29 januar 2013

I N S O M N I A

 
 



Insomnia...
Fullmåne både over Burbon street og Chiang Mai...
Skruen skrudd løst eller riktig?
Ingen sult.
Ingen tørst.
Her er ingen sauer å telle.
Ikke mennesker heller.
Fantasier om det fineste og det styggeste, det beste og det værste.

Ingen døs i indre drømmeslott.
Drømmene polemiserer.
 Gud hjelpe hvor der skal diskuteres hver gang øynene lukkes for en smule ro.
Filmer med divaer, skjønne sonater eller bønner om sinnets ro er uten virkning.
 
Jommen sa en sove som en stein....
De som har kvista løype sier insomnia er bonusen når alderen siger på.
Det er bare å vente.
Den som venter venter ikke forgjeves.
 
 Insomnia i natt.
Ei ukjent natt kommer søvnen for evige tider.
Men, i natt er jeg pip våken, tenker årssakssammenhenger...

Åhhh... kom nattesøvn og slå meg ned, her skal du motstand finne!


 
 
 
Chiang Mai, onsdag 30.januar 2013
04 55
 
Synnøve Sætrum

Om glede og lede...

 
 
Et jagerfly krysser himmelen over hodet her på balkongen, og minner meg om at det langt fra bare finnes lutter idyll, fred, lykke, forbrødring og kjærlighet i verden.
Selv om denne formiddagstimen her på balkongen er av det gode slaget.
Er oppe fra horisontalen, og greier tenke på annet enn å stryke med. 
Ikke helt i hundre, men sånn nittiseks kanskje.
Glede sagt med andre ord.
Det går rette vegen, og jeg får snakke med legen når jeg er hjemme igjen.
Yr.no melder at her skal komme regn klokka ett.
Like mye nedbør som i Kristiansand denne dagen.
Hvorvidt det er sant er en annen sak.
Værprofetene sier her skal være tjue grader varmere på samme tidspunkt.
Akkurat det tror jeg på.
En skarve nordboer langtidsturist sitter på balkongen og nyter pausen fra sola.
Har ikke sett overskyet himmel siden slutten av november. Det var i Hua Hin. Jeg har erindringer om sølepytter og et stengt gartneri pga øs pøs.
  Dagene her nede er så tettpakket med andre inntrykk at tiden synes mye lenger siden enn det det er.
Likevel: Når hadde man to måneder sammenhengende solskinn i Norge sist?
For ikke å snakke om sommerklima?
Samme det. Jeg har vært her i sammenhengende glede over været to måneder.
Turen er kommet til nedtelling. Det er ikke så lenge til jeg skal heim.
Lede blir det ikke. Jeg har mye der heime å glede meg over.
 
Og, jeg kjenner det som ved siste tur. Jeg fryder meg over dagene her.
 Se bort fra salmonella-tildragelser...heime er det fimbul influensatid etter som jeg forstår.
Ikke forhippen på det heller.
Men, helt ærlig: Dersom valget stod mellom salmonellasponhelvete og brodder velger jeg det siste.
Livet skrikende på elgen hvert 20. minutt er værre lede enn brodder for unngåelse av hjernerystelse eller lårhalsbrudd (det siste må man jo ikke få ... begynner jo bli voksen..)
 
Ennå noen dager skal jeg sitte her, kikke rett ned i krona av et tre med gule blomster.
Høre fuglene synge, og takke for at hundene ligger rett ut og holder kjeft.
Hundeuling halve natta kan være slitsomt. Sikkert værre for hunden, men likevel. 
Det kan være et rabalder hvor dyreværnet hadde grepet inn for lengst var det heime.
Jeg har sett noe behandling av hund som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Ingen glede.
 Men, for all del, noen hederlige unntak har jeg også vært øyenvitne til. 
Jo, vi har forskjellig syn på menneskets beste venn. Det er helt klart.
 
 Ukomplisert kjennes det også å være 'koblet fra' materialismen heime. Kanskje særlig fordi en ikke henger med, ikke kan henge med. Ikke vil heller. Har forsøkt å forestille meg om jeg ville brukt lottomillionene til stærsj og skrammel, men kjenner at det er ikke akkurat det det handler om for meg lell. Så da er jeg jo heldig. Når en savner noe i livet som aleneboende, så er det vel at noen bare stikker innom uten at jeg inviterer. Ikke nødvendigvis for å bli døgnet på tamp,men bare ta en prat og en kaffe. Noe jeg alltid har. Dessuten har jeg alltid tid nok, det er ikke det det står på heller.¨
 
Jo, det kjennes som et privilegium og stor gled med frakobling.
Ikke snurre rundt i mindreverdighetsfølelsene som lett kommer i Norge.
Greiene som handler om å skamme seg over det en ikke har, enda det ikke er noen grunn til det.
Det siste tiåret er hjemlandet mitt blitt et mye vanskeligere sted å 'falle utenfor'.
Mangt og mye kjennes som hets mot alt som ikke er 'main stream'.
Jeg avskyr det der, samtidig som jeg elsker mitt lille land.
 
Ja, det tenker jeg på mes flyet fra air.asia vender nesa mot sør over hodet mitt.
Om noen uker sitter jeg i en sånn en, og begynner den lange reisa heim.
For det er langt hjem.
Fjorten timer til sammen i over nihundre kilometer i timen.
Det er fort det.
 
Men igjen, enda er jeg her. Skyene sprekker, så det ser ut til at Yr.no farer med saker de ikke har greie på enda en gang. Jeg er glad for at beina bærer meg og at skumle bakterier kapitulerer.
Tre dagers lede ut av en liten times glede.
Sånn kan det gå, man har ikke kontroll over noe som helst.
Kroppen seirer alltid, og den gjør rett som det er det stikk motsatte av hva en ønsker seg. 
Lede eller glede finnes antakelig ikke på molekylært nivå...
Eller gjør det?
 
Synnøve Sætrum