16 november 2015

HER OG NÅ


Foto; Synnøve Sætrum

Du ønsker å ha det sant akkurat her og nå, om et kvarter, en time, ei uke, en måned, et år, ti år og når alderdommen har tatt deg. Kraften i øyeblikket er det eneste som finnes. 
Her og nå sitter du og vet hva dine prioriteringer og følelser er.
Kjærligheten krever svar, lys og frihet. Du kan ikke stenge den inne mer, så du har tenkt å ta den ut. Vise den for all verden, og være deg selv. Levende, glad, forelsket. Ikke gjemme den å være kun en eksistens, sørgmodig og følelsesløs. Hvorfor skulle du det egentlig det, du har jo ingenting å skamme deg over. Absolutt ingenting her og nå ! 




Synnøve Sætrum

DU SKAL IKKE LA SOLEN GÅ NED OVER DINE LØGNER...

Solnedgang ... Foto: Synnøve Sætrum

"Når det virkelig gjelder, hvor du enn går, så er det der du er. Hva du enn gjør, så er det når alt kommer til alt, det du faktisk gjorde. Hva du enn tenker akkurat nå, så er det nøyaktig det som faktisk finnes i tankene dine. Hva som enn har hendt i livet ditt, så er det nettopp det som hendte. Det viktige spørsmålet er: Hvordan skal du håndtere det? Med andre ord: Hvordan går du videre? "
(Jon Kadat-Zinn)


Solen lyser opp natten. Soloppgangen er en gave. Solnedgangen en skatt. Solen og lyset er ingen løgn, men livet slik det er og burde være alltid. Enkelt og utilslørt. Hvor jeg vil hen med de ordene? Sannheten vinner alltid fram, kommer før eller siden for en dag. Denne typen tanker er med meg om dagen, og jeg tenker det hadde vært lurt å komme uærligheten i forkjøpet. Den kan aldri bringe det gode med seg likevel. Sånn er det bare, som et menneske som står meg nær alltid sier. 
Løgner avsløres om en vil eller ikke. Om du forsøker gjemme den aldri så godt, så kommer den tilbake til deg. Du møter før eller siden deg selv i døra, og må ta konsekvensene av liv i usannheter. Å lyve kan føre til situasjoner du mister helt kontrollen over. Få konsekvenser du ikke kan forestille deg. Ting og saker som er mye verre enn løgnen. Sånn er det, når en tenker seg om. Egentlig finnes ingen god grunn for å være en løgner. Ikke en gang av kjærlighet. De sier at det du ikke vet har du ikke vondt av. Kanskje sant noen ganger. På den andre siden er det sånn at det en vet at andre ikke vet, det har en vondt av. Å gå bak ryggen på folk, svikte og bedra er ikke noe særlig til liv.Det ble jeg fortalt som barn, både i heimen, på skolen og på søndagsskolen. Ærlighet varer lengst, sa de. Ærlighet lønner seg alltid, sa de også. Menneskene som var modellene mine da jeg var barn levde det de sa. Ærlighet er en grunnleggende verdi for meg. Noe jeg tilstreber å få til hver eneste dag. Nei, jeg er langt fra perfekt. Jeg er menneske. Unnlater, snur meg vekk, baller meg inn i det som kalles hvite løgner og så videre. Men, når det blir slik butter alltid, og da sier jeg alltid, samvittigheten. Den sliter. En skal ikke lyve, eller som det heter i det åttende bud: "Du skal ikke tale usant om din neste", Kristen verdi, som jeg har hatt med meg hele livet. Grunnverdi. Ikke fordi jeg er så prektig eller noe slikt, men rett og slett fordi det sitter i ryggmargen og hjernebarken. Jeg er ikke av dem som løper mest i kirka, men jeg ber til min høyere makt og jeg forsøker være redelig og real. Strekker meg etter det. Så: Klokkene ringer etter hvert når løgnene lurer seg inn i tilværelsen. De siste femten årene har jeg forsøkt å utvikle meg i en livsstil som krever absolutt ærlighet. Enkelt er det ikke alltid, siden jeg slett ikke er noen helgen, men det har fungert godt med slike grunnprinsipper og holdninger.

Når verdien utfordres gjør det mye med meg. Jeg mister fotfestet, svimler og famler etter bakkekontakt igjen. Utryggheten dominerer, og tanken blir dystre og sorte.Det er vanvittig ubehagelig å se at man lever i løgn. Grunnen for det er underordnet egentlig. Om noe ikke tåler dagens lys er det vel egentlig ikke verdt noe som helst når alt kommer til alt. Når alt kommer til alt handler det jo om å leve et liv, ikke lyve det. Uansett hvordan jeg vrir og vrenger på ei løgn er den ikke holdbar. Jeg ser den, kan ikke leve med den, men konsekvensene av å avsløre den kan bli mange og uforutsette. Du skal ikke la solen gå ned over dine løgner, reflekterer jeg. Fritt omgjort etter det andre munnhellet. Sånn kan en tenke, eller en kan tenke helt annerledes. Det får være til en annen tekst, ikke sant?

Nothing

Synnøve Sætrum


Du må ikke sove





Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?


-Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
Inatt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!


Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!


Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?


Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!


Du mener det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!


Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!


Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!


Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!


Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!


Du vet jo at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og oppglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!


Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!


Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!


Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!


Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!


Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

*


Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.


Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:


Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!


Jeg tenkte: Nu er det noget som hender.
- Vår tid er forbi - Europa brenner!


Arnulf Øverland

ÆRLIG TALT ER DET AKKURAT SLIK DET ER...



Kjenner du igjen sekken din og stedet herr fotograf?


Det er vinter, det er mørkt, og ute i verden er det bare trist og leit. Jeg føler meg ikke i hundre og jeg ser ikke fram til timene som kommer. De har et slør jeg ikke kommer gjennom. Når dagen renner med slike tanker er den vond. Ulike indre bilder bare strømmer på, fantasi og virkelighet blir et virvar og sliter  meg ut.  Så forsøker jeg slite meg ut av mitt eget  hode og skinn, for det klemmer og presser meg ned. Flatt og energiløst sitter jeg på stolen og vet ikke hvor det bærer. Jeg skriver og skriver, uten plan, uten mening. Har egentlig ikke det minste lyst, men noe må jeg ta meg til. Tankestrømmen er ikke planlagt, den bare kommer her. Vinden lever i den sorte rullegardinen. Jeg kan høre havet, men ingen katt eller fugl. Kanskje skulle jeg tatt en togtur, kjøpt en billett øyeblikkelig og dratt min kos. Stoppet og besøkt noen gamle venner, sett nordlyset og forlatt alle uløste floker i sør. Men, akkurat nå kan jeg ikke det heller. Det handler om penger rett og slett.

Er du sovnet, eller er du fortsatt med?

 I disse dager vet jeg at fokus burde være storpolitikken og terror, men det er så fælt alt sammen, så grusomt komplisert og vanskelig at jeg ikke kan hoste opp noen vettug tekst om det.
Kanskje jeg bare kan prestere et lite kremt, med en ørliten strek av interesse for den som leser. Likevel fortsetter jeg skrive. Tvinger meg, og ser hvor det bærer hen. Hvorfor?
Jeg føler meg alene i novembermørket. Har en smule generell angst, og vet ikke hvilken vei høna sparker. En sånn litt fritt fall stemning hvor jeg forsøker finne fotfestet etter å ha vært uten ei stund.

Ja, helt ærlig talt er det akkurat SLIK det er !



Synnøve Sætrum

OM VULKANLANDSKAP OG HAVET...



Foto : Synnøve Sætrum


Vulkanøyer er mektige, og priveligert som jeg er har jeg fått besøke noen både i Atlanteren og Egeerhavet. 
De minner om hverandre, men er samtid ulike. 

Fargene i landskap skapt av mektige naturkrefter kan vippe fullstendig av pinnen. Gjøre dømmekraften vaklende, og følelsene så sterke at de styrer for ei stund. Deilige øyeblikk hvor alt bare handler om å føle seg i livet. Ha det sterkt, kjenne seg levende. Kanskje til og med elske uten å tvile et sekund på motiver eller dagen i morgen. Sånn jeg har opplevd det når jeg har vært veldig forelsket og glad. Slike tilstander som er sjeldne, men umåtelig vakre. Det røde i et vulkanlandskap minner meg om dramatikken som må ha vært til stede når øya kom opp av havet. Samtidig ser jeg kjærligheten som brenner. Jeg erindrer svermerier, glede og varmende oppmerksomhet. 
Tillit og tro. 

De mørke fargene i lavaen minner om sinnstilstandene kan handle om å gi uttrykk for urett, miste tålmodigheten eller påpeke ei bekymring. Agere på det som ikke er så enkelt om du skjønner? For eksempel kan en komme til å heve stemmen. Høres en først litt oppkavet eller sint ut tåler kanskje ikke et vitne det på grunn av traumer i sitt eget liv. Selv om situasjonen en agerer i ikke har noe som helst med denne andre å gjøre blir det likevel vondt. Personlig har jeg opplevd bli beskyldt for "manglende impulskontroll" og det som verre er om en tråkker feil et øyeblikk. Les: Blir utålmodig eller hever stemmen. Da blir det som det er i tiden, man går løs på formen og ikke innholdet i det som blir sagt. En vel fungerende hersketeknikk for tiden. Bare tenkt på de politiske diskusjonene i Norge nå om dagen... Mer, er det vel unødvendig å skrive.
 Rart ikke sant?  Fortalte om en sånn episode i detalj til en oppmerksom venn her om dagen. Etter mye fram og tilbake om detaljer fikk jeg tilbakemelding: "Det spørs om dette ikke er den andres problem...".Når jeg tenker nærmere på det kan ingen overføre sine traumer på et annet menneske. Heller ikke jeg. Har jeg noen må jeg rydde opp i dem sjøl. Jo, jeg kan og vil snakke om dem med venner eller familie, men jeg kan ikke gi et annet menneske ansvaret for det som er mitt. 
Mennesker er mennesker likevel, og noen ganger opplever en krenkelser. Da går landskapet i sort.
 Særlig i samfunn hvor det handler om å feie mennesket under teppet, og konsentrere seg om fasaden. Virkeligheten ser slik ut for meg noen ganger. Mange ganger.
Noen ganger ser jeg at jeg har ansvaret, og må ordne opp i det. Andre ganger er det ikke mitt.


 I det meste finnes det sorte, vonde. Som viser til svik og sorg. Brutte løfter og lek med følelser. Alt det som krever sjelesorg i lang tid for å komme over. Mørke flekker i sinnet finnes der og merker den som føler seg krenket for bestandig. Jeg tenker på de gangene i livet en blir såret eller gjør det selv, og aldri får eller gir noen unnskyldning en gang. For min egen del er jeg klar over at jeg har blindfelt i forhold til andres følelser. Noen ganger blir jeg gjort oppmerksom på det og får en sjanse til å forsøke gjøre godt igjen. Om jeg får det eller ikke er ikke det viktigste, men å forstå og forsøke rydde opp i det vonde jeg har forårsaket. Andre ganger blir jeg selv såret, krenket eller skadet. Jeg forsøker forklare hva som hendte med meg i en gitt situasjon. Noen ganer har jeg fått ei oppriktig unnskyldning etterpå. Det leger, selv om skaden allerede er skjedd. Så er det de gangene jeg ikke får det, enda sårene er dype, jeg viser dem og

Havet er kontrasten i livet og vulkanlandskapet. Det ligger der, skyller mot landskapet, kjøler ned og forsøker ta sin plass tilbake, drukne det feilbarlige. Lik kjølig nåde.

Synnøve Sætrum

P A R I S


Terror er helt forferdelig, enten den er i Paris, Oslo eller Beirut. 
Den rammer uskyldige mennesker i sitt daglige liv, bringer død, sorg og elendighet. Etterlater seg uopprettelige arr i menneskeliv, fordi noen er kommet til den konklusjonen at de skal drepe både seg selv og andre til inntekt for sitt syn på religion, politikk eller annet. For meg er det vanvittig tragisk. Akkurat disse dagene tenker jeg mest på dem som er rammet i Paris, jeg innrømmer det. Sjøl har jeg aldri vært i byen, men har mange ganger ønsket meg dit. 
Det håper jeg skjer før jeg sier takk for meg.Om jeg ikke noen sinne har besøkt den franske hovedstaden har parolen "Frihet, likhet, brorskap" hatt betydning for meg siden jeg var barn. 
Jeg ble flasket opp med tankene både hjemme og på skolen. Det at et hvert menneske er unikt, har rett til sin egen tro og overbevisning og har frihet til å ytre den uten vold er kjernen for meg i mitt menneske- og verdensbilde.  

Jeg tror derimot ikke det jeg oppfatter som et sivilisert samfunn er tjent med ytringer som oppfordrer til vold mot og drap på mennesker. For meg er det et uproblematisk standpunkt.
 For meg er det å drepe absolutt tabu. Sånn er det.

Det har vært og er sørgelige dager i Europa.
Kondolerer Frankrike og Beirut.

Synnøve Sætrum

HALVE SANNHETEN...

Sannheten har alltid minst to sider. Din egen og den/de andres. Å bli løyet for, om det er bevisst eller ubevisst, er ødeleggende. Det rikker ved selvbildet, selvtilliten og fotfestet. Løfter, store løfter, om det viktigste i livet, som bare røskes fra et menneske igjen kan krenke og ødelegge mer i en menneskesjel enn det finnes ord for. Noen ganger er ikke den som lyver en gang i stand til å se skaden som er påført et annet menneske, og det gjør situasjonen enda verre. Å leve i en halv sannhet når en er dødelig såret er nesten ikke til å leve med.

 Kort sagt: Det er helt fryktelig å sitte med den gale halvdelen av sannheten.

Synnøve Sætrum