Kjenner du igjen sekken din og stedet herr fotograf?
Det er vinter, det er mørkt, og ute i verden er det bare trist og leit. Jeg føler meg ikke i hundre og jeg ser ikke fram til timene som kommer. De har et slør jeg ikke kommer gjennom. Når dagen renner med slike tanker er den vond. Ulike indre bilder bare strømmer på, fantasi og virkelighet blir et virvar og sliter meg ut. Så forsøker jeg slite meg ut av mitt eget hode og skinn, for det klemmer og presser meg ned. Flatt og energiløst sitter jeg på stolen og vet ikke hvor det bærer. Jeg skriver og skriver, uten plan, uten mening. Har egentlig ikke det minste lyst, men noe må jeg ta meg til. Tankestrømmen er ikke planlagt, den bare kommer her. Vinden lever i den sorte rullegardinen. Jeg kan høre havet, men ingen katt eller fugl. Kanskje skulle jeg tatt en togtur, kjøpt en billett øyeblikkelig og dratt min kos. Stoppet og besøkt noen gamle venner, sett nordlyset og forlatt alle uløste floker i sør. Men, akkurat nå kan jeg ikke det heller. Det handler om penger rett og slett.
Er du sovnet, eller er du fortsatt med?
I disse dager vet jeg at fokus burde være storpolitikken og terror, men det er så fælt alt sammen, så grusomt komplisert og vanskelig at jeg ikke kan hoste opp noen vettug tekst om det.
Kanskje jeg bare kan prestere et lite kremt, med en ørliten strek av interesse for den som leser. Likevel fortsetter jeg skrive. Tvinger meg, og ser hvor det bærer hen. Hvorfor?
Jeg føler meg alene i novembermørket. Har en smule generell angst, og vet ikke hvilken vei høna sparker. En sånn litt fritt fall stemning hvor jeg forsøker finne fotfestet etter å ha vært uten ei stund.
Ja, helt ærlig talt er det akkurat SLIK det er !
Synnøve Sætrum
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar