10 november 2011

SAMMENHENGER

Ved frokostbordet. Foto: Grete Wågen

Livgivende indre eller ytre berøring kan aldri taes som en selvfølge for undertegnede.
Livet har gavmildt sendt meg mennesker som berører mitt indre dypt.
Barn, familie og noen få svært nære venner.
Et par av dem kaller jeg sjelefrender, men ikke til forkleinelse for de andre.
Det er nå en gang bare slik at noen er likere meg som type.
Jeg traff en av mine alle nærmeste på internettet for noen år siden.
 Så var jeg plutselig ikke alene lenger med verdensanskuelser jeg til tider har følt meg noe ensom med.
Min karma har tydelig vært med meg akkurat da, og alle andre ganger overflødihetshornet har drysset over meg fantastiske erfaringer og hendelser i livet.
Det har jeg kunnet glede meg sterkere og sterkere over etter som tiden går.
 Snart er jeg femti, og godt voksen.
Før har jeg delt litt omkring at dette er fiksjon,
 eller gjengivelse av virkeligheten sett gjennom mitt paradigme.
De som har delt timer og dager med meg der ute i verden har også andre bilder av meg enn skriften på veggen her. Det er fint å vite at noen kjenner meg på ordentlig bak alle ordene.
 Men, det er også flott å få tilbakemeldinger fra fremmede mennesker som leser tanketumleriene mine.
Jeg øver meg på å betrakte fremmede mennesker som venner jeg ennå ikke kjenner.
Det lykkes ikke i alle sammenhenger, men jeg har heller ikke planer om å nå noen som helst form for helgenstatus. Skal ikke gi meg til med oppramsing av alle mine brist og mangler.
Jeg konstaterer at jeg er høyst vanlig menneskelig.

Dog liker jeg å strekke meg etter å være litt bedre medmenneske:
Øvelsen og menneskene jeg møter i livet berører meg nemlig på det indre plan.
Som smilene her borte i Siam like så, og den avslappede holdningen,
vennligheten og hjelpsomheten thaiene viser alle dager.
 Begeistret og heftig blir man mer enn en gang.
Eller kanskje mindre og midre det siste.
For det er som om all heftigheten renner vekk under hendene til de thailandske massørene.
Denne formiddagen har jeg hatt min beste 'ever'.
Noe jeg ellers tenker hver eneste gang vel vitende om at den siste er det man husker tydeligst og dermed den beste. Varme hender som renser hud og ansikt, massasje som løser opp min sammenbitt kjeve og forynger gløden som ennå finnes i huden. Hvilke oljer og kremer de bruker vet jeg ikke, men allergiske reaksjoner er uteblitt. Det lukter søte frukter og kokos, og kjennes helt ubeskrivelig godt. Jeg 'skeiet' ut med oljemassasje for skroget, og blir bare en eneste stor hud mens jeg ligger der. Jeg får mindre og mindre vondter, og mer og mer velvære. Skulle vært sånt på blå resept heime, både for den ene og den andre lidelsen. Hver gang jeg underkaster meg disse fantastiske hendene slår det meg at vi vet sørgelig lite om ytre berøring i vesten,
 i alle fall visste ikke jeg stort om det før jeg kom hit for akkurat to uker siden.
Her er det mye å lære gitt, og jeg husker hva jeg hadde glemt.
Nemlig det faktum at indre og ytre berøring henger sammen,
om en er aldri så singel så er en fortsatt utstyrt med både hjerte og hjerne.

Kanskje jeg skulle starte ei FB-side med ønske om Thailand på blå resept?

Synnøve Sætrum