Askeskyer...

Jeg har fått et nytt ord i ordlista: Askesky!

Godt sitter jeg, og urolig er jeg slett ikke denne dagen, selv om denne nærmer seg Moskva. Det går helt fint for meg, og ganske sikkert helt fint for Russland også. Sånn rent bortsett fra flytrafikken da. Om ei ukes tid er det meningen jeg skal rette nesa mot Egeerhavets strender og jeg vet ikke om flyet går. På den andre siden stimulerer denne vulkanen fantasien og tanken en smule. Aldri så galt at det ikke er godt for noe…

Det er ikke en uvant situasjon ikke å vite. Det er jo ikke stort jeg som menneske vet, annet enn dagen og timen i dag, og at en gang er det slutt.

Så her handler det om å bevare sinnsroen enda en dag. Vulkan eller ikke vulkan. Jeg vedgår at det kan være ei utfordring for den nyhetslesende og seende, men pytt pytt. Den store dragen brummer og spytter røyk. Flyene står godt på bakken helt uavhengig av hvorvidt jeg eser meg opp eller ikke. Ikke en gang en Obama kan endre dette. For meg er det fortsatt noe som heter ansvarsplakat når det gjelder media, men kanskje den slags er gått av moten for lengst? Det kan se sånn ut. De oier og bærer seg ganske betydelig om dagen. Ta for eksempel Dagbladet denne lørdagen. Sjokktyper over det meste av forsiden meddeler om forskernes frykt for ”gigantsmell og megautblåsning” i Katla. ”Monstervulkanen” har alltid fulgt opp med utbrudd, selv om det ikke sees noen tegn akkurat nå.

Enda jeg nå tilbys å følge vulkanen direkte på nett, dog ikke med garanti for spennende handling som det står under linkene til kameraene. Bingo! Det er akkurat der det ligger ser det ut til. Spenning. Drama. Realityshow. Nyhetstid. Sa jeg nyhetsjippo? Ok, enorme naturkrefter er ikke det, men for meg ser det nå ut som det samla pressekorpset ”smir mens liket er varmt”.

Jeg hvisker med siste pust av min stemme: Vent og se!

Spekulasjoner og skrekkscenarier har vi sett en del av de siste årene, uten at verden i realitetene har gått av hengslene av den grunn. Mediene har hatt nok av frykt å balsamere folk i.

Lite beskjedenhet er vist i så måte, eller var det aktsomhet det het?

Selvsagt får et utbrudd muligvis enda flere konsekvenser. Naturkreftene har alltid påvirket mennesket,det er jo faktisk de som er sjefen om noen skulle glemt det. Naturen vinner alltid! Men, jeg nekter å være med i ”frykt og katastrofekoret”. Selv om turen min til Rhodos skulle bli kansellert.

Jeg innser klart mine begrensninger i forhold til ildsprutende "drager". Jeg er maktesløs akkurat som Island, John Cleese, Bård Solhjell, Jens Stoltenberg og Kong Harald.

Time will tell, og som kjent går den ikke, tiden, den kommer.

Så jeg spiser mine jordbær fra Portugal i vissheten om at det blir som det blir.Poenget med å ta ei ny "tåketid" på forskudd ser jeg ikke. 

Samtidig tenker jeg på hvor godt jeg har det akkurat her og nå i min lille verden. Da jeg våknet etter luren min satte jeg på kaffen og kjente meg glad ...

Det er ingen selvfølge å slå på pc og radio.

For ikke å snakke om å kikke på fuglene på vinterens kokosnøtt utenfor.

Vinteren er over, og festen er i gang.

Meiseboller er sikkert godt for nyklekkede unger, så jeg skal henge ut noen flere av dem.

Naboens kattunge skal jeg mildt vise bort om den prøver seg.

Askeskyer eller ikke askeskyer!

Synnøve Sætrum

Å kjærlighet, åh rene dype kjærlighet, vær her, vær nu, vær alt.

Verdener oppløses i din feilfrie uendelige utstråling,

skrøpelige, levende blader brenner med deg sterkere enn kalde

stjerner:

Gjør meg til din tjener, ditt åndedrett, ditt innerste.

(Rumis)

(Solnedgang og askehimmel... Foto: Synnøve Sætrum)

God morgen...

Her i grenda lukter det ikke svovel, bare en liten odør fra noen nygjødsla jorder ikke så langt unna... Det grønnes på treet og sola skinner...

Det er nesten magi å lese avisene om dagen. Den store dragen sover. Hvor er hun?Hun som alltid er frampå? Tyst er hun, som Katla der hun ligger ved siden av den lille fjerten som nå spruter ild og aske. Typisk den som er stor i ord og liten på jord i grunnen. Når hun virkelig har sjansen til å vise hva hun er god for er hun ikke å se eller høre! Målbæreren av det STORE ansvaret, Siv J., er tyst. Jeg mener, her har jeg tenkt meg til Egeerhavets strender innen overskuelig framtid, og så blir jeg kanskje sittende her i Gnore og pusse vulkanstøv av bilen i stedet(For tiden ser den i grunnen ut som den har stått i askeføyka ei stund,og det av bare helt ordinær kjøring etter veiene).

Hvis ikke hun greier det, hvem skal da ta ansvar og ordne opp?

Egentlig er dette en dag for solkroker og sykkelturer... Likevel er tankene mine på Island. Askeskyen fra Eyjafjallajökull påminner meg om hva jeg kan gjøre noe med… Nada i grunnen, og det er like greit. Jeg har tatt stolputa opp av kassen, og faktor ti fram for å beskytte meg midt på nesa. Så kan jeg fintenke mer på småplukk og verdensfreden…

Tilfellet Eyjafjallajökull er til og med luftfartsverket maktesløse overfor. De lærde strides om varighet og skyer og lava og magm… eller hva det nå heter alt. Når det stopper og når det begynner. Når flyene kan fly og hvor, og når ikke, og om det store uhyret av en nabovulkan våkner?

Jeg som er vanlig dødelig tenker si det, først som sist; - Vi vet ikke!

På den andre siden så blir det jo ikke noe pressejippo av taushet. Forståsegpåerne går glipp av sine egne stemmer og teorier.

Noe som igjen ville bli leit for… Ja for hvem egentlig?

Nei, over og ut dere. Jeg får komme meg ut og nyte sola før askeskyen kommer og skygger helt for den. Hvem vet hva vindene bringer...?

Synnøve Sætrum

Alarm! Alarm!

”Norge vil være lammet i løpet av dagen”, leser jeg på nettet, og jeg tenker: Er neste istid straks på gang? Er det rett før jeg må finne fram spaden jeg hadde satt vekk etter snøsmeltinga..

Har det noen gang nyttet å spa i aske?
 Kan det nytte og ”spa” unna noen tabloide katastrofeoverskrifter?
Over denne gården var det tåke denne morgenen, og er det fremdeles.
Har askeskyen allerede lagt seg til over Mosby?

Flyene står og statsministeren sitter fast i New York. Der sitter han vel ellers godt, selv om han ikke får signert en kondolanseprotokoll i morgen.
Akkurat den siste der går vel ingen steder…

Så jeg drister meg til et:
Hva så?
Eller:
Gjelder det ikke å holde tunga rett i munnen og se hvordan det går?
Selv om flytrafikken stanser en dag er det da slett ikke sikkert det er nødvendig å profetere om et kommende Gingungagap som sluker hele sivilisasjoen på et blunk...

Siden jeg er av dem som har gjennomlevd "et par tre" tabloide katastrofer før, tar jeg det hele med knusende ro. Jeg venter og ser hvordan det utvikler seg, siden verken jeg eller tabloidene rår over det. Og, de lærde strides i veg hører jeg i alle nyhetssendinger...
Spaden blir stående i boden inn til videre, og jeg ser ingen grunn til å samle mer hermetikk enn jeg allerede har.
Meteorologene har vitterlig lovet meg sol fra skyfri himmel denne torsdagen også, så jeg satser på solas kraft til å bryte gjennom disen.

Jeg vil ganske enkelt nyte morgenen og dagen.

Heldig som jeg er kan jeg sitte her i min fredelige krok på planeten, i det solen bryter gjennom disen her, og være takknemlig for at jeg ikke har måttet evakuere på grunn av aske og flom (… tror ikke jeg må det i overskuelig framtid heller… som mange av islendingene allerede…).
Ikke bor jeg i Kina og leter etter mine døde i ruinene etter jordskjelvet her for leden. Samtidig som jeg forsøker å holde infeksjonen i det store såret på foten og diareen under kontroll, for ikke å snakke om varmen(jeg stort sett mangler) når temperaturen synker under null om natta.
Krigen i Midtøsten, Irak eller Afghanistan er det vel ikke noe poeng i å nevne med innskutte bisetninger eller parenteser…
Småpell! Småpell!

Haiti ligger vel fortsatt rimelig flatt og Chile slikker fortsatt sine enorme sår, men hva er vel det oppimot at flyene ikke letter over Gnore denne aprilvårdagen?

Synnøve Sætrum

Evig nå! Det er overgangene som er livet, og jeg øver meg stadig på å huske det. Være i at jeg er undervegs til det store intet en eller annen gang i enden der ute. Om forhåpentligvis veldig veldig lenge til. Kanskje det er vårsola som gjør meg så oppmerksom på de store tingene akkurat denne morgenen, eller bare at kroppen kjennes yr siden jeg allerede har vært en halvtime ute med de firbeinte, hva vet jeg? Dagen kan bare komme og jeg skal følge etter.Ikke noe å vente på.

Jeg er typen menneske som ikke er så overvettes glad i å vente på alt mulig. Om det er fordi jeg er utålmodig og vil ha alt med en gang, helst i går, eller om det er fordi jeg koser meg med nuet skal jeg ikke si noe bombastisk om. På den andre siden er dette nuet veldig bra. Nesten så jeg ikke kan ha det bedre. Stemorsblomstene har overlevd enda ei natt i pottene, og jeg under dyna.
Futen kan trygt få et bitte lite klapp på skuldra etter årets oppgjør...

Om litt skal jeg ut og beplante mitt lille blomsterbed med noen flere løk.
Blomstene som kommer utover sommeren er noe godt å vente på.
Espalier og klatreroser blir det også etter hvert. Kun det beste for å stenge naboens innsyn ut. Jeg skjønner ikke at jeg ikke har tenkt tanken tidligere. Noen ganger må jeg vente lenge på meg selv før noe skjer. Det er de der med de der greiene en bare ikke ser før en plutselig ser dem.

Venting ja…

For eksempel liker jeg mer enn dårlig å sitte og vente på folk som bryter avtalen med meg og ikke gir beskjed. Har ikke noe amorøst forhold til venting i butikk, eller bilkø heller. Jeg slutter meg hundre prosent til at flyplasser er livets reklamepause. Det har tatt nesten uutholdelig lang tid å vente på våren denne vinteren. For ikke å snakke om den ”lange” ventingen på at nettet skal koble seg til… Det siste er egentlig prakteksemplet på at tidsfølelsen er relativ.

Akkurat nå venter jeg på neste møte med Egeerhavets strender. Ikke at den ventetiden er så mørk, den er mer i den der venter ikke forgjeves… Men, enda er det får langt unna til kriblingen i magen. Ok, når jeg tenker meg om så er den slett ikke ille den ventingen der. Den som venter på noe godt…osv.

Jeg ser jeg kan kose meg med tanken ettersom dagene blir borte på kalenderen.

Nei jeg får se å komme meg utenfor cybervirkeligheten. Den er jo her vårsola jeg har legtet så vanvittig etter. Hundene sover så godt at de snorker, men de har i grunne straks ventet lenge nok på meg.

Ut i nuet, og  inn i skogen med oss. I dag forventer jeg det holder med Goretex på beina. Veiene begynner bli gangbare og snøfrie. I alle fall de sørvendte. 

Den råtne snøen i nordhellingene har jeg ikke tenkt og vasse i.

Skal jeg ha forventninger om en hestehov?

Jeg har hørt rykter om blåveis, men er skeptisk...

Dette ble da slett ikke den teksten jeg ventet på og det er like greit. Ser et slags svar i akkurat det. Overgangen fra det ene til det andre er det som er, og det som blir. Det er her det gjelder å ha fokus denne flotte vårdagen.

Synnøve Sætrum

I gotta keep breathing. Because tomorrow the sun will rise. Who knows what the tide could bring...

Jeg har ei sol i hånda, en appelsin jeg skreller og spiser. Søt smak fra søte varme stråler. Nok til å få humøret opp fire hakk bare det.

Kaffekoppen har jeg satt fra meg. Morgentimene har gitt meg det jeg trenger. Koffein eller ikke koffein,i dag er jeg litt trøtt og segen likvevel. Sånn er det bare noen ganger. Tror det er vinteren og alderen som har grepet akkurat nå, og aldri så lite mangel på frisk luft. Dessuten tok jeg kraftig for meg av lammesteika i går, og konstaterer man nok kan få "hang-over" av storspising også...

Jeg kjenner jeg trenger mer sol enn den i hånda. Så jeg får være takknemlig jeg kan sitte her og telle ned til neste Grekenland-fart. Det er ikke så lenge til heldigvis. Jeg gleder meg, og gleder meg igjen. Forventninger er en del av reisa.Denne gangen skal jeg dele opplevelsen med ei god venninne. Delt glede er dobbel glede osv...

Eller sagt på en annen kjent måte: Å være eller ikke være, det er spørsmålet... .Stadig vekk kommer jeg tilbake til det. Greier jeg ha fokus der blir de aller fleste dager gode uavhengig av om verden ellers går meg i mot. Når fisketuren i havgapet går fløyten på ei grunne av tildragelser langt utenfor min kontroll, så er det bare sånn det er. Når så skjer er det greit det er bare 2 grader og sur vind,og det gjør ikke noe at turkameraten likevel avlyste for å gjøre noe som var viktigere enn meg. Valget er fritt.Jeg kan bli sittende her og ergre meg over at verden går sin skeive gang uavhengig av meg, eller lette blikket utover og finne på noe annet. Jeg velger det siste, og det er et privilegium.Nytter jo likevel ikke å henge tilværelsen og tilfredsheten på været eller et menneske.Folk gjør jo likevel akkurat som de vil, og jeg kan ikke forvente meg å være viktigst alltid. Det sies jo at ønsker man seg noe sterkt nok, så blir det sånn. Det tror jeg ikke noe på at gjelder i absolutt alle situasjoner, og det er jeg takknemlig for. Hadde vært virkelig ille om hele verden skulle kretset om meg til enhver tid. 

Hmmm... igjen drypper det på taket, og over bakkekammen ser jeg regnbuen. Været gjør i alle fall akkurat som det vil. Og jeg blir det jeg tenker, akkurat det har jeg livserfaring nok til å være overbevist om at stemmer.

Nei skitt au, nå logger jeg meg ut i virkeligheten. Retter blikke mot andre mennesker og steder. Det er deilig å kunne velge...

 "I know what I have to do now. I gotta keep breathing. Because tomorrow the sun will rise. Who knows what the tide could bring?"

Synnøve Sætrum

Tiggerne i Kristiansand og Per Sigurd Sørensen

Hvordan kan ordfører Per Sigurd Sørensen,i Kristiansand, opphøye seg selv til å definere hvem som er i ”virkelig nød”? Jeg siterer ham fra Fædrelandsvennen i går hvor han oppfordrer folk til å slutte å gi tiggerne penger. Er det mulig? Hvem er det han tror han er? Egentlig? Er ikke noe av hovedbudskapet i den kristne leiren nestekjærlighet, sånn i anledning påskefeiringen mener jeg... Jeg stusser når en ordfører sparker de som allerede ligger nede, med embetet sitt i hånd. Hva slags ideologier de står inne for de som bedriver denslags praksis er det kanskje unødvendig å nevne. Hadde jeg ikke visst det var 1.april i dag, og ikke i går, ville jeg tatt det hele som en elendig aprilspøk i anledning påskehøytideligheten. Jeg innser min begrensning uti teologien ukristelig som jeg er, men noe lærte jeg da på skolen. Både om fattigdom,nestekjærlighet og markedetskrefter. Så når jeg tenker etter en gang til er det kanskje ikke så underlig dette utspillet kommer fra en Høyre-mann som ivrer for å "la markedet virke. Ingen inntjening er det eneste språket vi har rett til å benytte. Alle kristiansandere kan bidra her. Ikke gi penger når de kommer med koppen foran deg".

Jo da, jeg er med på at det er ekkelt å bli truet og nesten ranet. Aggressivitet er ubehagelig å bli utsatt for. Veldig ubehagelig. Til og med redd og engstelig blir jeg om denslags tildragelser rettes mot meg.
På den andre siden er det vel ikke akkurat det som er regelen i Kristiansand. Det er vel mer tiggere som sitter stille og rister på koppene sine.Jeg lar det heller gå at jeg godt kan høre de ikke er uteksaminert fra rytmisk linje på konsen.Asynkront ja, men det skal mer til for å irritere meg mens jeg haster mellom shoppingstedene.

”Dette er trolig organisert”, blir det også sagt i gårsdagens avis. Tro kan man gjøre i kirka!!!
Merkelig at det ikke er noen som vet sikkert i denne saken. Og likevel: Om det skulle være slik at noen organiserer noen av tiggerne, så hva så?
Sannheten er ubehagelig, og det er et kjent triks å benekte, eller "feie under teppet", som munnhellet sier.Jeg kan være enig i at vi ikke skulle ha dette i Norge, men verden er ikke Norge alene. Vi har fattigdom i Norge også forresten, men nå handler det altså om tiggere i Kristiansand. Disse menneskene(husk at det er det de er) er synlig og konkret bevis på verden som den er. Om noen står bak at noen av dem er i gatene spør jeg likevel igjen: Hva så?
Mange mennesker har ikke noe valg enten de er på gata for egen maskin, eller det står noen bak. Jo mer jeg reflekterer, jo mer skurrer ordførerens "sannsigelser"... Jeg vet at en femtedel av klodens befolkning lever i ekstrem fattigdom. En halv milliard er barn i ytterste nød. En trenger ikke være professor for å skjønne at årsakene til fattigdommen er sammensatte. Fattigdom begrenser menneskers muligheter til å ha innflytelse over sin egen livssituasjon og begrenser den enkeltes valgmuligheter.
Jeg tenker tiggerne er som meg. De er født i samme verden som meg, og har akkurat de samme ønskene og behovene som meg. Jeg tviler sterkt på at drømmesituasjonen er å sitte på gata i Kristiansand med en kopp i hånda, Året rundt, og denne vinteren har vært lang den...Og, til tider iskald! Men må man, så må man. Hvordan vi enn vrir og vrenger på det så forholder vi oss til det største menneskelige problemet på kloden. En god del av skylda for det ligger vel nettopp i det eneste språket Sørensen hevder vi har rett til å bruke.Som medmennesker er vi nødt til å løse disse problemene, og da må vi tåle å se dem. Jeg tenker, det er jo en grunn til at folk blir aggressive. Fattigdom og nød er utvilsomt en av de beste. Disse menneskene har helt andre muligheter enn oss her på fettberget.
På ordet fattigdom finnes 1 320 000 treff bare på Google. Har ikke ordføreren tilgang på moderne elektronikk? Han må gjerne stikke innom her, så skal jeg vise ham det jeg ser.

Uttalelsene til ordfører Per Sigurd Sørensen får meg til å tenke på nissen som ligger på sofaen og hviler sin store vom etter overspising av grauten. Lua har han godt trukket ned over ørene mens han stønner: ”Nå er jeg så mett at jeg snart blir ordentlig forbanna!”

Synnøve Sætrum

http://www.youtube.com/watch?v=WZ1J0k-oMTE&feature=related