De siste dagene har du brukt til å vaske deg ut, både bokstavelig og overført. Eller var det meg? Epoker ligger bakenfor, evigheter ligger foran. For meg eller deg? Lukker dører som åpner andre og gleder deg både stort og smått... Du eller jeg? Bruddet med har du lenge visst var nødvendig. Visste du det allerede? Det er gjort, den mentale belastningen har slått igjen døra. Gjelder det også deg? Frihetens porter er åpnet og resten er opp til deg. Eller meg?
11 mnd gamle Maya. Foto: Johathan Hyams/Redd barna (Lastet fra NRK' side)
Jeg leser om dette skjønne lille mennesket som lever i ei tom lagerbygning ved grensen til Syria. Hun er en skjebne blant de millioner som er på vandring vekk fra krig og elendighet på jorda. Dessverre er det alt for mange som henne. Mennesker som lever uten rettigheter av noe slag prisgitt det maktmennesker av alle sorter og slag finner for godt. Ok, slik det er her på berget akkurat nå ser det ut til at det er et stykke dit. Likevel er det noe med at krig kommer av noen få sitt maktbegjær som ødelegger millioner uskyldiges liv. Dårlige ledere er dårlige ledere, ikke sant? Nå vet jeg at det finnes folk som mener man må ha krig, like som at man må ha fattigdom, arbeidsledighet, uverdige arbeidsforhold og sykdom. Enhver er sin egen lykkes smed mener disse, og utsettes en for noe av det overfor nevnte er det egen feil. Som om en kan velge slikt! I Norge har vi hatt det rimelig trygt fram til nå. Men, ikke vet jeg hvordan det skal gå i tiden som kommer. (Nå mener jeg altså ikke på noen måte at de kommende maktmenneskene kommer til å dra oss ut i krig, det er ikke det jeg sier. Jeg bare understreker !)Vi får vente og se sier de som ikke tror høyrekreftene som er kommet til makta vil gjøre endringer som gjør Norge til et dårlig sted for de som strever med et og annet. Jeg mener, den ene av de to damene som skal i regjering har nå snakka høyt om både snikislamisering og trygdesnyltere. Om at utlendingene må vi hjelpe der de er, samtidig som samme partiet er for store kutt i bistandsbudsjettet. Undertegnede mener de rører i grumsete vann, snur kappa etter vinden. Er med på den utroligste klaging og syting, og arbeider utelukkende for at de som allerede har mye skal få mer og de som lite eller ingenting har skal bli fratatt også det. I diskusjonene jeg har deltatt i etter valget sier de troende: "Vi får be". Ikke at jeg tror noen som helst kan stoppe Erna eller Siv, særlig ikke gud. Jeg mener; spør dem hva de betrakter seg selv som. . . "Vilje til makt", er det ikke det de sier? Som jeg oppfatter det, og nå uttaler skriftlig, er Siv Jensen & co med på å sette Norge i skammekroken. Jeg mener de har da høyt og tydelig gjennom ei årrekke deltatt i retorikken som sprer hat mot innvandrere, sosialdemokrater, sosialister, innvandrere og etnisk norske vanskeligstilte som synes vi har det bra her. Allerede skimtes noe av kaoset disse kommer til å skape. Nordmenn blir allerede beskrevet som tullinger i utenlandsk presse. Og da særlig når de kommer med belæringsutspill overfor journalister, og andre som har fulgt norsk samfunn og politikk tett i årevis. Jeg grøsser og tenker på at vi må framstå som både utakknemlige og bortskjemte skrikerunger. Det må se helt vanvittig ut utenfra. Her har vi fri trettenårig skolegang, uavhengig av lommeboka. Sykehus og gamlehjem. Gode pensjonsordninger, trygdeordninger og sykelønn når vi feiler noe. Vi kan til og med få lov å være sjuke den tida det tar. Arbeidsmiljølov har vi også. Alt dette skal den borgerlige kommende regjeringen rasere. Ta bort og gi pengene til de rike. Det skal privatiseres over en lav sko, slik at den som ikke har lommebok, og da mener jeg feit lommebok, blir stående uten en eneste rettighet. Hva de som sliter der ute i verden synes om valgresultatet kan jeg bare ane. Flertallet av befolkningen har kastet dem som har sørget for at alle har det godt. Hvordan det ser ut 16-17 prosent av den norske befolkningen får regjeringsmakt gjennom å være sytete og utakknemlige kan jeg bare så vidt ane. Flaut er det i alle fall. Skikkelig flaut. "Jo vi trenger jo ei forandring", uttalte en bekjent under en diskusjon her. "En forandring til hva?", repliserte sidemannen. Førstnevnte kunne ikke svare annet enn å være lei. "Lei av hva? ", spurte jeg. Intet svar, og det er kanskje akkurat det der som skremmer meg mest. I Spania for eksempel er de beste sykehusene i hovedstaden privatisert, bare de rike har råd til å benytte seg av dem, mens folk flest (i betydningen vanlige lønnsmottakere og enorme mengder arbeidsledige) står i årelange (mye lengre enn før privatiseringen tok til) køer for å få behandling i de offentlige sykehusene. Jeg har en gresk venn som med stor vantro hørte på meg før valget var et faktum. Undertegnede fortalte hva hun fryktet, og vedkommende repliserte: "Du må ikke tenke så negativt om menneskene i landet ditt. Dere har gode statsledere og gode systemer. Det er klart folk ikke kaster dem som har sørget for at dere alle har så gode liv. " I disse dager spør han meg, med stor vantro hvordan jeg kunne ha rett. Mens han kjemper for å beholde arbeid og luselønn i det offentlige klør han seg i hodet, og begriper Nada av at nordmenn kunne kaste regjeringa som har gitt alle så gode liv ! Når jeg forsøker forklare dette med at så mange har stemt for ei endring ut fra kjedsomhet og egoisme skjønner han enda mindre. Igjen tenker jeg på nissen i sofaen, kulemage og lua langt ned i øynene mens han stønner og raper; - "jeg er så mett at jeg snart blir skikkelig forbanna".... Synnøve Sætrum
Når alt kommer til intet, er drømmene om livet det eneste han har! Døden bor i skyggene under sykesenga, mens han klamrer seg til lyset. Hva annet kan han gjøre?
16. september 2013 God morgen Norge. Bloggeren sitter her og tenker seg utenfor tastaturet. Tankene går til den nærmeste familien min først. De er gode, og jeg vet jeg er privilegert med fin familie. Fantastiske mennesker som er de viktigste i livet. Barn er en gave det nesten ikke finnes ord for. Rommer alt tenkelig og utenkelig. Takknemligheten for å ha vært så heldig i livet siger på....
-------
Radioen står på, mens alle bildene fra ute i verden er lukket. For noen ganger må en bare beskytte seg litt. Noen ganger er jeg glad for at enkelte fantasier strekker seg for kort. At jeg faktisk ikke kan forestille meg alle grufullhetene mellom jord og himmel. Av-knappen virker enda.
Det er deilig å slippe høre annet enn god musikk akkurat nå.
Jeg blir slett og rett litt munter og glad...
Ei dame i sin mest utmerkede alder må beskytte seg litt over kruset.
Sånn er det bare. Jo da, jeg vet det er et forslitt munnhell, men tar det i bruk likevel. Kaffekoppsmorgenstunden er hellig her omkring !
Høsten er et faktum, det kjennes som det er månedsvis siden jeg var på Rhodos, og så er det bare to uker. Tiden fortsetter å være relativ, mens jeg lengter etter sommervarme.
-------
God dag Serbia, Ukraina og Sverige. Statistikk. Statistikk. Statistikk. India, Hellas og Thailand med. Jeg kjenner det klør i tankene rundt alle disse landene. Godklør. Jeg har ikke opplevd India eller Italia i virkeligheten. Kjenner noe trekker, men er ikke sikker på om jeg skal dit. Fintenking og god kløe viser seg kanskje å være nok. Tankene er heldigvis fri. Man skulle i grunnen tatt seg betalt for å dele dem. Fikk spørsmål og hvorfor jeg ikke selger det jeg skriver. Enda en gang, ja jammen gjorde jeg det. Tar det som ei utfordring jeg. Noe jeg kan bruke krefter på om ikke så lenge. Bare pakke sammen her først, og så... Har sendt noen reisebrev av sted til et par magasiner, men ellers er det ikke blitt noe. Kanskje jeg får til å ta meg på tak og gjøre et ordentlig framstøt når jeg kommer meg ut på veiene igjen.
-------
Bare bitte litt bloggstatistikk...God dag Russland. Hundre og nittifem oppslag der i går. Hvor? Kjenner jeg noen i Russland eller er det noen som kjenner meg? Jeg bare spør. Finnes det noen som vil svare? Jeg venter i spenning.
Ok, god dag USA også. Skjønt med 1200 savnede i Colorado er neppe morgenen særlig artig. Klimaforandringene er her også ! Hørte jeg noen tvile? Skyting på marinebase er heller ikke noe særlig. For en dag det må være for både den andre og ene søsteren og broren over there...
-------
God kveld på internettkafeer, i hytte og hus. Det regner utenfor, jeg sitter i senga og forestiller meg hvordan verden kunne vært uten alle disse maktens mennesker. Tenker på sangen til John L, og synes fortsatt den er vakker. Evakuert flyplass her i lille Norge har det også vært, godt de ikke tar sjanser. Sånn ser det ut til at livene blir framover. Under trussel fra værguder og terrorister. En kan ikke gjøre noe annet med den enn å leve sine liv og ta det som det kommer. Ellers har de jo seiret de der som bruker vold for å få støtte for sine synspunkter. For meg som bare er et vanlig menneske er det motsatt. Jeg støtter ikke under noen som helst årsak voldsbruk.. -------
17. september 2013 Kalispera ! Og, nei jeg er ikke i Hellas. Kikket bare på noen fine bilder av den greske maten, og lengter et øyeblikk veldig. Den er fantastisk. Skal bli fint å komme til landet igjen. Satser på øyhopping utpå våren.
Snart lyder et Saawadeeka :-) Kan verken fonetikken eller skriftspråket på thai. Men, jeg kan høre ulikhetene i lyden fra syd til nord i landet. Her går det framover med pakkinga. Flybilletten er i boks, og det er høst.
Igjen sitter jeg her og bruker forestillingsevnen. Roter meg langt uti en verden som ikke finnes. Der hvor alle tar vare på hverandre, hvor all fattigdom er utryddet. Ikke finnes det krig, ikke sykdom, ikke rasisme og annen styggedom. Ikke diktaturer som torturerer og plager mennesker. Ei heller forfølgelse av den frie fredelige ytring. Det kan sikkert synes banalt men drømmen er fortsatt et land og en verden hvor det er plass for, og nok til alle. For jorda har ennå ressursene til alle. Ja, sukk. Grådigheten er et stort problem for folk flest. Da mener jeg ikke de der som FRP snakker om. De som mener motorveier, billig sprit og røyk, samt enorme skatteletter til multimillionærene er det eneste saliggjørende her på berget. Når jeg hører misnøyen det allerede har skapt å få dem inn i forhandlinger om ministerposter kan jeg bare levende se for meg hvordan det blir i praksis. Rabalder langt utenfor landegrensene. Og jo: Jeg mener faktisk at eget internasjonale omdømme er de selv ansvarlig for. Ikke noen andre. Skal ikke si at vi kaller spadene med andre navn enn andre nasjoner, men likevel. Alle partier må ordne opp selv. Kanskje er det slik at nasjonen og verden for øvrig har våknet opp til en ultra blå virkelighet ingen var forberedt på. Egentlig.
Og, foreløpig kan jeg ikke forestille meg Erna heller som statsleder. Jeg stiller meg mer spørsmålet om hvorvidt hun er noe lederemene i det hele tatt. Et spørsmål jeg ser stilles i pressa med. Tenker det er grunn til akkurat det. Men, den blå delen fikk flertall, så de må jo få prøve seg. Ikke det jeg sier, er ikke anti-demokrat som noen har hevdet. Tvert imot. Ikke er jeg Hagen heller. Det er bare ei drøy uke siden han var ute på stemmefiske, og forsøkte dra velgere og sko seg på ei ung kvinnes tragiske død. Ga Stoltenberg skylda! Regjeringen Stoltenberg.
-------
God ettermiddag den 17. september 2013
Skype er fint. Har snakket med Danmark og Thailand. Virkelig flott å kunne kommunisere med og holde kontakten med menneskene som betyr mye for meg. Jeg kunne vel egentlig ikke forestilt meg utviklingen for et tiår tilbake. Forestillingsevnen kom til kort. men nå bruker jeg teknologiske nyvinninger flere ganger i uka. Internett er jeg innom nesten daglig på et eller flere vis. Aviser, tv-kanaler, fjesboka, Ytringsstedet og så videre.
Nei, dette ble ikke noe særlig til tekst. Bare noen ord klint utover. Jeg er allerede i gang med å forestille meg den neste. Den blir en helt annen.
Kaffe er godt også søndag 15. september 2013. Sov som et barn i nesten ni timer, og har vært oppe i en drøy en. Sitter her og drømmer litt, fintenker på ting og tang jeg har forventninger til. Her råder sinnsro og velvære. Våkner sakte til liv. Jeg er ikke så stiv som i går. Nyter den biten og er bare litt snufsen av alt støvet rydding i krokene fører med seg. Jeg klør i øynene og har lett hodepine. Bagateller. Klarhet og fred råder grunnen her.
. Selv om jeg er opptatt av meg og mitt drypper de likevel inn verdensnyhetene, de større perspektivene som gir meg takknemlighet for egen situasjon. Skulle gjerne skrevet en skikkelig sterk tekst for vår jord. Men, i dag får jeg det ikke til. Dessuten så minnet det meg om den vakre sangen (hør og les nedenfor)...
Altså: Colorado svømmer over av vann, gruvearbeidere er omkommet i Afghanistan. Russland og USA er til så lenge enige om Syria. Det var nå en gang de kunne enes om noe som helst.( I USA har man de største ulikhetene mellom folk på hundre år. Den amerikanske drømmen fungerer dårlig. Tro om det er det høyresiden har som forbilde her til lands? ) Vi får nå se tenker jeg, og forsøker ikke ta for langt inn over meg bildene av barn som ble gasset i hjel mens de sov. Israel sier for øvrig nei til FN-konvensjonen om kjemiske våpen. Synes meg underlig, veldig. Jeg liker det ikke! Forresten trenger en ikke dra helt til USA eller midtøsten for å bli minnet om uroligheter, eller elendighet. Høyre-ekstreme kastet flasker og sloss i Stockholms gater på lørdag. I Tyskland ser Angela Merkel ut til å vinne valget. Noen hevder hun er alt annet enn en folkeforfører, mens andre stiller seg spørsmål om hvorvidt det er akkurat det hun er... I Hellas er det mange som ikke er nevneverdig begeistret for henne. Sett fra dens side som blir ribbet for alt og i tillegg er helt uten sikkerhetsnett er det helt forståelig. Sjøl synes jeg hun står for mye skummelt, og jeg er veldig skeptisk. Det meldes ellers at eldste mann i verden er død. 112 år er lang tid. Hvil i fred!
I Mandal derimot fikk en mann ligge død i to og en halv måned før noen fant ham... To menn er dømt for grov voldtekt mot en kvinne i førtiårene, men anker. Synes straffen er for streng. Vel, vel vel... En annen mann står tiltalt for overgrep mot tretten kvinner. Jeg undrer meg på hva det er som skjer? Har dette noe å gjøre med seksualiseringen av samfunnet vårt, av verden som sådan?
Så tenker jeg litt på tiggerne i Kristiansand og hvordan de har det der de våkner under brua. Innser at jeg ikke kan sette meg inn i hvordan det er å sove ute i Norge. Hvordan det er å være fattig og hjemløs.
For når jeg pakker sammen er det for å bedre helsa. Se om jeg finner et sted som er mer egnet for kroppen min vinterstid. For meg handler det også om å overleve, men med et helt annet utgangspunkt. Nå skal jeg ikke skrive om annerledesfølelser og ensomhet. Det får være til seinere.
En liten solstråle brøt gjennom her et bitte lite øyeblikk. Minnet meg om at dagen går, og at jeg ikke kan bli sittende her ved tastaturet. Det er blitt formiddag for meg. Tida kommer, bevegelig og raskt. Under fjorårets høstdepresjon klipte jeg håret kort bare for å se at tiden gikk. Om ikke lenge dekker det igjen skuldrene helt. Jeg har fått mange erfaringer og beviser for tiden og forgjengeligheten året i mellomtiden.
Nå regner det igjen...
Øsende og pøsende utenfor her hvor jordskokken står i full blomst på vår jord.
God fredag! God helg! Ja, for det kan jeg velge: Bestemme meg for at dagen skal være god. Så lenge jeg ikke har smerter som overskygger enhver tanke og livskvalitet. Tenker at dette med utbrenthet, diabetes, blodtrykk ute av balanse, stive ledd, lett verk pist og hist "bare" er tilstander det går an å leve med. Og, jo jeg har jobbet såpass mye med meg selv i det tiåret jeg har vært i situasjonen at jeg stort sett kan bevare humøret og fatningen de fleste dager. Lykke er et bevisst valg og en livsstil, sier de vise. Jeg tror de har mye rett i det. Kan man ikke få det til får man se på omgivelsene og hverdagen. Finne ut om noe fungerer så dårlig at det må endres. Nå sier jeg ikke at alt kan forandres alltid. Er blitt for gammel-og-klara-klok til det. Bare at der man har et valg har man et valg, og så handler det om å forandre de ting man kan. Jeg er kommet fram til at jeg kan, og tar konsekvensene av erkjennelsen. Tiden er kostbar og livet forgjengelig for alle. Ingenting henger over meg som akutt livstruende tilstand. Takknemligheten siger på her jeg sitter og kjenner på hva de realitetene faktisk innebærer for meg.
Lener ryggen godt inn i godstolen jeg, og har føttene på fotskammel. Da jeg stod opp i dag var planen sortering og rydding i diverse papirer. Men, etter som timene er gått og jeg skjønner utmattelsestilstanden er et faktum lar jeg det være.Kanskje får jeg lagt meg tidlig, og kjenner meg mer uthvilt i morgen. Ok, hoftene er stive og jeg er trøttere enn midt på sommeren og sånn, men det er ikke så lenge til jeg skal av sted, og ha sommer, mosjon, sunn mat, massasje, yoga, fotbehandlinger og annet som gjør godt for helse og velvære. Jeg er heldig og kan velge det som gagner meg. Andre kan ikke det. De vet at tiden er knapp og sliter med smerter jeg ikke vet hvordan føles eller påvirker. Mennesker som er tapre og tøffere enn meg. Har en ganske annen hverdag, mens de sloss for sin stund på jorda. Et perspektiv som gjør meg enda mer glad i mulighetene jeg faktisk "eier" her og nå. Likevel: Som de andre høstene gjennom siste seks- syv årene er jeg like overrasket over det som skjer med allmenntilstanden min når nattetemperaturen synker ned mot null. Jeg er ufattelig trøtt. Kunne egentlig bare lagt meg rett til å sove så mye som mulig. Siden jeg er i pakking og flytting må jeg skikkelig kjempe for å komme meg opp og få gjort det jeg må. Utmattelsen henger over meg. Fysikken er ikke særlig vond, men stiv. Jeg føler meg ikke deprimert heller, bare utmattet. Jeg vet at når massøren tar i meg de første gangene om ikke så lenge ligger jeg omtrent i bro på grunn av verk enkelte steder. Men, altså: Som før er jeg like forundret at høsten kommer med disse symptomene. For når de ikke er der håper jeg det er over for godt.
Kanskje oppfatter du meg som klagende og sytende selv om det ikke er min hensikt. Jeg prøver mer på å beskrive en situasjon som andre kan kjenne seg igjen i. Professor eller lege trenger jeg ikke være for å begripe det. Trenger heller ikke ha tittel for å forstå at mange andre har det mye verre. Likevel er det sånn at man kan ha brukket armen med de smertene det medfører, selv om naboen har kutta av seg foten. Skjønner? Nei, det er ikke synd på meg som bor i Norge og har en ordentlig uførepensjon. En jeg opparbeidet meg rettigheter til fordi vi har det her til lands når vi blir kronisk syke. Grunnlaget for den har jeg opparbeidet meg gjennom å være i arbeid og å betale skatt. Hvilket jeg fortsatt betaler som alle andre (unntatt de rike nullskatteyterne), og det med glede.
Her jeg sitter nå har jeg hatt og har ennå tilhørighet mellom vegger og under tak. Der jeg har vært i livet har det vært godt. Nødvendig. Gledelig. Jeg tar med mange gode minner herfra... Etter hvert har vinterklagingen festet seg ved meg, og jeg misliker det sterkt.Til slutt slo det meg: Ikke klag mer, du har et valg! Du må faktisk ikke bli sittende i snø og kulde, bare eksistere og vente på våren, eller døden... For meg er ikke det noe liv lenger, og jeg er veldig veldig veldig klar over at livet er forgjengelig.
Tenkte at enten får jeg forsøke noe annet, eller bli. Stå ved valget og gjøre det til en god tilværelse likevel. Det siste har vist seg å være vanskelig.
Vinteren er blitt for stor påkjenning både fysisk og psykisk.
Ei god venninne av meg uttrykte at jeg ikke hadde denne innstillingen til vinteren sånn for en fem års tid siden. Det er sant. Da sloss jeg virkelig for å ta i tu. Kjøpte ski og satte av sted. Gjorde alt for å være på parti. Og, det lyktes ei stund. Opplevde noen relativt gode vintre. I 2011 ble det for bratt, og den våren bestemte jeg meg for å prøve noe annet. Som kjent dro jeg til Thailand for første gang i slutten av oktober. Ao Nang i Krabi-provinsen var mitt aller første møte med Thailand og Asia. Jeg kom dit helt mot slutten av monsuntida.
Det regnet av og på, var ingen store turiststrømmer å se, og jeg kommer alltid til å huske alt flomvannet da vi fløy inn over Bangkok. Jeg og reisefølget steppa kilometer på kilometer i pur glede over å ha kommet oss av sted.
Det ble veldig gode måneder, og det ante meg at noe på innsiden forandret seg for godt. Smilets land er helsekur de luxe. Tror sjelden jeg har vært så sprek som da jeg kom hjem igjen etter den turen. Faktisk var det såpass at det opplevdes som fiksjon å forestille seg en annen fysisk tilstand.
Tilbakefallet i form kom ikke før i slutten av september i fjor.
Da jeg dro til Thailand i slutten av november hadde jeg sovet i nesten to måneder. For meg fortvilende tilstand å være i.
En greier ikke ta seg sammen, for det er ikke viljestyrt.
Til å begynne tror jeg alltid det, og kjemper.
"Ta deg sammen", tenker jeg.
Bare for å erfare at det ikke går.
Fin støtte for meg det !
Erfaringen min er at det er vesentlig skille mellom å drømme og å erfare. Virkeligheten ble bedre enn de fleste drømmene.
Det er en sannhet for meg at det meste handler om å leve på den måten som er best mulig. Men, jeg har hatt en lang prosess for å tørre pakke sammen. Indre motforestillinger har vært sett på, analysert og luftet for nære venner. En etter en har jeg greid å sette dem på den plassen de skal være. Så i dag sitter jeg her, og er klar til ei framtid jeg ikke kjenner. Skal gjøre noe som for meg antakelig er det mest radikale jeg har begitt meg ut på. På den andre siden: Kvelden eller morgendagen er det vel bare vår herre som vet noe om. Ikke sant? Jeg minner meg selv om å slippe kontrollen. Det viser seg stadig vekk å være et lurt triks.
Det skal bli spennende å erfare en annen hverdag og tilværelse.
Finne ut hva framtiden inneholder for meg.
Jeg gleder meg enormt, akkurat her og nå.
Det verker i hofte og knær, så nå er det opp og stå...
Jeg skal spasere litt samtidig som jeg fintenker på datoen for flybillett til Bangkok. Er verdt å betale tusen ekstra kroner for å sitter ordentlig om bord?
Også når det gjelder det er jeg heldig og har et valg! Igjen: God helg !
Denne morgenen hadde jeg tungt for å dra meg ut av dyna.
Utenfor hang tåka tjukk.
Kjøligere her enn nede ved kysten.
Høststemning og stive hofter.
Ikke noe nytt under solen, om den hadde vist seg akkurat de øyeblikkene.
Jeg er trøttere og sover gjerne oftere.
En sms vekket meg, og jeg husket at dagen var en av dem å se litt ekstra fram til.
I dag har jeg fått et glimt av himmel.
Jeg føler meg samlet og rik.
Privilegert som har fått oppleve enda en god dag sammen med flotte mennesker.
Livet som det kan være når det gir i rikt monn av alt det som ingen kan kjøpe for penger.
Tro, de gylne øyeblikkene, latter, alvor, nærvær, tillit, sinnsro og vennskap.
Som om ikke det var nok så har høstsola vært varm, og skogen gjestmild.
Det er ikke helt høst enda, men tonene er der.
I løpet av noen øyeblikk vil det synges i alt lauvet.
Tyttebærene er modne i solhellingene alt.
Frøkapslene henger dessuten tunge på sjeldne og mindre sjeldne planter.
Lufta er klar (og for meg som ikke liker dem noe særlig) er det en glede at vepsene ble borte mens jeg var på Rhodos. Jeg så dem derimot der, men det skriver jeg kanskje om seinere.
Det er så mange sider ved dagene som gjør livet godt.
I dag har jeg fått et glimt av himmel.
Synnøve Sætrum
Himmel
Tekst: Erik Hillestad Melodi: Sigvart Dagsland
Det fins ein strofe som adle kan.
Den bor lengst inne bag det blå i kvert øye.
Den kvile trygt øve jordens land,
fra hav te' fjell som sus øve lyng og vann.
Den lyde' best onna trange kår.
Den e' et ekko av Guds drømmer i det høye.
Den stryge mildt gjønå kongens hår,
når dagen e endt, og han kjenne om hjertet slår.
Og opp fra sultens hær av
mennesker på vandring
stige' strofens enkle ord:
Himmel, himmel,
la meg få et glimt av himmel.
Himmel, himmel,
la meg få et glimt av himmel.
Den ligge' gjømt i ein morders munn.
Og bag ein rynke i den rige rederens panne.
Den bor i vraget på havets bunn,
og stige' mot Gud fra strandede hjerters grunn.
Ein strofe reise' seg fra sygeseng og celle
og fylle jordens katedral:
Himmel, himmel,
la meg få et glimt av himmel.
Himmel, himmel,
la meg få et glimt av himmel.
Den bor i templet onna perlemor og gull.
Den fylle' trøstens grå kapell.
Den krybe' opp fra brente byer og mørke hull.
Den bor i oppbrudd og farvel.
Himmel, himmel,
la meg få et glimt av himmel.
Himmel, himmel,
la meg få et glimt av himmel.
Urolig blir jeg. Veldig urolig. Denne onsdagen er neimen ikke noe mindre blå enn tirsdagen. Det kommer til å bli stygt framover. Antakelig blir det tilstander hvor fantasien til en vanlig dødelig allerede er kommet til kort.
Nå handler ikke hele verden om meg. Jeg er ikke navlen, ikke på noen måte. Men, her inne i meg er jeg et subjekt, og jeg strever med mitt. Blant annet helsa, og det på flere plan. Aller mest strever jeg med å akseptere den nye politiske virkeligheten. En virkelighet som gjør meg redd og veldig lite stolt over landet mitt.
Før mandagens valg følte jeg meg sånn noenlunde trygg i Norge. Verdigheten min var legitim fordi de som satt med makta,regjeringsslitasje og annen slitasje, tross alt står i en lang politisk tradisjon. En tradisjon som handler om solidaritet med de svake, om lik rett til skolegang, helsehjelp og velferd. Den handler om menneskerettigheter og anti-rasisme. Om retten til å ha egne meninger og verdier. Uavhengig av lommeboka.
Selvsagt er også skillene blitt større under Stoltenberg-regjeringen. Det er ikke det. Markedskreftene er sterkt inne i samfunnsutviklingen og har vært det lenge. Men, det var nå likevel en viss anstendighet og fellesskapstenkning i bunnen gjennom de siste åtte årene.
Etter valget mandag er jeg utrygg, engstelig og redd for fremtiden min. For at uverdigheten skal bli det som kommer til å råde grunnen. Jeg ser for meg et samfunn der det ikke er plass til meg, sammen med alle de andre det ikke er plass til. Et samfunn som bare taler om lommebøker som verdi og ikke annet. "Norge" (for øvrig ikke den delen av landet jeg representerer... husk vi har 72 røde mandater... det er bare 24 i skille mellom rødt og blått... ), eller den mørkeblå delen har stemt fritt fram for ei samfunnsutvikling jeg grøsser ved tanken på.
Jeg overdriver ikke, det går kaldt nedover ryggen på meg, og jeg har hatt søvnproblemer siden.Ligger og vrir meg, og tenker, kverner. Noen sier jeg ikke må være så pessimistisk, at det blir nok bra. Men, hvordan kan det det? Jeg vet hva de står for, og det skremmer mer enn jeg kan uttrykke. Vet forresten at jeg ikke er alene om den frykten, for den er begrunnet i hva de har sagt de vil gjøre.
(Og, igjen er det vel ingen (utenom Siv Jensen og hennes like da) som mener Stoltenberg har vært noe dårlig statsleder. Heller tvert i mot. Det så vi særlig da høyreekstrem terrorisme rammet oss...)
Som en aldri så liten digresjon vil jeg si at det for meg er en åpenbar sammenheng mellom fremmedhat, homofobi og andre fobier og høyre-populismen FRP representerer.
Retorikken de bruker graver i fordommer, stigmatiseringer og usannheter. Den gjør det nå, og den har gjort det så lenge jeg kan huske. Alt sammen retter seg i sum mot de som er svakest. Det handler om å sparke der mennesker allerede ligger flate. For meg er det opplagt, samtidig som det er vanskelig å forstå at folk ikke ser farene. At man ikke kikker bakover, bare litt, og husker hva som skjedde før andre verdenskrig. Parallellene er skremmende like, også for meg. Min verdensanskuelse er i tråd med forskerens. Jeg behøver ikke en gang være det for å se det. Men, finner det betryggende å vite at kronikker av den typen er fundert vitenskapelig.
" Det er viktig at vi diskuterer at det finnes paralleller mellom FrPs retorikk og mer ytterliggående ideologier. Hvis vi sier at dette ikke er så farlig, så lurer vi oss selv i forhold til det samfunnsfenomenet vi nå står overfor".
Vel, i dag ber altså FRP om hjelp, fordi verden utenfor følger med valget og trekker sine paralleller, og det på vitenskapelig grunnlag. Jeg tviler ikke et sekund på vitenskapens objektive slutninger basert på forskning. Enten vi snakker om den kvalitative eller kvantitative vitenskapelige metoden.
Det er dessuten av ytringsfrihetens grunnvoll å kunne uttrykke det vi andre nesten ikke orker tenke på. Ikke sant? Det er ikke endret med dette Stortingsvalget. Eller er det det de prøver på? Sånn tilbake i historien et stykke tid husker jeg noen som kom til makta på grunn av demokratiet, og endret det til diktatur... Er det slik at FRP skal kneble dem som gir dem vitenskapelig basert motstand? Egentlig burde jeg ikke være overrasket. De står jo for så mye som klinger falskt.
Og jeg tenker: Er det det neste? At FRP skal styre forskningen? Ja, det lurer jeg på. Da minner det i alle fall enda mer om Tyskland i mellomkrigstiden, før... Ja, dere vet alle hva før.
Jeg kan nesten ikke tro det har skjedd.
Optimistene sier vi får nå vente og se.
Den realistiske pessimisten i meg har hatt elendig med søvn denne natta.
Hadde jeg stemt på den blå gørra hadde det er jo vært "ei lykke" å tenke på at i midten av oktober blir hele befolkninga friske, og det på timen! For det må vi når Høyre og FRP (grøss og gru.. det er som ei mare..) skal bestemme. De rike skal jo bli enda rikere må vite... Sier du du ikke visste det fra før?
I midten av oktober kastes vel alle utlendingene ut slik ...at alle nordmenn "tar seg på tak" og komme seg i jobb. Sykdom ingen hindring!
- Er det ikke sant sier du? Det hjelper ikke hva du sier, for Erna og S sier noe annet: At ingen er egentlig syke... i alle fall ikke de som har sykelønn eller trygd. De bare lyver og later som sier de. . . Hm, ja kanskje ikke så direkte da, men det er det de mener begge to !
Og for oss som er kronikere eller noe annet er det vel bra å vite at femtende oktober blir vi alle helt friske med et eneste knips. Miraklene ordner de blåblå!
Det er vel omtrent da jobbene ryker for alle "unyttige" ansatte i det offentlige.
De later jo som kjent bare som de gjør en jobb.
-Ikke sant det heller?
Jeg hører du sier det, men det nytter ikke.
H og FRP sagt det mange ganger.
De har faktisk sagt at de noen steder skal ta pengene fra.
Offentlig ansatte er en styggedom har de sagt.
For ikke å snakke om de som mottar sykelønn eller trygd.
Det er disse det skal bli tatt fra, ikke fra de rike, bare så du er forberedt.
De rike skal ha skatteletter og mer i lommeboka...
Du visste vel det?
Jo, det er blåtirsdag. Et Pauli ord kunne vært på sin plass, men i stedet blir det disse: Godt å vite at alle, også de fattige, fra 15. oktober kan trøste seg med råbillig brennevin og tobakk i store mengder. Rulle i grøftene, med surstoffapparatene på slep.
Det vet jo alle at er reine helsekuren.... Jau jau jau... det skal bli litt av en "fest" !!!
Himmelen gråter over meg her...
Det minner meg om hva jeg gjorde i barndommen.
Lekte av meg litt frustrasjon og skuffelse og hoppet fra dam til dam.
Men misforstå meg riktig... dette valgresultatet er ikke noe pytt-pytt.
Likevel, om det er aldri så mye blåtirsdag:
Drømmene om en bedre verden, en som solidariserer og inkluderer.
En verden som tar vare på og bygger opp alle mennesker er ikke borte for meg.
Det tatoverte hjertet mitt banker fortsatt i rødt.
Er skuffet men ikke ute...
Ikke ennå!
Her handler det om å ikke bli sittende og klage, men å gjøre noen valg og ta konsekvensene av dem. Livet kan som kjent ikke leves baklengs, og det er kanskje fint... Liker følelsen av å leve og oppleve mens jeg går framover. Sånn er det med den siden av saken. Evig dagen i dag tenker denne sørlandssnuppa... (OK... jeg har bevart store deler av dialekten min fra Vefsn som jeg flytta fra i 1978....)
Har akkurat pakket sju pappkasser med diverse eiendeler.
Skrevet sirlig på lokkene hva innholdet her, og stablet langs veggen.
Alt klart for neste biltur til lageret. Kjører når bilen er fylt til randen en eller annen gang i morgen.
Jeg innser å være kommet lengre i organiseringa av min store helsereise enn jeg trodde meg i går. Befinner meg helt tydelig på det punktet hvor det som står igjen i skap, skuffer og kroker må sorteres. Er kommet til det heller enerverende og kjedelige ved enhver flyttesjau.
Den biten som krever sinnets tålmodighet og tid.
Jeg sier til meg selv at jeg imens kan fintenke rundt reisemålene og ønskene mine.
Detaljer jeg ikke må glemme før jeg sitter på flyet til andre siden et eller annet sted.
Det er ikke bare å ta av sted uten formalitetene i orden.
Når man ikke skal emigrere, men bare være på helsereise er det mer enn et og annet som må være ordnet. Skal hverken til månen eller mars, bare et godt stykke unna kulde og vinter.
Men, altså først det helt nære praktiske:
Undertegnede har fått unna det åpenbart umiddelbare.
Så da står "bare" masser av datt og ditt igjen.
Det som tar sin tid ved siden av storreingjøring og lagring.
Alt kommer til å ta den tida det må ta.
Kanskje kunne jeg drømme om feit konto og penger nok til å bare sette jobben vekk, men det har ikke denne ( og helt sikkert ikke andre ) uføre dama til rådighet.
Tida det tar derimot har jeg, og er dypt og inderlig takknemlig for det.
Ingen jager på meg eller puster meg i nakken og sier jeg får ta meg sammen eller raska på. Ja, annet enn perspektivet som opplyser meg om at alt vil ta ugjenkallelig slutt en vakker dag.
I det perspektivet er alt såre vel akkurat som det er.
Jeg takker daglig for livet og mulighetene som finnes innenfor de rammene jeg har.
Noen vil kanskje si at kvinnelige single uførepensjonister på over femti ikke har noe ute i verden å gjøre. Noe jeg sjøl tenkte for ikke så veldig lenge siden. Har fått mer enn ett hint om at "sånne som du" ikke skal stikke nesa fram. Tie og skamme meg burde jeg visst. Jeg vet ikke hva det handler om når jeg mottar den typen meldinger om meg og mitt liv. Så jeg lar det pr. nå være, og lever dagene mine uten bøyd hode.
Jeg tenker jeg at det aller meste handler om dagen i dag, og at slikt trenger jeg ikke ha kontrollen på her og nå. Det viktigste er at jeg lever, og gjør det beste jeg kan for dagene mine. Mitt ansvar å ta i tu med helsa og hverdagene. Gi dem det innholdet jeg kan, og være takknemlig for at jeg får være på jorda.
Så jeg tenker positivt mens jeg sorterer. Når jeg blir søvnig er jeg heldig og kan legge meg ned og sove ti timer om det må til. Tida jeg går i møte håper jeg blir både spennende og god.
Jeg ser framt til å ha sol og varme som alltid bedrer både fysisk og psykisk helse. Være våken og myk i stedet for å stivne, sove og fryse.
Jammen er jeg heldig som er født i et land med velferdsordninger ( og jeg håper landet mitt fortsetter å være sånn for kommende generasjoner). Takk og takk for det.
Det er valgettermiddagen i dag, og jeg har satt meg ned et øyeblikk, og skrevet denne lille teksten.
Denne iflg. høyresida unna sluntrende og slabbedask (ende) kronisk syke dama på over femti har satt seg ned midt i pakkinga. De som allerede sitter med makta fikk stemmen min denne gangen.
Som før sagt, så handler altså det om hvilken samfunnsutvikling jeg ønsker for Norge( les mine siste innlegg før dette om du skulle være i tvil om hva jeg mener). Jeg sitter altså og tar en pust i godstolen, kjenner jeg er sulten. Laks med grønnsaker og potetmos på menyen til middag.
Tenker det skal smake før resten av dagen og kvelden er levd.
Det kommer vel neppe som ei bombe at jeg stemte for at samfunnet skal fortsette i den retninga det har hatt de siste åtte årene. Før det var det borgelig, og de rakk å ødelegge mye for dem som er svakest i samfunnet. Det kan de komme til å få gjort ennå mer om velgerne gir flertall for egoismen.
Jeg håper det motsatte skjer. Høyresiden var da vitterlig vel så sikre på seier ved forrige valg, men det rødgrønne flertallet fikk fornyet tillit. Det skjer forhåpentlig også i dag.
Før stemmene, alle stemmene, er gitt og talt er ingenting avgjort.
Stem for at de som sitter får fornyet tillit !
Til så lenge lever jeg ennå i et samfunn med spor av solidaritet, velferd for de mange og ei politisk retning som går for fellesskapsløsninger framfor egoisme for de få.
Det gir sterk uro å tenke på ei utvikling med tømming av statskassa for å bygge motorveier og gi store skatteletter til de som allerede har så det holder.
Samt fritt fram for hets av alle annerledes tenkende, troende osv. osv. osv..
Nedbygging av offentlige tjenester, sykelønnsordninger, arbeidsmiljø, trygder osv. osv. osv.
I det hele tatt rasering av velferdsstaten som er grunnlaget for at de fleste har det så godt som de har det. Det blir ille med et samfunn hvor bare de som er rike har rett til gode helsetjenester og skolegang. Og de som er aldrende kun får det bra om store beløp finnes på konto!
For det er den utviklingen som kommer med blått flertall. Dette om hvilken retning samfunnet skal gå i videre.
Jeg ønsker meg et samfunn som går i rød retning.
Ei retning som inneholder solidaritet, inkludering, velferd for alle.
Alt som er stikk imot det det blå alternativet går for står på ønskelista mi.
Han tramper rundt i klaveret og skylder regjeringa for det utroligste.
Denne gangen forsøker han slå politisk mynt på en ung kvinnes tragiske død.
Det er så det går kaldt nedover ryggen på meg.
Er det mulig?
Ja, det er det. Når det gjelder FRP går det meste usmakelige an.
Jeg mener: I si tid hevdet han at alle enslige kvinnelige forsørgere var løsaktige og hadde fire fem unger med ulike menn. Det var ved starten av en valgkamp for et par tiår siden. Gangen etter startet hetsen mot innvandrere. Den vet vi jo hvordan har utartet etter som årene har gått. Og nei, jeg sier ikke at man ikke kan diskutere politikk. Det jeg ikke liker er tendensiøst skitkasting.
Useriøst og under lavmål.
Hagens salattramping understreker bare det en før har tenkt. Det ville være en tragedie om hans like kommer i regjering. Kjempetragedie. Hvordan det skal gå med Norge med den slags ved styrepinnene orker jeg ikke tenke på en gang. De som skal sitte ved styret kan ikke handle i "sinne og affekt", for å bruke Hagens egne ord. Jeg tror vi som nasjon er bedre tjent med ledere som holder hodet kaldt og opptrer med verdighet og fornuft. Som for eksempel sittende statsleder gjorde under terrorangrepene mot Norge. Om jeg ikke er enig i alt han står for så er det ingen tvil om at han viste gode lederegenskaper og alt annet enn sinne og affekt. Sjøl i stor krise.
Sukk og atter sukk...
«Hører på NRK TV at den sikteder i Anja-saken er tidligere straffedømt, senest i januar iår. Hvorfor i all verden satt han ikke inne. Hadde vbi hatt en skikjkelige regjering med nok fengselsplasser og skikkelige dommer ville han sittet inne Anja vært i live. Det rødgrønne flertallet har Anjas død på sin samvittighet. Jeg gremmes!».
Her kommer ingen protestaksjon om noe hyggelig skulle skje, men jeg jager ikke vindmøller.
Den spanske antihelten ordnet nemlig det for meg. Innsikt og erfaring forandrer meg. Her sitter jeg noe bibelsk i kantene og tenker: Det er ei tid for å sørge og ei tid for å kjenne glede. Ei tid for å sitte stille, og ei tid for å reise. Ei tid for å leve, og ei for å dø.
Nylig fortalte jeg om planene mine til en gresk venn.
Han var meget forundret over at jeg som kvinne og i såpass høy alder tenker på å bryte opp.
Gjøre noe på tvers av konvensjoner og forventninger.
Være radikal, tøffere enn toget og dra ut og søke drømmer.
"Ikke tenk så negativt om landet ditt", ytret ham.
Jeg tror jeg skjønner perspektivet, selv om jeg ikke er gresk mann.
"Dere har gode sosiale og økonomiske betingelser, bra politikere i ledelsen", sa han (jeg håper det varer også etter valget... men jeg skulle ikke skrive om det nå...).
"Det har ikke vi, men vi har varmen. Dere har vinter og snø, ingen kan ha alt"...
Sant nok, og jeg er veldig takknemlig for å være fra Norge.
Dette fantastiske rare, lille og trygge landet.
Randsonen i Europa. Jo, i det lotteriet har jeg virkelig hatt den store flaksen. Så langt !
Vi står ved skilleveien som nasjon. Valgene vil avgjøre om vi fortsatt skal ha det bra alle sammen.
Oi sann, der nevnte jeg det igjen.
Stortingsvalget til side...Jeg forsøkte forklare ham noe om hva det barske norske vinterklimaet gjør med fysikk og psyke, men vet ikke om jeg nådde inn. Om utmattelsen som følger med, og at valget etter mye tenkning (og til tider grubling) nå synes enkelt. Jeg kan bli sittende, delvis liggende og sove måned inn og ut mens jeg venter på døden, eller jeg kan gjøre noe helt annet. Som å leve, sørge for at jeg får lys og varme nok. Ta i tu, sloss for helsa, forsøke holde meg i livet så lenge jeg bare kan, og å ha gode dager den tiden som er blir meg til del.
Jeg vet ingen ting om lengde eller innhold, men har sterke anelser om eget ansvar midt oppi det hele.Dagen i dag kjenner jeg, men ikke kvelden... Sola skinner, men det skyer garantert over...Slipp kontrollen, minner jeg meg selv om! Jeg bare sliter meg ut om jeg forsøker holde tritt med alt jeg ikke rår over.Perspektivet betyr vilje til latter, bevegelse og liv. For jeg tror fortsatt på kjærligheten, gleden og mi tilmålte tid på jorda.Jeg har valgt, og nå pakker jeg bokstavelig talt sammen min trygge, vante tilværelse. Alt jordisk gods plasserer jeg på et lager, og så tar jeg opp i lufta om en måneds tid eller så. Vissheten om Bangkok trekker i meg. Jeg kjenner det. Verdens varmeste by er en del av min virkelighet. Hvem skulle trodd det bare for ganske få år siden?
Så må jeg bare kjenne på det jeg kjenner igjen i denne her...
Noe treffer, noe selvopplevd i andres tekst og puls...
Vi er like menneskene, og unike...
Skjønner at jeg eldes, at det er mindre tid igjen enn den jeg har fått. Sånn er det med livet. Noen ganger begriper jeg ikke hvor tiden ble av, at jeg har gått helt hit. Akkurat nå her ved skrivebordet kikker jeg på omgivelsene og vet det er midlertidig. Kun midlertidig. Som alt er. Denne sommeren har gitt mange påminnelser om det. Et kjært menneske er borte alt for tidlig, et annet kjemper mot livstruende sykdom. Et tredje er døende og så videre, og så videre. Det minner meg så til de grader om min egen dødelighet. At ingenting kommer til å være for alltid, og at det gjelder å utnytte tiden. Det siste tiåret har forandret meg i betydningen hva som er viktig.
Å samle i lader er ikke det som gir det gode liv. Jo da, man må ha anstendighet, tak over hodet og mat på bordet. Medisiner og inntekt. Selvsagt må man det.
Men, nei, jeg har ingen lengsler etter store palass fulle av "stuff".
Vinteren som gikk satt jeg mye og stirret ut på snøen når jeg ikke sov, for jeg sover mye når det blir mørkt. Alt for mye. Så mye at det for meg blir både fysisk og psykisk skadelig. Det blir en negativ sirkel ut av den tilstanden. Jeg tenker: I morgen tar jeg meg sammen, kommer meg opp, gjør noe. Ut på ski, tenker jeg. Lev med det som det er. Men, jeg kommer meg ikke opp. Jeg kan ikke "bare ta meg sammen". Ei venninne foreslo at jeg måtte sjekke flere mulige diagnoser. Kanskje noe mer med utmattelse, eller fibromyalgi eller bivirkninger av vaksinen alle ble rådet til å ta for noen år siden. Bivirkninger av medisinene jeg har tatt i mange år er sikkert periodisk dyp trøtthet.
Poenget er til slutt:
Jeg er meg og bare meg.
Skrudd sammen og tenkende. Følelsen av å være privilegert og ha et valg gir trygghet.
Jo, jeg kan forsøke det som motvirker og stagnerer sykdom.
...Sol, sunn mat og mosjon.
Ja det går an å pakke sammen og ta i tu om enn en er over femti, enslig kvinne og uførepensjonist.
Ingenting, absolutt ingenting varer evig , men så lenge jeg lever lever jeg.
Det er aldri for seint å forandre måten. Kanskje handler mangt og mye om erkjennelse og å ta konsekvensene av dem? Eller? Kahlil Gibran skriver kloke ord om selverkjennelse i "Profeten": "I ditt hjertes stillhet kjenner du dagens og nattens hemmeligheter. Men dine ører tørster etter lyden av ditt hjertes kunnskap. Du vil vite med ord det du alltid har visst med tanken. Du vil berøre dine drømmers nakne kropp med dine fingre".
Du må tro på kjærligheten, på gleden og livet. Alternativet blir lett for stusselig, ikke sant?
Noen ganger møtes kjærligheten i to sjeler. Livsgleden strømmer så sterkt at den nesten ikke er til å bære. Dere elsker mye for siden å måtte leve med tapet av følelsene. Vekk var de, kan ikke gjenkalles. Noe gjør det for trangt for dem, og eneste muligheten er veien videre. Kjærligheten er evig. Tosomheten er forgjengelig.
Forventningene til tosomheten var kanskje for kompliserte eller urealistiske. Fiksjon og innbilning følger lett overoppheting og brann. Illusjoner er ikke realisme om enn aldri så sterke.
En annen gang følte ikke din høyt elskede det samme som deg og mistet gnisten. Krangel og misnøye tok itu på stedet erotikken og inderligheten stoppet. Smerten var stor, men du stod i det. Sorgen sliper skarpe kanter og retter ut humper og hull i personligheten. Legges som erfaringer i sekken.
I bratt terreng kjennes børa tyngre enn faktisk vekt, men når vegene retter seg ut kjennes motstanden til å bære.
Du trasker videre, bærer det du må og nå er kommet akkurat hit. Til dette punktum.
Er du med?
Ved skilleveien står du alene. I og for seg ikke noe spesielt, siden vi alle er alene når alt kommer til alt. Du vet at du fødes og dør med og i deg selv, i ensomhet. Uomtvistelige betingelser kan ingen endre. I stille kveldstimer og tider, særlig mens de levde årene ikke var så mange følte du sterk melankoli og sorg over ikke å få til tosomhet eller i det minste tradisjonelt familieliv. Kanskje så du ned på sivilstatus og følte deg utenfor og annerledes. "Alle" giftet seg jo, "alle" fikk barn og hus med gjeld. Det var sånn det skulle være. Bare du var ikke der da. Pytt sann, tenkte du da.
Du betraktet det som naturlig å søke lykke, kjærlighet og anerkjennelse. Det gjør du fortsatt, men ikke helt på samme arenaer. Horisontene er blitt videre, mulighetene synes flere. Du lever i det terrenget du går. Å bli elsket og verdsatt for den du er kan ikke kjøpes for sterke norske kroner. Du må ordne det selv. Ansvaret er og blir ditt. Sånn var det, sånn er det og sånn forblir det.
Jeg stemmer et sted på venstresida. Er for det som har vist seg fungere ganske så godt de siste åtte årene. Ser ingen, absolutt ingen grunn til at det ikke skal fortsette. Vanskeligere og vanskeligere blir det å fatte at folk biter på den med at Norge trenger noe nytt. Jo, det må i så fall være enda mer rødt og grønt. Men, vi sitter da i et land som har det bra, mens det meste av Europa og verden sliter. Denne sutringa fra Erna og Siv speiler ikke virkeligheten, men maktsyke og egoisme. Det snevre mørke skremmer meg. Akkurat som FRP og Høyre. Første fremstår i mine øyne og ører som rene egoistiske bajaser. Les sidene deres på nettet, og se hva de egentlig står for. Ikke noe for den lettskremte. Liberalismen über alles og så videre. Fine ord, men veldig veldig veldig farlige for den som blir arbeidsledig, syk eller gammel uten feite lommebøker. Faktisk er det mange som ikke har det siste, også i Norge. FRP hevder at intet menneske er avhengig av andre enn seg selv. Jeg kan ikke annet enn å grøsse. Vet jo det ikke stemmer. Jeg tror på og har sett nødvendigheten av solidaritet, samhørighet, toleranse og fellesskap.
Erna ser rett så selvtilfreds og sikker ut om dagen, og jeg leser på Høyres nettside : "Valget står mellom 12 år med rødgrønt styre eller en borgerlig regjering med nye ideer og bedre løsninger". Høyre kommer da vitterlig ikke med noen nye ideer. De maler på samme gamle konservative kverna. Dessuten : Bedre løsninger? For hvem? De som allerede har mer enn de trenger mener de vel da? De mener også å ta fra de som ikke har noe særlig. Mot det offentlige som de er. Jeg grøsser når jeg hører Erna gå for løsninger Sverige har valgt. Løsninger som gjør at de svakeste blir enda svakere. De syke enda sykere og de fattige enda uslere. For sånn blir det når alt, absolutt alt skal lønne seg. Alt kan ikke være lønnsomt. Jeg snakker om motivasjonen for helsevesenet, at det ikke først og fremst kan være profittjakt. Sånn fungerer ikke sykdom, og særlig ikke alvorlige kroniske og dødelige. Hvem ønsker seg et samfunn hvor døende mennesker bare blir overlatt til seg selv i fattigdom, ensomhet og uverdighet? Som jeg ser det kan det bli konsekvensen av ekstremliberalistisk tenkning. Markedskreftene har aldri vært snille eller menneskelige. De tjener profitten og intet annet. Se opp fra navlen og ut over de norske grensene et øyeblikk... Noe må være velferd og samfunnsoppgaver, dersom alle skal fortsette ha rett til god skolegang, legehjelp, sykehus, lønn om en blir syk, pensjon når en blir gammel, og penger å leve av og for ikke å snakke om et verdig liv om kronisk sykdom rammer. Alle kan nemlig ikke betale dyre private regninger, heller ikke i Norge. Henger meg på den norskfranske Eva-damen som betrakter det som en skam om de skulle komme i regjering. Korrupsjonsjegeren vet du... Sånn ser jeg det og Høyre eller FRP får ikke stemmen min. Aldri !Det er ikke "nye ideer og bedre løsninger", men det samme bedraget. Den bløffen som handler legitimering av å ta fra de fattige og gi til de rike time after time after time. Menneskene bedras og bedras og bedra. Sånn blir det når alt skal handle om å greie seg selv, karre til seg og ikke tenke løsninger for det store fellesskapet. Verden sulter og lider. Hvorfor er det så vanskelig å se det? Eller, ikke minst, å se bort fra det? Snu seg en annen vei, mele si egen kake, toe sine hender å la all tragedien fortsette og fortsette og fortsette...
Ja, her sitter jeg. Uførepensjonist og greier. Skriver det jeg tenker om den norske virkeligheten og valgkampen. Kikker utover i verden og ser det jeg ser. Er så tøff i trynet at jeg ikke kan la være formidle betraktningene. Er så frimodig at jeg tror meg meningsberettiget. Jeg er til og med klar over at en del mennesker mener jeg heller burde "tatt meg sammen", "holdt munn" og tiet i skam. Nei, det gjør jeg ikke. Ikke f... ! Akkurat i øyeblikket er det godt å sitte her, drikke kaffe, kikke ut på høstsola og vite jeg ikke skal se vinteren utenfor her dette året. Jeg har bodd i denne leiligheten snart åtte år, og har mange gode minner her så det så. Stort sett har det vært et fredelig sted å bo. Savnene her har handlet om lys og åpne, vide horisonter. Viktigere og viktigere med vide perspektiver. Min tilværelse er antakelig snever og bare snyltende i den høyrevriddes øyne. Pr. def er jeg bare en utgiftspost og ulønnsom siden jeg er kroniker og uførepensjonist. Siden jeg hevder det ikke handler om ja eller nei til lakrispiper og motorveier på Østlandet først og fremst. Jeg uttrykker min bekymring for ei samfunnsutvikling som vil gi større skiller, mer sykdom og fattigdom for mange flere enn i dag.
Ja, og så med dette med stimuli for tanke og sjel. Kulturlivet vil få trange kår med høyresida på taburettene. Noen må være stemmen, og peke på og synliggjøre det som røer seg i menneskeheten. Teater er ikke alltid lønnsomt, ikke musikk eller litteratur heller, men livsnødvendig er det. For demokratiet og ytringsfrihetens del en grunnleggende forutsetning. Stem riktig side ! Synnøve Sætrum
.JPG)
