Eller vi er ikke alle som gjør det, vi har nemlig øvd oss på å se elendigheta. Det er for så vidt ikke noe nytt.
Tigging har vært leveveg i århundrer. Fattigdommen gjør det slik.
Noen får ikke noe som helst, har ikke noe som helst, og da må de tigge.
Tigge om smuler fra de rikes bord eller noe sånt...
Hisse seg opp?
Nei!
I alle fall ikke over dem, det er i grunnen bedre å bruke temperamentet for å endre på mekanismene som gjør at verden er sånn.
Noen må sitte på gata med et krus i hånda, mens andre sitter på personalrommene rundtomkring og klager over at de har så mange eiendommer og ta vare på. Sine egne 250 kvadrat er i seg selv i overkant.
Så er det hytta og bilene og garasjene og båten,
og så døde jo en gammel mor eller far så man må ta vare på deres bolig og hytter i tillegg.
Huh og sukk og pes, sier de og stryker seg over panna mens øynene ruller innover i det grandiose egoet...
Kanskje atskillig bedre å hisse seg opp over dem, hvis man først skal bli sint.
Men, man blir jo bare helt matt.
Særlig når samme munner fortsetter:
Nå må de se å få disse romfolka ut av byen!
Noen definerer verdige og ikke verdig trengende.
Jeg er ikke av dem heldigvis.
Er bare ganske enkelt for avvikling av de dype dype dype urettferdighetene på kloden.
Ha fortsatt god og feit lørdagskveld.
Synnøve Sætrum
