Lite agurknytt av det intetsigende sløve slaget, sidefyll mener jeg, enda det er sommer og alt.
Mye krigsnytt på nettet denne morgenen.
Og så kjendisnytt da. Mye kjendisnytt.
Det handler mer om hvem som er døde av kjendisene.
At Siv Jensen har brukket ryggen på to steder på grunn av en fisk.
Var det en av de sleipe?
Eddie Eidsvåg er fly forbanna på Torvald Stoltenbergs utspill for å legalisere cannabis. . .
Jeg finner det klokt å ikke kaste meg ut i den debatten her på Ytringsstedet.
De som kjenner meg godt vet likevel hva jeg mener.
Hele verden trenger ikke få del i standpunktet.
Man skal velge sine kjepphester med omhu har jeg latt meg fortelle av minst et klokt menneske i min nærhet. Jeg velger å følge det.
NRK' s nyheter melder at hver fjerde unge svenske synes diktatur er bra.
Er det et utslag av historieløshet, at deres forfedre ikke ble okkupert og utsatt for overmakta under siste verdenskrig? Eller er det gamle stormaktsnykker som ligger godt gjemt under hva det nå enn er?
Er det derfor Knugen der borte kan holde på med hva det nå enn er han holder på med egentlig?
Nå tror jeg ikke denslags holdninger er gangbare i forkanten av neste svenske valg.
Men, jeg undrer meg over hva det kommer av?
Blir det for mye fokus på "reality" som handler om penger, sex, utseende?
En verden for den hjernetomme svenska synden kan utspille seg foran åpent kamera uten begrensninger? Nå skal jeg ikke si at Knugen så særlig fri ut under intervjuet,
men man har sett andre svensker opptre både lettkledt og annet komfortable som bare det.
Mulig den norske synden også er like så.
Ser oppslagene rundt den norske versjonen av "Paradise Hotel".
Ei lyshåret jente fra gudene må vite hvor skal ha nettmøte hvor hun skal forsvare hva hun nå enn har gjort. Nyheter av det helt "store" slaget her i verden.
Nå skal jeg ikke uttale meg om hva som har skjedd i det "paradiset", for et halvt minutt inni et sånt program bruker "tante Sofie" skift-knappen.
Orker det bare ikke.
Jeg gremmes på ungdomens vegne, og jeg trøster meg med at jeg kjenner mange ungdommer som ikke ser det der som representativt for hva de står for.
Som barn i skyggen av det radikale 60-tallet skulle sånne greier ikke vært aktuelt.
De fantes ikke rett og slett, og i den grad vi hørte om lignende tildragelser var det for de dumme.
Missekonkurranser var faktisk UT og forbudt ei god stund.
Det var ei herlig tid.
Dog kanskje ikke for de altfor blonde.
Vel, vel. Det er kanskje ingen stor sak i en ellers elendig verden, men undre seg over utviklingen bare må man. For mitt indre øye ser jeg også ufattelig mange klipp fra musikkvideoer hvor ungen kvinner vrir seg nesten uten klær. Om de kan spille eller synge eller komponere musikk synes ytterst sekundært. Men å kunne vri og vrenge på seg er et "must".
Ræva opp.
Pornofiserte utgaver av menneskeheten.
Tragiske virkemidler for å lage "god film".
Et tragisk kvinneideal.
Tilbakeslagsteoriene var alt for milde da de kom et stykke tilbake i tid.
Det trasigste med det er at signaleffektene finnes. De er med å former kvinnerollen til en viss grad.
Jeg er lykkelig for ikke å være ung kvinne i dag, men samtidig utrolig trist på disses vegne.
Kvinneidealer av det slaget fantes ikke der jeg vokste opp.
Det skulle bare ikke vært mulig.
Husk jeg kommer fra den generasjonen som i si tid mente BH var en styggedom.
Undertegnede er for ung til å kunne være med på brenningen av dem,
men hadde hun vært litt eldre hadde hun garantert vært med.
Selv om jeg er et fredens menneske skulle jeg synes det hadde vært storveis om den yngre generasjonen kvinner tok til motmæle mot dette her.
Gikk til krig mot faenskapen med ordet som våpen.
Slik det er nå er alle disse bildene jaffal krig mot integritet, oppreisthet og likeverdighet.
Krig er det nok av ellers.
Det er ikke bare film, fiksjoner på TV-skjermen som blir borte ved å slå av.
Det er det ekte reality-show. 400 000 er fortsatt på flukt fra Tunisia.
Man vurderer å hente ut mennesker fra Jemen før blodbadet er et faktum der.
Borgerkrig på trappene, og noen teller på knappene. Har vi hørt det før?
I Syria er 30 drept i nylige demonstrasjoner. 30 er bare litt flere i antall enn den klassen jeg gikk i på barne- og ungdomsskolen. Vips så var alle borte, fordi de ikke var enige med regimet.
Trasighetene bare fortsetter på Gaza, i Kongo, Sri Lanka, Burma, Somalia, Afghanistan, Colombia bare for å nevne et lite utvalg. Det er mye mer å ta av, og en del av krigene og konfliktene blir stadig mer fastlåste. Dessuten har vi jo stadig den tredje verdenskrigen gående.
Den mot terror. Jeg vet ikke helt hvor frontene er, men de er.
Innerst i sjelen skjelver det en klang: Dette er ikke fiksjon, det er krig.
Synnøve Sætrum
DETTE ER IKKE EN KRIG
Dette er ikke en krig, men et TV-show
Vi ser sønderskutte hus, styrtet sammen
over ovner, fotoalbum, barnesenger
presset så hardt og nådeløst mot jorden
at vi kan høre deres hjerteslag
Dette er ikke en krig, men et bilde
av en krig som utkjempes i bilder
De gjenlevende er snart usynlige
der de graver i sine knuste minner
og gråter tårer som bildene ikke fanger
Seierherrene taler seierherrenes språk
I brønnen står de uskyldiges rop
Albansk i en landsby,serbisk i den neste
Vi ser alt dette på TV, kanskje vi tror
at likene reiser seg når filmen er ferdig
Jorden er gjørdslet med levret blod
og massegravene eser som blomsterbed
Vi har send de levene ut på vandring
Først den ene veien, så den andre
Det er et velregissert drama vi ser
I lange rekker langs alle veier, folk
som leker: "Hvem skal ut av rekka gå"
Fra flyene kan vi se deres varmeutstråling
sitre over skjermene og telle dem med
nitti prosents presisjon. Det er vår krig.
Se hvor livaktig vi landsetter
våre følelser. På den andre siden av
våre masker, har vi reist brannstiger
Er det syndfloder eller oppstandelsesfloder
som driver over ansiktene våre
Vi ber albanerne om å slutte å være
albanere, serberne skal ikke være serbiske
Alt dette er en film som de døde
spiller for oss i ruinene av sine hjem
Og vi, vi ber dem leve som oss
(Stein Merhen, 2000)
