21 oktober 2012

♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥

 
 
her
under
utbredt
fell
med
natten
modent 

hell
 
ligger
jeg
stille
grunner
og
takker
for
det
store
i
det
lille
 
 
Synnøve Sætrum

HØSTENS KOMME


Høstens komme er snart gått.
På det stedet jeg er i livet tar høsten meg like sterkt som våren.
Fargene, brannene, alt som er der før alt er over.
Sånn var det ikke før.
Jeg bare gruet meg til vinteren da, og når den kom holdt jeg ut til våren igjen.
Alt håpet ligget i det grønne for et sommermenneske som meg.
Bladenes farger disse korte dagene før de blåser til bakken treffer meg veldig kraft midt i solar plexsus. Lett aldrende er jeg blitt, og det er det det handler om. Selvsagt blir de de alle de andre jeg har levd side om side med gjennom årene. Men, likevel. Som individ er jeg alene, selv om jeg ikke kan greie leve i vakum. Avhengigheten av å speile meg i et du, vi eller oss er den sterkeste av dem alle. Hva skulle jeg gjort uten medmenneskene? Hva skulle jeg gjort uten en smule realisme? Hvem ville hun vært denne kvinnen som sitter her og skriver om ikke noen var hennes venn, ville henne vel og uttrykte glede av å være sammen med henne. Ikke det jeg er i dag i alle fall.

Jeg er så heldig at jeg har sinnsro i mitt eget selskap i mange dager og uker, det er ikke det det står på, men delt tid er god tid. Siden jeg ikke er i vanlig arbeid, men finner min mening blant annet gjennom å lese og skrive har jeg så langt ikke tjent den g-en man har lov til et eneste år. For det er sånn at de typer jobber jeg er kvalifisert for ikke låner seg ut til mennesker som ikke kan yte i hundre til enhver tid bestemt av andre. Dessuten er jeg redd for det der. Jeg kunne jo bli mistenkt for å være frisk om jeg fikk noe lønn, selv om det er lov. Begrip det den som har vett, men sånn kjennes og er det. Nå hadde jeg egentlig ikke tenkt å nevne det der med et ord i denne teksten. Begynner jo bli en slags gjennomgangsmelodi. Men, hode og hjerte kommer ikke utenom rett som det er.
Akk dere på trygd, sa ei venninne som ikke tenkte seg om.

Jeg leste nettopp noen ord om at den som er ufør faktisk har lov til å tjene ved siden av trygda.
Ikke at det var noe nytt for meg. Bar plutselig så jeg det vektlagte, nemlig: Det er lov. En hel G til og med. Det er ikke snylting eller kriminelt men en rettighet om du skulle slumpe til litt ekstrahelse og et lønnet arbeid akkurat mens kreftene glimter til. Jeg har ennå ikke opplevd noe slik siden jeg ble uførepensjonist, men det er fint å vite om noen skulle ville lønne meg for en eller flere tekster en gang. Drømmer er heller ikke forbudt. Tabu kanskje, men....

Jo det er et faktum at når kroppen går eller løper så er det akkurat den, kroppen altså, som gjør det.
Men, når man viser honnørbeviset på bussen så er det psyken som ber om rabatt....
Omtrent sånn skrev vedkommede...
Akkurat slikt vet jo ikke nysgjerrige bekjente som strengt tatt ikke har noe med hvorfor jeg ikke er i arbeid. Det kan være en hemsko å se oppreist ut. Er en like intelligent og oppegående verbal som jeg er skinner mistenksomheten meg mer enn en gang midt i mot.
Det blir ikke sagt, men siden jeg ikke har hue under armen og armen i bind... så....
For går man ikke på vanlig jobb, skal man liksom ikke ha et liv.
Som sånne stabeist som jeg velger ha hver eneste dag likevel.
For mitt perspektiv er høstens komme...
Den kommer fort nå om dagen, og jeg som andre vet ikke hvor lenge jeg får være med.
Hvor mange blader jeg har igjen å betrakte før det en dag er helt slutt.
Truer det samfunnsånden? 
Det tviler jeg på.
På den andre siden er jeg ikke et sekund i tvil om at skyldfølelsen vil sitte på lasset som en annen nisse hvor hen jeg enn beveger meg i livet. Skammen også, som sånn sett er egenandelen en uførepensjonist avkreves for velferdsytelsene jeg eller andre i samme sko mottar...

Jeg drømmer om den dagen skyld og skam blir erklært overflødige størrelser i verdens beste og rikeste land... Utopier har alltid vært en tiltrekkende svakhet. Eller heter det karakterdeffekt?

Hvordan den enkelte velger se eller ikke se vet jeg jeg ikke kan styre.
Det jeg derimot kan styre er øyeblikket.
Jeg kan kjenne at jeg ennå har litt sommer igjen i meg.
Den vil jeg dele med de menneskene som farger dagene mine med kjærlighet.
Helse eller ikke helse, arbeid eller uførepensjon;
-LIVET ER ENNÅ MITT!

Synnøve Sætrum






 
EPILOG

Men ennå er livet ditt!
Sommeren ånder gjennom deg
som før
og høstens komme
merker du i det lille pust
av svalhet -
Som tigeren, voktende på byttet
møter du høstens tegn!

(Gunvor Hofmo)