Man må være frisk for å være sjuk...

- Innmari lei av snøen, sier hun.

Dama ved nabobordet. 

Kafeen var halvtom, så det var umulig å lukke ørene. 

Ikke noe revolusjonerende det, sånn i Norge en fredag ettermiddag.

Midt i tøffere tider.

Det er dyrt å spise på kafe.

Vinteren har vært lenger enn lang og hardere enn hardest. 

Strømregningene er astronomiske,

og en god del har begynt å kle meg i stedet for å ha varmen på fullt. .

En god del har ikke vedfyring å supplere med, og de har ikke økonomi eller praktiske muligheter til å få satt inn ovn. Leilighetene er for eksempel ikke laget med brannmur eller pipe.

De er så små at de var beregnet til ungdommer i etableringsfasen. Kjipeste sort. Det billigste av det billige.

- Hvorfor flytter du ikke bare?

Replikken fra den ene venninna var sikkert velmenende nok.

Ikke så rart egentlig, siden hun for n-te gang klaget over snøen utenfor. Hun ga seg ikke liksom. 

De to venninnen så oppgitte ut. Litt fiendtlige nesten. Det kommer ikke noe svar på spørsmålet.

 Hun ble stille, så egentlig litt oppgitt og tverr ut.

Eller kanskje det var resignert. At hun forstod det ikke kunne nytte.

Det er akkurat det, tenker jeg. Denne løgnen som har festet seg alle steder i det norske samfunnet.

At det er penger nok hos alle til "bare å flytte". Liker man ikke manglende sol og for lang avstand, elendige kommunikasjoner, bråkende naboer eller manglende kvadratmeter er det "bare å flytte". 

-Gamle fordommer, sier den eldste av de to andre.

- Jeg er sikker på du kan få deg et bedre sted mer sentralt.

Som tilhører måtte jeg holde meg fast i stolen for ikke å blande meg inn. Si noe om leiemarkedet, om å bo "på nåde", og virke mer og mer "suspekt" jo eldre du blir.

Mistenkeliggjøringen en møter.

Særlig som kvinne.

Det er opplagt at "det er noe med deg" når du i sjels år og alder ikke har klart å karre til deg.

-Som man reder så ligger man, sier de også.

-Og, det er jo bare å få seg et lån. Renta er jo så lav! Rentefest!

Ikke venninnene, ved bordet, men mange andre. Særlig pressa. 

 Jeg forstår at hun tier.

Selv må jeg ta meg krampaktig sammen for ikke å utbasunere en verbal springskalle av den helt slagkraftige typen...

Jeg sanser meg, jeg er jo dame for f...!

-Enkelte skal nå klage på alt, og vi har det jo så godt alle sammen, og kan de ikke bare ta seg sammen og få seg en jobb, tjene pengene selv, ikke går der og snylte, de ser jo ikke særlig syke ut..., sier de.

Ikke damene ved nabobordet selvfølgelig. De er jo der for å hygge seg, tross alt.

Likevel er jeg helt bombesikker på at jeg har hørt denslags holdninger uttrykt "mer enn en gang".

Sett hva forestillingen om at alle har mye mer enn nok gjør med de som ikke har. Vært vitne til hvordan mennesker bøyer seg under skammen over å slite.

Særlig enslige fattige kvinner.

Og ja, fattigdom er et relativt begrep.

Sammenlignet med en u-landsfattig er ei trygdet norsk enslig kvinne velstående.

Greit nok om det var der hun bodde. Nå er det ikke slik, hun bor i høykostnadssamfunnet Norge.

Klamrer seg fast, som de fleste gjør i det landet de kommer fra. 

Så sammenlignet med "folk flest" her på berget er hun alt annet enn stinn.

Å ikke eie eller være ordinært yrkesaktiv,

 i en verden hvor alt måles opp mot det krever sin dame,

og vel så det.

Når helsa ikke er helt i hundre kan det bli ei utfordring det der med å rette ryggen,

 og kreve sin rettmessige plass på "første klasse".

Ja ja, første klasse og første klasse fru Blom.

Men, jeg mener :

Når man stadig indirekte fortelles at en ikke har nådd opp,

ikke lyktes i den salige jakten på statussymbolene.

Suksessbevisene. De ytre ting, kan det holde hardt å virkelig tro på at en ikke er noe mindre eller dårligere, selv om ingen kan ta med seg noe som helst dit de går.

Tillate seg å være lykkelig, selv om en ikke har noe særlig til fasade å vise til, eller helse for den saks skyld. Man trenger ikke være professor for å forstå at man må være frisk for å være sjuk...

Synnøve Sætrum

Fru Singlesen har også lunte...

Fru Singlesen trives utmerket med sivilstatusen.

Såpass at hun har gitt opp datesider, og heller fokuserer på det hun har i livet.

Ok, det står ingen i kø utenfor døra. Ingen "detter ned" i fanget på den som sitter og sover til Skavland om fredagskveldene. Men, fredag kveld er jo ingen god kveld for godt voksne likevel.

De ligger alle rundt omkring og sover på sofaene sine etter krevende arbeidsuker.

Sånn er livet, om enn det er aldri så mye pust i sivet.

 Må man sove så må man sove.  

Så til tider er det ingen overdrivelse å si Fru Singlesen stortrives med sivilstatusen.

Enten det er fredag eller mandag. Søndagene går også bra.

Hun har opplever sinnsro, og har fred med seg selv. De aller fleste morgener er livet ro, ikke noe stress.

I senga ligger ingen halvfyllesjuk med elendig ånde ++, og vil både det ene og andre hun ikke trakter etter. Ikke at hun ikke savner amore amore noen ganger, men det er enkelte sider ved bofellesskap som ikke finnes på lengtelisten. Den som har fred i livet trakter ikke etter forandring for enhver pris. 

Morgenstund skal være fred i grunn. Enten den er singel eller tosom. 

Do-ringen er nede under morgentoalettet, og det er et tiår siden hun tok morsomheten om å gå lenger ned fra veggen. På "Puls" her for leden fikk hun kunnskap om at den delen av menn's anatomi ikke strekker seg med årene. Det er det bare nesa som gjør. Ørene også. Sånn er det likelig fordelt her i verden.  

Fru Singlesen sliter ikke med den delen av skjebnen heller.

Fru Singlesen er kanskje ikke den beste samlivseksperten, i alle fall ikke hva tosomhet angår, men hun er en god og lojal venn. Hun ønsker alle sine venner bare godt, noe hun synes er selvfølgelig når man er venner på ordentlig. Vennene er jo den familien man velger selv. Derfor prioriterer hun dem, for hun vet vennskap må holdes ved like om de skal være der. De er som en plante. Trenger sol, vann og næring. Hvis ikke tørker de ut og forsvinner. Derfor holder hun avtalene sine, og må hun en sjelden gang bryte den sier hun i fra. Gjerne dagen i forvegen om ikke noe speiselt oppstår. Slik at andre kan omdirigere sine prioriteringer. Ikke sitte og ha gjort disposisjoner for et menneske som bare uteblir. Hun synes ikke det er noe artig at folk skal sitte og vente på henne og lure. Det handler om respekt for andres liv og tid.

Respekt ja, der er det noe som skurrer for Fru Singlesen.

Enkelte venninner blir mer og mer slepphendte med den respekten etter som tiden går.

Nesten så mye at hun kan ta seg i å lure på hva de egentlig vil med henne.

Noen ganger tenker hun til og med at enkelte er det bare å sette en strek over.

Ikke bry seg, de er likevel ikke energibruken verdt.

På den andre siden:

Folk har det jo så travelt med livet og mennene og familiene sine, de store husene, bilene, hyttene, båtene eller hva det nå er alt.

Sånn sett er det forståelig.

Mulig hun ikke hadde hatt tid til å oppføre seg mot folk hun heller om hun hadde eid så mye stuff.

Likevel:

Fru Singlesen liker ikke å bli tatt som en selvfølge, ei som bare kan sitte der og vente til noen forbarmer seg, eller tidtrøyte som bare kan være der når det passer "ei tosom".

I løpet av årene begynner hun få mer en sin kvote av tosomme venninner som ikke en gang gidder gi beskjed om at de bryter avtalene.

Noen ganger undrer hun seg over om menneskene ikke er kommet lenger i "verdens beste land å bo i"?

 Er det sånn der fortsatt, at man kun defineres som verdifull om man er en del av et par. 

Da hun var yngre lurte hun på om slikt kom av den primitive mekanismen som definerer single kvinner som trussel mot parene? Nå som hun snart har levd et halvt århundre innser hun at antakelsen var feil. Kvinner i den alderen er jo definert ut i forhold til all konkurranse, eller er de ikke?

Uansett så undrer hun seg over om det ennå er sånn at når man er singel trenger man ikke forvente å vises respekt fra venner? Eller må hun forvente å bli tatt på alvor kun om ikke noe annet er på gang?

Er det egenlig venner å ha, når de ikke viser noen respekt, tenker Fru Singlesen oftere og oftere.

Hva er en venn? Er det ulike regler for single og tosomme hva vennskap og respekt angår?

Fru Singlesen har også lunte.  

Den er ikke lenger så lang som enkelte tror....

Synnøve Sætrum