøre med det, mange ganger ser jeg ikke skogen for, og så videre.

 Når det er slik at Norge er et vinterland og ikke kommer til å bli noe annet får jeg slutte klagingen og se hvordan jeg skal leve i årene som kommer. Skal jeg sitter her, kikke på halvannen meter med snø (minst) i fire fem måneder mens jeg venter på døden? Er det et must. En frimodig venn har minnet meg på at det handler om å gjøre noe med tilværelsen så lenge en faktisk kan. Etterpå er det jo for seint. Eller den dagen sykdom nagler en totalt til stolen eller senga kan en kun sitte og angre på det en ikke gjorde. Dessuten snakket vi om dette fantastiske livet er.
Flaksen som skal til for å få glimtet av lys mellom to evigheter. Noen koste seg veldig i hverandres selskap, og resultatet ble meg eller deg. Ufattelig, men sant ! Rammene  for livsdagen er det og evigheten, ut av det evige mørket og så inn i det igjen.

Føreksistens.
Eksistens.
Ikke-eksistens.

Siden vi er tid og rom synes evighetsperspektivet kun som abstrakte teorier, men det betyr ikke at den ikke er. Den ubegripelig lange evigheten er. Men, akkurat nå sitter jeg og du her.
I det perspektivet vil noen snøre sin sekk og spenne sine ski.
Nyter og atter nyter vinteren.
Uten et skeivt ord. Røde kinn og ferske Kvikklunsj. 
Hurra for dem og det rotekte norske pågangsmotet !

Undertegnede har tenkt over saken og kan ikke si annet enn at hun ikke visste om noe annet den gangen hun optimistisk bakset med. Tenkte det kanskje kunne være mulig å oppdrive samme positive innstilling til ismassene med øvelse nok. Hva er nok for den som i utgangspunktet aldri har vært særlig begeistret, men bare gjort som samfunnet/kulturen forventer av en ?
Stått utenfor og kikket inn på et vis? Er du med?
  
Etter to vinterreiser til tropene framstår kulde, is og sludd som oppskrytt. I år er våren langdryge tøffe saker. Jeg er svært takknemlig for å ha sluppet unna deler av fimbulvinteren .
Synes oppriktig synd på den som har vært her hele tiden og slitt seg gjennom det.
Har skrevet det før, og gjør det igjen i tilfelle noen skulle ha glemt det.
Så håper jeg for alle dem sin skyld (ja og min også) at denne sommeren blir den beste siste femti år. Minst. Det har hver og en blåfrossen sjel fortjent. Dessuten har de siste to somrene vært såpass elendige at statistikken snart burde være på sommerelskernes side. Ikke sant?

Når det gjelder meg ville jeg bare trukket pledd og dyner over hodet og blitt i hula til vinteren var slutt. Kommet fram når til sangen fra gjøk & sisik, trost og stær's synging alle dager. 
Såpass krevende finner jeg iskulda. Vel, heller ikke mitt liv handler om å leve ut lystprinsippene. Det går ikke. Nytelse kommer langt ned på listen. Hadde jeg latt den råde (ja for det kan være veldig godt i hula under dyna) da ville jeg kjapt blitt hundre kilo, fått vondt over alt, galopperende blodtrykk og sunket ned på et mentalt lavmål. Ting og saker henger i hop for meg. Mange ganger er det helt nødvendig med ulyst for å bevare helsa. Ondt skal ondt fordrive tenker jeg og bøyer hodet mot vinden. Jeg endog tar på meg to par hansker for å unngå forfrosne fingre og negler.  
Kan ikke hjelpe for det, men det krever seig utholdenhet og bare det,  hvor mye jeg enn kunne ønske det annerledes. Ønsk i den ene og skit i den andre...
Jeg kaver meg ut og gå hver eneste dag. Gjør det jeg kan for at kroppen ikke skal stivne igjen. Foreløpig har jeg lykkes med å holde datt og ditt i sjakk.
Denne dagen må jeg nok fram med skibuksa. Som vern mot isvinden.
Her spennes ingen treplanker under beina. Og, i det jeg skriver så er sola et øyeblikk framme bak en sky... Får nyte sekundene ! Kanskje jeg skulle ganne og satse på endring av værvarsel.
Livet styres likevel etter spor og tegn, mens man bor i drømmer og fantasi.

Hav og himmel. Fjell og dal. Jo, jeg drømmer mens jeg tråkker "maurstiene på jorda" til fots. Fordelen med å gå er at man får tenkt så mangt på veien. Klart og noen ganger mindre klart.
Ei venninne beskrev dette med reising som nytelsessyke. Hvorvidt det var spissformulert ment, en kritikk eller et utslag av misunnelse skal jeg ikke ha sagt noe om. Enhver er bare ansvarlig for sine ord, ikke for hvordan andre oppfatter dem.  Jeg ser det ikke slik, selvsagt. Syntes det var å trekke det langt, og synes det fortsatt. Hedonist i betydningen "joyful togetherness, anarchy, epicurean ideas, multifaceted joy, sensuality, diversion, friendship, justice, tolerance, freedom, sexual freedom, sustainability, peace, free access to information, the arts, a cosmopolitan existence, and a world without borders or discrimination, and everything else that is wonderful but not a reality today" som i den moderne organisasjonen "Hedonist International" står jeg ikke tilsluttet .
Ikke at jeg ikke kan se mange gode grunner for den typen livsanskuelse, det er ikke det. 
Det er en vakker drøm ja, men forutsetter jo en annen verden enn den som finnes nå. Hadde selvsagt vært fantastisk om alt samvær mennesker i mellom kunne vært godt, eller om anarkiet var samfunnssystemet. At jorda var et sted hvor alle mennesker gjorde det gode for hverandre og seg selv, og bare det. Ingen dreping, utbytting eller plaging av andre eller seg selv. En verden fylt til randen av kjærlighet og gode gjerninger. Sukk, jo det hadde vært fantastisk.
For den som mener kapitalismen er et rått kynisk utbyttersystem er det ikke vanskelig å forestille seg andre muligheter. Fantasien min er det slett ikke noe i vegen med. Den lever i beste velgående. Anarki er en vakker verdensanskuelse. En våt drøm, her og nå. 
Hva framtiden kan komme til å bringe vet jeg ikke, siden jeg ikke er synsk.
 Nå, er jeg ikke anarkist heller. Bare for å unngå bli tillagt noe her.

Vennskapet i høysetet er vakkert, om vi alle skattet den mellommenneskelige gaven like høyt og med samme forutsetninger og grunner... Sånn er det dessverre ikke. Jeg trenger ikke gå lenger enn til mitt eget lille liv for å finne eksempler. Gleder og skuffelser vandrer til hope.

Rettferdighet, toleranse og frihet vært rådende verdier for alle på jorda. Åhhhh... jo da.
Ordene smaker godt på tunga. Ikke et skjevt ord om seksuell frigjøring eller fred skal føres til bloggs herfra. Menneskeheten skulle da også virkelig vært kommet så langt at alle hadde fri tilgang til informasjon, alle typer kunst og alle typer reiser.
Jeg elsker ideene om en verden uten grenser eller diskriminering. Jorda uten all faenskapen som finnes i dag hadde vært nydelig for alle. Særlig de millionene som lider.
Som kjent ikke er mangesifrede.
Tallene viser til enkeltskjebner.
Et menneske, er et menneske, er et menneske.

(http://hedonist-international.org/?q=en/manifest)

Hedonismens grunnlegger var Aristippos som skal ha levd på Sokrates tid. Innenfor hans tenkning trekkes et skille mellom to sjelelige tilstander. Den ene smerten som beskrives som stormende og rå. Den andre er lysten med dens behagelige og myke vesen. Aristippos mener at det ikke er noen egentlig forskjell mellom disse. Overflaten inneholder samme realitetene i grunne. Siden menneskelig lykke handler om å maksimere vellyst og unngå smerte. Den greske tenkeren ser den kjødelige lyst som livets egentlige mening. Jeg tenker ikke konkludere eller komme med bombastiske uttalelser i etterfølgelsen. Tankeprosessene mine er opptatt av at man også i år ca 435 -355 f. Kr var opptatt av det samme som mennesket i 2013 e. Kr. Det er besnærende, og jeg tenker på nobelprisvinneren Sigrid Undset som så klokt uttrykket at menneskenes hjertet aldri i evighet endrer seg. Vesentlig !

Epikur støtter opp om sin filosofiske bror. Betegner det vellykkede eller gode live som et liv i vellyst. I betydningen at lyst sees som befrielse fra ulyst. Lykkefilosofi med andre ord. Filosofien handler om et liv uten ataraxi (uro) og aponetos (smerte). Det er begripelig for meg. Siden jeg ser lykken blant annet som fravær av smerte. Noe som for meg er nærliggende siden smerten er en kjenning i mitt liv. Så jeg mener en kan søke lykke i betydningen å ha det godt uten at det handler om grenseløs nytelsessyke konsentrert om verdslige og kroppslige goder. For undertegnede handler det pr. i dag og slik jeg tenker i skrivende øyeblikk om at man har dekket de virkelig nødvendige behov. Jeg vet at Epikur skriver vennskapet inn under disse, og tankene mine tumler rundt det. Han har rett. Spørsmålet for meg er i hvilken grad og på hvilken måte? Det er med vennskapet som med kjærligheten mange slags av dem.

Hedonismen som prinsipp skiller i tillegg mellom psykologi og etikk. Psykologisk bygges det på en antakelse som sier mennesket alltid er ute etter å maksimere lyst og glede. Ut fra dette sluttes at utsikten til lyst er den eneste motivasjonsfaktoren for menneskelig handling. Betyr det at mennesket for enhver pris unngår ulyst som jo er den dikotome motsetningen?
Eller man kan se hedonismen fra et mer etisk (eller universelt) ståsted hvor lyst er noe mennesket bør forsøke maksimere. Vel, vel tenker jeg og er antakelig ikke den første. Lidelse og glede vandrer sammen i ethvert liv. Umulig å komme utenom. Hva som er årsak eller virkning kommer an på omstendigheter og perspektiv. For mitt liv forteller erfaringene med dem begge hva jeg gjør eller kan komme til å gjøre.

Om jeg ikke har oppfattet alt jeg har lest helt feil forstår jeg det slik at kristendommens moralteologi anskueliggjør hedonisme som holdninger til seksualitet. Snevert, veldig snevert.
 Det er åpenbart at hedonisme handler om sammenhenger langt utenfor seksuell nytelse.
(Se manifestet.)

Ja og ja... Der skrev jeg meg ut i filosofiske prinsipper.
Jeg som er en verdensdame, hva gjør jeg her i ødeland?
Her jeg sitter jeg og tenker beskuer skyggene av vennskap som gikk fløyten.
Kjenner et sting og sliten sorg.



Perspektivet skifter.
Som fritt menneske finnes muligheten og gaven.
I solskinnet finnes det gode i det som ennå er.
Ingenting er en selvfølge.
Evig nå er livet.
Ikke sant?
Lykken.
Gleden.
Vennskap.
Kjærligheten.

Gradestokken skinner nå mot meg med + 2. 
Kanskje jeg finner ly for vinden og får ei varm lysten solstråle på nesa denne formiddagen med. Solstråler gjør noe varmt med tankene mine nemlig.

I det store lille livet finnes alltid speil til de store filosofiske tankene om en bare kikker ordentlig etter.  Der har jeg en sterk mistanke om at jeg vil fortsette betraktningene så lenge jeg lever.

Synnøve Sætrum