Foto: Synnøve Sætrum
'Morning has broken' spiller fra radioen.
Morgenkaffe innendørs og en ny dag i livet demrer.
Utendørs regner det.
Det blomstrer som i en liten jungel. Fyldige, struttende og levende kroner.
Noen kan plukkes inn til nytelse på stuebordet, og bli lyrisk i sinnet.
Sommeren fortsetter gavmildt med lett nevrotisk vær her på sørspissen av Norge.
'To be or not to be', er stadig spørsmålet, men man savner en smeigedag med tean i tanga og bakhauet flatt i berget som en ekte sørlending. Skjønt det nok er umulig.
Men, man kan ønske selv om det er fånyttes hva været angår.
Klimadelen av nordledingen i undertegnede ble forlatt da hun flyttet fra akkurat den biten.
Når man er barn bryr man seg ikke om denslags.
Ennå er den sunne livsholdninga med å ta dagen som den er intakt.
En bare er, og har nok med det.
Man lever sannheten om at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær uten å være seg det bevisst. Været er høyst sekundert, akkurat som dødelighet og evighet.
Tenk på dette med tiden, så relativ den er.
To timer i skyggen under en parasoll bare sprekker lik gjennomsiktig luft.
De samme to timene i øsregnet synes ugjennomtrengelige.
Særlig om en er søkkvåt og litt småhufsen i tillegg.
Stiller en klokka og måler får en samme resultatet.
To timer er to timer.
Udiskutabelt.
Man kan måle et menneskeliv i tid.
Den jobber med oss hele tiden.
Tyngdekrafta også.
Det registrerer den som snart har levd fem tiår av sin tid på jorda.
Saker og ting siger, mens molda kaller.
Tiden er antakelig det eneste som varer evig.
Undertegnede kan ikke begripe en evighet.
Hun tenker i tid og rom.
Holder fast i det visualiserbare.
Som selvplukkede jordbær på nyrista rundstykke...
Ha en god regnværsdag!
Synnøve Sætrum
