17 juni 2010

Hverdagslykkelig...

(Rosa og grønt. Foto: Synnøve Sætrum)
Stille sommerkveld. Stille hverdagslykkefølelse.Stille i verden rundt meg. Fuglene har stort sett gått og lagt seg.. Enda nesten 25 grader her i dumpa, og det uten at jeg har tatt ut noen terrassevarmer. Ikke at jeg har en, og hadde jeg hatt hadde det ikke vært lov. Det er for tett mellom naboene her hos meg. På godt og vondt akkurat den biten. Men, det var ikke det jeg skulle drøse om nå. Jeg ville lovprise årstiden, og jeg husker det var sånn i fjor også på denne dagen.

For en hukommelse..?
Nei, jeg kom hjem fra min lange loffetur i den greske øyverdenen, 17.juni i fjor. Forhåpentlig er det ikke så lenge til jeg legger i veg til et nytt gresk besøk. Om verden vil det slik. Jeg mener, om vulkanene holder seg i ro, vekterne slutter å streike, eller alt annet uforutsett tar det helt piano.

Men, denne dagen har jeg ikke ønsket meg vekk. Det har vært sommer. Sommermorgen utenfor med nyplukkede jordbær, meloner, kaffe og sitronvann. Bedre frokost var ikke å oppdrive noe sted, ikke at jeg prøvde. Det var helt herlig og jeg følte meg veldig sydlandsk.Sommer er det når man kan sitte i skyggen og nyte det. Noen har ringt og fortalt meg det var kaldere vind der nede i byen ved kysten. Sukk, ja... En viss balanse må det alltid være i ting. Den ga kompensasjon for 3 ukers -17 og snøhelvete i vinter dagen i dag.

Litt utpå formiddagen kom sjelefrenden, og vi spiste mer jordbær. Vi forsøkte å sitte direkte ”under grillen” også, men ble fort ferdige med det. Bedre med skygge mens man konstaterer at Argentina fortsatt kan spille fotball, og at fotballen enda den er rund...Fint at vi er enige også om det.
Jeg har brukt mye av livet til å rase i veg, og ikke ha tid til det som er viktig. Ikke sittet nok sammen med mennesker jeg er glad i, og som betyr mye for meg. Jeg forsøker ta det igjen nå. Venne meg ordentlig til at noen gjør meg mer glad enn andre. En sjelefrende har den egenskapen. En sånn en kan du tie sammen med uten at det føles anstrengende. Ikke er samtalen anstrengende heller.Jeg føler meg fri til å si akkurat det jeg tenker uten å veie ordene. Intellektuell og åndelig stimulans er en gave å få dele. Jeg skjerper meg og strekker meg for "en sånn" har evnen til å få fram det beste i meg, og gir meg lysten til å bli et bedre medmenneske.

Da jeg var i full jobb og full løping alle veger overså jeg nok noen ganger verdien som finnes i bare det å være, og være fornøyd med det. Og, du verden så skuffet jeg ble når livet ikke gikk som jeg hadde tenkt. Mye gikk på tverke i en periode, og jeg ”grov meg ned”. Jeg var i ”grøfta” såpass lenge at jeg trodde jeg måtte bli der, at jeg aldri skulle få klatra over kanten igjen.
Der jeg lå og kava med alle mine mørke tanker, tungsindighet, misunnelse, sjalusi osv., tenkte jeg at dett var dett. Jeg kan like godt ta elendigheta helt ut. Heldigvis var jeg ikke kreativ nok til å ta det helt ut, eller ta av for den saks skyld Er det ikke det det heter?

Jeg burde være takknemlig, tenkte jeg utallige ganger, men var det ikke. Takknemlig er ikke noe en bare kan være sånn i hytt og pine. Som jeg erfarer det er det ei holdning, og jeg må stadig øve meg på den. Så mangt kan stå i veien også. Det nytter for eksempel ikke å leve i fortid og "balsamere seg" i det som gikk galt, eller være i en nåtid med tanker om "hvis bare" det og det og det hadde vært i orden, eller den og den og den idioten hadde holdt seg unna. Så altså... Eller drømme grandiose drømmer om hva man skal bete seg meg i framtida om man bare vinner i lotto. Tre fire fem små millioner hadde vært nok!
Jeg tror ikke på den euforiske lykken annet enn i veldig små ekstatiske øyeblikk.Ikke noe å jage etter for det blir det bare frustrasjon og skuffelser av. I spann og bøtter har jeg erfart.

Mirakuløst nok forstod jeg på et tidspunkt at jeg måtte endre tankegang. Det vil si daglig øve meg på endring av tankegang. Det har vist seg å være effektivt, om enn det tar tid. Men, jeg har jo den tiden jeg får til rådighet til den bruken....

Jo, jeg får fortsette med troen på at å være fornøyd med en dagen i dag er det som teller. Det gir mye å fokusere på her og nå. Det er det jeg får så godt til sammen med gode medmennesker.Jeg er løen som fikk være sammen med et sånt et i dag. Være bare i der og da, og vite det er nok. Det er det ”evige nå”. Når jeg er oppmerksom på det så skjønner jeg at det ikke spiller det spøtt rolle om jeg ikke har oppnådd mange hundre kvadrat bolig, eller samlet i lader.Kunne ikke ramle meg inn å trille ned i "grøfta" med sånne erkjennelser på plass. Det er ikke en gang fattigkvinnstrøst. Jeg er bare utrolig takknemlig og hverdagslykkelig.

Deilige tanker å ta med seg under fell og myggnett. Jeg kjenner jeg kommer til å sove godt til fuglesymfonien setter i gang igjen, og vekker meg sånn smått utpå morrasida.

Synnøve Sætum