(Høstfarger. Foto: Synnøve Sætrum)
God morgen til livet tenkte jeg da jeg våknet. Mååååren!
Det er deilig å være til stede i alt sammen enda en dag. Selv om det synes tungt at skogen står i brann, og bladene faller. Utsiktene til seks måneder mer eller mindre på sofaen og alt det der....
På den andre siden er man jo vant til årets fire skiftninger i naturen her oppe i de polare strøkene. Når man ferdes der det bare er to årstider savner en akkurat det.
Kjenner på at en er barn av Nord-Europa, og at akkurat det kjennes bra.
Det er så mye her oppe i nord som er bra.
Det å sitte og kikke på Kjøttmeis, Blåmeis, Sortmeis,og en sjelden gang en Toppmeis er både fredelig og fantastisk. Jeg har sågar sett Rødstrupen mange ganger. Flaggspetten kommer snart igjen. Gjerdesmetten har vært her, og jeg tror jeg har observert Fuglekongen. Akkurat de to siste er det litt vanskelig å skille fra hverandre i skumringe(Jeg har visst behov for en skikkelig god kikkert, med autofokus så jeg ikke mister øyeblikket..). Det er da de kommer. Sagt med andre ord: Har jeg ikke noe å gjøre, kan jeg alltid studere fuglene som spiser maten jeg legger ut.
Blåmeis
Mye natur og god plass har gitt frie mennesker. Jeg kan kimse av ting, som at noen velger bomull framfor ull direkte på kroppen. Ikke det store å bruke energi på, men friheten den kimser jeg ikke av. Frihetsfølelsen. Jeg er til og med sånn at jeg ikke ser den store motsetningen mellom den og fellesskapsfølelsen. Å være et fritt menneske er da ikke ensbetydende med å være kronegoist. Er ikke det å trekke frihetsforståelsen en smule for langt i så fall?
(Chilensk gruvearbeider oppe fra dypet)
Livet kimser jeg ikke av heller, mens jeg tenker det må være likt for de aller fleste mennesker.
Akkurat i dag er det gripende og se chilenske gruvearbeidere komme opp fra fangenskapet langt nede i jorda etter 69 døgn. Opp til livet og ei framtid. Jeg har undret meg litt over om de ville blitt hentet ut om dette hadde skjedd andre steder. I systemer hvor menneskerdet blir kimset av. Det er jo ikke så veldig mange år siden Chile ble ledet av en slik bande. Godt for menneskene der under jorda, at det ikke var nå.
Nå skal jeg ikke utgi meg for å være den som aldri henger seg opp i bagateller, og alltid ser stort på alt. Det er idealet å strekke seg etter, men jeg er for menneskelig til å få det til. For eksempel så blir jeg rødglødende forbanna når jeg føler meg holdt for narr. Som av mobilselskapet N. hvor jeg har vært kunde i over ti år. For ei god uke siden fikk jeg vite at mobilen og nytt simkort skulle sendes øyeblikkelig.Jeg hadde endog forsikring mot å miste den. Som jeg har betat på i årevis. Alt bare vel, sa stemmen i telfonen. Begge deler er hos deg om ei lita uke.
Den skulle vært meg i hende mao. Siden det nå er gått mer enn som så dristet jeg meg til ei etterlysning. Etter fire opprigninger hvor svarene varierer fra at saken min aldri har eksistert til at den skal være sendt, men ingen vet hvor den er sa jeg: "Holder dere meg for narr?"
Joa, helt klart bagateller i den store verdenselendigheta, men jeg var nesten rødglødende forbanna da jeg la på etter siste runde. Og, hvor tok det frie mennesket meg veien, akkurat under disse idiotiske samtalene om min tapte mobil vegen? Det er det all grunn til å spørre seg selv om!
Nå venter jeg på å bli oppringt og få et svar. Kanskje jeg må vente lenge!
Tidsbegrepet har det mobilselskapet opplagt problemer med.
Ok, jeg framstår nok som noe patetisk akkurat, og kanskje jeg burde brukt det temperamentet på all uretten i verden. Eller Norge.
Jeg kan begripe engasjement for å bevare lokalsykehuset i Arendal. Engasjement er fantastisk. Det swinger, og menneskemengder på rundt 10 000 er mektig.
Men, er framstillingen av "krisen" helt entydig?Jeg vet jo for eksempel at de beste i regionen, på hjertetrøbbel, er plassert nettopp i Arendal, ikke i Kristiansand. Jeg er glad for at nær familie har fått god livsnødvendig hjelp der, selv om det ligger syv mil unna. Transporten av folk går begge veier(Etter hvert er vegene meget bra også.)... For all del, jeg har ikke tenkt å lage debatt om det der, jeg bare undrer meg litt her jeg sitter. Det er vel noe med at min kritiske tenkning er sitter så i ryggmargen at jeg av og til lurer litt på det som står i avisene og blir sagt i radio- og tvkanalene. Det er noe med at selv om ting blir sagt over alt, så er det ikke nødvendigvis 100% riktig. Eller?
Ille er det om man må dra langt og lenger enn langt for å komme til sykehus. Særlig når det står om liv, og det gjør det jo ofte i den sammenhengen.
Nordover er det en hverdagslig sak. 25 mil en veg for å komme til sykehuset. I båt eller bil eller fly, eller hva som helst. Det blir ingen store tumulter av det i den landsdelen. At det burde vært det, men ikke er det, til tross for at avstadene er de samme enten det er snakk om nord eller sør... er et paradoks, og et faktum! Meget er forskjellig, og det er ikke utenpå.
Jeg får slutte der jeg startet og minne meg selv om at det er godt å være i livet.
At det er et privilegium å kunne si akkurat det: "Mitt liv".
Det er det andre som har tenkt på før meg, og har sagt det på en mye finere måte, så jeg må bare sitere:
Livet
- Mitt liv er så fattig, sier du
en fortrolig stund hos en venn.
- Mitt liv er så vanskelig.
Mitt liv er ditt,
mitt liv er datt.
Men sannelig sier jeg deg:
Du burde fall på kne
i ordløs takk
fordi du i det hele tatt kan si
Mitt liv.
(Hans Børli)
