31 mai 2016

Egenverdi og arbeidsliv....


 Jeg har hele livet slitt med min egenverdi og mitt selvbilde.
Det til tross for mange år høyere utdanning med gode resultater .
Til tross for at jeg har god familie, gode venner og i og for seg er helt trygg på mine prestasjoner .
Jeg vet jeg er modig og kan sprenge grenser innenfor rammene i mitt liv . 
Likevel får jeg denne vanvittige følelsen av at jeg ikke er noe i meg selv, at ingen er glad i meg, at jeg ikke er verdt å elske og respektere og så videre.  At jeg er mislykket og en forferdelig person.
 Er jo ufør for eksempel, og det er jo ingen heder . Samtidig som jeg tenker: Det er ikke sant Synnøve! Du har hele tiden gjort så godt du har kunnet, og mange ganger mer enn det. Jeg er for eksempel god til å ta hensyn til andre. Til og med personer jeg strengt tatt ikke burde ha noen grunn til å ta hensyn til. Så kan jeg kjenne jeg biter meg selv i halen og så er det å begynne på igjen med å overbevise meg selv om at alt negativt jeg "banker meg med" ikke er sant. Så dumt tenker du kanskje. Kanskje lurer du på hvorfor jeg gidder holde på sånn. Eller kanskje tenker du nå at dette her gidder jeg i alle fall ikke lese. Sånn sutring! 

  Jeg presterte i si tid nesten ni år høyere utdanning.  
Den hadde jeg tenkt å leve med og av hele livet . 
Motivasjonen på lesesalen var flerdelt, men blant annet handlet det om interesse , ei lønn å leve av, muligheter til å få inntekt så jeg kunne kjøpe et varig sted å bo. Forsørge meg selv hele livet. Ikke være noe eller noen til bry eller byrde. Sånn er jeg oppdratt og det jobbet jeg for og mot. Jeg hadde forsørgeransvar for et barn og jeg levde stort sett mine unge arbeidende år enkeltstående. Ville aldri aldri aldri vært det foruten(det er det aller viktigste i hele mitt liv), men det er klart at en slik situasjon gir motivasjon utover tanken på eget liv. 

 Da jeg etter hvert kom meg ut i arbeidet med fagene jeg hadde studert likte jeg meg veldig godt. Å være i klasserommet og nå fram, ja da svinger det og jeg kjente mange ganger jeg ikke ville byttet yrke med noen. For min del var de første årene som lærer noe kronglete. Her i Vest-Agder kuttet man i budsjettene allerede før 2000, slo sammen klasser og tok inn vikarer som man etter noen år bare vippet ut igjen. Jeg hadde ingen familie eller kjente som kunne hjelpe meg (Obs ja og jo sånn er det faktisk også i det offentlige.) til oppsigelig stilling. Og, det handlet ikke om at jeg ikke var god nok. Jeg var en flink lærer og har fått utallige tilbakemeldinger fra elevene jeg hadde både da og opp gjennom all tid etterpå. Sist for bare et par tre måneder siden. Jeg ble lykkelig for å bli husket som veldig flink, og vemodig for at det gikk som det gikk.  Så gjorde jeg i alle fall noe riktig tenker jeg da, og får være takknemlig hele tiden. På vegen som langtidssykemeldt og siden ufør har jeg møtt tidligere kolleger som er kommet i samme situasjon som meg. 

Tenk deg en situasjon hvor du jobber minst like hardt som alle andre fra august til juni, og så skal du ha ferie. Bare det at du vet ikke om du skal tilbake til jobben om to måneder. Hvert år er du permittert, på ubestemt tid. Ledelsen sier ikke noe om det som kommer , ikke arbeidskameratene heller . I det hele tatt så er det tyst hele sommeren, med unntak av en og annen klage på en karakter . Så blir du oppringt av en inspektør som skal ha deg til å bevise på hvilket grunnlag karakteren er satt (underforstått som om du ikke har gjort jobben din). Når du da ramser opp utallige skriftlige besvarelser , samt ditto muntlig aktivitet hender det du får høre: "Jøss, har du så godt grunnlag"!

 Det var svært vanskelig å ikke vite fra vår til høst om man hadde arbeid å gå til.  
Siden jeg hadde kjøpt leilighet og var eneforsørger var det til tider mer spenning enn jeg hadde godt av. Så jeg forsøkte roe meg selv på måter som etter hvert ble et helseproblem. Men,det var da og ikke nå. Etter åtte-ti års tid fikk jeg til slutt fast jobb i Nordland , og flyttet for å søke en tilværelse der . 
Siden jeg er oppvokst på Helgeland, og fortsatt snakker væfsning føltes det litt som å komme tilbake til noe kjent. Jeg trivdes godt i jobben ved Sandnessjøen Videregående Skole, det var bare det at all usikkerheten alle de foregående årene i lærerlivet mitt som hadde brent meg ut. 

Glemmer aldri et personalseminar ombord på hurtigruta med tema akkurat det som tema.
I det fantastiske høst-været satt jeg og så beundrende på fjellene i Vesterålen samtidig som jeg fulgte med i foredraget. Vedkommende viste ei framstilling av symptomer på overhead og jeg husker jeg redd og sjokkert tenkte:"Det er meg på absolutt alle punkter". 
Det var skremmende, og jeg husker jeg hadde lyst til å si det, men turde ikke. 
Hadde simpelten ikke egenverdi nok. 
Så husker jeg også at jeg fikk med meg noe om aktiv sykemelding, og at om man  var over et år sykemeldt var det oftere at en ikke noen sinne kom tilbake i jobb.  
Jeg kjempet med nebb og klør for å holde meg oppreist tre-fire måneder til, og så var det slutt. 
Helt slutt. Da jeg ble langtidssykemeldt kunne ingenting fått meg ut av det. 
Kan huske jeg tenkte det kunne bli atomkrig, annen krig, hungersnød, hva som helst . 
Jeg ville likevel ikke greie forholde meg til det. 
Var fullstendig tom og veldig langt nede.

Siden i livet har jeg møtt andre uføretrygdede lærere.
 Den gjennomgående historien er at det ikke på noen måte var elevene som gjorde at veggen dukket opp. Å være i klasserommet og undervise var stort sett fint sier de. Akkurat slik er min historie også.  Det det handlet om var overbelastning på grunn av alt for mange timer med rapporter og etterarbeid. Samt årsvikariat etter årsvikariat etter årsvikariat. 
Ikke noen oppsigelig stilling, man omgikk arbeidsmiljøloven. 
Når en selv etter hvert kikket på bestemmelsene som var da og fant ut at en ble feilbehandlet og grovt forbigått i ansettelsessaker ringte en til fagforeninga. 
Men, der var det ingen som kunne hjelpe feite kontigenter til tross. 
De sa ikke akkurat : Klar deg selv, men noe i den retningen. 
Forklarte hvordan fylkeskommunen kunne omgå arbeidsmiljøbestemmelsene og komme unna med det.Jeg grøsser i dag når jeg tenker på hva regjeringens tukling med arbeidsmiljøloven skal komme til å koste helsa for mange framover . 

Skal bli så fleksibelt sier de!
Ikke tro et ord av det er mitt svar!!!

Ledelse er vanskelig når alt handler om å gjøre greie for penger og sparing på budsjetter . 
Det merket en godt på gulvet. Ikke et eneste oppmuntrende ord selv om en jobba seg nesten ihjel alle ukedager hele året. Ikke ei helg fri, ikke en kveld uten tanker på elevene. 
Eget omsorgsansvar ble mange ganger trukket veldig langt. Alt for langt.
  Det meste av ledelsen kritiserte i stedet for å være pedagogiske veiledere og ansvarlige slik.  
Handlet alt bare om økonomi, eller var det noe annet? 
Mobbing? 
Vilkårlighet?

Sannheten er kanskje et sted midt i mellom. 
Men, det har lenge syntes som om økonomien og kun den er utslagsgivende for hvordan man skal drive skole.Pedagogene som skal gjøre jobben kommer i andre rekke. 
Mitt yrkesliv i videregående skole var over i 2004. 
Jeg har ikke arbeidet en dag siden. 
Det har jeg ikke hatt helse til.

Om jeg er bitter? Ikke i det hele tatt. 
Ikke  nå. Men jeg var , det er ikke bare å ha lånt seg arm og fattig samt ikke greie ha en bolig i dette rike landet. Men, jeg er ei dame med styrker på mange vis, midt i nederlagene. Jeg fikk ordentlig hjelp av en flink psykolog i flere år . Hun greide få meg til å se min egen verdi. Se realitetene i den virkeligheten som er min. Fikk meg opp av gropa og hjalp meg med å finne troa på at jeg er bra nok. Lærte meg noen triks for å få snudd tankene når jeg er på vei ned i grøfta igjen. For sånn er den, depresjonen, den prøver seg innimellom. Da er det bare å brette opp armene og sloss.
Denne psykologen fortalte meg også at hun hadde hørt mange historier om skalting og valting med mennesker i arbeidslivet. Akkurat det har jeg tatt med meg som en trøst. Jeg er ikke gal, og jeg innbiller meg ikke noe som helst. Men, jeg kom aldri ut i arbeidslivet igjen.
 Det lever jeg så godt jeg kan med.

(Presisering:  Nei, sånn var det ikke på Sandnessjøen videregående skole. Eneste stedet jeg ble behandlet ordentlig av ledelsen.Der hadde jeg min beste sjef i hele lærerlivet mitt. Det var bare at da var toget gått for helsa. Nok blir nok for mange, og jeg er ei av dem.)

Synnøve Sætrum


30 mai 2016

SLIK ER DET BARE

En kan være både uvøren, sta, egen, overreagere, eksplodere. 
Le og gråte. 
Være rasjonell og urasjonell.
Alt det menneskene er i sitt vesen, er lov.

Men en ting er ikke lov: Å skalte og valte med andres følelser. 
Valse inn i en annens liv, snu det på hodet og så bare forsvinne etter eget forgodtbefinnende.
 Eller kanskje ikke akkurat det, men bli borte når andre mennesker plutselig er mye viktigere.

 Å la noen ligge igjen etter vegen er stygt. 
En skal ikke leke med andres følelser. Lure og bedra.
Slippe inn og stenge ut. Inn og ut.
Det er ikke lov å behandle mennesker på sådant vis.
Noen gjør det likevel.
Slik er det bare!

Synnøve Sætrum

VALG





H

Det regner utenfor og i livet akkurat nå.
Nakken verker verker om kapp med nervene .
Du som bare for ei uke siden ikke ønsket deg noe annet i livet enn der du var rykkes ut av det enkle.
Livets vegkryss har en tendens til å dukke opp akkurat når du tror det meste går lett og det bare er straka vegen rett fram. Ja, for du ønsker minst mulig sorg, mest mulig glede, eller i det minste fravær av smerte. Jo da, og så skal man vokse på smerten og alt det der! Bli klok av skade og sånn! 
Bullshit: Av skade blir man skadd! Av for mye smerte får man kronisk vondt både i sjel og kropp.

 Ribbet til skinnet tenker du på valget du må ta. 
Det er ikke til å komme forbi og du vet ikke hvor du skal gå, hva du skal si, eller hvem du skal be om hjelp til flokene? Tipsene er fjerne i deg... Alt rundt deg synes så overfladisk og i slikt rom er det vanskelig å slepe sårbar- og menneskelighet til torgs. 
Gi nederlaget et ansikt og gjøre det synlig for spe og spott. 
Modig er den som viser svakhet og møter styrkende ord.
Hvor finnes det gode rådet, hvor finner det øret som ikke vil dømme deg nord og ned om du tar smerten ut av kroppen og legger alt på bordet? 
Kan en få et godt råd når virkeligheten er hjerteløs? 
Hva skjer dersom ingen tar i mot når du deler indre redsler og bange anelser?
Kanskje orker du ikke mer, kanskje greier du ikke hente deg inn igjen, og hva da?
Et skrik trenger seg ut og frem.

Du setter deg ned i krysset og vet ikke ut eller inn.
Alt verker og verker...
Umulige valg er umulige valg . Stille gråter du en skvett igjen.
 Alle valg får konsekvenser , men ikke alle konsekvenser er overskuelige. 
I livet med menneskene finnes så mye hver og en ikke har fantasi til å tenke ut.

Et er sikkert: Her er ingen solgangsbris og lune kvelder lenger . Nei da, slikt er bare til låns. 
Hard virkelighet, bitre realiteter og brutte løfter mulige svar . Svar som ikke blir til å bære .
Det regner enda mer utenfor og i livet .
Store våte dråper er alt som finnes, og de blander seg med store tårer.

Og så akkurat nå, når du var i balanse, kjente zen-vibrasjonene i ditt indre. 
Elsket øyeblikket og tenkte alt var vel og bra. Til og med du sjøl kjentes god nok. 
Det vet alle guder og mange mennesker at ikke er en selvfølgelighet. 
Følelser blir borte i verden av materialisme, fasader som skal holdes og ting som skal samles til ens dødende dag. En gang, og du vet du ikke kan ta noe av det med deg dit du går. 
-Likevel er det vanskelig å gå fri dragsuget.

Så du gråter så store tårer.- Hva annet kan du gjøre? 
Dine ferdigheter og prestasjoner blir så fjerne når det regner på selvfølelsen og egenverdien. 
Jo det er der, du vet du er god nok. Du vet du er snill, raus og verdt å elske. 
Men, akkurat nå som vissheten var der dukket det forbannade krysset opp. 
Loven om tingenes iboende faenskap heter det visst.


Synnøve Sætrum





29 mai 2016

Profesjonell amatør...


Jeg har skrevet blogg i mange år nå. 
En ting og tang-blogg kanskje. 
Har fått en del kommentarer om at jeg ikke er en profesjonell siden jeg ikke tjener penger på den, siden jeg gir ut mine av kvalitet varierende åndsverk gratis.
 Det  er et valg jeg gjorde tidlig i prosessen nettopp fordi jeg forsøkte meg med reklame. 
Ingen suksess.

Da mener jeg ikke at oppslagene var for få til å tjene kroner .
Nei, jeg opplevde at  en del av reklamene som ble knyttet til tekstene mine både var kvinnediskriminerende og også forfektet politiske syn jeg ikke kan stå inne for. 
Så jeg kuttet det ut. 
Integritet er viktig for meg.

Nevner nå, siden jeg ikke har skrevet om det på lenge at jeg har en del høgskole- og universitetsutdanning i sekken. Åtte og et halvt år for å være helt eksakt. Jeg har hatt gleden av å studere nordisk litteratur og språk i tre år , økonomisk og politisk nyere historie i like mange år . Jeg er utdannet pedagog. Har lest organisasjonsteori, sosiologi, statsvitenskap og medieteori til øyet ble stort og vått. Statens lånekasse for utdanning har jeg ennå med mine snart 55 år et månedlig forhold til. Etter studieslutt og fram til jeg ble syk jobbet jeg i videregående skole. Men, jeg er ufør blitt, noe som slett ikke var planen.  Når så skjedde er jeg veldig heldig som bor i Norge hvor man ennå ikke har klart å rasere økonomiske ordninger for kronisk syke. Jeg kan bare håpe at så ikke vil skje, for meg selv og for de som kommer etter meg. Nettopp fordi man ikke blir syk fordi det er et ønske. En kan ikke dikte seg til et knippe diagnoser .

Altså: Jeg har ikke helsa i orden, jeg har ikke arbeid, jeg eier ikke min egen bolig, jeg er ugift, men jeg er likevel velsignet.  For jeg har fantastisk familie, fantastiske venner og til og med en kjæreste. Mitt liv leves enkeltstående i leiligheten her, men jeg er slett ikke ensom til alle tider . 
Jeg trøster meg med det når virkeligheten butter , og noe eller noen gjør meg vondt. 

Har det til og med slik at jeg kan invitere mennesker på besøk . Det hender at folk kommer.
Jeg setter pris på samtale om både lett og tung, dypt og overfladisk. Nevner det overfladiske sist for akkurat det er jeg minst begeistret for . Men, i et liv er det sånn at i noen sammenhenger kommer en ikke utenom snikksnakk. Noe bærer en med lett overfladisk innsikt, på andre områder er en profesjonell amatør . Eller sagt som jeg ville ha fram. Utdanningen min har kostet flesk.
Men, jeg tjener ingen penger på den når jeg skriver blogg !

---

Jeg fant dette fotoet og teksten et eller annet sted på internettet. Gjenkjennelsen er stor for min være- og tenkemåte. Når jeg ikke bare antar noe, og gjør mer ut av dagen og tiden min . Når jeg husker at jeg i grunnen trenger lite fordi jeg har mer enn nok kommer smilet fram . Drømmene lever videre i meg , det er jo så mye jeg ønsker . Kanskje blir det ikke noe av . men det er godt å ha dem og de er mine. Noen ganger ler jeg av alt bare for å bli avløst med sorg . Jeg er velsignet så til de grader . Det er nok de aller fleste av leserne mine også. Og når det gjelder blogg så er jeg pr. nå helt fornøyd med status som profesjonell amatør .

Akkurat nå hører jeg at 700 mennesker har druknet utenfor Italia de siste dagene.
Sorg!

Synnøve Sætrum 

27 mai 2016

EGENVERDI . . .


Egenverdi. 
Jeg savner akkurat det for tiden. 
Bevisstheten om den i en kommunikasjon som har kjørt seg litt fast.
 Det du overfører til meg reflekterer den du er ... 
Akkurat som mine reaksjoner på deg er oppmerksomhet rundt min egen verdi.

Egenverdi er viktigere enn alt annet tenker jeg nå. 
En bombastisk tanke som neppe varer i evigheter . 
For tankene skifter med livet. De er på en måte når en kan speile dem i en annen. 
På en annen måte når en kun speiler i seg selv. 
Er ensomhet, sårhet og svik tema skal en ha takk. Avvisning bare understreker tomrommet i tilværelsen. Noen plukker fra øverste hylle, mens andre kun tilbys smuler fra de rikes bord. 

Verden er rå. Slett og rett. 

Livet er til tider et helvetes pes.
Jommen sa jeg egenverdi.
Egenverdien eksisterer ikke annet enn som en fin teori som andre nyter glede av i praksis.

Sjøl er du ikke noe annet enn brukt og kastet skrot. 
Skjønner du hvor jeg vil? Reflekterer det jeg sier noe av deg, eller forteller det mest om meg?

Kommentarer tas i mot med takk, takk og atter takk.

Synnøve Sætrum