18 mars 2010

"Mot dumheten og skråsikkerheten kjemper selv gudene forgjeves..."
(Goethe)

LIVSFRAGMENTER ...

"Mot dumheten og skråsikkerheten kjemper selv gudene forgjeves..."(Goethe)

Iskariot. Tendenser til s-m kanskje. Viril. Leken. Spill. Teater. Alltid kalkulerende for å tilfredsstille egne kroppslige behov. Hun tilba ham. Ga han sjenerøse tilbakemeldinger om fortreffeligheten både horisontalt og vertikalt. Han tilfredsstiller henne også. I begynnelsen. Herregud som blodet kan koke, styre alt sammen. Hu hei hvor er det vel friskt og lett oppå, ja hvem vet.. Men, det er bare fragmenter.
Før den klassiske: ”Vi skal kun være elskere og venner”. Hun tillegger ham ikke lenger det snille menneskets egenskaper. Menneskekunnskap eller empati. Hun hadde trodd det først. Villet se det. Beundret et potensiale. Likevel hadde hun sett glimt av noe i den leia. Trodde hun, og glemte illusjonen i øyeblikket. Alltid er mennesket foranderlig og forskjellig avhengig av øyet som ser.

" Det går som det går og blir som det blir", sier han.
Ansvarsfraskrivelse sier hun, og sørger og lengter.
Behold ragget Iskariot ei stund til, tenker hun.
 Uten det ville han egentlig være ganske så ordinær.
Ikke det mest oppsiktsvekkende av en tilårskommen mann.
Om man ser bort fra at han har unngått magen de fleste menn over femti drar på
Fallos er det heller ikke noe å si på heller. Men, resten?
Sånn rent ytre sett, uten ragget? Nei, han er ikke vakker.
Hår tiltrekker. Det er noe med drømmer om peace and love og sånn i det.
Fordums svermerier. Noe som ikke er slutt. Seigt klister av hippie-etikette.
Kamuflasje for faktiske forhold.
En hard, kalkulerende, beregnende forretningsmann vedkommer ikke det første blikket.
For det registrerte bare glede, og fordums skjønnhet. Godt blandet med det opplagte.
Og, så det utrolige navnet: Iskariot. Hun har stadig lurt på hvordan foreldre kan finne på å kalle et uskyldig guttebarn for det. En gang forsøkte hun å spørre ham, men han sa hun skulle la det ligge.
 Et kort: ”Ikke tenk på det!”.
 En skygge over ansiktet. Hun så noe stygt. Noe farlig.
Noe hun ikke likte. Men, hun var så forelsket.
Det var for seint.
 Hun rakk aldri å lukke noen dører.
Varsellampenes diskolys.
 Likevel gikk hun ikke unna.

Snyltingen på hennes energi.
Han sender henne paradisiske røde epler fra Hardanger, akkurat i det hun nesten har fått brutt med ham. Hun begynner med anti-depressiva igjen den vinteren.
Det gjør ikke han.
Han har aldri vært sjuk.
Er som faren sier han. Kun to ganger lå han på sjukehus.
Brokk. Ved den andre sjukehusinnleggelsen døde han.

Når alt kommer til alt handler det kanskje om hvordan man forvalter sitt lodd?
Hvilken metode man henkaster, eller oppkaster seg til.
Hvor tunge baller kan en mann egentlig ha?
Hvor stort blindfelt kan ei kvinne administrere?

Synnøve Sætrum
Denne uro
Denne uro e ein vind
som rive i seilet,
-et sting i søvnig sinn.

Denne uro e ein sti
Mot ukjent(e)landskap,
mot alt som kan gå meg forbi.
Så min uro må bli.

Denne uro e ein gnist
som tenne opp bålet
og blir ein brann te sist.

Denne uro e ein del
av liv eg har levd i.
For den som sette alt på spel,
har ein uro i sjel.

Må min uro holda stand
som vind, som bål og brann.
I alt eg har av tilmålt tid:
La min uro forbli.

(Ingvar Hovland)