DU SKAL IKKE LA SOLEN GÅ NED OVER DINE LØGNER...

Solnedgang ... Foto: Synnøve Sætrum

"Når det virkelig gjelder, hvor du enn går, så er det der du er. Hva du enn gjør, så er det når alt kommer til alt, det du faktisk gjorde. Hva du enn tenker akkurat nå, så er det nøyaktig det som faktisk finnes i tankene dine. Hva som enn har hendt i livet ditt, så er det nettopp det som hendte. Det viktige spørsmålet er: Hvordan skal du håndtere det? Med andre ord: Hvordan går du videre? "

(Jon Kadat-Zinn)

Solen lyser opp natten. Soloppgangen er en gave. Solnedgangen en skatt. Solen og lyset er ingen løgn, men livet slik det er og burde være alltid. Enkelt og utilslørt. Hvor jeg vil hen med de ordene? Sannheten vinner alltid fram, kommer før eller siden for en dag. Denne typen tanker er med meg om dagen, og jeg tenker det hadde vært lurt å komme uærligheten i forkjøpet. Den kan aldri bringe det gode med seg likevel. Sånn er det bare, som et menneske som står meg nær alltid sier. 

Løgner avsløres om en vil eller ikke. Om du forsøker gjemme den aldri så godt, så kommer den tilbake til deg. Du møter før eller siden deg selv i døra, og må ta konsekvensene av liv i usannheter. Å lyve kan føre til situasjoner du mister helt kontrollen over. Få konsekvenser du ikke kan forestille deg. Ting og saker som er mye verre enn løgnen. Sånn er det, når en tenker seg om. Egentlig finnes ingen god grunn for å være en løgner. Ikke en gang av kjærlighet. De sier at det du ikke vet har du ikke vondt av. Kanskje sant noen ganger. På den andre siden er det sånn at det en vet at andre ikke vet, det har en vondt av. Å gå bak ryggen på folk, svikte og bedra er ikke noe særlig til liv.Det ble jeg fortalt som barn, både i heimen, på skolen og på søndagsskolen. Ærlighet varer lengst, sa de. Ærlighet lønner seg alltid, sa de også. Menneskene som var modellene mine da jeg var barn levde det de sa. Ærlighet er en grunnleggende verdi for meg. Noe jeg tilstreber å få til hver eneste dag. Nei, jeg er langt fra perfekt. Jeg er menneske. Unnlater, snur meg vekk, baller meg inn i det som kalles hvite løgner og så videre. Men, når det blir slik butter alltid, og da sier jeg alltid, samvittigheten. Den sliter. En skal ikke lyve, eller som det heter i det åttende bud: "Du skal ikke tale usant om din neste", Kristen verdi, som jeg har hatt med meg hele livet. Grunnverdi. Ikke fordi jeg er så prektig eller noe slikt, men rett og slett fordi det sitter i ryggmargen og hjernebarken. Jeg er ikke av dem som løper mest i kirka, men jeg ber til min høyere makt og jeg forsøker være redelig og real. Strekker meg etter det. Så: Klokkene ringer etter hvert når løgnene lurer seg inn i tilværelsen. De siste femten årene har jeg forsøkt å utvikle meg i en livsstil som krever absolutt ærlighet. Enkelt er det ikke alltid, siden jeg slett ikke er noen helgen, men det har fungert godt med slike grunnprinsipper og holdninger.

Når verdien utfordres gjør det mye med meg. Jeg mister fotfestet, svimler og famler etter bakkekontakt igjen. Utryggheten dominerer, og tanken blir dystre og sorte.Det er vanvittig ubehagelig å se at man lever i løgn. Grunnen for det er underordnet egentlig. Om noe ikke tåler dagens lys er det vel egentlig ikke verdt noe som helst når alt kommer til alt. Når alt kommer til alt handler det jo om å leve et liv, ikke lyve det. Uansett hvordan jeg vrir og vrenger på ei løgn er den ikke holdbar. Jeg ser den, kan ikke leve med den, men konsekvensene av å avsløre den kan bli mange og uforutsette. Du skal ikke la solen gå ned over dine løgner, reflekterer jeg. Fritt omgjort etter det andre munnhellet. Sånn kan en tenke, eller en kan tenke helt annerledes. Det får være til en annen tekst, ikke sant?

Nothing

Synnøve Sætrum