Jeg har flyttet for n-te gang i mitt liv. Nei, ikke flyktet.
De siste dagene er jeg noenlunde helt ferdig med å skape leiligheten( jeg leier) til mitt hjem. Omgivelsene er gode, det er hav på alle kanter og stille.
Jeg ser det ikke fra stua, men det gjør ingenting.
Utenfor ser jeg sola fra tidlig formiddag til utpå kvelden. Kystnaturen ligger tett innpå.
Jeg hører fuglesang når jeg våkner, og blåser det sovner jeg til lyden fra hav som bryter mot skjærene. Her er ingen utsikt mot parkeringsplasser slik det var på forrige bosted..Når jeg går ut på plattingen skinner sola på meg. Jeg har blomsterbed, og mer hage enn jeg har hatt på uendelig mange år. Takker min høyere makt for det, og kjenner jeg smiler.
Tanken på å flytte får meg til å grøsse. Hva flukt angår, forstår jeg som sagt ikke helt, men tenker at jeg har for skral helse og er for gammel til noe slikt. Ville antakelig fort bukket under. Jeg strever fælt nok når jeg må flytte, men de har det mye mye verre de som flykter.
Jeg vet så inderlig vel at jeg er heldig og har "vunnet i lotto".
På bordet foran meg ligger Dagbladet.
Jeg leser om fjorten år gamle Modu, femten år gamle Ibrahim, sytten år gamle Omar og Muhammed. Alle fire båtflyktninger fra Afrika berget i land ved Lampedusa.
Der sitter de sammen med tusen andre og venter på å komme videre på veien inn i Europa.
Vegen til det forgjettede kontinent har vært grusom.
De har flyktet fra fattigdom og livsforhold ei slik som jeg bare kan lese om og leve meg litt inn i, men bare begripe en brøkdel av.
Da jeg var femten var jeg trygg og hjemme.
Skulle ingen steder over noe hav, med oppdrag bygge ei framtid og sende penger til familien hjemme.
Måtte de få det til tenker jeg.
Nå sine mål og ikke bli offer for narkotikavirksomhet, slaveri eller prostitusjon.
En masse annet også, som jeg ikke har fantasi til.
Men, jeg leser om mishandling, tortur og voldtekter mange av alle disse fattige barna utsettes for på vegen. Rystende, hjerteskjærende, helt forferdelig...
Hvordan det er å sitte i en båt og vente på å dø klarer jeg heller ikke sette meg helt inn i.
Jeg vet at jeg til tider har dødsangst, eller snarere angst for ikke å få fortsette livet mitt, men båtflyktning har jeg aldri vært og sannsynligheten for å bli det eksisterer antakelig ikke.
Denne store humanitære katastrofen foregår mellom Afrika og Europa.
Tohundre og atten tusen registrerte i fjor. Trettifem tusen så langt i år. Det er de som ikke drukner, eller blir drept på annet vis. EU-båtene som finnes rett utenfor Italia plukker for eksempel ikke opp alle som går til bunns utenfor nordkysten av Afrika. Libya, leser jeg.
Det må da være noe vi som verdenssamfunn kan gjøre for å hjelpe disse menneskene som bare søker et bedre liv? Vi kan da ikke lukke øynene, vi må brette opp armene og hjelpe. Her hvor vi er så rike virker det for meg helt ulogisk at styrende myndigheter argumenterer for null solidaritet. Argumentene som føres handler også om at dersom vi hjelper kommer de etnisk norske som også er avhengig av hjelp til å miste den, fordi "økonomien i det ikke er bærekraftig".
Hva?
Er det slik at vi er i økonomisk krise her i landet?
Hører vi ikke stadig fra den styrende kanten at Norge går bra?
Det sies også mangt om å hjelpe mennesker der de er i stedet.
Undertegnede mener vi som samfunn må gjøre begge deler, og vet at man kan ha to tanker i hodet på en gang. Uten at det blir kaos av den grunn.
Igjen: Det handler om den største humanitære katastrofen siden andre verdenskrig.
Alle er vi mennesker på den samme jorda. Igjen tenker jeg på hvor ufattelig heldig jeg er som sitter trygt i mitt hjem på ei lita øy i Norge.
Jeg ser et fotografi av maling på en mur et eller annet sted på Lampedusa:
"Protect people. Not borders".
Budskapet er er krystallklart.
Det er jo sånn det i humanismens navn er nødt til å være.
Moralsk sett har finnes det ikke noe annet alternativ enn å brette opp armene og hjelpe til.
Vi klarer det uten å gå til grunne som samfunn.
Beskytt folk, ikke grenser.
Synnøve Sætrum
