31 juli 2010

Festivaldager i Kristansand og Arendal



Denne lørdags morgenen er av de grå hvor jeg føler meg veldig alene. Noen har fjernet sola, og jeg finner ikke paletten med fargene. Alene på den måten man ikke vil være det(Heldigvis vet jeg det går fort over, men det varer nå en gang så lenge det varer.). Jeg våknet med skallebank, enda jeg ikke har gjort annet enn å være litt lenger oppe enn vanlig. Når jeg kjenner etter er jeg litt nysen og frysen. Brygger jeg på noe?

Begge putene hadde jeg kastet på golvet, og håret var i en knute som insinuerte alt annet enn singelsoving. Etter nesten et kvarter med børsten kom jeg på tanker om kaffeduft og nystekte rundstykker. Til om med kokte egg, som jeg ikke er noe glad i. Jeg ville bare ha det sånn når jeg kom ut fra badet. Nyhentet avis fra postkassa, og et ”god morgen kjære”.

Jo, jeg kan drømme jeg…Eller savne noen heter det vel...
 Kaffen satte jeg på selv, og det regnet på sengetøyet jeg hang ut i går. Det rett ved siden av solsikken som ser ut som den har vært like lenge i ørkenen som undertegnede. La det regne! Det er loven om tingenes iboende faenskap det.
Ok, jeg har vært på festivaler i flere dager, og det blir mer etter hvert denne dagen. Mye å glede seg til også i dag, når jeg bare får tenkt meg om. Likevel er jeg ikke helt i hakk. Denne morgenen er det grått, og litt trått. Jeg har lest Fædrelandsvennen om de kongeliges eskapader i og utenfor båten. I Vogts Villa har jeg faktisk vært flere ganger i jobbsammenheng, så jeg vet hvordan de har det. Som om det spiller noen rolle. Jeg skal ikke ta debatten om okkupasjon av Dvergsøya her og nå. Ikke en mot og for monarkiet heller. Har rett og slett ikke futten.
Festivalbesøk...
Foto: Synnøve Sætrum

Kanskje det er blitt litt mange inntrykk for ei voksen dame de siste fine dagene. Store seilskip og musikk om hverandre. Det er gøy med store seilbåter, og folk. Begge deler er kjekt å se på. Jeg fikk vandret litt i vrimmelen i havna på torsdag. Flotte skuter, og jeg fikk til og med vært om bord i et par av dem. Aggregat har de jammen også … Selv om jeg fikk assosiasjoner til sjørøvere enkelte steder. Hva kan jeg ha lest tro? 
(Guro Von Germeten på Knubben. Foto: Synnøve Sætrum)

Musikk er enda gøyere. Hørte fantastisk gitarspill av Margaret Stowe og Barbara Jungfer i Bakgården i går ettermiddag. Taket var også fantastisk. Det øsregnet, og ble ganske skummelt etter hvert. Jeg tok på meg festivalcapen da vaktene begynte bli urolige. Jeg er enig med dem som sier Lady Moscow var dagens gladeste og sprøeste opplevelse. For en spilleglede. De hadde fortjent et adskillig større publikum. Ingrid Olava har fin stemme, men er litt for kjedelig for undertegnede. Navigator er spiselig og safe. Sivert Høyem tok seg bare opp og opp etter hvert som de fikk justert lyden ordentlig. Merkelig at så proffe folk ikke greier det med en gang. Jeg er amatør, og vet ikke hvorfor det er sånn. Men, jeg har da hørsel! Guro von Germeten hørte jeg da vitterlig på Knubben i går, men tar gjerne reprise på Kai 6 i dag. Spennende musikk og tekster. For en stemme og for ei dame. Hun er til og med verdt å stille seg opp i regn for hvis det ikke stopper.
Noen ganger bare ringer telefonen og avbryter hele tankerekka.Rykker meg ut av tumleriene som om ingenting var hendt. Finfine greier! Jammen skal jeg ut og bevege meg blant mennesker denne dagen også viser det seg.
Noe av dagen får jeg følge med den unge generasjonen. Heldige meg.
Solskinn ute? Nei.
Har jeg regntøy og paraply? Ja.
Ensom? Ikke mer en sunt er, tror jeg:-)
Aleneboer? Ja.

(Synnøve Sætrum)




(Seilskute på vei ut fra Arendal. Foto: Synnøve Sætrum)

28 juli 2010

DET UMULIGE

Det finnes en glede, men den er velsignet,
en trøst i denne sorgen.
Hvor mange banale dager blir ikke strøket
ved et slikt endelikt! Hvor mye lede!

En dikter sa: "Kjærest
er den musikken som ikke kan høres."
Og selv tror jeg at det beste livet
er det som ikke kan leves.

( Konstantinos Petrou Kavafis,1897)

Sanne ord fra utrolig forfatter.
Jo, det finnes en glede og den er velsignet og trøst når man sørger. Enten over det som var og er blitt borte, eller det man ikke kunne nå eller få.
Banale dager, er de menneskelige dagene. De som bare flyter forbi før man enser at de er livet,og at livet ikke er en selvfølge.  Dagene en tror kjærligheten fortsatt er en mulighet, eller vet. For sånn er det å leve.

Det beste i livet er det som ikke kan leves, sier han. For noen dyp. For et vidd.

Synnøve Sætrum

TIL VELLYSTEN

 'Til Vellysten'skriver han, Kavafis, og jeg vet han har andre dybder og andre perspektiver enn mine. Men, det er for meg det som gjør denne lyrikken så genial, så sanselig.
Den formidler det forbudte, det uaksepterte, de hemmelige rommene. Som ikke nødvendigvis bare knyttes til seksuell legning. For når alt kommer til alt, hva er egentlig det?
Som kjærligheten har vellysten mange ansikter.
De henger sammen de to. Uatskillelige.

TIL VELLYSTEN
Gleden og essensen i mitt liv er minnet om de stunder
da jeg fant vellysten og nøt den slik jeg ville.
Gleden og essensen i mitt liv er også at jeg vraket
alle nytelser av kjærlighet som preges av rutine.

(Konstantinos Petrou Kavafis, 1917)

Synnøve Sætrum

Alt for lite sex

Det skrives alt for lite om sex hevdes det, og at samtidens forfattere ikke har det som skal til.
Ingen modige damer (eller herrer for den saks skyld) mer.
I tillegg stilles det spørsmål ved om engelskspråklige forfattere bruker dop som erstatning for sex?
'Bad sex Award' tillegges skylda for fenomenet.
Men: Er det mye enklere å skrive om dop, og om mennesker som doper seg?
Eller er det mer interessant? Jeg bare spør...
Er tematikken sex helt utslitt?
Kan det tenkes at en del forfattere bare er overstimulert av alle tabloide skriverier(les: tips og råd) om hvor ofte man bør stå på hodet i dusjen under korpuleringen,
eller hvordan få orgasme mens man venter på den neste plastikkoperasjonen?

Kanskje jeg skulle kaste meg på den nisjen og la det stå til.
Si noe provoserende, noe som damer med nesten fem tiår på baken burde holde for seg selv i det offentlige rom. Gjøre det til det nye store temaet for bloggen min.
Kunne vært fristende. Erfaringer har man da halvveis i livet.
Men, er de interessante for andre? Det er det store spørsmålet? Tenker svaret på det er neppe.
Den skal være god kunstner for å si noe allment om et tema som er så personlig. Virkelig å ha oppfattet noe ingen har sett eller hørt før. Anledningen til å ta fram det gamle munnhellet "tale er sølv, men taushet er gull" renner meg i hu. I en verden med så mange klisjeer ønsker i alle fall undertegnede å holde noe helt for seg selv.

Ha en god kveld, selv med alt for lite sex.

Synnøve Sætrum

Tidene forandrer ikke den gitte evighet

Sier den kloke forfatteren.
Hun har rett. De var langt nede da veiene deres skilte lag.
De ønsket det ikke. 
Men, livet er ubarmhjertig og tar ikke smålige hensyn
i konglomeratet av skiftninger og misforståelser.
Skammen snakket de ikke om, den tvang tausheten på dem.

Så arbeider de begge til livets overlevelse.
Dro langt bort, til det stedet de trodde det skulle ordne seg.
Det gjorde det ikke.
Det fantes ingen lettvinte løsninger.
Sent på sommeren vet de
følelsene av forgangenhet følger tiden som har skilt dem.


Likevel;
Tidene forandrer ikke den gitte evighet...

Synnøve Sætrum

I livets sjeldne øyeblikk

(Foto: Synnøve Sætrum)

De bare sitter der,
med livet i høysommer og vel så det.
Har ikke sett hverandre
på over to tiår.
Et pust i sivet i evighetsperspektivet.
Ingenting og alt.
'Evig nå' i livet...
Det nytter ikke å drømme seg vekk i forgangne tider tenker hun,
og strekker hånden etter hans. Stryker en finger over flaten...
Gjennom tynn hud og blodårer aner hun samme pulsen banke,
bak de kloke øynene skimter hun den unge sjelen…
Elskede sjelebror, dyrebare medmenneske.
Alltid, alltid lenge før han fant henne har hun vernet dette,
villet ham og bare ham …
I dette livets sjeldne øyeblikk
er tiårene i ensomhet illusjonen.

Synnøve Sætrum

26 juli 2010

Latskap og omgåelser av virkeligheten...

"Overraskende fra Tom Jones", skrive en nettandmelder. Ingen trusekasting! Jøss og jøss, tenker jeg, som aldri har fulgt med i den musikk-karrieren og neppe kommer til å gjøre det i framtiden. Jeg går glatt så langt som å kalle det knekkende likegyldig for undertegnede, men siden jeg ennå er i lesedyktig forfatning er det enkelte overskrifter jeg ikke kan unngå å få med meg. Det handler ikke om en viljesak. Bare at skrifttegn er meningsdannende.

Lese- og skrivedyktighet ja… Tillatter meg å komme med et par tre små apropos, eller refleksjoner eller hjertesukk i den sammenhengen. Jeg har i noen år søkt mulige vennskap, kjennskap, kjærester, partner, selskap, reisefølge, etc. etc. via nettsteder. Kjært barn har mange navn. Urutinerte nettfarere som undertegnede en gang var, har urealistiske forventninger til fenomenet. Til å begynne med syntes det meg som overveldende muligheter for ei singel dame i sin beste alder. Når en er av den typen som ikke kunne tenke seg å finne partneren hengende over bardisken eller sittende innerst i kroken på en brun pub.

Så mange hyggelige menn, tenkte jeg til å begynne med. Så mange muligheter.Jeg ilte til nettet sånn på kveldstid særlig, og det ble investert både krefter og tid i brevskriving. Det var ganske rart å legge ut en profil offentlig. En kontaktannonse med fjes. Så slik jeg er skrudd sammen forsøkte jeg jo å gjøre den litt tiltalende, og å være så ærlig som jeg kan på et sånt begrenset område. Det er jo et faktum at vi er mange ansikter i det ”markedet”, så det må til. På den andre siden har jeg skrevet brev hele livet, og liker den formen. Det gir fortsatt glede å utveksle tanker om mangt og mye på papir. Et godt brev i postkassen mellom all spam og annet snadder er rett og slett ei lise som kan gjøre dagen.
Til å begynne med var jeg så høflig at jeg svarte alle på en pen måte, enten det var tostavelser uten punktum og komma og stor bokstav og så videre. Alle mine kurs i lese- og skrivevansker hang over meg som en mørk sky, og i anstendighetens navn og så videre, tenkte jeg. Jeg har god oppdragelse og utdanning.

Nybegynner er dam heldigvis ikke så lenge. Realismen tar over med litt erfaring i epostboksen. Det skal mange heldige omstendigheter til for at noe skal klaffe uti nettdatingens verden. Like mye som å rase hvileløst rundt på byen til spott og spe. Som det skrivende og lesende mennesket jeg er., med utdanning av høgere art innenfor feltet kan jeg ikke unngå å gjøre meg noen tanker rundt det mennesker skriver om seg selv, eller til meg. Jeg begynte fort å undre meg over hvordan det kan være mulig å tro man skal få til en seriøs kommunikasjon med et fremmed menneske gjennom tostavelser, eller å sende telefonnummeret eller msn-adressen i andre beskjeden. Er det sms-språket som er i ferd med å overta? Eller er det utrolig mange menn utpreget plaget av dysleksi på disse kanalene(Ikke noe galt med å være rammet av det, misforstå meg rett, men det er ikke forbudt å anstrenge seg en liten smule likevel. Ikke noe galt i originalt ordforråd og syntaks om innholdet er i orden...)? Eller er det bare ren latskap? Hvis det er det siste, er det derfor nesten 50 prosent av den norske befolkningen er singel? Det nytter lite å ligge på ryggen å vente på å bli betjent, eller sitte i sofaen og lytte etter kimingen fra dørklokken. Køen av duknakkede blomsterbud uteblir. I alle fall på mi trapp. Ser ut til at jeg må gjøre min bit uansett hva det handler om her i livet.

Jeg er av den sorten nettfarer som viser ansikt, mitt ytre som det er i dag når jeg nærmer meg fem tiår. Det vil i likevel bli avslørt i det øyeblikket man møter noen, så hvorfor ikke være ærlig om det i utgangspunktet? Ikke for det at det ene ytre har mer status eller er bedre eller verre enn et annet. Men: Smaken er jo ulik, noen liker mora og andre dattera sånn er det bare, så jeg tenker at når noen skriver til meg kjenner de i alle fall ansiktet, og tenker sannsynligvis ikke:”Aldri i livet...
Det er jo trist om man skriver og skriver og så rammes av det totale sjokk i det øyeblikket realitetene kommer for en dag. Kommunikasjonen var god, trodde jeg, og så ble det tyst…
Så jeg svarer vanligvis ikke på henvendelser hvor det ikke finnes fotografi. Sjeldne unntak gjør jeg når det ligger et godt brev i postkassen, men spør raskt om et fotografi av den jeg kommuniserer med. Når jeg mer enn en gang har fått til svar noe i retningen av: ”Nei, du får ikke det for min erfaring er at i det jeg sender det hører jeg ikke mer fra dem”, men likevel mener vi skal fortsette skrivingen undrer jeg meg. Jeg leker jo ikke blindebukk heller. Det er mang tiår siden klassefestene med kyssing av den du støtte på i mørket. Var ikke det på barneskolen? I min verden blir det noe mer enn søkt over tildragelsen. Undertegnede viser fjes, den andre gjør det ikke. Hva er det da det handler om for den som sitter og kikker på meg, som jeg ikke får se? Trekker jeg den tankerekken videre dukker det opp saker og ting som gir meg et lite grøss eller to. Bare forsøk selv!

Jeg betrakter meg selv som voksen nå, og med såpass livserfaring at jeg vet det ytre tenner, men at det er det indre som teller i det lange løp. Skremmer mitt ytre noen i utgangspunktet så gjør det ikke så mye. Det finnes noen i verden ennå, som synes jeg er attraktiv, og det er ikke snakk om gerontofili. Sånn tror jeg det er for flere en meg.
Når jeg møter noen har det mer enn en gang hendt jeg ikke kjenner igjen mannen. Fotografiet viser seg å være en historisk utgave av ham. Sånn for ti femten år siden. Lenge før de digitale kamera og skannere var allment brukt. Eller mannen røyker som en dampmaskin, har langt framskreden kols, eller ønsker en skikkelig fest på en tilårskommen pub, og det sammen med meg. Jeg mistenker da vedkommende for bare å ha sett bildet, og egentlig ikke fått med seg en eneste av formuleringene i profilen min.
Det har slått meg at jeg er på date med en behersker av velformulerte standardfraser undertegnede har funnet tilforlatelige nok til møte på en kafé eller noe. Hundre i stil, men null i innhold.
Enda en grunn til å få møtt mennesker litt fort mener nå jeg da. Å skrive kan være en illusjon. Den som sitter ved tastaturet har makten, og den som behersker skrivekunsten mer enn andre. Sånn er det bare.
Jeg ønsker meg ekte ord fra et ekte menneske, men garantien for det finnes ikke i denne verdenen. Så en viss risikosport er det jo dette her. På den andre siden er det vel liten risiko å møte et menneske på nøytralt sted. Jeg velger tross alt å tenke at de fleste som er på disse nettsidene søker et menneske å ha det fint sammen med. Akkurat som undertegnede har gjort. Det hender noe positivt skjer.

Bare et aldri så lite undringspunkt til før jeg iler ut i virkelighetens verden og dens laden og gjøren. Jeg skal på middag og kino...
Men først og sist:Feighet. Er det spesielt mange feige menn på datenettstedene? Så skriver dam og skriver. Relativt omstendelig, men med litt varierende tidsbruk og lengde. Så avtaler man at man skal møte noen. Ja, da. Det blir levert telefonnummer så mennesket kan googles, og foreslått sted og tid. Dobbeltsjekket i sistnevnte tilfelle. Mannen møter ikke opp, og melder heller ikke avbud. Så sitter eller står man der og klør seg i knotten, og tenker det var enda en, ja hva er de for noe de der?

Eller det blir skikkelig tyst før det kommer så langt. Ikke et kløyva ord. Merkelig fenomen, og jeg har latt meg fortelle mer enn ti ganger om den typen tildragelser. Lurer igjen på hva disse typene egentlig driver med hva fotografiet og brevene mine angår, men orker ikke trekke den tankerekken for langt heller. Grøssingen kunne gå over i direkte frostskader, så jeg tilskriver det en eller annen type feighet jeg ikke skjønner filla av. Islenderen fortsetter jeg å holde tett til kroppen. Det er visst det beste.

I rettferdighetens navn får jeg tilføye til slutt, at det også er kommet noen fine hendelser og menn ut av den høystakken jeg snakker om.
Sjelefrenden fant meg der. Jeg har da møtt et og annet menneske i årevis, og jeg har fått flere mannlige gode venner. Det kimser jeg ikke av i det hele tatt. Alt som beriker livet, beriker livet. Gode erfaringer er bare gode erfaringer. Rekylen blir aldri dårlig.
Sivilstatusen er fortsatt den samme, singelboer er jeg, men jeg er i det minste mer undrene uti nettmøtestedenes verden...

Konklusjonen i dag må være: Latskap og omgåelser av virkeligheten har aldri fått trusene til å sitte løst, om det er det som er hensikten med over for nevnte underlige atferd!

Synnøve Sætrum

Det handler om å seile...

Foto: Synnøve Sætrum
”I am sailing”, synger Rod på radioen. Godt å høre den, lukke øynene og ta en liten indre seiltur til fordums tider og mennesker. Skjønne bilder og brusende blod, og ja jeg kunne legge ut, men noen ting er jo bare mitt. Gode minner er gode minner, og kan aldri bli noe annet. Jeg er glad jeg har dem, og de gamle melodiene. Musikken framkaller indre filmer og historier på en måte som ikke noe annet kan…

Jeg tok en indre kikk framover også. I denne uken kommer de store seilskipene til Kristiansand. Jeg har da vitterlig tenkt meg av gårde både for å se dem, og kanskje få muligheten til å drømme en drøm om livet på de sju hav til lyden av en av de mange gratiskonsertene som skal forefinnes. Yr.no lover fortsatt gode rammer, så hva kan gå galt da?
Yr.no er jo like ”sikkert” som at sommeren varer og varer nesten hvert eneste år etter en lang vinter.

Med andre ord: Det er morgen, og reiseradioen står og spiller. Den sikre tidsbestemmelsen her i gården. Armbåndsuret er ikke lenger en integrert del av min verden. Tok det av meg for noen år siden, og det kommer ikke på for særlig lang tid av gangen. Blir for varmt rundt armen, og hva skal jeg nå med det egentlig?
Tiden går jo ikke… Den kommer!
Sommeren varer og varer i 2010. Til midt uti november er min spådom…
Jeg tar i alle fall i mot skikkelig kompensasjon for å bo i skyggenes dal om vinteren med stor takk. Jeg har nesten alle morgener siden i slutten av april kunnet åpne døra og gå rett ut. Det er det ikke alle som har kunnet rundt omkring har jeg latt meg fortelle. Jeg klager ikke…

Jeg har hatt trivelige besøk utenfor på den lille verandaen også, og jeg har ikke hørt et skeivt ord. Noen kommer til og med tilbake. Om enn plattingen burde vært olja, og det skulle vært skruer i stedet for spiker. Hammer har jeg, men den er ikke utslitt denne sommeren. Vel, sånn er det når det er når fru singlesen regjerer. Jeg snakker stadig til henne om at i ”morgon i morgon”, men kan det nytte? Mann har hun ikke fått seg denne vinteren heller. Kan det være på grunn av forefalt arbeid av praktisk art?  Oi, der trakk jeg det visst noe langt. Det var ikke det denne drøsen skulle handle om...

Sommer og seilturer derimot... Så: Klimaet er utvilsomt et av de beste argumentene for å bli boende i denne delen av landet. Vi er mange med mer nordlig bakgrunn som tenker sånn.
Særlig annerledes enn sørlendingen føler jeg meg ikke, men jeg tenker noen ganger på fjell og fjord, og reinere og (unnskyld sørlendinger) mye mye vakrere natur. Akkurat det nytter det ikke å diskutere. Nord er best for øyet. Nord er i det hele tatt best. En smule åpnere og mer direkte mennesker er innimellom et lite savn. Men, jeg blir i det blide sør. For her kommer sommeren alltid tilbake. ”Singlesen”er andre generasjons innflytter. Integrert!

Det er bare å seile ut i enda en solskinnsdag.
Hva betyr vel sivilstatusen?
Det handler om å seile!

(Synnøve Sætrum)

22 juli 2010

Gode venner er det verdt å ta på alvor og være ærlige mot.

(Foto: Synnøve Sætrum)

Jeg er sånn skrudd sammen at jeg ikke liker skuespill og teater i nære relasjoner. Så jeg øver meg på å være så ærlig jeg kan, og så modig jeg kan. For det er to sider av samme sak. Det kan være skummelt å si ting som det er. Kan koste. Jeg mener ikke at man skal høvle over andre mennesker for enhver pris. Buse i vei med det som kan såre og ødelegge mer enn det gavner. Men, reglerett løgn som svar på direkte spørsmål som blir stilt meg, forsøker jeg å holde meg fra. Selv om jeg kan komme i den situasjonen at jeg blir nødt til å forsvare meg. Eller si noe som jeg synes er ubehagelig eller flaut. Det er fordi jeg synes det er noe i munnhellet om at vennskap som ikke tåler at alt blir sagt holder ikke i avgjørende øyeblikk.
Gode venner er det verdt å ta på alvor og være ærlige mot. De vokser ikke på trær. De er en gave jeg har stor respekt for.

Selv om det kan være skummelt, eller til og med gjøre litt vondt. Ikke minst for meg selv, så får jeg gjøre så godt jeg kan og stå i det.
Det er så mye her uti tilværelsen som er utfordrende i nærkontakt med andre mennesker. Alt er jo ikke en dans på roser, og heller ikke det motsatte. En dans på nevroser mener jeg da.
Tabbekvoter har vi heldigvis, og det er menneskelig å feile.

Enda mer menneskelig er det når man øver seg på å gjøre det enda bedre neste gang.

Synnøve Sætrum

20 juli 2010

Molivos - og gjensyn med Lesbos!!!

(Molivos. Foto: Synnøve Sætrum)

Det ble 16 deilige hele dager på øya for harmoni og drømmer. Stedet der Sapfo vandret rundt vet dere. Jeg har nevnt det i et reisebrev tilbake i tid. Fra fjorårets ekspedisjoner.
Helt klart at jeg ville tilbake. Scala Eressos gav mersmak med stor M. Lillesøster og jeg bestilte to uker i Molivos mens kulda sprengte som verst. Å reise med ei søster som i tillegg er bestevenninne i verden, er et veldig bra utgangspunkt for en vellykket ferie. Ei gresk øy også. Så jeg gledet meg mengder til denne turen. Det er helt greit for meg å reise alene på tur, men det er enda bedre å dele gode opplevelser med ukomplisert reisefølge.

Lesbos er pent sagt et godt valg. Øya er frodig og grønn og vakker, med fjell og daler både i syd, nord og vest. Vi kunne valgt rene badebyer, eller en pittoresk liten fjellby helt renset for turister. Vi hadde leid bil i ei uke og så mange steder av Hellas tredje største øy. Antissa, Eressos, Scala Eressos, Kalloni, Filia, Skoutaros, Petra, Skala Sikiminas, Efanthou, Anaxos, Stipsi, Mytilini, Pyrgi, og Plomari fikk vi sett godt på kjøreturene.
Antissa ligger høyt til fjells, og bare skinner mot de sølvgrønne olivenlundene. Eressos likeså. Stedene ”skriker” etter å bli fotografert. Men, igjen, så vet jeg at mitt kamera ikke helt holder for å få fanget lys, kontraster og andre nyanser. Den som hadde vunnet i Lotto…

Scala Eressos er et av de fredeligste små steder på jord. Verdt å være i ukevis for den som bare søker fred og ro, ei strand å være naken på, og ikke annet å ta seg til enn spising og snakking på kveldstid. Det har jeg jo også gjort, så jeg måtte ta et gjensyn, og samtidig få vist det til lillesøster. Hun syntes det var vakkert.
(Kunst i Scala Eressos. Foto: Marit Sætrum)


Kalloni er ei åpen og vakker bukt. Der finnes flamingo også. Stranda i Scala Kalloni er langgrunn og nydelig. Ikke så mange senger sammenlignet med andre steder, men nok til å betrakte den som ei av de litt mer livlige vi besøkte. Mer ungdom der enn ellers. Mye flott ballspill å se på. De makter mer av det, de som er sånn nesten tre tiår yngre enn undertegnede. Jeg ble liggende å lese Sara Gruen’ ”Vann til elefantene”, mens jeg fikk servert kjørlig drikke. Det er godt å kunne velge aktivitetsnivå. Tavernaene har super mat. Dionysos het stedet vi valgte. Vi spiste noen grønnsakfrikadeller som jeg skulle ønske jeg hadde oppskrift på, og en ovnsbakt sak med pasta jeg vil huske. Det lille torget er bare en skjønn idyll. Små greske båter langs moloen er herlig krydder.

(Panorama over Kallonibukta. Foto: Synnøve Sætrum)

Filia er et kapittel for seg når man snirkler seg dit på veien over høydene, og Skoutaros likeså. De smale veiene er ingen ting for skvetne billister. Vi ”listet” oss gjennom dem, med kulerunde oppsperrede øyne. Mobil tur tvers gjennom små torgtavernaene har jeg bare sett fra stolen før, ikke vært billisten. Så har man opplevd det også. De gamle grekerne bare smilte og vinket.

Skala Sikiminas med nærliggende fantastiske steinstrender og det klareste vann i fløyel jeg både har sett og badet i var verd kronglinga på meget svingete veier. Det var brennhett den dagen. Tordenværet og regnet kom dagen etter. Men, rent objektivt sett var det utrolig. Den greske salaten vi fikk der er den beste jeg har spist, og for ikke å snakke om steinovnsbrødet som kom rett fra ovnen. Vi skulle kjøpt med i lader. Latterlig billig var det også.

(Klar for inntak av turens beste brød og greske salat. Foto: Synnøve Sætrum)

Efanthou med sine varme kilder er verd opplevelsen, og det er ikke noe skitt i havet der heller. I Stipsi finnes ikke en eneste turist. Der var det vi og gubbene på tavernaen. Greske blide gentlemen som vartet oss opp etter alle kunstens regler. Vi var heldige å være der rett i etterkant av siestaens slutt klokka seks, og fikk sett på trafikken og menneskenes gjøren og laden. Shopping er avleggs, og det har de skjønt der. Den skjønne naturen er gratis, og veldig egnet til sanselig konsum. Jeg tok for meg så mye jeg kunne greie. Slikt er ikke vanskelig å bevare for sitt indre øye.

(Klar for morgenbad i fløyelsvann. Foto: Marit Sætrum)

I Mytilini, som er hovedstaden kan man derimot shoppe til krampa tar en om en orker. Særlig i bikinimarkedet. De butikkene lå tett. Siesta tar de der også. To lukkes alt, og det åpner ikke igjen før etter seks. Fint det finnes et havneområde for den som er sulten eller tørst eller begge deler. En rolig side langt fra fergeterminaler og trafikk. En skikkelig støyet del vis a vis, hvor en kan betrakte alle som forflytter seg pr. bil og båt samtidig som en drikker en latte eller noe annet internasjonalt. Kafeene ligger tett. Stranden ligger tett inntil sentrum, og du kan bade i krystallklart vann rett fra kaia. Det finnes badestiger ved frihetsstatuen. Så byen har det den trenger for den som vil ha fart og fres.

Petra har deilige strender, og fine tavernaer hører til. Den ligger nært Molivos og det går badebusser dit hele dagen. Kirken på klippen er landemerke og severdighet. Nydelig opplevelse. Det finnes mange gode spisesteder der, og menneskene er som ellers på øya bare vennlige.
I Petra slo det meg med ganske stor tyngde at jeg har mye å huske derfra. Mange bilder for mitt indre. Stedet er inntagende for øyet. Stranden er flott. Solsengene gratis. Tavernaer er det nok av. Vi hadde makrell der. Tilberedt på gresk vis som sørlendingene bare kan se langt etter. Ei lise for ganen. Det var så et jippi og ja bare boblet opp i munnen i det man tok den første biten. Jeg er vanligvis ikke av dem som løper rundt med armene ei været og roper om at ”makrælen e kommen”, bare så det er nevnt… Grekeren som serverte oss dette fikk velfortjente ovasjoner.
Lenger oppi byen fikk vi servert feriens høydepunkt hva lammeskank angår. Gjestfrie grekere inviterte oss etter hvert med til fjellbyer med virkelig tradisjonell mat. Turistfritt og autentisk.

(Plomari. Foto: Synnøve Sætrum)
Plomari er ei perle jeg ikke ville unnvært besøket i.

(Plomari. Ved et torg. Foto: Synnøve Sætrum)

Base i Molivos var likevel det beste valget vi kunne gjort. Den lille byen står på lista for det verden arver. Uproblematisk å fatte hvorfor. Det var helt spesielt. Etter hvert ble jeg mektig forelsket. Stedet med stor S, og så avgjort for harmoni og gode drømmer. Man kan ikke forandre på noe der. Alt skal holdes i den stilen som er og har vært. Til og med fargene på vinduslemmer og dører. Estetikken inntakt hele vegen. Fantastisk!

(Litt av stranda i Molivos sett gjennom fikenblader. Foto: Synnøve Sætrum)

Den lille steinstranda holder hordene av turister unna, sammen med at øya som sådan ikke er avhengig av den. Helt greit for meg, jeg takler da slikt godt med et par badesko. Sand i trusa er slett ikke et ”must” som mål på en vellykket ferie. Olivenolje og Ouzo produseres i rikt monn på holmen. Akkurat i Molivos var det litt turister, men ikke noe som sjenerte meg. (Jeg vet hva jeg snakker om som har vært så mange ganger i Rhodos by. Der er det maaaange, og enda liker jeg det også. Det må ha noe med arven som finnes der også. Men det var ikke det jeg skulle skrive om. Det var Lesbos, og i sær Molivos.) Selvsagt finnes det noen ting å handle i Molivos, men det er slett ikke så mye. De har behersket seg. Spisestedene er det flere av. Havna kan anbefales særlig. Der er det mange gode fiskerestauranter. ”Sea Horse” ble en gjenganger.

Hver gang vi kom tilbake til byen etter en utflukt til et annet sted på øya syntes jeg fortsatt vi hadde valgt det skjønneste stedet.
Den lille byen som liksom henger oppover skråninga mot borgen er full av sjel. Vidunderlig håndverk i mur. Terrakotta ispedd rødt, purpur, mint, gult, aprikos, grønt og blått. Byen kler det. Gir harmoni i byen hvor lærerinnen med de gyllne øynene valgte å begå selvmord av hjertesorg over ulykkelig kjærlighet 80 år gammel. Det kan hende jeg bare er en håpløs romantiker, men jeg tror det er mulig. Kjærlighetens kraft er ufattelig. Den bare er ulykkelig eller lykkelig. Fullbyrdet eller på avstand er to sider av samme sak. Ikke mindre, ikke mer verd.
Agape og meg.
Der og da.
Her og nå.

Efaristå!
Det tenkte jeg mye på mens jeg satt ett eller annet sted og betraktet palmebladenes bevegelser i vinden, og ungdommer spille ball i vannet. Havna i Molivos blinket stadig bakenfor i sollyset. Greske rolige sanger på høytalerne i disse strandtavernaene. Ord jeg ikke forstår mye av, men de når meg alltid som en universell kunnskap jeg bare har. Tonene rører noe i meg som jeg lukker øynene og er i når det blir vintermørke og
- 17. .

Vandringer i kveldsmørke smågater likeså. Kafeene med utsikt over byen, stranda og kalderaen er der til så mange besøk en kan klare å få presset inn. Jeg ble lykkeligere og lykkeligere jo mer jeg så. Fornøyd, men ikke mett. Kunne ikke se meg mett.
Jeg kan ikke fullt ut skrive fargen på disen og havet. Eller sola mellom palmebladene, hvordan Meltemi føles på huden, men når jeg lukker øynene kjenner jeg det. Indre rikdom i stort mon. Mange timer i sola var utelukket for en nordboer som meg, så jeg holdt meg i skyggene. Molivos har mange fine steder for det gode liv. Jeg fant ei fantastisk rose å hvile blikket på. Jeg ser det internasjonale blå flagget vaie over den lille steinstranda i Molivos. Petunia som ei godt voksen busk sitter på netthinna.
Alltid kjørte en scooter vekk utenfor, mens en kjekk ung gresk gud spylte steingolvet. Et sted var damen som satt noen bord bortenfor veldig tynn og hvit. Hun hadde et blått tykt skjerf rundt halsen, og leste. Førti varme grader under der, og jeg tenkte på om hun var syk, eller i alle fall engelsk. Siste reis kanskje? Vel, det er vi da alle på slo det meg. Dagen i dag og evig nå er det universelle ved å være menneske.

Kirkene i Molivos har ikke samme framskutte plassene som for eksempel i Kykladene. Men, religionen er der også. Kuplene og korsene glir mer inn i resten av arkitekturen, og klokketårnet er plassert ved siden av hovedbygningen.
Selvsagt vet jeg ingenting om hvordan Molivos tar seg ut for den som bor der hele året. Når kafeene stenger, og havet bryter ubarmhjertig mot moloen i den lille havna. Men, å sitte der i ly for sola det kan jeg si noe om. Da hører jeg Egeerhavet rulle mot steinene på stranda. Linjen der det brytes er helt tydelig, og melodien som spilles der har jeg hørt utallige ganger. Og, jeg reiser og reiser i det i mitt indre. Siden jeg har fått oppleve det kan jeg minnes vindenes kjærtegn på kroppen min, og solens brann mot ansiktet. Havet av salt fløyel sitter i porene, og det finner alltid veiene mellom hårstråene på hodet mitt. Det vet jeg noe om, det kan jeg minnes like mye som en kopp filterkaffe servert på hvit og rødrutete duk.

Jeg vet også noe om at store deler av Lesbos er grønn og frodig og rik. Hvordan det er å kjøre i steikende varme på svingete fjellveier har jeg prøvd. Men, jeg har null erfaringer med å leve på søppelhaugen utenfor Mytilini. Noen gjør også det. Jeg har sett det med egne øyne, siden vi kom til å kjøre gal vei på en av turene. Slum som jeg bare har sett i Egypt tidligere. Ser man veldig godt etter ser man noen skur mellom trærne i Molivos , men om noen lever der vet jeg ikke.
Kanskje jeg har sett dette andre steder i verden eller Hellas, uten virkelig å se. Jeg vet ikke. Og, hvordan det er å ha en slik tilværelse vet jeg i alle fall ikke. Jeg kan forsøke å snu situasjonen opp ned og se på meg fra det ståstedet. Ei velfødd dame som spankulerer mot stranda under stråhatten, eller trykker på gasspedalen i leiebilen. Hva hadde jeg tenkt om jeg stod der og plukket søppel? Hva hadde jeg følt?
I Norge er ikke jeg av de rikeste. Det vet jeg noe om. Jeg spinker og sparer gjennom vinteren sånn at jeg kan reise på tur til syden et par ganger i året. Slikt kan ikke all verdens fattige.
Jeg vet noe om å bli en smule ”nedbrutt” og å ”falle gjennom” ut fra et rent økonomisk perspektiv. Sammenligner jeg meg med jevnaldrende her på berget kan jeg fort havne i ei grøft jeg ikke vil være i. Heldigvis er jeg sånn skrudd sammen at jeg finner det mest fornuftig å sammenligne meg med meg..:-)
Å skule til de rike her i :Overflodssamfunnet Norge, materialismens høyborg. Oljenasjonen og så videre.., kan man bli en smule matt av. I alle fall når man tenker som undertegnede. For meg synes det som om gapet mellom de som har, og de som strever bare vokser også her. Selv om det ennå ikke blir fokusert tilstrekkelig på det...
Sosialdemokrati har vi heldigvis, og opparbeidede trygderettigheter om vi blir syke. Yrkesaktive år gjør at man har et nett å falle i når noe uventet hender. Det må vi fortsette å ha her i Norge. Noe vi kan være stolte av som samfunnssystem. Medmenneskelighet. Solidaritet. Alt det tidligere tiders fattige har kjempet fram. Ingen selvfølge noen steder, men her har vi det. Vi har fortsatt så mange statspenger at det ikke er noen grunn til å oppgi det.
Man skal velge sine foreldre med omhu heter det, og akkurat det har jeg visst gjort. Takk for det!

Likevel: Fattigdom er et relativt begrep!
Jeg vet heldigvis ikke noe om å være henvist til avfallshaugene for å sortere skrellingene fra de rikes bord. Måtte finne noe der for å overleve av, og for å sette opp skuret med. Det elendigste lille skuret av alle. Leve sitt liv der, alle sine dager kanskje. Noen kan ikke velge. Mennesket er ikke alltid sin egen lykkes smed. Ikke i ubarmhjertige økonomiske systemer. Det vet jeg også noe om.

Jeg vet heller ingenting om hvordan det er å sitte foran pappa på motorsykkelen og suse av gårde i morgensola. Jeg har bare sett det utallige ganger i grekenland. Men, jeg er helt overbevist om at smårollingene har det trygt og godt og er små prinser og prinsesser uti tilværelsen sin. I Norge ville vi fått hastevedtak i det lokale barnevernet, med øyeblikkelig overtakelse av barnet. ”Omsorgsvikt av grov karakter” ut fra tanken om å sette liv og helse på spill. Meget er forskjellig og ikke bare utenpå. Men, jeg kommer ikke i nærheten av tanken om at grekere er skjødesløse hunder som har til hensikt å sende unger eller resten av familien på hodet i røysa rundt neste sving. Jeg er derimot overbevist om at de, som oss, elsker sine barn som de kjæreste gaver i livet. De har bare ei litt rolig holdning til livet i trafikken. Litt mindre krisemaksimering kanskje. Akkurat på Lesbos er ikke trafikken så enorm. Det erfarte vi godt ei uke i bil. Relativt ufarlig er det å kjøre der. Antakelig som i Norge på 60- og 70-tallet. Jeg kan huske jeg likte å ligge på hattehylla bak i den gamle PV-en. Der nede ser hunder og barn ut til å trives utmerket i vinden på små lasteplan.
En gresk venn har ellers fortalt meg at det er forbudt også der å kjøre uten hjelm på tohjulingen, men ”Who care’s”?
Det kan bli mer balluba om man kaster papir i toalettet.

Balluba av ”Frutopia” på Sea Horse blir det ikke. Kiwi, youghurtis, mangosorbet, vannmelon og store søte kirsebær på toppen. Bedre enn det høre ut. Bare nytelse i skyggen og de gode stolene. De små greske båtene ligger som smykker langs kaia, og havet er krystallklart. Små og stor fisk hopper nesten opp på bordet. Det er ikke til å tro. Du sitter mitt i plommen og nynner: "...you are a moviestar!"

(Fruktopia på Sea Horse. Foto: Synnøve Sætrum)



Synnøve Sætrum

18 juli 2010

"Livet er herlig og osten er rund"...

(Bare et lite billedlig apropos: Storfangsten..... eller? Foto: Hege Sætrum)

Servilitet, bukking og skraping er ikke noe for meg. Jeg beklager å måtte si det, men sånn er det. Jeg er temmelig sikker på jeg har lest det mer enn et sted her i verden også, så det må være atskillig flere enn meg som har tenkt den tanken. Ulike grunner har vi vel alle, men konklusjonen er den samme ser det ut til. Eller refleksjonen. Eller erkjennelsen. Kjært barn kan ha mange navn. Eller kjært og kjært?

Heller er det ikke noe for meg å leve mitt liv på nettet. Det har slått meg mens jeg har vært på ferie nå, og hatt seksten herlige dager helt internettfritt. Tror det er gått ei god stund siden sist jeg kan skryte på meg det. Skjønt skryte skal man jo ikke trenge.Det er flott å kunne legge ut selvprodusert tekst, og underskrive med fullt navn. Det er en del av ytringsfriheten, og jeg får utløp for det som finnes av kreative årer. Kjempeglad blir jeg for kommentarer fra lesere rundt omkring. Om det jeg skriver ikke engasjerer de enorme massene, så er det i alle fall tekst jeg kan stå inne for, og jeg skriver under med navnet mitt. Ingen alias.

Likevel: Jeg bare konstaterer, for egen del, at det blir litt mye innimellom. Mer enn jeg liker, og her for et stykke tid tilbake fikk jeg noen kommentarer inn på chatten på Facebook som fikk meg til å undre meg skikkelig over hva enkelte kan få seg til ... Jeg skvatt en smule fordi man får servert "flekkfri" fasade fra den kanten. Dokumentert i kav og søkk i boka med fjes. Det er til tider så svulstig at det kan synes som  livet ikke er levd på ordentlig om man ikke har dokumentert det med store bokstaver og sukk i ruten for de "dype tankene"… ???
Jeg har gått i fella sjøl mer enn en gang, og gremmes. Det er menneskelig å feile, og jeg har gjort det. Faren er til stede for å gjøre det igjen også. Men, jeg kan øve meg i å bruke hodet, og tenke på at dette er et mektig medium som i mange tilfeller tar sine egne veier, mens ”livet er herlig og osten er rund”. Eller var det fotballen? Påvirkning fra VM kanskje som gjorde at jeg fikk dette sleivsparket fra et ellers så strikt og stilig "sted"... Jeg fikk meg en rett venstre under beltestedet i et ordelag som ikke har noe med verken flekkfrihet eller medmenneskelighet eller noe annet å gjøre. Vel, vel jeg svarte ikke i samme stilen, og kommer ikke til å gjøre det heller. Ikke kommer jeg til å referere ordrett, for sånne usakligheter vil jeg ikke ha fra mitt tastatur. Jeg driver ikke med regelrett sjikane, og uttalelser som sikkert kunne bli prøvet som injurier om man gadd ta rundene med det.Enkelte ting har jeg ikke energi til. Det gidder jeg ikke, men alt er kopiert og lagret sånn for sikkerhets skyld. Jeg kan jo ikke være helt sikker på at det ikke skrives inn mer søppel... Ytringsfrihet sier kanskje noen? Det skal vi ha sier jeg, og det er en menneskerettighet.
Nei, det er ikke det det er snakk om her. Det er snakk om regelrett ...bing, i tillegg til at det minner sterkt om feighet og andre grumsete greier.

Jeg understreker atter en gang : Selv om dette er cyberspace så skal man vokte sine ord, og i det minste utvise bitte litt kritisk sans i forhold til hva man slenger utav seg.
Man skal også være klar over at en profil og et navn kanskje ikke er det den tilsynelatende er, eller gir seg ut for å være. Det hender det sitter en helt annen person og spyr ut hva som helst alias xxx. Ting er ikke alltid som de ser ut som.
Jo da, jeg er klar over det vanlig å bruke pseudonymer i noen tilfeller. Bare ikke snakk om det her. Det er sikkert morsom ”sport” for noen, å late som den er en annen person og legge det ut offentlig, men jeg stiller meg undrende til det hele. Det er en del som knirker kraftig.
Jeg lærte i alle fall tidlig at det er forbudt å åpne andres brev, eller gi seg ut for å være en annen både skriftlig og på annet vis. Svindel kan man faktisk få fengselsstraff for. Det er jo ordet for den slags virksomhet.
Som sagt kler jeg servilitet, bukking og skraping veldig dårlig.Liker ikke å bli utsatt for løgn.Under lavmål er nå en gang under lavmål. Derimot har det aldri vært noen forbud mot å bruke hodet.Jeg er takknemlig for å ha et sted jeg kan ytre akkurat det, og at jeg enda har en smule kritisk sans i behold. Elementær lærdom oppsummert i spørsmålet: Hvem sier hva til hvem hvor hvordan og hvorfor?

Videre utbrodering avstår jeg fra , men tenker på teksten som sier her er så underlig.
Hvilket det også er.


Synnøve Sætrum

16 juli 2010

Scala Eressos, Lesbos juli 2010. Bare noen små dager siden, så jeg har et reisebrev eller to å skrive. Men, i kveld er det å sove i kjørlig rom og egen seng. Minijetleg å pleie.
Jeg skal kose meg og drømme godt.
Natta!

Synnøve Sætrum